Originalteksten
finnes her
Complaint
Communications under the Optional
Protocol to the International Covenant on Civil and Political Rights (March 23,
1976).
I. Information on the
complainant:
Name: Berge
First name(s): Herman J
Nationality: Norwegian
Date and place of birth: 09.08.1964,
Address for correspondence
on this complaint: 665, rue de Neudorf, L-2220
Submitting the communication
on behalf of another person: Yes
If the complaint is being submitted on
behalf of another person: Please provide
the following personal details of that
other person
Name: Lundquist
First name(s): Arild and Terje
Nationality: Norwegians
Date and place of birth: 10.02.1963
and 15.02.1958,
Address or current whereabouts: Gudfjelløya, 7898
If you are acting with the knowledge and
consent of that person, please provide
that
person’s authorization for you to bring
this
complaint: Power of Attorney, dated
Name of the State that is either a party
to
the Optional Protocol (in the case of a
complaint
to the Human Rights Committee) or
has made the relevant declaration (in
the
case of complaints to the Committee
against
Torture or the Committee on the
Elimination
of Racial Discrimination):
Articles of the Covenant or Convention
alleged to have been violated: Article 14 of the International Covenant on Civil and Political
Rights.
III. Uttømming av nasjonale rettsmidler / Søknad til andre
internasjonale prosedyrer
Tiltak truffet av eller på vegne av de
påståtte ofre til å oppnå oppreisning i staten mht den påståtte krenkelsen -
PRESISER hvilke prosedyrer som har blitt forfulgt, inkludert regresskrav til
domstolene og andre offentlige myndigheter, hvilke krav du har fremlagt, når,
og med hvilket utfall:
Jeg
representerer brødrene Arild og Terje Lundquist i juridiske saker. To søksmål
anlagt av Lundquist håndteres i dag av henholdsvis "dommer" Anne
Ellen Fossum og "dommer" Mary-Ann Hedlund, begge ved Borgarting
lagmannsrett, Oslo, Norge.
I henhold
til prinsipper nedfelt både i Den internasjonale konvensjon om sivile og
politiske rettigheter (ICCP artikkel 14) og den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK artikkel 6), vil en rettshøring anses utført i
strid med nevnte bestemmelser dersom vedkommende domstol på tidspunktet for
behandlingen av saken var ansett ikke uavhengig. I denne sammenheng er det
tilstrekkelig å vurdere håndteringen av en rettssak som å være i strid med
nevnte bestemmelser hvis bare en av dommerne var ansett ikke å være uavhengig.
ICCP Art 14 lyder:
“Enhver har ved
behandlingen... av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et
tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent,
uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov.”
ECHR Art 6 lyder:
“For å få avgjort sine
borgerlige rettigheter og plikter...har enhver rett til en rettferdig og
offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol
opprettet ved lov.”
Fossum har opptrådt som dommer siden 1999, mens Hedlund
har opptrådt som dommer siden 1990. Den 16. august 2010 ble det avdekket at
verken Fossum eller Hedlund har signert sin ed / erklæring i henhold til
domstollovens § 60, heller ikke har de signert sin ed i samsvar med den norske
Grunnloven § 21. Problemet i denne saken er, som nettopp indikerte, at de
nevnte dommerne har nektet å avgi sin ed, og opptrer av denne grunn ikke som
uavhengige dommere. Som det vil bli avslørt i dette dokumentet, aksepterer
presidenten i Borgarting lagmannsrett denne uutholdelige situasjonen og ser
ingen grunn til å etterkomme vår anmodning om å få de nevnte søksmål prøvd av
uavhengige dommere.
Jeg finner det nødvendig å informere komiteen om
rettsvesenets uavhengighet, uavhengighetens rettslige grunnlag og i denne forbindelse;
hvilke interesser som er ment å være beskyttet av dette prinsippet.
I sin formative studie "Judicial Ethics in
Australia" (1988), har dommer James Burrows Thomas beskrevet dommeren og
virkningen av hans / hennes handlinger på denne måten:
“Vi danner en
bestemt gruppe i samfunnet. Vi utgjør en utvalgt del av et hederlig yrke. Vi er
betrodd, dag etter dag, med utøvelsen av betydelig makt. Den øvelsen har
dramatiske effekter på livet og formuer til dem som kommer foran oss. Borgerne
kan ikke være sikre på at de eller deres formuer en dag ikke vil avhenge av vår
dom. De vil ikke ønske en slik makt betrodd til noen hvis ærlighet, evne eller
personlige standarder er tvilsom. Det er nødvendig for kontinuiteten i lovens
system slik vi kjenner det, at det finnes standarder for oppførsel, både i og
utenfor retten, som er designet for å opprettholde tilliten til disse
forventningene.”
Rettsvesenet generelt og dommeren i særdeleshet har - av
nødvendighet - blitt utstyrt med enorme makt. Det er derfor av stor betydning
at denne makten brukes ikke bare klokt, men også i samsvar med gitte
bestemmelser. Og hvis denne makten misbrukes på noen måte, må det - av åpenbare
grunner - finnes et effektivt system som umiddelbart finner og eliminerer
problemet.
Ifølge Anbefaling nr. R (94) 12, dens fortale, har
Ministerkomiteen[1]
merket seg den avgjørende rolle dommere har i å sikre beskyttelse av
menneskerettighetene. Videre har denne komiteen erklært sitt ønske om å fremme
dommernes uavhengighet, dette for å styrke rettssikkerheten. Komiteen ble sagt
å være klar over behovet for å forsterke posisjonen og dommernes makt, dette
for å oppnå et effektivt og rettferdig juridisk system. Den var også klar over
ønskeligheten av å sikre forsvarlig utøvelse av rettslig ansvar som komiteen
fant er en samling av rettslige plikter og myndighet/kompetanse med sikte på å
beskytte interessene til alle personer. På denne bakgrunn anbefalte
Ministerkomiteen at regjeringene i medlemslandene skulle vedta eller styrke
alle nødvendige tiltak for å fremme rollen til den enkelte dommer og
rettsvesenet som helhet, samt styrke deres uavhengighet og effektivitet, ved å
implementere særlig følgende prinsipp:
Prinsipp I -
Generelle prinsipper om dommernes uavhengighet
“Alle nødvendige tiltak
bør tas for å respektere, beskytte og fremme dommernes uavhengighet. "Jfr.
Nr. 1.
"Den utøvende
og lovgivende myndighet bør sikre at dommerne er uavhengige og at ingen tiltak
blir tatt som kan true dommernes uavhengighet." Jfr. Nr. 2 b.
Ved dette erkjenner og understreker Ministerkomiteen
viktigheten av et uavhengig rettsvesen, samt beskyttelsen av denne
uavhengighet. Dette er også kommet til uttrykk i "Forklarende
Memorandum", "Kommentar til prinsippene" nr. 12 av rekommandasjon
nr. R (94) som lyder:
“Støtte for
dommernes uavhengighet er uttrykt i det første prinsippet som krever at alle
nødvendige forholdsregler blir tatt for å respektere, beskytte og fremme
dommernes uavhengighet..“
Og i No. 13:
“Dommernes
uavhengighet bør garanteres i henhold til bestemmelsene i konvensjonen og
konstitusjonelle prinsipper (jfr. punkt 2 a. av dette prinsippet). Dette kravet
innebærer at dommernes uavhengighet må sikres på en eller annen måte i henhold
til nasjonal lovgivning.”
En person som er utnevnt / valgt som dommer og som er klar
til å starte sitt virke, kan kanskje føle seg overbevist om (eller til og med
vet med seg selv) at han/hun er så uavhengig som det er mulig å bli. En slik
forsikring - mot samfunnet og brukerne av domstolen - at uavhengigheten gjennom
denne "følelsen" har blitt identifisert, sikret og beskyttet, er
åpenbart utilstrekkelig. De fleste juridiske samfunn krever derfor en ed eller
en erklæring fra dommerne, før de tar til i sitt arbeid. Professor Jacob Katz
Cogan har i sitt essay: " Competition and Control in International
Adjudication " beskrevet motivasjonen for denne eden / erklæring:[2]
“Først og fremst er internasjonale dommere
begrenset av profesjonelle normer forbundet med deres stilling, primært uavhengighet
og upartiskhet. Selv om slike normer eksisterer som en nødvendig konsekvens av
valget av dommeren, "vil det for [en ny] internasjonal dommer kreve
tilpasning og disiplin for å kunne oppføre seg på en upartisk og uavhengig
måte", skriver dommer Theodor Meron. Som del av denne prosessen vil
vedtekter for de fleste internasjonale domstoler kreve at dommerne, før de tar
sine plasser, avgir en høytidelig erklæring som er utformet for å formidle
forestillinger om upartiskhet og samvittighetsfullhet til de personer som avgir
eden - med andre ord å appellere til deres "indre kompass". For å
styrke sin virkning, er eder/forsikringer administrert offentlig. Dette er ment
å antyde til dommeren at han eller hun er offentlig ansvarlig i tilfelle av en
misligholdelse av rettslige normer for oppførsel. Det er også ment å
tilfredsstille publikum at dommeren skal opptre i samsvar med normer som
forventes av ham eller henne. Profesjonelle normer virker inn på dommere på to
måter: som en påminnelse om avtalte rettslige standarder, og som en påminnelse
om mulige konsekvenser som følge av manglende overholdelse av disse
standardene.”
Eden / erklæringen besitter to uatskillelige deler av hva
som til slutt (når undertegnet eller muntlig levert) bør utgjøre hva du kan kalle
en ”dommer sådan”; 1) den forventede uavhengighet og upartiskhet, og 2) den
utnevnte personens frivillige aksept av de begrensninger som er knyttet til
tittelen. Med andre ord, dersom en tilsatt dommer av en eller annen grunn
nekter å erklære sin uavhengighet og upartiskhet, er han/hun ikke en dommer, og
har selvsagt ikke lov til å ta plass som dommer.
I sin "Kommentarer til Domstolloven" (2000),
slår lagdommer Anders Bøhn, Norge, fast at det er et obligatorisk krav om å
levere en skriftlig ed / erklæring til Domstoladministrasjonen (DA) før
dommeren har lov til å ta sete som dommer. Bøhn fortsetter deretter med en
bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende uttalelse:
“Det er grunn til å
tro at forsikring etter § 60 i en rekke tilfeller opp gjennom årene ikke er
avgitt.”[3]
Følgelig har et ukjent antall personer
("dommere") i norske domstoler ikke erklært sin uavhengighet og
upartiskhet, og er per definisjon ikke å regne som dommere.
I januar 2008 begynte jeg å undersøke saken. Mine
foreløpige funn gir grunn til å tro at antall "dommere" i Norge som
ikke har undertegnet en ed / erklæring er betydelig høyere enn hva Bøhn vagt
antyder i sin bok. Mine funn tyder på at så mange som 50 % av norske dommere
ikke har avgitt sin ed. Problemet er dog at ingen av de relevante myndigheter i
Norge synes å ta dette store problemet[4]
på alvor. DA, som er ment å ta imot og arkivere alle eder / erklæringer, har i
denne forbindelse vært uvillige til å innfri (de fleste av mine) forespørsler
om skriftlige eder / forsikringer eller annen informasjon vedrørende dette
problemet, noe som da skulle tilsi at nær 90 % av dommerne har nektet å avgi
sin ed.
Gjennom artikler på Internett og på andre måter har jeg
rådet brukere av norske domstoler til å be om eden / forsikringen hver gang de
nærmer seg en dommer. Dette har - alt tatt i betraktning - ført til fantastiske
tilbakemeldinger, hvilket har gitt meg tilgang til dokumenter som bekrefter at;
1) en betydelig andel av "dommere" ikke har signert noen ed /
forsikring, 2) noen har signert en hjemmelaget[5]
ed, og 3) at det ikke eksisterer noe system som ivaretar prosedyren fra
tidspunktet for utnevnelse til det tidspunkt hvor dommeren faktisk tar sete som
dommer. Denne systematiske feil i det norske rettsvesenet er sannsynligvis den
viktigste årsaken til at så mange personer i Norge har vært i stand til å ta
sete som dommere uten å bli bedt om å erklære sin uavhengighet og upartiskhet.
Dette problemet har nå materialisert seg i de to
ovennevnte søksmål i Borgarting lagmannsrett. Som en konsekvens av det faktum
at de to nevnte personene har nektet å erklære sin uavhengighet og upartiskhet,
og dermed ikke er å anse som dommere i henhold til loven, har vi begjært
presidenten av den aktuelle domstolen, samt DA, om å fjerne disse to personer,
og distribuere de to sakene til dommere som har signert sin ed / erklæring før
de tok sete.[6] I
tillegg har vi begjært det norske Stortinget å ivareta den nødvendige
uavhengighet i rettsvesenet, samt å iverksette gransking for å etterforske og
identifisere problemet.
- - -
I vårt prosesskrift av den 18. august 2010 informerte jeg
lagmannsretten om våre funn; at de aktuelle dommerne ikke hadde (hadde nektet)
avgitt noen ed, og at vi, basert på denne nye informasjonen, begjærte at
rettens president skulle fjerne de nevnte dommere, og tilordne sakene til nye
lovlig innsatte dommere.
Appendix # 1: Pleadings of August 18 2010.
Retten har nektet å svare på våre begjæringer.
I vårt prosesskrift av den 25. august 2010 minnet jeg
lagmannsrettens president om våre tidligere prosesskrifter og gjentok våre
forespørsler / begjæringer. Videre informert vi presidenten om at vi av
åpenbare grunner ikke kunne adlyde/forholde oss til noen brev, beslutninger
eller krav fra disse to "dommerne" da de ikke er lovlig innsatt og
dermed ikke har rett til å opptre som dommere overhodet.
Appendix # 2: Pleadings of August 25 2010.
Den 30. august 2010 leverte Lundquist en anmeldelse mot
Fossum idet hun hadde 1) på kontinuerlig basis bevisst fungert som dommer selv
om hun var fullt klar over at nødvendige betingelser for å være en dommer ikke
var oppfylt, og 2 ) at hun hadde begått straffbar tilbakeholdelse av
informasjon idet hun hadde unnlatt å informere både meg og mine klienter om det
faktum at hun hadde nektet å avgi den nevnte eden.
Appendix # 3: Criminal complaint against “justice”
Fossum of
Den 31. august 2010 begjært vi DA om å gripe inn og
suspendere Fossum.
Appendix # 4: Petition to the NCA of
Samme dag, 31. august 2010, begjært vi det norske
parlamentet om å gripe inn for å sikre uavhengigheten til rettsvesenet generelt
og dermed sikre at mine klienters søksmål ble behørig tatt hånd om av
sertifiserte og lovlig valgte dommere.
Appendix # 5: Petition to the Norwegian Parliament of
Den 21. september 2010 leverte Lundquist inn anmeldelse
mot Hedlund, basert på liknende juridiske grunner som i Fossum-saken.
Appendix # 6: Criminal complaint against “justice”
Hedlund of
I sitt brev til meg av 21. og 22. september 2010 gjorde
lagmannsrettens president det klart at han ikke kunne se noe problem i å la
personer / hans stab fungere som dommere selv om de mangler den obligatoriske
ed, følgelig nektet han å etterkomme våre begjæringer.
Appendix # 7: Letter of
Appendix # 8: Letter of
De to "dommerne" kunne dermed fortsette å
administrere ankene samtidig som de åpenlyst bryter både norsk lov så vel som
internasjonale traktater.
Den 8. oktober 2010 kontaktet jeg Stortinget igjen, hvor
jeg minnet om min tidligere korrespondanse og begjæringer. Videre informert jeg
Stortinget om de pågående brudd på internasjonale avtaler i forhold til
rettsvesenets uavhengighet (å akseptere at én av dommerne nekter å avlegge ed
er galt i seg selv, å akseptere at mer enn 50 % av dommerne nekter å avlegge ed
er en menneskerettslig katastrofe).
Appendix # 9: Letter of
Stortinget avsto fra å svare på mine begjæringer.
I mitt brev av 22. oktober 2010 informerte jeg Stortinget
om nye funn fra vår undersøkelse av dette problemet; at selv lagmannsrettens
president, Ola Dahl, hadde fungerte som dommer i mer enn ett tiår før han 26.
juli 2010 signerte sin ed.
Appendix # 10: Letter of
Det er bevist at Ola Dahl har fungert som dommer i
Borgarting lagmannsrett siden 25. februar 1998, senest. Dahl har angivelig
signert sin embetsed et år senere, 28. januar 1999. Denne ed ble mottatt av
relevant myndighet (Domstoladministrasjonen) 24. februar 2010, mer enn elleve
år etter at den skulle ha vært levert inn.
Det har også blitt avdekket at Dahl erklærte sin
uavhengighet som dommer ved å signere og sende inn sin erklæring den 26. juli
2010.
Som tidligere forklart kan ingen ta plass som dommer
dersom vedkommende nekter å signere den nevnte erklæringen, jfr. domstollovens
§ 60. I tillegg kan ikke en oppnevnt / valgt person ta fatt i sitt embete før
han / hun har avgitt en ed til konstitusjonen og Kongen, jfr. den norske
Grunnloven § 21. Dette gjøres skriftlig og følgelig er en ed ikke avgitt med
mindre dokumentet er sendt til, og mottatt av, relevant myndighet, hvilket
vedrørende Dahls embetsed ble gjort 24. februar 2010. Det bør bemerkes at hvis
denne eden ikke har blitt avgitt innenfor et begrenset tidsrom, vil utnevnelsen
og stillingen bortfalle, jfr. embetsedsloven § 3.
Dahl nektet å undertegne embetseden før han tok sete som
dommer i 1997/98, dette i strid med nevnte bestemmelser. Dahls embetsed er
angivelig undertegnet i 1999, men som nevnt ble ikke denne mottatt og arkivert
av relevante norske myndigheter før februar 2010. Eden har åpenbart ingen
rettslig gyldighet hvis den er gjemt bort et sted i Dahls egne eiendeler.
Ifølge loven skal eden sendes til relevant myndighet før den valgte person tar
til i sitt arbeid, jfr. embetsedsloven § 3. Dette er åpenbart ikke tilfelle i
forhold til Dahl idet han har fungert som "lagdommer" i mer enn 12 år
før han - av ukjent grunn - valgte å sende sin ed til Domstoladministrasjonen i
februar 2010.
Videre har Dahl i 12-13 år nektet å signere og sende inn
sin erklæring om uavhengighet, og det var ikke før i fjor sommer at Dahl av en
eller annen grunn fant det praktisk å signere og sende inn denne erklæring. På
engelsk lyder erklæringen som følger:
“I
declare that I conscientiously will fulfil my duties as a judge – and that I
will act and judge in such manner as I according to law and my consciousness
can defend, and neither of hate nor friendship, neither for favour nor gift or
by other reason fall away from right and justice.”
Det virker som vi har funnet årsaken til at Dahl nekter å
opptre i samsvar med lov i forhold til "lagdommer" Fossums og
"lagdommer" Hedlunds nektelse av å avgi eden: Han kan ikke finne noen
grunn for hvorfor de skulle avgi en ed så lenge han ikke gjorde det.
Vi kan konkludere med at "presidenten" i
Borgarting lagmannsrett, Ola Dahl, har fungert som en lagdommer i 12-13 år uten
å møte de formelle og absolutt kvalifikasjoner som lagdommer. Signering av
disse dokumentene i dag - på grunn av
bekvemmelighet eller etter instruksjon - vil ikke gjøre Dahl "mer
dommer" enn han har vært de foregående 12-13 år. I denne sammenheng er det
et faktum at han har nektet å signere disse dokumentene i mer enn ett tiår,
følgelig har han - hver eneste dag som "dommer" - foraktet de
universelle motiver som ligger til grunn for de nevnte bestemmelser,
bestemmelser som ble etablert for å sikre rettsvesenets uavhengighet og for å
beskytte brukerne av domstolen. Ingen kan stole på eller tro at Dahl virkelig
mener det han har undertegnet den 26. juli 2010 idet han altså i mer enn ett
tiår nektet å signere disse ordene om uavhengighet. Denne konklusjonen er
sterkt støttet av det faktum at Dahl, som president i lagmannsretten, likevel
aksepterer at hans domstol er besatt av "lagdommere" som konsekvent
nekter å; 1) avgi embetsed og 2) signere sin uavhengighetserklæring (den
juridiske ed).
La meg understreke det faktum at Norge har underskrevet og
ratifisert Konvensjonen og relevante protokoller og har derfor fritt og formelt
lovet å respektere den nevnte konvensjon, dens protokoller, forpliktelser.
Konsekvensene av presidentens motvilje mot å avlegge eden
er at alle avgjørelser som han har deltatt i siden han urettmessig tok sete som
dommer i 1998 anses å være ugyldige. Videre, i henhold til den norske
straffeloven, paragraf 110, er det straffbart å handle mot ens bedre vitende
uavhengig av motivasjon eller utfallet av handlingen. Presidenten har i tråd
med hans likesinnede "dommere" krenket den nevnte paragraf på en
daglig basis siden det tidspunkt de tok sete som "dommere". I lys av
presidentens handlinger burde hans ed ha vært avvist, blankt.
Stortingets justiskomites respons på vår begjæring, datert
27. oktober 2010, er i seg selv et brudd på den norske grunnloven, hvor
komiteen utaler at:
“Interne forhold[7] ved domstolene hører ikke inn
under komiteens ansvarsområder, og komiteen finner således ikke grunnlag for å
gå nærmere inn i saken.. “
Appendix # 11: Letter of
DA og
justisministeren er fortsatt tause.
I lys
av det som er sagt ovenfor, er mine klienter åpenbart ikke tilbudt en
rettferdig rettergang ved en uavhengig domstol i Norge. Tvert imot, viser
tausheten fra Domstoladministrasjonen og den umiskjennelige respons fra
lagmannsretten, og fra det norske Stortinget, 1) en kontinuerlig, systematisk
og fremfor alt - akseptert overtredelse av de nevnte bestemmelser (følgelig er
administrasjonen av søksmålene på en kontinuerlig basis i strid med artikkel 14
i konvensjonen), og 2) at det ikke eksisterer nasjonale rettsmidler
tilgjengelig å uttømme, hvilket igjen gir svar på spørsmålet om skritt er tatt
for å få oppreisning av den innklagede stat for påståtte overtredelse.
* * *
Hvis
du ikke har uttømt disse rettsmidler på grunnlag av at deres søknad vil bli
urimelig langvarig, at den ikke ville være effektiv, at den ikke er
tilgjengelige for deg, eller for noen annen grunn, vennligst forklar dine
grunner i detalj
Av de fakta og grunner som er nevnt ovenfor, er det klart at
ethvert forsøk på å avhjelpe den nevnte rettslige situasjonen i Norge vil være
nytteløs og ineffektiv.
* * *
Har
du sendt samme sak for avgjørelse under annen internasjonal prosedyre eller
avgjørelse (eksempelvis Den inter-amerikanske kommisjon for
menneskerettigheter, Den europeiske menneskerettighetsdomstol eller den
afrikanske kommisjonen for mennesker og folks rettigheter)?
Ja. Den 8. november 2010 innlevert Lundquists en søknad til
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og hevdet overgrep mot EMK artikkel 6
og 13.
* * *
Hvis
ja, forklar hvilken prosedyre (r) som har blitt, eller blir, foretatt, hvilke
krav du har gjort gjeldende, til hvilke tider, og med hvilket utfall:
31. mai 2011 ble søknaden erklært uantakelig, idet retten
(ene-dommer avgjørelse) hadde funnet at kravene i konvensjonen ikke hadde blitt
oppfylt. Sakens materielle side ble ikke vurdert av retten.
IV. Facts of the complaint
Forklar,
i kronologisk rekkefølge, fakta og omstendigheter for den påståtte krenkelse.
Inkluder alle saker som kan være relevante for vurderingen og vurdering av ditt
tilfelle. Vær snill og forklar hvordan du mener at fakta og omstendigheter som
er beskrevet krenker dine rettigheter.
I forhold til fakta i denne klagen viser jeg til det som er
nevnt under punkt III ovenfor.
Jeg har allerede nevnt at enhver person under Konvensjonen hvis
rettigheter eller forpliktelser står på spill, har rett til å få de nevnte rettigheter
og plikter prøvd gjennom (vurdert av) en rettferdig og offentlig høring av en
uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. En person som er valgt til å
tjene som dommer er av grunner som er nevnt ovenfor forpliktet til å erklære
sin uavhengighet før vedkommende tar sete, noe som gjøres ved å avgi en ed.
Dette betyr igjen at enhver person under konvensjonen har rett til å få sine
rettigheter og plikter prøvet av en domstol sammensatt av dommere som har
avgitt sin obligatoriske ed.
Dersom den valgte personen avviser eller ved hvilkensomhelst
handling avstår fra å avgi den nevnte ed, kan denne personen ikke ta plass som
dommer. Skulle dette likevel skje - noe som synes å være tilfelle i de fleste
domstoler i Norge - vil enhver beslutning fattet av en domstol sammensatt av en
slik person anses som ugyldig. En annen konsekvens av en slik prosedyre er at
den gitte borgers rettigheter, nedfelt i Konvensjonens artikkel 14, er blitt
krenket.
Det er et faktum at både "lagdommer" Hedlund, så vel
som "lagdommer" Fossum - til tross for at de nekter å avgi sin
obligatoriske ed (som igjen betyr at disse to personene ikke er dommere) -
fortsetter å administrere ovennevnte søksmål, mot mine klienters protester og
konvensjonelle rettigheter.
Videre er det et faktum at lagmannsrettens president, så vel som
det norske parlamentet og justisministeren aksepterer det ulovlige forholdet,
dette på bekostning av mine klienter.
Til slutt vil jeg gjerne understreke konsekvensene av det norske
Stortingets og lagmannsrettens president sin tilnærming til problemet (se
vedlegg # # 7, 8 og 11 ovenfor):
Gjennom disse brevene uttaler forfatterne klart; 1) at de ikke
bryr seg om hvorvidt dommerne har erklært sin uavhengighet og sendt inn sin ed
eller ikke, og 2) at verken presidenten eller Parlamentet vil adlyde noen
traktater eller anbefalinger inneholdende forestillingen om at "Alle tiltak bør tas for å respektere,
beskytte og fremme dommernes uavhengighet."
Lagdommernes handlinger samt regjeringens og Stortingets aksept
av denne ulovlige praksisen, er i åpenbar strid med Konvensjonens artikkel 14. Krenkelsen
er åpenbar, dokumentert og udiskutabel.
* * *
Noen få ord må nevnes om ovennevnte rettssaker i
Borgarting lagmannsrett, dette for å gi Komiteen et bilde av hvorfor Lundquists
forespørsler om en rettferdig rettergang blir avvist igjen og igjen av
presidenten i denne retten.
Saken som Mary-Ann
Hedlund er satt til å administrere i Borgarting lagmannsrett gjelder
erstatningssak mot Justis- og Politidepartementet. Det er brakt på det rene at
Staten har begått en rekke tinglysningsfeil på Lundquists eiendom (hvor
uvedkommende gjennom disse ulovlige tinglysingene har tiltvunget seg 90 % av
Lundquists eiendom) med den konsekvens at domstolene i 1992 feilaktig
fradømte Lundquist nesten all den eiendom som frem til det tidspunkt hadde
vært i familiens eie siden 1885. Dermed mistet Lundquist næringsgrunnlaget og
livsgrunnlaget og har etter dette måttet leve på resteiendommen som kun har
gitt mulighet (anledning) til et eksistensminimum.
Lundquist fant i 2005 beviset (et delings- og
skyldsettingsdokument fra 1886) som klart dokumenterte Statens tinglysningsfeil
og domstolenes feilaktige dom. På dette grunnlag ble det reist erstatningskrav
mot Justis- og politidepartementet.
Lundquist tapte erstatningskravet mot Staten i Oslo
tingrett. Det har vist seg i ettertid at dommeren som behandlet saken i Oslo
tingrett, Helen Andenæs Sekulic, ikke hadde avgitt dommerforsikring eller ed da
hun avgjorde saken.
Lundquist anket saken til Borgarting lagmannsrett,
men så viser det seg altså at heller ikke Mary-Ann Hedlund har avgitt
dommerforsikring og ed. Saken skal av disse grunner sendes tilbake for ny
behandling i tingretten, men som vi nå vet vil presidenten selvsagt ikke
etterkomme denne anmodningen (ikke før det internasjonale samfunnet setter en
stopper for denne ulovlige praksisen) idet han ikke ser noen problem i å la
"dommerne" som mangler rettslig ed (dommerforsikring) delta i
rettslige pådømmelse.
Saken som Anne
Ellen Fossum er satt til å administrere i Borgating lagmannsrett gjelder en
sak mot Landbruks- og matdepartementet hvor Stortinget opphevet en lov –
vedrørende ekspropriasjon – med
tilbakevirkende kraft, og med den konsekvens at Lundquist ble rammet
direkte og personlig av lovendringen.
Som følge av at Staten (gjennom ovennevnte dom fra
1992) på rettsstridig vis hadde fratatt Lundquist 90 % av eiendommen og derved
store deler av næringsgrunnlaget, søkte Lundquist i 2004 Staten om hjelp –
gjennom ekspropriasjon – til å få kjøpt eiendom og dermed få forbedret resurs-
og livsgrunnlaget. Søknaden lå til behandling i Statens landbruksforvaltning,
hvor den ble liggende inntil Stortinget hadde opphevet
ekspropriasjonsparagrafen i Jordloven med tilbakevirkende kraft og med
den konsekvens at søknaden til Lundquist ble avvist.
Lundquist ble informert om at deres søknad var den
eneste ekspropriasjonssøknaden som lå til behandling på tidspunktet for
lovendringen, hvilket betyr at lovendringen var ment å ramme Lundquist
personlig.
Lundquist har senere hen krevd å få utlevert
forarbeidene[8]
til fjerningen av ekspropriasjonsparagrafen i jordloven, men Staten nektet å
utlevere disse bevisene. Lundquist gikk da til rettssak med krav om at Staten
måtte fremlegge bevisene. Staten nektet fortsatt å utlevere bevisene.
Dommer Oddmund Svarteberg ble trukket ut til å
behandle saken i Oslo tingrett og utsatte behandlingen av saken i påvente av at
Staten skulle fremlegge bevisene. Staten nektet og ble derfor av dommeren
varslet om straff og mulig uteblivelsesdom imot seg dersom Staten skulle nekte
å fremlegge bevisene innen en gitt frist.
Kvelden før Lundquist skulle møte til
hovedforhandling i Oslo tingrett, fikk de beskjed om at dommer Oddmund
Svarteberg var fjernet fra saken og at dommer Jannicke Johannesen var plukket
ut som ny dommer.
Under rettssaken (før behandlingen startet)
protesterte Lundquist på skiftet av dommer, til ingen nytte. Sorenskriveren
Geir Engebretsen hadde nemlig håndplukket Jannicke Johannesen til ny dommer og
under rettsmøte bekreftet Engebretsen at han der og da utnevnte Jannicke
Johannesen til ny dommer. Handlingen er straffbar idet domstolslederen ikke har
lov til å fjerne en sak fra en dommer og plukke ut en ny dommer til å overta
saken.
I ettertid har vi fått bekreftet at heller ikke
Jannicke Johannesen har signert på verken dommerforsikring eller ed. Det er på
dette grunnlag ikke så overraskende at Johannesen i tråd med statens interesse
nektet å følge opp Svartebergs krav om fremleggelse av bevisene, og varselet om
fraværsdom. Under hovedforhandlingen – hvor hun altså bevisst hadde forpurret
Lundquists krav om bevisfremleggelse – fant hun det (naturlig nok) ikke bevist
at Staten hadde opphevet loven for å ramme Lundquist.
Som det fremgår av det som er sagt ovenfor under
punkt III og IV, fremstår det som rimelig klart at verken Regjeringen eller
Stortinget har noe som helst ønske om å bidra til å rette opp domstolens
manglende uavhengighet til Staten. I så måte synes det som at både Regjeringen
og Stortinget føler seg særdeles komfortable med å ansette dommere som nekter å
erklære sin uavhengighet til Staten. I saker hvor Regjering og Storting har
begått overgrep mot befolkningen kan Domstoladministrasjonen derfor, i
samarbeid med regjering og storting, håndplukke dommere som er på deres
(statens) side, de såkalte statsvennlige dommere. Statens overgrep mot
befolkningen vil av disse grunner ikke kunne bli avdekket.
La meg legge til enkelte helt essensielle
opplysninger vedrørende domstolene og deres eksistens: Domstolene er til for å
skipe rett (administrere rettferdighet) og ikke for å gå statens eller en
enkelt parts ærender. Dersom et samfunn ikke kan tilby sine innbyggere et
uavhengig rettssystem av høy kvalitet, kan det heller ikke fungere. Det finnes
derfor grunnlag for å stille store krav til dommerne og domstolene.
Karakteristisk for en rettsstat er at rettsvesenet er uavhengig av den
politiske makt. I dag sees det også som en selvfølge at domstolene skal være
selvstendige og uavhengige i denne forbindelse. Av særlig betydning er
domstolenes oppgave i en rettsstat: å utgjøre et vern for den enkelte borger
mot maktmisbruk fra offentlige.[9]
Oppsummeringsvis kan en konkludere med at den norske regjering, ved å akseptere
den ovennevnte praksis, ikke bare krenker konvensjonens art. 14 men også alle
prinsipper som disse ord er bygget på,
Manglende
embetsed og dommerforsikring hos dommere er det mest synlige bevis på at staten
ikke krever eller forventer at den gitte dommer skal beskytte borgerne mot
overgrep fra det offentlige. Norske
dommeres hovedoppgave er ikke lenger å beskytte borgerne mot overgrep /
krenkelser fra det offentlige, men heller å la seg håndplukke når regjeringen
finner det nødvendig; å bli brukt (og til en viss grad; utnyttet) av
regjeringen til å dekke over eventuelle misbruk / overtredelser begått av
Regjeringen og Stortinget (og andre offentlige etater), og til slutt; å avsi
rettsavgjørelser i favør av Regjeringen og dermed beskytte statens interesser
og handlinger uavhengig av lovligheten av disse.
Basert
på dette grunnlaget ber vi komiteen om å finne Norge skyldig i krenkelse av
artikkel 14 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
---------------------------- ----------------------------
Author’s signature Place and date
RettsNorge.no © 1997 - 2011 • Opphavsrett