På midten av 60 -tallet startet engelske
myndigheter å subsidiere kontraheringer av nye skip med 20% av kontraktsummen.
Det ene vilkåret for å få denne "Investment Grant" var at rederiet
som kontraherte nybygget måtte være britisk.
Norske redere fant ut at dette var en gylden
mulighet til å få subsidiert også sine egne nybygg. Det man da gjorde
var å opprette egne selskaper i England, eller man kontaktet engelske
selskaper, slik at disse engelske selskapene proforma ble stående som
kjøper av nybygget.
Det andre vilkåret for å få disse
engelske subsidiene var at det engelske rederiet som kontraherte skipet
- ved det ene eller annet skipsverft - ikke kunne selge skipet i løpet
av de 6 første årene.
Var disse vilkårene oppfylt sto altså veien
åpen for norske redere til å spare 20% av kjøpesummen på et nytt skip.
Resten av finansieringen av kjøpet av nybygget
ble gjort av den norske rederen, gjennom det engelske selskapet. Gjennom
et komplisert avtaleverk var det altså i realiteten den norske rederen
som kontraherte og betalte for skipet. Etter at de 6 årene var passert,
skulle skipet føres tilbake til den norske rederen.
Norske redere fryktet for at utnyttelsen
av "ordningen" skulle oppdages av de engelske myndighetene.
©
Copyright, 2000 RettsNorge