STATUS QUO I NORSK BARNERETT

Et av problemene i domstolenes behandling av barnelovsaker er juristenes ureflekterte oppfatning av noe de kaller status quo-prinsippet. "Prinsippet" regnes av professorene Smith og Lødrup som det mest benyttede i norsk barnelovpraksis og knyttes til "risikoen ved miljøskifte".

av Ole Texmo
Ole Texmo er litteraturkritiker. Artikkelen er tidligere trykket i VG, 21.06.99

Læreboken "Barn og foreldre" av Smith og Lødrup nevner ikke hvorvidt avskåret kontakt med den ene forelderen (som oftest faren) representerer noen risiko for barn. Lærebokfremstillingens forankring av risikoen ved miljøskifte baserer seg på en erklæring fra en sakkyndig som i en Høyesterettsdom (Rt 1953 s1374) avga følgende uttalelse:

"Men et slikt miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbinding til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der på forskjellig vis er uheldig for barnet (min uth.) enn å bli flyttet til et mere gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til"

Fagfolkene svikter
Smith og Lødrup er aldri i nærheten av å ville analysere eller på annen måte forholde seg kritisk undersøkende til ovenstående utsagn. At det er uheldig å flytte barn gjelder ikke når mødre tar seg til rette ved å ta med seg barna, men gjelder for mødrenes selvtektregimer når og hvis fedrene som blir avskåret kontakt gjennom mødrenes selvtektsregimer protesterer mot disse. "Dette" er altså fagfolkene enige om, også i de tilfeller hvor den følelsesmessige binding er påviselig "uheldig". Virkningen av selvtektshandlingene i form av fedrenes protester gjøres ofte til konfliktårsak. Uten at rettsapparatet, de juridiske og sakkyndige fagmiljøer noensinne har brydd seg om å utrede betingelsene for samarbeid, kan den utelukkede forelder som får sin foreldresatatus undergravd fradømmes kontakt med barnet under henvisning til manglende samarbeidsevne. Man har heller aldri anstrengt seg for å operasjonalisere eller på annet måte definere hva som - utfra et prinsipielt utgangspunkt - skal forståes med uttrykket "barnets beste", tiltross for at uttrykket påberopes i hytt og pine, uten presisering verken innholdsmessig eller argumentativt.

Den ovenfor siterte sakkyndiguttalelse faller strengt tatt på sitt eget kliniske idioti. Hvis et barn er følelsesmessig uheldig knyttet til både person og miljø som virker negativt inn på barnet, ved f.eks avskåret kontakt med den andre forelderen, tilsier alminnelig sunn fornuft at barnet bør flyttes til person og miljø hvor det får en bedre fungering, spesielt når alternativet er den forelderen som også sikrer kontakt med begge foreldrene.

Domstolene bryr seg sjelden eller aldri med å etterprøve sakkyndiguttalelsers gehalt; deres holdbarhet, relevans eller argumentative gyldighet anses uproblematisk av et rettsapparat som i regelen benytter de sakkyndige for beviskjedemessige formål og ikke for deres fagkunnskap.

Spørsmålet om å flytte barnet er høyaktuelt i de fleste barnelovsaker. En velkjent situasjon for mange foreldre (særlig fedre) er hvor den ene forelderen (moren) etablerer "status quo" i interregnumsfasen mellom samlivsbrudd og rettslig vedtak - mot den andre forelderens viten og vilje! Denne problemstilling evner ikke jurister og sakkyndige forholde seg til på redelig akademisk vis. Når en av foreldrene tar seg til rette, undergraver den andre forelderens rettslige status og dennes mulighet til jevnlig kontakt med barnet, har man å gjøre med hva jeg benevner selvtekt, ett uttrykk juristene er lite begeistret for.

Makt og Rett
At juristene misliker påpeking og dokumentasjon av den ene partens egenmektighet (oftest mødrene) har sammenheng med flere forhold. Jeg skal kort nevne de viktigste. Juristene er åndelig-moralsk sett ikke på høyden når spørsmål om sammenblanding av makt og rett dukker opp i rettsapparatet. Deres sirkelresonnementer (les : tautologier hvor konklusjon og premiss biter hverandre i halen) ytrer seg da som at den som har den faktiske (eller rettere: taktiske) omsorg også utøver bestemmelsesretten. Den andre forelderen utøver samvær, selv om denne har blitt avskåret fra å delta i bestemmelsesprosessen, tiltross for del i felles foreldreansvar.

Det overordnede begrep foreldreansvar består av to "søyler": omsorgsplikt og bestemmelsesrett. Disse blandes sammen og bestemmelsesretten eller makten fortrenger de egentlige omsorgshensyn. Til å skjære gjennom denne grauten har juristene hittil vist seg komplett udugelige; verken Barne- og familiedepartementet eller de juridiske fagmiljøer er interessert i å analysere de ulike strukturnivåer i lovgivning og rettspraksis. Kjønnsfordommene hersker i rettsvesenet som ellers i samfunnet. Det er mødrene som vet hva som er best for barnet; det som er bra for mor er bra for barn er bra for mor etc. Tautologiene har gode vekstvilkår når psykologer og jurister forener krefter til "barnets beste".

Stiller man spørsmål på prinsipielt grunnlag om en av partene skal kunne etablere rett ved makt, får juristene problemer, da deres åndsevner i regelen ikke strekker til for å skille de to størrelser. Når mødre har den faktiske (les: taktiske) omsorgen har de ifølge juristene også rett til å diktere samværsbetingelser eller simpelthen nekte samvær. Skriker fedre opp om opplevd urett og manglende kontakt med barna, kommer psykologen med sin fagkunnskap. Barna må ha ro og hvis konfliktene er for uttalte anbefaler man å droppe samvær. Ikke et øyeblikk vil juristen og psykologen se hen til hvem som i utgangspunktet skapte problemene ved å ta seg til rette og dermed etablere hva de fleste vettuge mennesker oppfatter som konfliktskapende selvtektsregimer. Også barnas rettferdighetsfølelse krenkes ved at de blir vitne til deres foreldres ulikeverdige rettsstilling.

Årsak og Virkning
Virkningen av selvtektshandlingene i form av fedrenes protester gjøres til konfliktårsak og ny tautologi etableres. Denne og andre onde sirkler har norske jurister og sakkyndige ennå ikke klart å komme seg ut av. Det er et stort problem ved juristers manglende intellektuelle redelighet at lov kan brytes for å etablere rett. Barnelovens § 34 sier helt eksplisitt at felles foreldreansvar gjelder inntil annet er avtalt eller bestemt. Felles rett og plikt gjelder altså ifølge loven helt frem til rettslig avgjørelse foreligger. Når en av partene likevel kan bryte lovens forutsetning og vinne frem med sine selvtektshandlinger, undergrave den andre forelderens status og kontakt med felles barn, skape konflikten for så å påberope seg konflikten som argument for rettslig legitimert adskillelse mellom barnet og den andre forelderen, bringes rettsapparatet i vanry, noe det vel er kun juristene og deres bødler psykologene som ikke begriper.

© Copyright, 2001 RettsNorge