Originalteksten
finner du her
Herman
J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
United
Nations office of the High Commissioner
for
Human Rights
Palais
des Nations
CH-1211
Genève 10
Schweiz
Att :
Til den det måtte gjelde
Re : Klage
mot Norge
Your
reference : G/SO 215/51 - LUX
(GEN)
Sent
by : Post og faks
Your
fax number : +41 22 91
79 022
Pages : 7
Attachments :
Message : Ber om prioritet
Copy : UN Human Rights
Committee; International Human Rights bodies
Sir/Ms,
1. Innledning
Den 15. august 2011 leverte jeg en klage mot Norge hvor
jeg hevder og dokumenterer at Norge, på en kontinuerlig basis, bryter FNs
internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14,
dette idet den norske regjering og det norske Stortinget aksepterer at landets
domstoler er sammensatt av "dommere" som har nektet å avgi den
obligatoriske dommerforsikring samt den obligatoriske embetsed.
Den 22. august 2011 ble vår klage avvist av en
uidentifisert person ved FNs Høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR) med
den begrunnelse at:
1. Nasjonale rettslige /
administrative rettsmidler ser ut for ikke å ha blitt uttømt, og det har ikke
blitt sannsynliggjort at anvendelsen av nasjonale rettsmidler ville forlenge
saken i urimelig lang tid, eller at slike rettsmidler ellers ville være
utilgjengelig eller ineffektiv.
2. Din begjæring inneholder ikke
tilstrekkelig med detaljer med hensyn til fakta i saken din, og / eller til
hvordan dine rettigheter i henhold til den relevante traktat er blitt krenket.
Ifølge artikkel 2 i SPs valgfrie protokoll, må alle påstander om påståtte
krenkelser være godt begrunnet. I din kommunikasjon datert 15. august 2011
unnlater du å sannsynliggjøre hvordan blott det faktum at dommerne ikke har
avgitt ed har påvirket rettighetene til de personer som du representerer i
negativ retning.
Før jeg kommenterer de ovennevnte grunner, må jeg få si
noen få ord om uavhengighet i domstolen, implikasjoner, kampen mot menneskerettighetsbrudd
- spesielt; staters misbruk av medlemskap i internasjonale traktater - og FNs
selverklærte posisjon som en beskytter av menneskerettighetene.
Men først: Da jeg for noen få år siden oppdaget at norske
"dommere" i et stort antall nekter - og i flere tiår har nektet
(dette i enighet med norske myndigheter) å signere den obligatoriske
dommerforsikringen, må jeg innrømme at jeg ble forbauset.
Selv om jeg har avdekket, gjennom år med etterforskning,
bevisste og systematiske brudd mot menneskerettighetene og i denne forbindelse
har blitt utsatt for statskontrollerte represalier i form av trakassering,
skremsler, trusler, terrorisering, svertekampanjer og annen lignende aktivitet
som var ment å "fraråde" meg fra videre etterforsking og fra å sende
inn klager mot slike overgrep, må jeg innrømme at jeg ikke var forberedt på et
slikt svar fra Menneskerettighetenes høyborg i Genève.
FNs høykommissær for menneskerettigheters siste
bemerkninger - hvor det blir indikert at FN ikke ser noen skade i at
medlemsland setter sammen sine domstoler med personer som nekter å avgi
dommerforsikring[1] -
viser enten at Høykommissæren eller hennes underordnede, ansvarlig for dette
svaret, ikke har kunnskap om eller forståelse for begrepet "rettferdig
rettergang", og i denne forbindelse, konseptet om en "uavhengig
domstol", eller at SP artikkel 14 i virkeligheten ikke har noen juridisk
verdi, overhodet. Det finnes åpenbart et tredje alternativ til FNs
foruroligende standpunkt i denne meget viktige demokratiske sak, men foreløpig
ser jeg ingen grunn til å utdype dette.
2. domstolens
uavhengighet – implikasjoner
Det er stor enighet om at grunnforutsetningen omkring
domstolenes uavhengighet er upartiskhet, integritet og frihet fra innblanding.
“Domstolens
uavhengighet er ikke en privat rett som dommerne har, men er derimot grunnlaget
for juridisk upartiskhet, dette til fordel for allmennheten. Det er en
grunnstein i vårt styresett i et demokratisk samfunn og et vern av borgernes
frihet og rettigheter beskyttet av den rettssikkerhet som loven gir.”[2]
For at domstolenes avgjørelser skal kunne respekteres og
adlydes, må domstolene være upartiske. For å være upartiske, må domstolene være
uavhengige. For å være uavhengig, må domstolene være fri for forstyrrelser,
påvirkning eller press.[3]
For det, må domstolene ikke bare være atskilt fra andre grener av staten eller
hvilket som helst annet organ, de må også kunne garantere at dommerne vil
adlyde loven og bare loven, dette ved å erklære sin uavhengighet i form av en
dommerforsikring.
Uavhengighet i domstolene er ikke bare et spørsmål om
riktige eksterne og operative ordninger. Det er også et spørsmål om uavhengige
og upartiske avgjørelser ved hver enkelt dommer. Dommerens oppgave er å anvende
loven slik han eller hun forstår den uten frykt eller velvilje og uten hensyn
til om vedtaket er populært eller ikke (sistnevnte er åpenbart ikke mulig å
garantere i de tilfeller hvor "dommeren" har nektet å avgi
dommerforsikring, en dommerforsikring som nettopp gir denne garantien). Dette er
en hjørnestein i rettsstaten. Dommere, individuelt og kollektivt, skal
beskytte, oppmuntre og forsvare domstolenes uavhengighet (men en aksept av en
"dommers" nektelse av å avgi den obligatoriske dommerforsikring, slik
tilfellet er i Norge, er et direkte angrep mot - og bidrar sterkt til en
forringelse av - det nevnte prinsipp som FN påstår å være beskytter av).
Domstolenes uavhengighet innebærer at dommere ikke er utsatt for press og
innflytelse, og står fritt til å fatte gode beslutninger kun basert på fakta og
jus.[4]
Denne betydningen av domstolenes uavhengighet ville være tom hvis den gitte
stat tillater personer - som har nektet å erklære sin uavhengighet i form av
dommerforsikring - å ta sete som dommere.
Idet man avgir dommerforsikringen, har dommeren erkjent at
han/hun er primært ansvarlig overfor den loven som han/hun skal administrere.
Motsatte; ved å nekte å avlegge dommerforsikringen, har personen erklært at
han/hun ikke er ansvarlig overfor loven, og at han/hun er fri til å handle som
han/hun måtte ønske.
I sin resolusjon 2006/23 om Styrking av Grunnleggende
Prinsipper omkring dommernes etiske oppførsel, vedtatt av generalforsamlingen,
erklærer FN sin sterke tro på at korrumpering av medlemmer av rettsvesenet
undergraver rettsstaten og påvirker tilliten til rettssystemet. Videre synes
FNs generalforsamling å være overbevist om at "korrupsjon av medlemmer av rettsvesenet undergraver rettsstaten og
påvirker allmennhetens tillit til rettssystemet, og at integritet, uavhengighet
og upartiskhet innenfor rettsvesenet er avgjørende forutsetninger for en
effektiv beskyttelse av menneskerettighetene og økonomisk utvikling",
hvilket medfører at generalforsamlingen helt klart erkjenner problemet med
korrupsjon i rettsvesenet og betydningen av en genuint uavhengig domstol.
Bangalore Prinsippene om etiske regler for domstolene,
Verdi 1, Uavhengighet, sier at:
"Domstolenes
uavhengighet er en forutsetning for rettsstaten og en grunnleggende garanti for
en rettferdig rettergang. En dommer skal derfor opprettholde/forsvare og
eksemplifisere domstolenes uavhengighet både i dens individuelle såvel som dens
institusjonelle aspekter."
Videre heter det i de nevnte prinsippene avsnitt 1.6. at:
“En dommer skal vise
og fremme høy standard for etisk oppførsel, dette for å styrke tilliten til
domstolene hvilket i sin tur er grunnleggende for opprettholdelsen av
domstolenes uavhengighet.”
Ved å nekte å avgi dommerforsikring, og dermed i det
stille erklære at han/hun ikke vil adlyde loven som han/hun er satt til å forvalte,
har vedkommende åpenlyst demonstrerte sin forakt for loven, og vil med denne
handling - dersom vedkommende tillates å ta plass som dommer - definitivt rive
ned tilliten til rettsvesenet.
Bangalore Prinsippene om etiske regler for domstolene,
Verdi 4, sømmelighet / anstendighet, avsnitt 4.2, sier at:
“Som gjenstand for
konstant offentlig gransking, må en dommer akseptere personlige restriksjoner
som kan bli sett på som tyngende av den vanlige borger. Han skal akseptere
dette frivillig. Særlig skal en dommer oppføre seg på en måte som er
overensstemmende med domstolens verdighet.”
Ved å nekte å avgi dommerforsikring har vedkommende vist
at han/hun ikke vil akseptere noen begrensninger på hans/hennes
"bevegelsesfrihet" som dommer. Slik oppførsel er selvsagt ikke
forenlig med verdigheten til noen domstol.
Under det samme prinsippet, avsnitt 4.14 står det at:
“En dommer og
medlemmer av dommerens familie, skal verken be om, eller aksepterer, noen gave,
arv, lån eller fordel i forhold til noe som er utført eller skal utføres, eller
som blir unnlatt utført av dommeren i forbindelse med utførelsen av rettslige
plikter”
En person som nekter å avgi den obligatoriske
dommerforsikringen, har ved denne handlingen erklærte at han/hun ikke vil
adlyde dette prinsippet og har dermed tapt sitt mandat som dommer. Av åpenbare
grunner vil ingen noensinne ha tillit til en person som så klart har uttalt at
han/hun ikke vil adlyde loven, derav bør disse personene holdes borte fra
enhver domstol og enhver annen virksomhet som omfatter vurdering av andres
rettigheter og plikter. Dessverre har FN - ved sitt vedtak av 22. august 2011 -
akseptert denne uholdbare rettslige situasjonen i Norge.
I FNs grunnleggende prinsipper om Domstolenes uavhengighet[5]
er det uttalt at:
“…Den universelle
menneskerettighetserklæringen verner spesielt om prinsippene om ... retten til
en rettferdig og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk
domstol opprettet ved lov.”
“…Den internasjonale
konvensjon ... om sivile og politiske rettigheter ... garantere utøvelsen av
disse rettighetene.”
“…Det eksisterer
fortsatt et gap mellom visjonen bak disse prinsippene og den faktiske
situasjonen.”
Gjennom den sistnevnte av de tre erklæringer innrømmer FN
at medlemsstatene fortsatt ikke innfrir sine avtaler og forpliktelser overfor
FN, noe som i seg selv skulle høyne FNs vaktsomhet mot enhver krenkelse - i
likhet med den som er nevnt i vår klage - som kan være destruktiv mot det
nevnte prinsipp.
De grunnleggende prinsippene nedfelt i denne resolusjonen,
har blitt formulert av generalforsamlingen for å bistå medlemsstatene i deres
oppgave å sikre og fremme domstolenes uavhengighet. Blant annet
er det uttalt at:
“Domstolenes
uavhengighet skal være garantert av staten og nedfelt i grunnloven eller i
landets alminnelige lovverk. Det er alle regjeringsorganers og andre statlige
institusjoners plikt å respektere og iaktta domstolenes uavhengighet.”
Ved å indikere at det å tillate personer, som har nektet å
avgi den obligatoriske dommerforsikring, å ta sete som dommere, har FN
underminert sine egne anbefalinger og traktater, særlig SP artikkel 14, og
fremfor alt; sin egen Verdenserklæring om menneskerettighetene, artikkel 10.
“Det er en vanlig
oppfatning at uavhengige domstoler er den sterkeste garantien for å
opprettholde rettssikkerheten og beskyttelsen av menneskerettigheten.”[6]
Hvordan har det seg da at FNs høykommissær for
menneskerettigheter - gjennom sin avgjørelse av den 22. august 2011 - har
indikert sin aksept av massive og systematiske angrep mot denne uavhengigheten?
Som Murati helt korrekt uttrykker:
"Rettighetene
til menneskene, administrert av FN, ville være uten verdi dersom det ikke
fantes et rettslig system som aktivt kunne beskytte deres rettigheter."
Dette er presis hvor vi er i dag, idet systemet - FNs
Menneskerettighetskomité - som angivelig ble etablert for å beskytte folks
rettigheter, faktisk ikke fungerer.
Den Internasjonale advokatforeningen adopterte i 1982
minimumsstandarder for dommernes uavhengighet, hvor det er angitt henholdsvis i
punkt 40 og 45:
“En dommer skal
alltid opptre på en slik måte at han bevarer verdigheten til kontoret, samt
domstolenes upartiskhet og uavhengighet.
En dommer skal unngå
enhver handling som kan føre til at spørsmål om partiskhet oppstår.”
Igjen; ved å nekte å avgi den obligatoriske
dommerforsikring - som i Norge lyder som følger:
“Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil opfylle mine plikter
som dommer – at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min
samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, hverken for gunst
eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet.”
– opptrer vedkommende på en måte som ikke vil bevare
verdigheten ved hans kontor, ei heller domstolenes upartiskhet og uavhengighet,
men som snarere vil føre til en rask nedbrytning av hva som er igjen av
grunnlaget for domstolenes uavhengighet.
En kan konkludere med at prinsippet om domstolenes
uavhengighet er forståelig og logisk, og dets implikasjoner er absolutt nødvendig
og rettferdig både overfor brukerne av domstolene så vel som overfor domstolene
selv. Det er derfor ingen tvil om at en nektelse av å avgi den obligatoriske
dommerforsikring diskvalifiserer, i seg selv, vedkommende fra noensinne å ta
sete som dommer. Følgelig vil det å opptre som dommer, mens vedkommende
samtidig mangler dommerforsikring, være en krenkelse av ovennevnte
bestemmelser. I denne sammenheng er det FNs høykommissær for
menneskerettighetene sitt ansvar å beskytte, fremme og forsvare domstolenes
uavhengighet, i enhver forstand. Dessverre signaliserer UNHCHRs vedtak av 22.
august 2011 en høykommissær som aksepterer disse bruddene eller i beste fall
ikke har noen intensjoner om å stå fast, som en beskytter, mot eventuelle
angrep på prinsippet.
3. FNs avvisning av 22. august 2011 -
Kommentarer til Nr 1 ovenfor:
FNs Høykommissær for menneskerettigheter hevder at:
“Nasjonale
rettslige/administrative rettsmidler synes ikke å være uttømt …”
Generelt klager vi ikke på avgjørelser fattet av en
domstol, men heller mot det faktum at mine klienters søksmål er
administrert/håndtert/behandlet av personer som ikke er formelt kvalifisert som
dommere.
Å fungere som dommer, mens vedkommende på samme tid nekter
å avgi dommerforsikring, er ikke en avgjørelse
som kan påklages, det er snarere et etablert modus, en tilstand av
embetsforsømmelse, en tilstand av skadelige prosedyre, en tilstand av krise
eller sykelig helse innenfor rettsvesenet, en pågående ulovlig prosess, et
kontinuerlig brudd mot flere internasjonale traktater, en "domstolens tilstand" som loven ikke
gir noen rettsmidler mot. På toppen av dette er FN klar over det faktum at både
førstelagmannen ved Borgarting lagmannsrett samt Stortinget har erklært at de
ikke vil gjøre noe for å reparere denne alvorlige krenkelsen av internasjonale
traktater, hvor de følgelig har erklært at Norge ikke har noen intensjoner om å
innfri sine forpliktelser og avtaler overfor FN.
Videre hevder FNs Høykommissær for menneskerettigheter at:
“…det har ikke blitt
sannsynliggjort at anvendelsen av nasjonale rettsmidler ville forlenge saken i
urimelig lang tid, eller at slike rettsmidler ellers ville være utilgjengelig
eller ineffektiv…”
Ettersom det ikke finnes rettsmidler tilgjengelig, vil -
logisk sett - ethvert forsøk på å klage/anke en slik "domstolens tilstand" være et ineffektivt og fåfengt oppdrag.
4. FNs avvisning av 22. august 2011 -
Kommentarer til Nr 2 ovenfor:
I SP artikkel 14 heter det at::
“…alle skal ha rett til en rettferdig og offentlig
rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol …”
Som nevnt ovenfor, beskytter SP artikkel 14 prinsippet om
uavhengighet i rettsvesenet, og garanterer at dommere av enhver domstol er
uavhengige i videste forstand, senest på det tidspunkt de tar sete som dommere,
og - altså - garanterer at ingen kan ta sete som dommer hvis de på noen måte
har signalisert at de ikke vil adlyde loven, dvs. ved å nekte å avgi den
obligatoriske dommerforsikring.
Skulle det likevel bli dokumentert at en domstol - som
administrerer en rettssak - er sammensatt av en eller flere personer som har
nektet å avgi dommerforsikring, har den aktuelle saken ikke blitt behandlet av
en uavhengig domstol, dvs. en domstol oppnevnt ved lov, og vi står overfor et
klart brudd mot prinsippet om domstolenes uavhengighet nedfelt i SP artikkel
14.
En person som nekter å avgi dommerforsikring er ved denne
handling (nektelse) ikke uavhengig. Videre er en nektelse å anse som en
erklæring om at han/hun vil avstå fra å adlyde dommerforsikringens innhold,
følgelig kan denne personen aldri anses som uavhengige, selv ikke om han/hun
senere hen skulle gi etter (for fredens skyld omkring problemet) og signere
dommerforsikringen. Som indikert ovenfor i fotnote 1, vil en nektelse av å avgi
dommerforsikring eller selv det å avgi dommerforsikring med forbehold,
automatisk føre til opphør av dommerens embete og mandat, hvilket dermed
utelukker personen fra å ta sete som dommer. Slik er
situasjonen likevel ikke i Norge.
"Lagdommer" Anne Ellen Fossum og
"lagdommer" Mary-Ann Hedlund - begge ansatt ved Borgarting
lagmannsrett - har i flere tiår nektet å avgi dommerforsikring. Disse to
personer er derfor ikke uavhengige, følgelig er de ikke dommere, selv om de
likevel fungerer som sådanne.[7]
Det å forlate dette problemet uløst - som den norske regjeringen gjør - utgjør
et brudd mot SP artikkel 14, og er i tillegg en pågående forbrytelse mot hver
enkelt bruker av denne domstolen.
Selv om Høykommissæren indikerer at det faktum at en
person som ikke har avgitt dommerforsikring, men likevel fungerer som en
dommer, ikke nødvendigvis representerer et brudd på nevnte artikkel, må det
understrekes at denne "juridiske følelsen" ikke har noe rettslig
grunnlag. Faktisk skulle dette indirekte spørsmålet: "... unnlater du å sannsynliggjøre hvordan blott
det faktum at dommerne ikke har avgitt ed har påvirket rettighetene til de
personer som du representerer i negativ retning.", aldri ha blitt
stilt, av minst to grunner:
1. Det å akseptere personer som er uvillige til å erklære
sin uavhengighet gjennom en obligatorisk dommerforsikring, til å ta sete som
dommere, er i seg selv en alvorlig krenkelse av SP artikkel 14, og prinsippet
om et fritt demokratisk samfunn. Følgelig er spørsmålet om hvorvidt en slik
ulovlig aktivitet i sin tur påfører eller kan påføre skade for brukerne av den
gitte domstol, av åpenbare grunner, i beste fall irrelevant.
2. Spørsmålet viser i seg selv at UNHCHR er klar til å
bøye prinsippet om domstolenes uavhengighet i en retning som klart vil
undergrave grunnleggende rettigheter hos verdens borgere.
Som redegjort for ovenfor, er SP artikkel 14 ganske klar,
hvor den gir enhver borger av en medlemsstat rett til å få hans/hennes sak
prøvd av en uavhengig dommer/domstol, og vi kan bare - i tillegg til å henvise
til det som er nevnt ovenfor - beklage FNs standpunkt til dette ytterst viktige
spørsmålet om hvorvidt folket har rett til å få tilgang til en uavhengig
domstol, eller ikke.
Uavhengig av Høykommissærens påstander, har vi oversendt -
til hennes kontor - alle nødvendige dokumenter og opplysninger med hensyn til
fakta i saken og med hensyn til krenkelser av rettigheter beskyttet gjennom SP.
Mer presist har Høykommissæren fått oversendt: 1) tilstrekkelig bevis på
ulovlig aktivitet i det norske rettsvesenet, som beviser at personer i
Borgarting lagmannsrett opptrer som dommere, selv om de har nektet å avgi den
obligatoriske dommerforsikring og embetsed, 2) tilstrekkelig bevis på at disse
embetsforsømmelsene er støttet av førstelagmannen ved vedkommende domstol så
vel som av det Norske Stortinget, 3) tilstrekkelig beskrivelse av mine
klienters rettigheter som er nedfelt i SP, samt på hvilken måte den nevnte
aktiviteten krenker disse rettighetene.
Basert på ovennevnte grunnlag begjærer jeg Høykommissæren
om å gjenoppta behandlingen av saken.
Med hensyn til vår klage - som er tilstrekkelig
dokumentert og direkte rettet mot den norske regjeringens ulovlig system som
tillater "dommere", som nekter å avgi dommerforsikring, til å ta sete
som sådanne, dette i direkte strid med prinsippet om domstolenes uavhengighet
nedfelt i SP artikkel 14 - og Høykommissærens vedtak av 22. august 2011, begjærer
jeg Høykommissæren om å enten sterkt fordømme siste setning av punkt 13 på side
2 av Høykommissærens brev til meg av den 22. august 2011, eller å avgi en
erklæring om at SP artikkel 14 ikke har noen juridisk verdi.
Til slutt finner jeg det nødvendig å gjenta to uttalelser
som uttrykker betydningen av domstolenes uavhengighet, og som igjen gir oss all
grunn til å vokte og gi næring til dette prinsippet:
“Domstolens
uavhengighet er ikke en privat rett som dommerne har, men er derimot grunnlaget
for juridiske upartiskhet til fordel for allmennheten. Det er en grunnstein i
vårt styresett i et demokratisk samfunn og et vern av borgernes frihet og rettigheter
beskyttet av den rettssikkerhet som loven gir.”
“Domstolenes
uavhengighet er en forutsetning for rettsstaten og en grunnleggende garanti for
en rettferdig rettergang. En dommer skal derfor opprettholde/forsvare og
eksemplifisere domstolenes uavhengighet både i dens individuelle såvel som dens
institusjonelle aspekter”
Med vennlig hilsen
og på vegne av klagerne
Luxembourg September
12 2011
Herman J Berge
RettsNorge.no © 1997 - 2011 • Opphavsrett