Kari Johanne Bjørnøy utviklet sin karriere i Trøndelag og Møre og Romsdal. Sørlandet var inntil 2000 bare et feriested. Men hun hadde en drøm.

- Jeg gikk forbi sorenskrivergården i Grimstad mange ganger og tenkt at det måtte være et fint sted å jobbe.

En regntung påskedag i 2000 så hun endelig muligheten til å realisere drømmen.

- Min mann og jeg lå på hver vår sofa i huset i Trondheim og leste om to ledige sorenskriverjobber, i Grimstad og Kristiansand. Vi bestemte oss i løpet av et halvt minutt, sier Bjørnøy.

Etter å ha snudd opp ned på rutinene i Sand tingrett overtar hun nå som sorenskriver i Aust-Agder tingrett, som erstatter Sand tingrett, Nedenes tingrett og Holt tingrett. Hun møter nye utfordringer.

- I første omgang er det store utfordringer i det å få rutiner knyttet til saksavviklingen og vi skal ha domstolen på nett, sier Bjørnøy, som vil ha en effektiv og åpen domstol.

- Det er helt nødvendig for folks tillit til rettsapparatet. Domstolene er viktige aktører i samfunnet, og vi må være bevisst på det ansvaret vi har når vi forvalter den makt som domstolene er tildelt.

- Er det en fare for at effektivitet kan gå utover kvaliteten?

- Ja, det er alltid en viss fare for det. Jeg tror imidlertid ikke at svaret er treghet, men heller bedre ressurstilgang og bedre utnytting av ressursene.

Bjørnøy er klar på at en sentralisering av domstolene i Aust-Agder både har positive og negative sider.

- Den største negative effekten vil bli at advokatene etter hvert vil trekke til Arendal. Færre advokater i distriktene vil gå ut over publikum.

- Hvordan ønsker du å bli sett på som leder og dommer?

- At jeg har evne til å utvikle domstolen, ta beslutninger og få gjennomført disse. Og jeg håper og tror at jeg behandler de tiltalte med respekt. Altfor mange av dem har ikke opplevd den respekt vi alle trenger å bli møtt med fra barndom av for å bli gagns mennesker.

- I hvilke situasjoner/saker er det tungt å være dommer?

- Når sakene gjelder barn som blir utsatt for overgrep, og ved grov vold. Eller når foreldre ikke skjønner sine barns beste og utsetter barna for langvarige konflikter.

- Tar du ofte jobben med deg hjem?

- Ja, nesten hver dag. Jeg har hjemme-pc knyttet mot domstolsnettet. Dessuten tenker jeg mye på jobb-relaterte spørsmål når jeg gjør andre ting.

- Hvordan organiserer du hverdagen hjemme og hvem er sjefen?

- De fleste barna er flyttet hjemmefra. Nå har vi bare ett barn hjemme. Det krever en del organisering. Hver helg avtaler vi for kommende uke hvem som gjør hva. Hjemme samarbeider vi om det meste, men vi har vaskehjelp.

Kari Johanne Bjørnøy ønsker mer ferie, men synes det er greit med en travel hverdag.

- På den måten får jeg aldri nok av mannen min, sier hun.

- Snakker dere mye jobb hjemme?

- Vi snakker sjelden om konkrete saker, det gidder vi ikke. Men vi snakker en del om ledelsesspørsmål og forteller hverandre morsomme historier fra virkeligheten.

- Hva ønsker du helst å gjøre på fritiden din?

- Fritiden bruker jeg gjerne på reise i inn- og utland, og på kunst- og kulturopplevelser, enten sammen med mannen min eller med en gjeng damer i passende alder.

- Liker du å lage mat?

- Jeg liker godt å lage mat, særlig mat til fest. Jeg baker brød jevnlig og er altfor glad i mat. Vi hadde nylig en kveld på Åsines på Herefoss, med syv nydelige retter og med god vin til. Den kvelden nøt jeg.

- Hva husker du egentlig best fra ditt første møte med Ivar?

- Jeg traff Ivar i Molde i 1987. Han var politimester og jeg jobbet i forvaltningen. Han var i avisen hver dag, og jeg visste derfor godt hvem han var. Da han begynte å vise interesse for meg, fikk jeg helt hetta. Jeg hadde ikke ønsket meg noen politimester. Men jeg ga etter for sjarmen nokså fort.

- Er det uheldige sider ved at mann og kone har «kontroll» over domstolene på Sørlandet?

- Vi er forskjellige mennesker og leder sikkert domstolene på hver vår måte. Vi driver ingen fjernstyring av hverandres domstoler og tenker ikke alltid likt.

Kari Johanne Bjørnøy mener juryordningen i norsk rett har utspilt sin rolle og vil ha en øvre aldersgrense for lekdommere.

- Om grensen skal være 70 eller 72 år har jeg ingen sterke meninger om. Det viktige er at meddommerne hører og ser og ikke sovner i retten.