15.10.2001
Rettssikkerhetsspørsmål belyst ved voldgift
Kandidatnr: 502
Veileder: Professor, dr. juris Carl August Fleischer
Leveringsfrist: 15 oktober 2001
Til sammen 39985 ord
15.10.01
Forord
Vi er undersåtter av loven, dens metoder og
idealer, og vi bøyer av og godtar lovens ord, selv hvor loven er taus, tvetydig
eller uklar. Når vi likevel aksepterer dette, så er det fordi vi gjennom
Grunnloven selv har fastlagt hvem som kan tale lovens ord. Voldgiften og
tilknyttede miljøers stadige erobringer av denne rett, skaper rettsusikkerhet
av forskjellig slag. Ønsker vi denne utviklingen, og er vi klar over
betydningen?
En sak som i særdeleshet har engasjert meg, er den
voldgiftsdom som falt mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen den 2 mai 1975.
Riis ble, slik jeg oppfatter det, gjennom flere brudd på grunnleggende
rettssikkerhetsgarantier fratatt arven etter sin mor og far. Denne oppgaven
bygger mye på det som utspant seg i denne voldgiftssaken.
Dommerne falt ned på den – etter mitt skjønn – verst tenkelige løsning,
ikke bare sett med Riis’ øyne, men også sett med det generelle
voldgiftsinstituttets og samfunnets øyne.
Dommen lider, slik jeg ser det, ikke bare under et tvetydig og uriktig
materielt resultat, men den drar også med seg en anseelig mengde prosessuelle
kalamiteter. Sviktende rettssikkerhet i voldgiftsprosessen har nok etter min
mening vært årsaken til at denne voldgiftssaken endte med en domskonklusjon som
faktisk ingen i dag med sikkerhet kan si betydningen av.
Høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund har uttalt at:
”Etter min mening kan det reises spørsmål om det ikke er større grunn til å
legge vekt på voldgiftsavgjørelser enn på avgjørelser av de ordinære domstoler,
særlig hvis voldgiftsdommen er avsagt av særlig fremtredende sjørettsjurister.”
Det som gjør Riis-saken spesielt interessant, er at denne
voldgiftsretten nettopp var sammensatt av Norges – angivelig – fremste jurister
innen sjørett.
Et indisk ordspråk sier at ”Enhver sak har tre sider – din side, min
side og den rette side.” Selv om jeg i denne oppgaven ikke pretenderer å dele
ut skyld, og kanskje ikke engang finner et klart og entydig svar på det
grunnleggende spørsmålet: Hvordan var det mulig å gi en slik dom?, så har i
hvert fall denne problemstillingen satt i gang en prosess som igjen har tilskyndet
nødvendigheten av å fokusere på flere sentrale problemstillinger omkring
rettssikkerheten i voldgift. Jeg håper samtidig at enkelte av
rettssikkerhetsspørsmålene som reises, også kan ha sin misjon i relevante
diskusjoner omkring den alminnelige prosess.
Med hensyn til oppgavens begrensninger har det ikke
vært anledning til å vurdere alle sider ved voldgift, dermed har jeg sett meg
nødt til å begrense meg til å vurdere enkelte av de mest grunnleggende
rettssikkerhetsgarantiene som er ment å beskytte en part og hans sak i en
prosess.
Et japansk ordtak forteller at ”Den spiker som
stikker ut, skal hamres ned.” Dersom man på den annen side skuer fremover med
visjoner om dynamisk utvikling, også på rettslige områder, så ville det være
galt å støtte seg for mye til en slik tanke. Akseptable rettsregler, rettsenhet
og likhet for loven bør være resultatet av et demokratisk arbeid frem til
enighet, og ikke et resultat av miljømakt, lydig reproduksjon og håpet om en
stjerne på livets siste blad.
--- Oslo den 15 oktober 2001 ---
Herman J Berge
Kapittel 1
Innledning ………………………1
1.1
Kort oversikt over problemet: Rettssikkerhet og Voldgift ………………………1
1.2
Litt om ytringsfrihet ………………………2
1.3
Siktemålet med fremstillingen ………………………3
1.4 Materialet ………………………4
1.4.1 Innsyn i Finansdepartementet ………………………4
1.4.2 Innsyn i
1.5 Metode ………………………6
1.6 Historikk ………………………6
1.6.1 Hellas og kort om
utviklingen derfra ………………………6
1.6.2 Nyere tid ………………………7
1.6.3 Norge ………………………8
2.1 Prosessuelle grunnprinsipper ………………………10
2.2 Prinsipp utenfor prosess ………………………10
2.3 Hva er rettssikkerhet? ………………………11
2.4 Kultivering av autoriteter – en fare for den
generelle
rettsutvikling ………………………12
2.5 Minstekrav til forsvarlig prosess ………………………15
2.5.1 Offentlighet ………………………15
2.5.2 Litt om kontroll av miljøer ………………………16
2.5.3 Tilgjengelig adekvat forsvar ………………………17
2.5.4 Gode levekår for sannheten ………………………17
2.5.5 Voldgift tilbake som pensum? ………………………18
Kapittel 3
3 Grunntrekk ved voldgiftsprosessen ………………………19
3.1 Dommen er endelig ………………………19
3.2 Dommerne og dommens private karakter ………………………19
3.3 Fraskrivelse av statens betryggende
prosessordning ………………………20
3.4 Dårlige levekår for sannheten ………………………20
Kapittel 4
4. Utgangspunkt for drøftingen ………………………22
4.1 Hvorfor velges voldgift? ………………………22
4.2 Forestillingen om voldgift – er den korrekt eller
kan
den føre til forledelse av
en part? ………………………23
4.2.1 Uberettiget enfoldiggjøring av
embetsdommeren ………………………24
4.3 Faktumfremstilling ………………………24
4.3.1 Riis saken ………………………24
4.3.2 Reksten-saken ………………………29
Kapittel 5
5 Voldgiftsordningen og rettssikkerhetsspørsmål ………………………36
5.1 Innledning ………………………36
5.2 Enkelte forutsetninger for en forsvarlig dom ………………………37
5.3 Privatisering av domstolsoppgaver – et problem ………………………38
5.3.1 Underslag – svake påtaleregler gir
uholdbare
private løsninger ………………………38
5.3.2 Uakseptable rettskrav – beskyttet ved
voldgift ………………………40
5.4 Motivet for valget av prosess ………………………41
5.4.1 Ønsket om en materielt riktig løsning ………………………41
5.4.2 Kan konsentrasjon av juridisk ekspertise
–
monopolisering – ha
betydning og være
motiverende i prosess? ………………………43
5.4.3 Videre om motivering og følgene av juridisk
konsentrasjon av
ekspertise ………………………46
5.5 Enkelte eksempler på skadevirkninger som følge av
beskyttet miljømakt ………………………46
5.5.1 Brækhus’ affidavit kontra hans
redegjørelse i
læreboken; Konkursrett:
utvalgte emner ………………………46
5.5.2 Tweendeck-dommen ND-1991-372 ………………………48
5.5.3 Jobst Oldendorff-dommen ND-1979-364 og
Vestkyst I-dommen
Rt-1961-1334 – tilsløring av
rettspraksis ………………………50
5.6 Inngåelse av voldgiftsavtale – skriftlighet ………………………53
5.7 Voldgiftsretten ………………………55
5.7.1 Dommeren – partsoppnevnelse og
objektivitet ………………………55
5.7.2 Kontroll av dommerne ………………………56
5.7.3 Valg av dommere – integritet og
rettferdighet mht
voldgiftsprosessen ………………………59
5.7.4 Dommeren – habilitetsproblemet ………………………60
5.7.5 Diskresjon i voldgift – konsekvenser ………………………68
5.7.6 Videre om habilietet ………………………72
5.8 Eksempler fra prosessen ………………………73
5.8.1 Tilsidesettelse av materielle
rettigheter som kan peke
på partiskhet i Riis-dommen
I ………………………73
5.9 Parts- og vitneforklaringer – det prinsipale
opplysningsmiddel ………………………77
5.9.1 Falsk forklaring ………………………77
5.9.2 Prosessbedrageri ………………………81
5.9.3 Prosessbedrageri – noen eksempler ………………………83
5.10 Voldgiftsdommen skal løse hele tvisten ………………………91
5.11 Litt om heving ………………………92
5.12 Rettsstillingen må være forutberegnelig ………………………95
5.13 Voldgift som rettskilde ………………………96
Kapittel 6
6 Sluttbetraktninger ………………………99
Litteraturliste ……………………100
Bilag nr 1 …… Brev fra Einar Riis til Johs. Andenæs
29/2-80
Bilag nr 2 …… Brev fra Johs. Andenæs til Einar Riis 4/3-80
Bilag nr 3 …… Voldgiftsdom (Riis-dommen I) 2/5-75
Bilag nr 4 …… Voldgiftsdom (Reksten-dommen)
30/5-75
Bilag nr 5 …… Styrereferat Olsen & Ugelstad 2/3-73
Bilag nr 6 …… Brev fra Thomas Løvold til Ryssdalkommisjonen 28/8-86
(s 7)
Bilag nr 7 …… Notat etter møte den 30/6-94 (Per Steina)
Bilag nr 8 …… Utkast til brev til Finansdepartementet 3/7-92
Bilag nr 9 …… Erling Naper – notat 2/5-75
Bilag nr 10 …… Hilmar Reksten – notat til BMV 5/10-74
Bilag nr 11 …… Brev fra Thomas Løvold til Ryssdalkommisjonen 28/8-86
(s 10)
Bilag nr 12 …… Voldgiftsretten – Rettsbok 18/3-75
Bilag nr 13 …… Haneborg – kvittering for mottatt pant i Sognefjell
26/4-75
Bilag nr 14 …… Erling Naper – Notat 25/4-75
Bilag nr 15 …… Godkjent eksportlisens fra
Handelsdepartementet14/12-72
Bilag nr 16 …… Betenkning – G de Groot; Loeff, van der
Feltz & Salomonsen
Bilag nr 17 …… Betenkning – høyesterettsadvokat Henrik Christrup
Bilag nr 18 …… Betenkning – Fred Wennerholm; Nils Setterwalls
advokatbyrå
Bilag nr 19 …… Betenkning – Prof. Bernhard Gomard, Københavns universitet
Når to parter havner i konflikt, vil man som et første skritt forsøke å
løse konflikten uten å blande andre inn. Kommer partene ikke til enighet, vil
det naturlige være at den av partene som mener å ha et krav mot den annen,
reiser sak gjennom de alminnelige domstoler. Det vil av forskjellige årsaker ta
tid å få en endelig avklaring i saken, dersom man velger denne løsningen. Av
ulike grunner, det være seg rasjonelle valg, tvang, overbevisning eller en
misforstått oppfatning av virkeligheten, velger noen parter frivillig – enten i
forkant av eller etter at tvist har oppstått – i stedet å overlate løsningen av
saken til en privat tredjepart. Mao; de velger å voldgi problemene som det
strides om. Saken holdes for så vidt utenfor de alminnelige domstoler, og er
således av privat frivillig art. Dette er voldgift, og for å understreke det
hele; voldgift er ikke annet enn en spesiell form for prosess som i likhet med alminnelige
prosess skal sørge for at partene skal få sin materielle rett gjennomført.
Aristoteles uttaler at ved voldgift får man de rette avgjørelser. ”Voldgiftsdommeren
tar hensyn til rettferdigheten, mens derimot den almindelige dommer bare har loven
(den positive landslov) for øie.”[1]
Noe må ha skjedd i mellomtiden, for slik er det nok ikke i dag.
I et brev til Johs. Andenæs skriver Amelia’s mann, Einar Riis; ”I
rettferdighetens navn maa det være riktig at den avsagte voldgiftsrettsdom blir
omstøtt, ikke bare for aa gi rettferd til fru Amelia Riis, men for aa skape den
klare presedens i Norge, at volddgiftsdommer maa være rettferdige – ellers vil
de bare bli omstøtt.”[2]
Andenæs svarer: ”At en voldgiftsdom er urimelig, er ingen
ugyldighetsgrunn.”[3]
Dersom en faktisk – og helt opplagt – har rett, men ikke får rett av domstolen,
så er resultatet objektivt sett urimelig, og noe bør gjøres.
I en ”Kommentar til en kommentar”[4]
sier Andenæs at: ”Det finnes i det praktiske liv heldigvis et utall av sikre
løsninger, og med det mener jeg løsninger hvor rettskildematerialet entydig
peker mot et bestemt resultat, slik at man ikke vil bli tatt alvorlig i det
juridiske miljø hvis man vil hevde det motsatte.”
Både Riis-saken og Reksten dommen (som jeg kommer tilbake til) lider av
løsninger som ikke kan tas på alvor. Dersom en part i sin påstand hever en
avtale pga mislighold – og ”glemmer” å kreve erstatning – mens den andre parten
hever avtalen fordi han syns det blir for mye å betale i erstatning, og retten
i sin domskonklusjon sier at det er unødvendig å gå inn på hvorvidt de
materielle vilkår for heving foreligger, og bare hever avtalen; hva har retten
da ment?
Det er beklageligvis langt mellom liv og lære, og det kan se ut for at
det er dem som kommer med løsninger som strider mot loven, som i virkeligheten
når frem. En annen ting er at disse ”sikre løsningene” som Andenæs sikter til,
ikke nødvendigvis er så sikre. Slike løsninger har en tendens til å bli meget
sikre alene ut fra hvem som har ført dem i pennen, og ikke nødvendigvis på
bakgrunn av grundig faktisk og juridisk vurdering.
I mange land opplever man fremdeles at det er lagt til dels sterke bånd
på ytringsfriheten, ja sågar bånd på den enkeltes tanke. Til tross for at det gis
uttrykk for at man i Norge har en sunn frihet til å ytre seg, opplever jeg at
jurister ikke drar nytte av denne fantastiske mulighet som det jo er å få ytret
sine egne tanker. Mange jurister viser gjennom sine skrifter at de ikke
tør si det de virkelig mener – eller stå ved sine erfaringer – hvor de i stedet
i større eller mindre grad reproduserer stoff. Årsaken ligger nok blant annet i
de meget sterke båndene som jeg opplever at omkranser deler av det juridiske
miljøet.
Følgende uttalelse av daværende sjefsredaktør i Dagens Næringsliv, Kåre
Valebrokk, gir et godt bilde på juristers dristighet; "Hele det juridiske Norge innrømmer privat at
dette er et av de verste justismord i nyere norsk historie."[5] Ethvert ønske om å tale
fritt, gir beklageligvis i mange tilfeller en følelse av at båndene strammes,
og man lar være.
Siktemålet er å ta opp til diskusjon enkelte rettssikkerhetsproblemer
som oppstår ved voldgift, og gjennom bruk av utvalgte voldgiftsdommer belyse
hvilke konsekvenser det kan få når grunnleggende rettssikkerhetsgarantier
svikter. Det blir liten plass til argumentasjon for gode løsninger, dog ser jeg
det som kanskje like nyttig som botemiddel å skjenke andre den kunnskap og
innsikt jeg har fått ta del i. Jeg avgrenser diskusjonen til bare å gjelde
nasjonal voldgift.
Det er min tese at forhold i Norge gjør det betenkelig å la en tvist
voldgis, til tross for at ordningen i seg selv har potensialet i seg til å være
meget nyttig og effektiv, og for så vidt har fremtiden foran seg. Dagens
voldgiftsprosessordning gir trygghet i den grad man kan stole på dommerens
uhildethet og objektivitet.
Jeg vil også våge den påstand at ordningen kan gi en progressivt økende
trygghet for en part, dess tettere bånd vedkommende part har til et gitt miljø.
Med en slik påstand må jeg derfor gå inn og se etter sammenhenger,
forbindelser, eller bånd mellom aktørene, og hvordan den materielle rett – og
hensynene bak den – blir tatt vare på.
Ved å voldgi en tvist viser det seg at man samtidig i mer eller mindre
grad gir avkall på en rekke vesentlige rettigheter og prinsipper som de
alminnelige statlige domstoler i utgangspunktet skal kunne sikre partene.[6]
Jeg skal her se på hvilke disse er.
Siden oppgaven befatter seg med sjørettslige emner – hvor
sjørettsmiljøet kritiseres – er det nødvendig å samtidig gjøre oppmerksom på at
i den grad sjørettsmiljøet, eller et hvilket som helst miljø, selv krever å bli
tatt på alvor, så bør dette miljøet – og deres avgjørelser – kunne overbevise
brukerne om sin kvalitet. Miljøet mener at rettsavgjørelser tatt av dem skal
ses på som rettskilder med lik vekt som en alminnelig dom,[7]
hvor de tiltar seg de samme rettskildeprinsipper som vi er kjent med fra den
alminnelige rettskildepraksis. Eksempelvis at dersom en embetsdommer eller
voldgiftsrett akter å fravike praksis anerkjent i en tidligere voldgiftsdom, så
skal dette nevnes og begrunnes.[8]
Hvorfor? Var ikke meningen med voldgift at partene skulle få stå fritt til å
løse sin tvist? Og hva er begrunnelsen for at voldgiftspraksis skal ha større
vekt enn en høyesterettsdom, foruten argumentet om ”særlig fremtredende
sjørettsjurister”?[9]
Voldgiftsalternativet ble vel neppe til med det for øyet å skape en vag
rettsinnstans –rettskildemessig plassert ett eller annet sted over, under eller
ved siden av de alminnelige domstoler – med det rettskildekaoset som da ville
oppstå. Sjørettsmiljøet og deres krav, sett i lys av de avgjørelser som jeg i
denne oppgaven vil gå igjennom, kommer i et problematisk lys, og poenget er som
nevnt å avdekke og gjøre brukerne oppmerksomme på eventuell svikt i
grunnleggende rettssikkerhetsgarantier – ved valg av voldgift.
For å gjøre analysen mer håndgripelig har jeg valgt å belyse de
forskjellige problemstillingene ved hjelp av enkelte voldgiftsdommer innen
sjørett. To dommer skiller seg ut. Den ene er dom av 2 mai 1975 mellom Amelia
Riis og AS Falkefjell/Kristoffer Olsen (Olsen & Ugelstad).[10]
Dommere var prof. dr.jur. Sjur Brækhus, advokat ved regjeringsadvokatembetet
Gunnar Aasland (administrator), og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen.
Prosessfullmektig for Riis var Jonas W. Myhre, mens prosessfullmektig for
O&U, var Frode Ringdal.
Den andre dommen er dom av 30 mai 1975 mellom Akers mek. A/S og reder
Hilmar Reksten.[11]
Dommere var prof. dr.jur. Sjur Brækhus, høyesterettsdommer J. C. Mellbye
(administrator) og høyesterettsdommer Knut Blom. Prosessfullmektig for Akers
var høyesterettsadvokat Per Brunsvig. Prosessfullmektig for Reksten var Frode
Ringdal. Grunnen til at jeg har gjort en omfattende faktafremstilling også av
Reksten-saken, er at jeg mener denne saken har en side til Riis-saken, og jeg
håper det kan gjøre det lettere å se denne sammenhengen etter en slik
gjennomgåelse.
Jeg vil også komme til å vise til en nylig avsagt dom i Oslo byrett.[12]
Dette er erstatningssaken som Riis reiste sommeren 1978 mot Oslo skifterett.
Under arbeidet med oppgaven har jeg søkt innsyn i
flere statlige arkiver. Et par steder har jeg kommet inn, mens andre – som
Etter å ha gått igjennom flere postjournaler i Finansdepartementet,
søkte jeg om å få innsyn i enkelte spesifiserte dokumenter. Like etter dette
innsynet, fikk jeg samtidig innsyn i Stortingsarkivet, hvor jeg der fikk innsyn
i flere av de dokumentene jeg hadde søkt å få se i Finansdepartementet. Etter lang
tid fikk jeg endelig svar fra Finansdepartementet, hvor de uttalte at de ikke
kunne finne noen dokumenter. Departementet sa at de også hadde vært i
Stortingsarkivet – hvor jeg altså i mellomtiden hadde vært – og heller ikke der
hadde de funnet noen av de dokumentene jeg hadde søkt etter!
Finansdepartementet la til at de for akkurat den perioden jeg søkte dokumenter
i – 1974-1975 – ikke hadde hatt ”tilfredsstillende arkivrutiner”.
Jeg påpekte forholdene til Sivilombudsmannen, hvor
jeg uttrykte at Finansdepartementets informasjon til meg verken var korrekt
eller pålitelig. Videre uttalte jeg at jeg ikke var overbevist om at
Finansdepartementet virkelig hadde utført en ryddig gjennomgang av arkivet i
sitt forsøk på å hjelpe meg. Ombudsmannen mente derimot at Finansdepartementet
hadde gjort en god jobb, og så ingen grunn til å forfølge saken. Etter dette
kan det se ut for at mye av materialet rundt både Reksten-saken og Riis-saken
er blitt borte i Finansdepartementet.
Etter å ha søkt om innsyn i
Rettsvitenskapen har til formål å finne ut og
redegjøre for hvilke rettsregler som gjelder, hvilket innhold disse reglene har
og deres praktiske nytte, samt å systematisere og fremstille reglene. Videre
har rettsvitenskapen en funksjon i å informere om rettskildematerialet og
rettsreglene, og dermed bidra til opplysning og utdanning.[14] Spørsmålet som i denne
sammenheng må stilles, er hvordan en sunn rettsvitenskap skal få utvikle seg
dersom forskningen hindres på denne måten?
For å identifisere problemene vil jeg benytte to metoder – i samspill;
naturlig nok den juridiske metoden, samt den komparative metode. Mange
svakheter ved lovverket og ved lovtolkerne kan være mer eller mindre usynlig
for oss. Den komparative metoden hjelper oss ikke bare til å se det som er
usynlig fordi vi kjenner det så vel, men den hjelper oss også til å få en
kritisk distanse til det som vi alltid har ansett for å være selvsagt.[15]
I stedet for å slå seg til ro etter å ha spurt hvordan loven regulerer
eksempelvis innhabilitets- eller skriftlighetskravet, vil jeg fortsette med å
spørre om partens rettssikkerhet gjennom innhabilitets- eller
skriftlighetskravet blir ivaretatt på en forsvarlig måte med den lovgivning vi
gjennom den juridiske metode har funnet frem til at eksisterer i dag. Her kan
det også være fruktbart å se hen over grensen til andre nasjoners løsninger på
problemene; altså en tilnærmelse av problemet gjennom en komparativ
betraktningsmåte.
Det har mer for seg å gjøre en funksjonell tilnærming av problemet
(problemorientert); er en part beskyttet av norsk lov mot at to venner kan
opptre som henholdsvis dommer og motpartens prosessfullmektig?, enn å ta en
formell tilnærming (regelorientert);
hvilke habilitetsregler gjelder?
Ved å angripe fra denne kanten, vil en kunne åpne opp øyner som
regelmessig vil være lukket for nettopp dette problemet.
Det er vel ikke så overraskende at det var i oldtidens Hellas den
første voldgiftsdom falt. Dommen var egentlig av folkerettslig karakter, og ble
avsagt mellom bystatene Aten og Megara i det 7 århundre. Solons Aten og den
blomstrende nabobystaten Megara hadde valgt fem spartanere til dommere.
Resultatet sier historien intet om.
En del historikere mener at frie samfunn og de frie institusjoner var
nødvendige vilkår for at en folkerettslig tankegang – at det fantes en rett
over statene – skulle kunne utvikle seg og således muliggjøre meklings- og
voldgiftsinstituttet.[16]
Den folkerett som etter all sannsynlighet ble bygget opp og etterlevd i
oldtiden, var tuftet på datidens normer for individuell moral, og sedvaneregler
som hadde gammel hevd innen de enkelte stammer.[17]
Slik Foss ser det var folkerett ren rettferdighet, identisk med den
individuelle moral. Ordet moral har da også sitt utspring i ordet ethos,
som faktisk var ordet for sedvane.[18]
Men etter Sofistenes inntog i gresk tenking hvor bl.a. Protagoras hevder at to
motstridende påstander kan være like sanne, ja, ”det som synes meg godt, er
godt, hvilket vil si at det ikke eksisterer noen almen gyldig moral,” så synker
etter hvert respekten for folkeretten,[19]
og – etter all sannsynlighet – bruken av voldgift.
Sofistene fikk et dårlig ord på seg for sin bruk av spissfindigheter og
ordkløveri for å vinne en diskusjon.[20]
Etter deres syn var det en umulighet å nå frem til en objektiv riktig vurdering
av menneskers handlinger. Faste normer for rett og moral eksisterte ikke
lengre, og man kan vel lett forstå at personlige ideer og standpunkt – som man
nå la mer vekt på – lettere kunne skape gnisninger og uenighet. Det var rett og
slett ikke så lett å bli enige lengre.
En av de mer betydningsfulle voldgiftssakene – i nyere tid – er
”Alabama-saken” fra 1872, en sak som ga støtet til voldgiftsinstituttet videre
utvikling.[21]
Gjennom en avtale mellom USA og Storbritannia av 8 mai 1871 – ”Washington-traktaten”
– ble statene enige om å voldgi skadeerstatningsspørsmålet, samt hvilke regler
som skulle gjelde. Saken – som ble ført i Genève – omhandlet en tvist mellom de
to stater, hvor Sørstatene hadde utrustet sine krigsskip – ett av dem het
Alabama – i britiske havner, og hvor de angivelig gjennom denne fordelen hadde
påført alvorlig skade på Nordstatenes skip.[22]
USA ble tilkjent $15,5 mill. Storbritannias statsminister, William Gladstone,
skal ha fått æren for den genistrek det var å voldgi tvisten, og for
utarbeidelsen av de regler som ble lagt til grunn, regler som siden fikk stor
betydning for utviklingen av nøytralitetsretten.
Alt fra begynnelsen av det åttende århundre er man rimelig sikre på at det
har vært etablert ”ting” rundt omkring i de fleste norske bygdene, og at disse
har vært ”allting”, dvs hvor alle bønder innenfor tingområdet hadde plikt til å
møte opp.[23]
Selv i tidsrommet etter Olav den hellige sto tingsforhandlingene fritt
overfor kongemakten. Tingene var normalt kun domstoler, hvor de dømte i det
vesentlig i private tvister. Samtidig hadde tingene lovgivningskompetanse, men
da begrenset til regulering av det private liv. Hovedgrunnsetningen for
tingsvesenet som institusjon var at enhver som mente å ha behov for det, kunne
sammenkalle til ting. Ordningen ble fulgt opp også til sjøs, hvor enhver kunne
sammenkalle til møte ”ved masten”, når noe skulle besluttes.[24]
Det kan se ut for at den tidens borgere i en første fase av en tvist
ikke ønsket å blande inn det offentlige ting. Ved siden av – eller i tid før –
tingordningen, hadde stammesamfunnet derfor utviklet et annet system for
tvisteløsning, en privat domstol som man kalte for dómr. Det eksisterte to
slags dómr; sættardómr og skiladómr.[25]
Under denne ordning fikk begge parter velge ut seks dommere hver seg, bestående
av slekt, venner eller naboer. Poenget var å få redegjort for de faktiske
utgangspunkter for tvisten. Slik fikk den som ble funnet å ha urett, en
utenrettslig mulighet til å gjøre opp for seg. Dersom han ikke gjorde opp for
seg, ville han begå et rettsbrudd (ran), som kunne bringes inn for tinget, da
som en straffesak.[26]
De opplagte straffesakene ble avgjort gjennom sættardomstolen. Her ble
skadevolder ilagt en bot fastsatt ut fra ugjerningen. Skiladomstolen hadde
derimot til oppgave å avgjøre de rene tvistemålene ved å få fakta på bordet
gjennom gransking og vitnemål.[27]
Det normale var visst at sakene stanset her, gjennom et forlik på det lokale
plan uten at tinget var blandet inn.
Forutsetningen for et slikt forlik på grendeplanet, var at partene
virkelig ønsket dette, og at de ville holde sine lovnader.
Det var altså skiladomstolens sak å konstatere om en vitterlig
forpliktelse var tilstede. Men for å unngå enhver usikkerhet om hva som til
enhver tid var vitterlig, enten det gjaldt avtale, kjøp og salg, forlik i
drapssaker, bryllup osv, så sikret den tidens borgere seg ved å hele tiden ha
gyldige vitner tilstede ved den aktuelle rettsakt.[28]
Et annet moment som viser hvilken steil holdning man hadde mot å blande
inn offentligheten i tvister, finner vi bl.a. i Frostatingslova kap 10
(rettargangsbolken), artikkel 16. En lendmann[29]
fikk aldri lov å vise seg i retten[30]
om han da ikke førte eller forsvarte egen sak. Hadde noen oppnevnt ham som
dommer, så hadde man dermed tapt sin sak.[31]
Voldgift har eksistert helt fra etableringen av vårt rettssamfunn. Den
har hatt til oppgave å løse både sivile så vel som straffetvister. En anke til
tinget opptrådte alltid som en klage på rettsbrudd. Det vil dermed si at når
tinget fikk saken, så var den alltid en straffesak.[32]
Var saken således endelig avgjort på dette bygdtinget? Nei, partene
kunne føre saken videre opp på det man kalte fylkesnivå. Øretinget (det senere
samlede Frostating), Gulatinget og Eidsivatinget hørte inn under dette nivået
som var å anse for stammenes felles ting.[33]
Som vi ser så hadde voldgiftsinstituttet i norrøn tid en noe annerledes
funksjon hvor instituttet var en nødvendighet, mens det i dag derimot blir
brukt som en erstatning for allerede eksisterende domstoler.
Prosessens (rettspleiens) hovedfunksjon er å fastslå, beskytte og håndheve
de rettsbeskyttede interesser. Dette vil jeg anta også vil være av den største
interesse for parter som velger å få sin uenighet avgjort av en
voldgiftsdomstol. Man velger vel neppe voldgift fordi man ønsker seg et annet
resultat enn hva man kan vente seg av den alminnelige prosess? Eller er det
nettopp derfor noen velger voldgift?
Til tross for at det til tider brytes mot følgende prinsipper, er det
alminnelig god juss å sørge for at partene får ta til motmæle mot en annen
parts anførsler (kontradiksjonsprinsippet, jf Rt-1990-8 og Rt-1991-1524
tilsidesettelse var saksbehandlingsfeil), og at partene under visse
forutsetninger kan binde retten mht hva som skal legges til grunn (disposisjonsprinsippet,
jf tvml §§ 85, 86). Videre står det parten fritt å tilveiebringe faktum for
retten (forhandlingsprinsippet, jf tvml §86, første ledd). Det er også
allment godtatt at tilliten til rettssystemet bygger på offentlighet (offentlighetsprinsippet,
jf tvml §288, dl §124, og tvml §135. Unntak tvml §284, dl §132), og videre er
det enighet om at det er en velsignelse for en domstol å få høre (muntlighet,
jf tvml §329, §183, §281, §302, §377. Unntak tvml §380 og §373) og se (umiddelbarhet)
partene fremstille saken. Endelig er det enighet om at retten, på basis av det
som er lagt frem, står fritt til å bedømme det fremlagte (den frie
bevisbedømmelse).
Disse ovenfornevnte
prinsipper er grunnlaget for – og skal sørge for – partenes rettssikkerhet i
prosessen. Hvor langt disse prinsipper rekker i dagens voldgiftsprosess, og
hvor langt man kan tillate tilsidesettelse av disse grunnleggende prinsipper
før det går på rettssikkerheten løs, er spørsmål som vil bli forsøkt belyst
gjennom oppgaven
I tillegg står man overfor en del grunnleggende prinsipper som må
etterfølges utenfor prosessen. I hovedsak dreier det seg om kravet til
skriftlighet mht inngåelse av en voldgiftsavtale. Augdahl mener i den
forbindelse at man burde sette grensen for avtaler om voldgift ved de tvister
som allerede er oppstått, slik at det stenges for voldgiftsklausuler mht
fremtidige tvister.[34]
Skriftlighetskravet vil noen mene kommer i konflikt med prinsippet om
avtalefrihet. Under gitte forutsetninger har enhver rett til – og har seg selv
å takke for – å inngå avtaler med andre, hevdes det. For at samfunnet og
forretningslivet skal kunne gå mest mulig smertefritt, påstår enkelte at det er
en forutsetning at staten ikke legger seg for mye opp i hva avtalepartene blir
enige om.
Her skal man dog huske at
det eksisterer en stor forskjell mellom forretningsmessige avtaler, og avtaler
hvor man frasier seg retten til den sikkerhet staten tilbyr en borger når han
har kommet i en tvist. Siden det å si ifra seg retten til alminnelig domstolsbehandling
kan ha relativt store konsekvenser for den enkelte, i hvert fall sammenlignet
med dagliglivets kontrakter, så vil skriftformen kunne gi signal om at
avtaleinngåelsen bør være gjennomtenkt og veloverveid fra begge parters side.
Formkravene kan i så måte virke konfliktforebyggende ved at avtaleinnholdet
gjøres mest mulig klart og enkelt etterprøvelig.
Nær sagt alle stater bygger på forutsetningen om en rettsstat.[35]
Retten kodifiseres og gjøres offentlig tilgjengelig slik at man derved har et
grunnlag for en eventuell protest mot misbruk og vilkårlighet. Dette kan man si
er rettssikkerhet i sin enkleste betydning. En effektiv rett, og sikkerhet for
at retten blir overholdt og håndhevet, er helt avhengig av full offentlighet
rundt utøvelse og bruk av bestemmelsene.
De mer grunnleggende forutsetningene for et rettssikkert samfunn, er
altså en kodifisert og offentlig tilgjengelig og forståelig lov, samt likhet
for denne loven. Rettssikkerhet bygger også på et av de klareste kjennetegn på
et demokrati; ytringsfriheten. Rettssikkerheten forutsetter – nødvendigvis –
full offentlighet rundt rettsapparatet, men det hjelper lite med full
offentlighet dersom det ikke er mulig å rette kritikk mot utøvelse og bruken av
bestemmelsene. Selv om det faktisk er åpnet for muligheten for slik kritikk, er
man like langt dersom det viser seg at slik kritikk er nytteløs.[36]
Voldgiftsprosessen svikter flere av disse grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper i og med at voldgiftsforhandlingene og dommen i
utgangspunktet er hemmelige, samt at det i ettertid er problematisk å rette
kritikk mot det materielle innhold av dommen.
Rettssikkerhet og åndsfrihet (tanke-, tale- og trykkefrihet) er så å si
hovedgarantiene for at demokratiet kan bestå. Ikke bare sikrer en levende og
våken kritikk samfunnet fra å bli statisk, men den kritiske debatt vil samtidig
være med å sikre at ikke institusjoner og enkelte sosiale grupperinger nærmest
ukontrollert kan få øke sin innflytelse og tilta seg rettigheter de etter
demokratiske prinsipper ikke skal ha.[37]
Slike grupperinger eller sosiale miljøer virker bl.a. i dagens
juridiske miljø. Den tiltagende makten i forståelsen og utøvelsen av
rettsregler som miljøet besitter, kan virke hemmende og være direkte skadelig
for andre grupper, eller for samfunnet i sin helhet. Her er det nok å nevne ett
eksempel: En jurist skriver en lærebok hvor han gjennom sin egen juridiske
metode konkluderer med hvordan en lovregel skal forstås. Deretter konstitueres
han for Høyesterett – eller oppnevnes som dommer i en voldgiftsrett – og
dømmer, kanskje ved å vise til sin lærebok. Således har han – dersom vi nå skal
se på en dom som et utslag av gjeldende rett – befestet og kanskje sementert
hvordan regelen skal forstås. Når dette er gjort, kan lærebokforfatteren dra
tilbake til sin pc, revidere sin lærebok, og argumentere for den gitte
forståelsen av gjeldende rett ved å vise til sin egen begrunnelse i dommen –
uten å nevne at det var han selv som dømte.
Mange mener at både Høyesterett[38]
så vel som enkelte voldgiftsretter[39]
skaper ny rett. Uttalelsen burde vært modifisert for ikke å skape
misforståelser. Her skal man nemlig trå varsomt. Som vi ser så kan altså én
eneste mann (nærmest) ”skape” rett uten at Stortinget har vært involvert i det
hele. Uten at jeg har mulighet til å gå inn på dette nå, så bør det sies at
Høyesteretts avgjørelser bør bygge på en årvåken innfrielse av Stortingets
vilje og samfunnets utvikling (altså; det allerede eksisterende
rettskildebildet), ikke på et personlig jag mot interessante rettsspørsmål, og
store vyer om å skape ny rett.
Professor Sjur Brækhus er en av dem som har satt sitt preg på det
juridiske fagmiljø, hvor hans tanker – på enkelte felter – i kanskje for stor
grad har fått stå som førsteklasses og retningsgivende juss. Det skulle være
unødvendig å si at det medfører flere komplikasjoner ved å la én person eller
ett spesielt miljø være bestemmende for rettsutviklingen. Et lite eksempel
på Brækhus’ syn på hvor betydningsfull en juridisk tanke fra én person kan
være: ”…usually, learned treatises of recognized merit are, at least in the
absence of clear and recent court precedents, accepted by our courts as
authority…[40] Med dette sier han altså
at betenkninger eller andre uttalelser fra en anerkjent person, er akseptert av
våre domstoler som toneangivende eller sågar avgjørende (jf forståelsen av
ordet; autoritativ) dersom man ikke har klare og nye avgjørelser for hånden.
Dette blir nær sagt å skjenke teoretikere lovginingskompetanse, og er fult i
tråd med hans senere uttalelser i Brækhus III, s. 95. Dog viser ikke
Brækhus til rettspraksis eller lovgivningsuttalelser hvor dette syn legges til
grunn.
At hans tanker har fått lov å slå rot, viser seg i en av de senere
doktoravhandlingene ved Det juridiske fakultet i Oslo:
”The value of
arbitral awards as persuasive precedents and even as binding sources of law has
been particularly underlined in connection with the qualification of the arbitrators,
who often represent the highest expertise available in the field of law
relevant to the dispute and, precisely thanks to their activities as
arbitrators, possess a state-of-the-art knowledge of factual and legal aspects
that is not usually available to courts of law.”[41]
Moss er her inne på de samme tankene som Brækhus, nemlig at autoriteter
må man høre på, nærmest uten å undersøke det arbeidet som er gjort. Det er
interessant å se hvordan man bygger opp kunnskapen hos andre jurister ved å
nakent konkludere med at jurister som har vært aktive som voldgiftsdommere, av
den grunn besitter både faktisk og juridisk state-of-the-art kunnskap. Ut fra
Moss’ argumentasjon er det nær sagt tilstrekkelig å ha sittet et antall ganger
som voldgiftsdommer, for å bli en state-of-the-art jurist. Selv om jeg selvsagt
er enig i at man skal høre på gamle hunder som gjør – som et utgangspunkt - så
er dette en farlig vei å gå.
Domstolene (altså embetsdommerne) har fremdeles frihet til å tenke selv,
og selv om et konkret spørsmål ikke har vært tatt opp til avgjørelse tidligere,
så vil naturligvis ikke det avgjørende for resultatet være hva en anerkjent
jurist har sagt om temaet – enten på sitt kammers eller i en eller annen
voldgiftssak.
Det er for øvrig interessant å se at en av disse særdeles dyktige
juristene – Brækhus selv – i den etter hvert så kjente Wingull-dommen
(ND-1979-231) gav uttalelser som etter min forstand svekker Moss’ syn så langt
det gjelder den tekniske sakkyndigheten.
”Når partene, til tross for det
meget betydelige innslag av teknikk i saken, har foretrukket å oppnevne tre
jurister som voldgiftsdommer, må de godta at dommen for så vidt de tekniske
spørsmål angår får et preg av legmannsavgjørelse. Voldgiftsdommerne har på flere
punkter måttet bygge på det helhetsinntrykk de har dannet seg…uten at det er
mulig å angi hvorfor den valgte løsning teknisk er mer sannsynlig enn den som
blir avvist.[42]
I følge Moss’ teori skulle altså Brækhus være en av disse
state-of-the-art juristene, med opptjent faktisk og juridisk kunnskap, siden
han allerede den gang hadde deltatt som dommer i flere voldgiftssaker. Som
Brækhus selv innrømmer – kanskje uten at han har tenkt over det – så har ikke
jurister fra spesielle fagmiljøer nødvendigvis en bedre viten eller
erkjennelsesevne enn en legmann har, hva gjelder faktisk spesialkunnskap. Det
er greit å ha i minne at man ikke erverver kunnskap alene ved å delta.
I Brækhus IV
diskuterer Brækhus hvordan han opplever det å skrive en dom: ”Jeg har mange
ganger erfart at det først er under det nitide arbeide med å redegjøre for
sakens faktum og med å skaffe orden i partenes anførsler og påstander man får
den innsikt i problemene som gjør det mulig å komme frem til tilfredsstillende
løsninger.”[43]
Jeg tolker Brækhus’
opplevelser dit hen at han faktisk erkjenner at han ikke har forstått de
faktiske og rettslige problemene i forsvarlig grad før etter at saken er
tatt opp til doms. Dette er urovekkende, særlig med tanke på at mange jurister
faktisk ser på ham som en state-of-the-art jurist.
Med dette ønsker jeg bare å
advare mot den ukritiske klokkertro enkelte har overfor jurister som
eksempelvis har sitt utspring fra sjørettsmiljøet. Den uvitende part vil kunne
oppleve et skår i rettssikkerheten dersom han ikke blir gjort kjent med disse
detaljene.[44]
Jeg vil også nevne enda en
liten fare ved voldgift, og det er omstendigheter rundt selve
partsoppnevningen. Det er nok ikke usannsynlig at en partsoppnevnt dommer kan
se på motparten som fiende:
”…blant jurister flest var man
klar over at voldgiftsdommerne under den gemyttlige overflate tenkte og handlet
som dommere, som ikke gjorde noen forskjell på venn og fiende.”[45]
Det eksisterer altså til
tider et venn-fiende forhold mellom dommer og partene. Hvor stor sjansen er for
at dette kan virke inn på avgjørelsen, er vanskelig å si, dog er mitt poeng
bare å peke på eksistensen av problemet.
Siden en voldgiftsdom har samme virkning som en dom, jf tvml §464,
annet ledd, første pkt. og derved sanksjoneres av samfunnet, bør dommen og
prosessen oppfylle en del minstekrav. Foruten minstekravene er det opplagt at
prosessordningen – uansett – må inngi tillit blant brukerne, og borgerne for
øvrig. Dommerne har derfor til oppgave ikke bare å løse den komplette tvist,
men løse den på en akseptabel og rettferdig måte, samt å tilfredsstille og
etterleve det ansvar de har overfor denne spesielle prosessordningen.
En av domstolenes viktigere roller i en rettsstat, er å verne den
enkelte borger mot maktmisbruk fra det offentlige og allmennheten. Prosessens
(rettspleiens) hovedfunksjon sett med partsøyne er – som tidligere nevnt – å
fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser. Fra et
samfunnsmessig syn, derimot, er prosessens funksjon i all hovedsak å bidra til
at hensynene bak den materielle lov får maksimalt gjennomslag i samfunnet.[46]
Ved å gjennomføre den materielle rett, bidrar domstolene således til at den som
har retten, får den gjennomført.[47]
Mht voldgift så er det er vel ingen som tar sjansen på å gå inn i en slik rett
dersom risikoen for å tape er større her enn i statens domstoler?
Det er vel liten tvil om at dess flere uriktige avgjørelser domstolene gir
– som Riis nevnte i sitt brev til Johs. Andenæs[48]
– dess svakere vil den allmenne tillit til disse bli. Et poeng for
voldgiftstilhengerne blir da å holde fast ved hemmeligholdelseskravet for slik
å kunne beskytte de uriktige avgjørelsene. Men hva er det som kan
hemmeligholdes; hele dommen, dokumenter som er fremlagt, eller informasjon som
er gitt i prosessen? Og hvor er hjemmelen for slik konfidensialitet?
Både nasjonalt og internasjonalt sett har et av de karakteristiske
trekk ved voldgift vært nettopp konfidensialiteten rundt prosessen, men uten at
den har vært bygget på særlig fast grunnlag. Etter dommen i Australia’s
Høyesterett i saken mellom Esso/BHP og Plowman,[49]
må en kunne anta at synet på dette karaktertrekket ved voldgift er i endring,
da det i følge denne avgjørelsen bør nevnes eksplisitt i voldgiftsklausulen
dersom partene ønsker dokumenter eller opplysninger hemmeligholdt. Etter denne
retts syn vil nemlig ikke dokumenter eller informasjon som er blitt gitt til
motparten under en privat voldgiftssak være underlagt noen regler om
hemmelighold alene fordi hovedforhandlingene foregikk bak lukkede dører. Ei
heller vil bruken av dokumenter i en slik privat prosess av den grunn gjøre
dokumentene konfidensielle. Retten konkluderte med at en part som går inn i en
voldgiftsavtale ikke derved har avtalt å holde hemmelig alt som blir produsert
av dokumenter og informasjon. Slikt hemmelighold må i så fall avtales
eksplisitt. Uansett foreligger det alltid en større eller mindre offentlig
interesse også i voldgiftsavgjørelser, og det må vel kunne sies å være selvsagt
at det offentlige må få innsyn i en voldgiftsavgjørelse som vil kunne få
konsekvenser for borgerne.
I anledning av frigjøringen etter annen verdenskrig, reflekterte kunst-
og kulturhistorikeren Nic. Stang rundt nettopp spørsmål om viktigheten av
kontroll innen et spesielt område. Han sier:
”Mangelen av offentlig kontroll
av politiets arbeid, og fremfor alt av dets metoder, skapte en mennesketype som
ikke bør tolereres i noe ordnet samfunn…et samfunn som smykker seg med navnet
demokrati, må ha seg frabedt og må aldri tåle at denne ordensmakt får arbeide
uten å være under absolutt kontroll…En slik kontroll kan ikke utøves av
politiets egne overordnede som er utgått av etaten eller av personlige og
politiske grunner er direkte interessert i å gjøre politiapparatet så sterkt
som mulig…Organer som tiltar seg noensomhelst rettigheter utover det som i er i
folkeviljens interesse, og handler ut fra en vilje som framelskes av en
maktsituasjon, må ubarmhjertig skjæres vekk eller i alle fall reduseres.”[50]
Disse generelle hensyn som skinner gjennom i Stang’s uttalelser, bør
etter min mening gjelde all offentlig myndighetsutøvelse, samt privat utøvelse
hvor det offentlige har interesser,[51]
så som i voldgift.
Til tross for banaliteten – det er et absolutt minstekrav at en part
har muligheten til å få være til stede og forsvare sine rettigheter, gjennom
best mulig juridisk og annen sakkyndig bistand.[52]
Han bør videre ha adgang til å bli kjent med, samt å imøtegå, motpartens
påstander på ethvert trinn av saken, derved sikrer man seg effektivt mot
resultatet av overrumpling fra motparten. Vedkommende må også være sikret mot
at dommerne står i et habilitetsforhold til hans motpart, eller til selve
saken.
Et annet – etter min mening – viktig minstekrav, er at vitner ikke skal
gis anledning til å avstå fra å møte opp, eller til å snakke usant. Når det –
som i de norske voldgiftsregler – åpnes for problematiske levekår for
sannheten, så er dette et dypt skår i noe jeg mener er kjernen av
rettssikkerheten. Parts- og vitneutsagn er jo de absolutt prinsipale
bevismidler, noe som burde vært sikret bedre, slik som i alminnelige prosess.
Jeg vil også kort nevne at The Unitid States Federal Arbitration Act, section
7, sørger for at vitner kan stevnes, og de som nekter å møte opp, eller som
lyver, vil bli straffet på samme måte som etter prosessreglene for de
alminnelige domstoler. Jeg har undersøkt voldgiftsreglene i ti forskjellige
stater, og i alle disse statene så kan voldgiftsdommerne ta imot og
administrere edsavgitte vitneforklaringer,[53]
noe som også gjelder for voldgiftsforhandlinger undergitt AAA’s regler.[54]
Dette vil jeg komme tilbake til under diskusjonen rundt falsk forklaring.
Endelig så føler jeg for å gi uttrykk for min forbauselse over at denne
prosessordning som bærer med seg en så vidt stor fare for rettssikkerhetsbrudd
– så langt jeg kan se – faktisk er tatt ut av lærebøker og pensum på alle
fakultetene i Norge. Særlig oppsiktsvekkende er dette med tanke på at denne
form for prosess – til tross for å ha blitt en meget viktig del av
tvisteløsningen i forretningslivet – er ukjent for de fleste, noe som i sin tur
vil kunne få flere konsekvenser. Blant annet vil noen få utvalgte jurister få
monopol – enten som dommere eller prosessfullmektiger – på voldgiftsoppdrag.
Man vil også risikere rettsvariasjoner i stedet for enhet, og derved åpner man
for rettsuvisshet innen denne delen av sivilprosessen. Og den part som velger
sin prosessfullmektig utenfor monopolet, vil høyst sannsynlig slite med et
handikap, enten ved at prosessfullmektig ser opp til monopoljuristene og derved
ukritisk legger til grunn hva de sier og har sagt tidligere, eller ved at
monopoljuristene rett og slett kjører over de utenforstående.
Reglene om voldgiftsprosessen står i tvistemålsloven kap 32, og består av
22 paragrafer. I forhold til andre land rundt oss, så er vår
voldgiftslovgivning rimelig gammel, hvor flere av reglene enten er uklare eller
utidsmessige. En mengde land har fornyet sine prosesslover omkring voldgift,
deriblant Australia, Bermuda, Canada, Singapore, Egypt, Ukraina, mfl., samt
flere av de amerikanske statene. Av våre naboland har både Sverige (1999) og
Danmark (1972) fornyet sine lover.
Enkelte detaljer skiller seg ut fra en alminnelig prosess. For det
første så er – normalt – en voldgiftsavgjørelse endelig. Den kan altså ikke
ankes, jf tvml §464, annet ledd. Dette betyr igjen – som nevnt ovenfor – at det
i utgangspunktet ikke finnes noe kontroll på avgjørelsens innhold og
saksbehandling. Under visse vilkår gir likevel Tvml §469 partene adgang til å
få opphevet en voldgiftsdom ved ugyldighetssøksmål basert på
ugyldighetsgrunnene nevnt i tvml §§467 og 468.[55]
Dog viser det seg at veien dit er meget lang, om man i det hele tatt kommer
frem.[56]
Følgende voldgiftsdommer har blitt opphevet av Høyesterett de siste 50
årene: Rt-1991-291 (avgitt av en sivilingeniør som enevoldgiftsdommer. Dommen
hadde ingen egentlig domsslutning), Rt-1983-461 (spørsmålet allerede avgjort i
en tidligere voldgiftsdom), Rt-1958-220 (inhabilitet).
Dernest utpeker voldgiftsprosessen seg ved at enhver oppegående person
i utgangspunktet kan ta sete som voldgiftsdommer, dersom han blir bedt om det.
Begrensningene finner man i tvml §453, annet ledd, og §456, første ledd. Siden
partene har valgt å løse tvisten privat, så er også forhandlingene av privat
art, og altså – etter partenes ønske – hemmelige. Tross dette så skal dommen
sendes til nærmeste førsteinstans for lagring. I så måte skulle man kanskje tro
at den skulle være offentlig. Bl.a. Mæland hevder at den ikke er tilgjengelig
for allmennheten.[57]
Som nevnt tidligere så kan ikke dette være absolutt, eksempelvis hvor dommen
får konsekvenser for allmennheten.
Ved å inngå avtale om å
voldgi en oppstått eller fremtidig tvist, så må man ha i minne at man samtidig
fraskriver seg retten til å få sin materielle rett avgjort av våre alminnelige
domstoler. Etter mitt skjønn gir man avkall på mange av de vel gjennomtenkte og
utarbeidede reglene som tvistemålsloven nå engang består av. Partene gir derved
avkall på prosessregler som er blitt til gjennom flere hundre års utvikling og
erfaring, og som folket og samfunnet har ment er de beste reglene som kan
oppnås mht håndheving av ens materielle rett.
Til tross for at man fraskriver seg statens eget tvisteløsningsverktøy,
så vil jeg anta at en del helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper likevel
må ligge til grunn også i en voldgiftsprosess. Dommen vil jo kunne sanksjoneres
straks den er avsagt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-1, annet ledd, litra d.
Siden samfunnet altså anerkjenner en voldgiftsdom – hvor samfunnet derved
forutsetter at hensynene bak de materielle regler har fått maksimalt
gjennomslag – tilsier dette at denne dommen ikke kan være beheftet med så
veldig mange feil før det kan stilles tvil ved dommens gyldighet. Man håper nok
at prosessen blir raskere, billigere, etc, men ikke på bekostning av den
materielle rett.
Selve prosessen skiller seg også ut fra alminnelig prosess ved at
dommerne ikke kan ta imot forsikring av vitnene. Til tross for at partene selv
i stor grad kan bestemme prosessreglene, jf §459, første ledd, så vil de altså
likevel ikke kunne bestemme at dommerne skal kunne kreve forsikring av vitnene,
jf §461.
Frivillighet er et godt utgangspunkt for å løse en tvist, og nettopp
voldgiftsprosessen er bygget mye rundt frivillighet. Partene går – får vi tro –
frivillig inn i prosessen, dommernes verv er frivillig, og vitneavhørene er
basert på frivillighet. På den annen side så er man i voldgift mye mer avhengig
av lojalitet fra den andre part. Ja, man bør nær sagt være gode venner dersom
man skal gå inn i voldgift.
Dersom en av partene på en
eller annen måte handler i strid med – eksempelvis – reglene i domstollovens
kapittel 10, så har dommerne få eller ingen muligheter til å slå ned på slik
atferd. Og ser dommerne at et vitne ikke ønsker å avgi vitneprov, velger
partene eller dommerne gjerne å avstå fra avhøret, i stedet for å presse
igjennom et avhør for de ordinære domstoler, jf §462. I sistnevnte tilfelle er
jo det lille skjær av frivillighet og vennskapelighet blitt borte. Det eneste
tilfellet som jeg kan finne hvor det har vært antydet bruk av §462, er i en noe
bitende vending fra kjæremotparten i LB-1998-00758 (Borgarting lagmannsretts
kjennelse 1998-04-01): ”Hvis den kjærende part er opptatt av å få
vitneforklaringer under straffeansvar, kan de aktuelle vitner avhøres for
alminnelig domstol etter tvistemålsloven §462.” Det kjæremotparten egentlig
sier – og som setter pekefingeren på en av voldgiftsprosessens vesentligste
mangler – er at dersom hans motpart er opptatt av å få en sann vitneforklaring,
så får han henvende seg til domstolene.
Ja, man kan saktens spørre.
Mange ganger velger man det ikke, og andre ganger vet man ikke engang at man
faktisk har valgt det. I mine velmaktsdager ble jeg involvert i en tvist som
ble løst ved voldgift. En bil kom ut fra en parkeringsplass og kjørte rett inn
i min høyre bakskjerm. Sjåføren sa han ikke så meg. Saken var egentlig opplagt,
da vedkommende hadde vikeplikt. Likevel må min motpart ha påstått noe som fikk
saken til å ende med voldgift. Selv ante jeg ikke at jeg hadde skrevet under på
en slik klausul – enn si hva voldgift egentlig var for noe – før jeg plutselig
fikk beskjed fra mitt forsikringsselskap om å møte opp på befaring med en
voldgiftsdommer og min motpart. Befaringen tok noen minutter og etter noen uker
fikk jeg høre at voldgiftsdommeren hadde holdt rett og gitt sin dom:
skylddeling uten mulighet til anke. Tilbake stod jeg, meget overasket og ante
egentlig ikke hva som hadde skjedd før det hele var over.
I litteraturen er det vist til en rekke forestillinger som hevdes å
være avgjørende for hvorfor man velger voldgift. Man sikter da som regel til at
prosessen blir mer hensiktsmessig og tilpasningsvennlig for
forretningslivet når partene har herredømme over saken. Idet partene får
kontrollen over sammensetning av domstolen, og derved kan peke ut de
mest fagkyndige dommerne,[58]
så vil de nødvendigvis ha tillit til ”sin” dommer, og derved også
prosessen. Videre hevdes det at man velger denne type prosess fordi den er hurtig(ere)
og medfører en billigere, bedre og mer konfidensiell løsning, enn
om saken hadde vært ført for offentligheten i de alminnelige domstoler. Endelig
hevdes voldgift å være en mer vennlig og avdempende løsning, dvs
at partene kan fortsette sin samhandling også etter at saken er over.[59]
Et videre argument for voldgift er at den alminnelige prosess ikke er
smidig og differensiert nok, ja, at voldgiftsprosessen er en slags
sikkerhetsventil.[60]
Rett nok kan det for partene føles som om denne type rettergang er mer smidig,
før tvist har oppstått. Men senskadene kommer på samme vis som når man skriver
en meget løs kontrakt over et komplekst avtaleforhold. Det hele føles meget
lett og smidig når kontrakten undertegnes, og kanskje også forløsende – for man
slipper å ta opp de mest knirkende problemene, men når problemet oppstår, ja,
da ønsker man at kontrakten ikke eksisterte.
Et annet argument for voldgift, som sjelden blir nevnt, er at
kvaliteten ved en faglig godt utrustet voldgiftsrett bedres da man unngår den
usikkerhet som kan følge med en meddomsrett. Det er ikke noe ukjent fenomen at
meddommere kan sette seg til å sove under rettergang. Justisdepartementet har i
denne forbindelse uttalt seg slik i et brev av 19 mai 1987: ”Av hensyn til
rettssikkerheten, er forsvarlig saksbehandling et selvfølgelig krav i enhver
rettssak. Dommeren har derfor ikke anledning til å sove under behandlingen av
en sak i retten.”
Et lite eksempel på meddommerproblemet: En den gang kjent lege – Sofus
Widerøe – hadde fått flere erstatningskrav mot seg, og på en søndagstur traff
han en hyggelig herre som hilste hjertelig på legen. Det skulle vise seg at
denne mannen hadde vært en av legens domsmenn i en tidligere sak. Gjennom
samtalens løp spurte legen ham hva han egentlig syntes om saken, hvorpå denne
svarte; ”Ja, Widerøe – helt ærlig – jeg skjønte ikke et ord av det hele –
men det skjønte jeg da – at det gikk ikke an å dømme en mann som Dere.”[61] Historien skriver seg fra 1935, men vil nok
være aktuell i dag også.
Hvordan skal grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper klare å slå
igjennom når voldgiftsretten utgår fra partene, hvor det ikke er
ankemuligheter, hvor prosessen er åpen for illojale handlinger, hvor
rettspraksis er ukjent og det dermed er åpent for ulik rettspraksis, som i sin
tur fører til ulik behandling, til skade for rettsenheten? Ja, kan
voldgiftsprosessen, slik reglene er i Norge i dag, noen gang sikre at partene
får sin rett?
Voldgiftsprosessen er som et hvilket som helst annet maskineri. Den
fungerer så lenge alle delene i maskineriet virker. Det blir gjerne fremhevet
at voldgift – spesielt på sjørettens område – sikrer et riktigere og bedre
resultat enn hva en kan få ut av en alminnelig domstolsbehandling. En av
hovedgrunnene skal være at man i voldgift kan plukke ut state-of-the-art
jurister, både innen det juridiske og innen det faktiske fagområdet. Slik det
blir fremlagt av enkelte tilhengere av voldgift, så får en inntrykk av at de typiske
voldgiftsdommere har vært igjennom en slags ”hemmelig test”, og deretter blitt
løftet opp til et juridisk nivå, uten referansepunkter. Er det – slik Stang
Lund synes å mene – vitenskapelig hold for å si at en voldgiftsdom avsagt av
”særlig fremtredende sjørettsjurister”, bør gå foran høyesterettspraksis?[62]
Og hva er en ”særlig fremtredende sjørettsjurist”?
En burde samtidig stille spørsmålet om ikke voldgiftsdommerrollen burde
presiseres, gjerne ved en utvidelse av tvml §468, første ledd, nr. 4., til også
å gjelde inhabilitet etter dl §108. For å sette det på spissen; ingen ville vel
ha godtatt at statsadvokaten i Hordaland samtidig hadde bijobb som dommer i
Gulating lagmannsrett, hvor hans bror også er dommer? Det eksisterer visse
grenser som man ikke kan trå over, uten å samtidig miste tillit og
troverdighet. Hvor går disse grensene for personer som ønsker å tilby sine
tjenester som voldgiftsdommere? Jeg må la spørsmålene stå ubesvart.
Man bør være forsiktig med å enfoldiggjøre dommerne i de alminnelige
domstoler. På den annen side ser jeg at motivet bak den negative omtalen av de
alminnelige domstoler, kan være et trekk i å få flere dommeroppdrag over til
spesielt utvalgte monopolmiljøer.
Det er lite som tyder på at det skulle falle lettere for fremtredende
sjørettsjurister enn for alminnelige dommere å avgjøre hvorvidt et skip, en
motor, et gir osv., tilfredsstiller de forventede kontraksmessige kravene som
lå foran avtalepartene den gang de inngikk kontrakten. Jeg stiller meg av disse
grunner sterkt tvilende til påstanden om at man har større sjanse for å få et riktigere
resultat gjennom en voldgiftsprosess.
Jeg føler det hensiktsmessig
å gi en kort faktumfremstilling av to av de voldgiftssakene jeg vil benytte meg
mest av i denne oppgaven, nemlig Riis-saken og Reksten-saken.
I 1915 startet Kristoffer
Olsen sr. og Rudolf Ugelstad rederiet Olsen & Ugelstad. Olsen-siden av
rederiet besto av skipsaksjeselskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell, mens
Ugelstad-siden besto av skipsaksjeselskapene A/S Falkefjell og A/S Rudolf.
Kristoffer Olsen sr. var
gift med Dagny Marie Olsen. Sammen fikk de barna Monica, Kristoffer og Amelia.
Kristoffer sr. dør i 1948 (like etter at begge to hadde skrevet et testament),
og enken overtar boet i uskifte. Kristoffer jr. overtar farens rolle i driften
av rederiet ved at han blir direktør og partner. Monica Olsen gifter seg tidlig
på 50-tallet med Jan Riis-Johannesen. Noen år senere gifter Amelia seg med
Jan’s bror, Einar Riis. Dette at brødrene Riis nå giftet seg inn i rederiet og
således ville kunne utøve en viss majoritet overfor Kristoffer, kan ha vært den
utløsende faktor som fikk Kristoffer til i all hemmelighet å overta
uskifteboets rederiaksjer, og slik hindre at noe ble igjen til arv, og derved
også unngå arveavgifter.
I perioden 1952 til 1958
overtar Kristoffer rettsstridig[63]
alle de rederiaksjer som moren satt med i uskifte. Før dette hadde barna ved
flere gavebrev blitt tildelt en del aksjer i selskapene, men nå satt altså
Kristoffer med resten av aksjene som var en del av Amelia’s arv, dette uten
Amelia’s viten. I denne perioden mottok Amelia utbytte på de aksjene hun eide,
men etter at broren nå i realiteten rettsstridig hadde tiltvunget seg hele
rederiet gjennom dette aksjeraidet, så begynte han å redusere utbyttene, for så
å stoppe helt opp i 1962. Amelia reagerte naturligvis på at et rederi som gikk
så godt, ikke ga noe utbytte, og krevde derfor – etter anbefalinger fra sin
mann – å få styreplass i A/S Dovrefjell.
Kristoffer Olsen foreslo at
Amelia skulle selge sine aksjer til ham for en symbolsk sum. Når dette ikke
gikk, så krevde Kristoffer at Amelia skulle gi ifra seg aksjene, et krav hun
naturlig nok nektet å etterkomme. I mellomtiden hadde Einar Riis funnet at A/S
Dovrefjell var blitt benyttet av Kristoffer som hans egen ”bank”, hvor han
skaltet og valtet med midlene som han selv ønsket. Blant annet overførte han et
milliontap fra en fallert ørretfarm til A/S Dovrefjell, eller ”Dovrebanken” som
enkelte kalte selskapet.
Amelia’s mor ble anbefalt å
gjøre datteren nær sagt arveløs etter Lex Michelsen prinsippet,[64]
dette for å ”forenkle” overføringen av Amelias del av aksjene, til broren.
Moren utarbeidet etter disse linjer et nytt testament av 26 januar 1965, og
broren skrev seg deretter inn i aksjeboken som ny eier! av de aksjene som
Amelia eide, samtidig som han krevde aksjene utlevert til seg. Aksjene ble
naturligvis ikke utlevert. Høyesterettsadvokat Jens Christian Mellbye – som ble
engasjert av Kristoffer Olsen – tok deretter ut stevning i 1966 med krav om at
Amelia skulle levere tilbake de aksjene som hun gjennom flere gavebrev hadde
fått av sin far og mor, i tiden før og etter farens død.
I 1970 dør Dagny, og boet overtas av Oslo skifterett. Rederiets verdier
ble aldri registrert av skifteretten.[65]
Like etter at moren dør, faller dommen i Oslo byrett hvor Amelia frifinnes for
kravet (som var bygget på 1965-testamentet) om å levere ut aksjene sine.
Amelia blir nå kjent med testamentet (1948-utgaven) etter sine
foreldre, og hun blir også kjent med at hennes bror har overtatt alle morens
(uskifteboets) aksjer i rederiet. Amelia krever disse aksjene ført tilbake til
boet, og ved dom av Oslo skifterett av den 30 mai 1973 (Bo-dommen inntatt i
RG-1977-257) blir Kristoffer Olsen dømt til å levere tilbake aksjene. Han
nekter å gjøre dette, og anker avgjørelsen. Etter at hans rederier går inn i
akkordforhandlinger i 1977, trekker han anken. Verdiene av aksjene er da lik
null.
Olsen krever nå i stedet å få solgt disse verdiløse aksjene til boet
for noe over kr 2 mill., den samme pris som han hevdet at han hadde betalt for
å ha rettsstridig tiltvunget seg aksjene. Samtidig har Amelia Riis et massekrav
mot boet for de utgifter hun hadde med å få ført tilbake aksjene til boet.
Disse sakene som ble anlagt mot boet, fikk sin endelige løsning i et
rettsforlik høsten 1999. I begynnelsen av juli 2000 ble boet – etter over
tretti år i Oslo skifteretts hender – sluttet. Etter det jeg kjenner til har
intet bo i Norge vært så lenge under offentlig behandling.
Den 30 november 1971 begjærer Amelia Riis gransking av A/S Dovrefjell,
da det gjennom en årrekke ikke var blitt utbetalt utbytte. Justisdepartementet
innvilget gransking den 6 desember1973.
I februar 1973 foreslår angivelig Kristoffer Olsen en endelig løsning
med sin søster. I et forliksforslag til Amelia Riis tilbyr han henne skipet M/S
Norefjell. Dette tilbudet, som den gang var verdt rundt 60 mill. kroner, ble
levert til Riis’ advokat, høyesterettsadvokat Tore S Engelschiøn. Engelschiøn
”…besluttet å ikke forelegge det for konsul Riis.”[66]
Høsten 1973 går Einar Riis – sammen med representanter fra rederiet –
igjennom verdiene i dødsboet.[67]
I november samme året kommer man frem til at Amelia’s arv hadde en verdi på
over $20 mill.[68]
Den 5 desember samme år blir rederiet og Einar Riis enige om en arveutløsning
hvor Riis skal overta skipet M/S Norefjell, verdsatt til ca $9 mill.[69]
Denne avtalen blir brutt av rederiet dagen etter.
Utover våren 1974 blir det gjort nye forsøk på forhandlinger, og den 5
april dette året, blir man enige om en ny arveutløsningsavtale, den s.k
Påskeavtalen.[70]
Avtalen ble inngått den 5 april 1974, og dens materielle innhold gikk ut på at
Amelia Riis den 6 mai 1974 skulle få seg overført et skip – MS Sognefjell – som
en endelig løsning av arvetvisten mellom henne og hennes bror. På den annen
side skulle Amelia overdra til sin avtalemotpart (Kristoffer Olsen og A/S Falkefjell)
aksjer i andre rederier i rederigruppen O&U, samt at hun skulle bilegge
alle tvister (bl.a. kravet om gjennomføring av Bo-dommen), og trekke tilbake
kravet om gransking av rederiselskaper på Olsen-siden i O&U.
Etter avtaleinngåelsen søkte Riis straks etter kjøpere til skipet.
Gjennom skipsmegler Georg Rønneberg fant man en kjøper, og MS Sognefjell ble
straks solgt for $12 mill. til et Indisk statseiet rederi med overtakelse den 7
mai 1974.
O&U brøt også Påskeavtalen, og skipet ble ikke levert som forutsatt.
Dermed kom O&U i mislighold. [71]
Rederiet forklarte bristen i leveringsforpliktelsen med at de ikke hadde fått
eksportlisens[72]
for skipet av Handelsdepartementet. Avtalens gjennomføring var avhengig av at
rederiet søkte om eksportlisens, en godkjennelse som var ansett for å være en
ren formalitet.[73]
Rederiet, som var den eneste som kunne søke om slik lisens, hadde i sin
søknad oppgitt skipets verdi til den såkalte skalaverdi,[74]
og ikke til reell markedsverdi som nå var fiksert til $12 mill. På den annen
side var Amelia’s arv verdt i overkant av $ 20 mill.
Skalaverdien som rederiet hadde oppgitt til departementet ble satt til
kr 22 mill. Samtidig hadde rederiet i sin søknad oppgitt Amelia’s ytelse til å
være verdt ca kr. 2 mill. Tilsynelatende vil dette måtte ses på som et forsøk
på å føre/tappe resurser ut av landet, noe som altså førte til at departementet
nektet lisens før ytelsene var bedre kartlagt. Grunnen til at rederiet ikke
ville oppgi reell skipsverdi til departementet, var for å unngå store skatte-
og arveavgiftskrav.
Den 12 juli 1974 krever
Riis at det reises voldgift for å få tvunget igjennom en eksportlisens. Den 16
august s.å. ble det gitt eksportlisens, men på dette tidspunktet hadde man for
det første ingen kjøpere, og for det annet var skipsverdiene sunket så kraftig
at Riis ville få et stort tap ved å ta skipet uten å få erstatning for
verdifallet. Da rederiet ikke ville betale erstatning i tillegg til å levere
skipet fra seg, ble tvisten for voldgiftsretten endret til en erstatningssak.
Høyesterettsadvokat Tore S Engelschiøn var Riis’ prosessfullmektig frem
til han den 2 august 1974 ble kalt inn til et møte med Finansdepartementet.
Engelschiøn trådte tilbake som forsvarer denne dagen. Han valgte å tre ut fordi
han mente Riis ville være bedre tjent med å ha ham som vitne og medhjelper, enn
som prosessfullmektig.
Høyesterettsadvokat Thomas Idsøe ble deretter engasjert som ny
prosessfullmektig for Riis. Hovedforhandlingene skulle starte den 3 januar
1975, men den 18 desember 1974 melder både Engelschiøn og Idsøe seg syke.
I et møte – den 30 juni 1994 – hjemme hos tidligere direktør i
Høyesterettsadvokatene Tore S Engelschiøn og Thomas Idsøe får nærmest likelydende
sykemeldinger fra samme lege, Herman Anker.[78]
I ettertid er det blitt kjent at Idsøe plutselig ikke hadde tid til å ta denne
voldgiftssaken og at han derfor – under sykemeldingsperioden – arbeidet med en
annen sak i Hamburg.[79]
Hovedforhandlingene måtte derfor utsettes, og de ble da utsatt til den 11 mars
1975, hvor saken ble tatt opp til doms den 18 mars s.å. Høyesterettsadvokat
Jonas W. Myhre overtok saken 5 uker før hovedforhandlingene startet.
Den 28 april 1975 ser det ut for at høyesterettsadvokat Ole Lund[80]
drar ned til skipsregisteret og tinglyser et rettsstridig pant på $8 mill. i MS
Sognefjell. Like etter ringer Lund til sin gode venn høyesterettsadvokat Gunnar
Aasland[81]
og ber om å få domsresultatet. Denne spesialservice får han, og domsslutningen
gitt av Aasland ble ifølge notater[82]
at Påskeavtalen var å anse for ”null and void”.[83]
Ingen av partene hadde prosedert rundt denne domsslutningen! Først den 2 mai
1975 forelå dommen skriftlig, og den gikk ut på at Påskeavtalen skulle heves,
noe som gir helt andre rettslige konsekvenser enn ”null and void.”[84]
De enkelte detaljene i saken vil bli tatt opp der de hører hjemme i
diskusjonen omkring rettssikkerhetsspørsmålene under kap V.
Skipsreder Hilmar Reksten hadde i mange år vært en av A/S Akers
mekaniske Verksteds største og viktigste kunder. I femårsperioden frem til
sommeren 1972 hadde Reksten fått bygget fem supertankere på samlet over 1,1
mill. tonn, samt at han hadde i bestilling syv supertankere på til sammen ca 2
mill. tonn.[85]
Akers hadde i perioden juli 1969 og frem til desember 1975 forpliktet seg til å
levere i alt 23 supertankere på til sammen nærmere 5,8 mill. tonn. I
gjennomsnitt vil dette si en leveringsfrekvens på over 3,5 skip i året.
Våren 1968 oppsto det en kontraherings-topp. Rederne kravlet over
hverandre for å få beddingplass.[86]
I følge Akers’ egne prognoser i 1970, måtte Stord Verft i løpet av 1973 øke sin
leveringskapasitet til 4,5 skip i året for å etterkomme
leveringsforpliktelsene. I løpet av 1971 begynte Akers å forstå at de hadde
kontrahert hals over hode, og prognosene i følge kontraheringsoversikten viste
seg å være enda verre enn forespeilet, for her gikk det frem at de måtte levere
hele syv supertankere i perioden desember 1974 – desember 1975.[87]
Det gikk altså temmelig vilt for seg. En slik leveringsfrekvens var umulig for
Akers å oppfylle. Slik sett kan en si at Akers – gjennom oljekrisen og de
etterfølgende kanselleringene – ble reddet fra disse umulige
leveringsforpliktelsene.
Våren 1972 opplevde man en bølgedal i tankmarkedet, som fortsatte frem
til begynnelsen av 1973. Utover sommeren og høsten steg derimot
certepartihyrene drastisk,[88]
og kontraheringene for nye skip løp totalt løpsk. Ikke bare ville rederne ha
nye og større skip, de ønsket samtidig å okkupere all ledig beddingplass. Slik
hindret man sine konkurrenter i å bygge.
Byggingen ble finansiert bl.a. gjennom ”Norway Scheme”, en
statssubsidiert finansieringsavtale mellom
Tapene for Norge, dersom rederne eller verftene skulle sette i gang et
konkursras, ville kunne bli enorme. Ikke bare ville Norge risikere å tape en
stor del av valutabeholdningen på den gang ni milliarder kroner, man ville også
risikere å tape store deler av tankflåten. I tillegg til dette ville anslagsvis
30 til 40 tusen industri- og andre tilknyttede arbeidsplasser på ett eller
annet vis bli alvorlig rammet.
På Stortinget var det i oljealderens første fase stemning for å leie
bort eller selge andeler i Nordsjøen.[89]
Dersom krisen hadde fått utvikle seg, ville disse alternativene for så vidt ha
vært rasjonelle handlinger, men ville nok samtidig ha svekket våre fremtidige
oljeinntekter betraktelig.
DnC var en av bankene som hadde plassert seg i en risikosone på lik
linje med verftene, i og med deres store og til dels risikofylte engasjementer
både i rederiene, verftene og som storaksjonær i skipsfinansieringsinstituttene.[90]
Men ikke nok med dette; den norske kredittverdigheten i utlandet ville også
lide store tilbakeskritt, noe som ville kunne få uante konsekvenser for Norge,
og for utbyggingen i Nordsjøen, hvor man fremdeles var avhengig av godt vær, og
kapital.[91] [92]
Videre ville konsekvensen av en slik massekonkurs også gjøre seg
gjeldende for selve regjeringen og Stortinget, som sannsynligvis hadde vært
tvunget til å offentliggjøre at man ikke bare hadde valgt å holde tett om
redernes formuer ute, men at man også hadde valgt å ikke engang forsøke å føre
dem hjem igjen. Det ville ikke gjort det bedre at staten – til tross for
kjennskapen til redernes milliardformuer i utlandet – likevel valgte å redde
disse ved å spy inn milliarder i både skipsfarten og skipsindustrien.
Pga etterspørselen etter større skip, og for å kunne følge med i
konkurransen, ønsket adm.dir. Onar Onarheim på Akers Stord å utvide dokken, til
tross for prognosene om overkontrahering.
En slik utvidelse sto for det første i sterk strid med den nye politikken
regjeringen fremla i St.meld. nr. 25 (1973-74), populært kalt ”Oljemeldingen”.
Hovedproblemstillingen i denne meldingen var; ”Hvordan skal vi bruke
oljemilliardene?” Som følge av at Norge hadde blitt en oljenasjon med lysende
fremtidsutsikter, ønsket regjeringen å benytte inntektene fra oljen til å
utvikle et kvalitativt bedre samfunn. Dette krevde en enorm omstilling av det
norske næringsliv, hvor kanskje oppimot 80 tusen arbeidere skulle overføres fra
konkurranseutsatt næring til konkurranseskjermet næring.[93]
Dette vil altså i følge regjeringens politikk si at industriarbeiderne skulle
bort fra verftene – den konkurranseutsatte industrien skulle nærmest legges ned
– noe som bl.a. skulle gjøres ved å øke det innenlandske forbruket for slik å
faktisk prise seg ut av markedet. Ved lønnsoppgjøret i 1974[94]
var viktige deler av den konkurranseutsatte industrien nærmest utkonkurrert, og
i tråd med Oljemeldingen så stod man således klar til å avgi arbeidskraft.[95]
I følge den finansieringsavtalen[96]
som verftene hadde med Industridepartementet, var en utvidelse av dokken på
Stord Verft umulig.[97]
Onarheim så muligheten til å omgå denne delen av avtalen ved først å inngå
kontrakter med Reksten om bygging av verdens største supertankere, for dernest
å søke om (presse frem) utvidelse. Tankerne skulle i utgangspunktet være på
420.000 tonn. Reksten og Akers skrev under på kontrakten av bygging av 4 slike
supertankere den 5 juli 1973.
Med en kontrakt i hånden kunne altså Onarheim nå gå til
industriministeren og kreve å få innvilget utbygging av Stord Verft. Kontrakten
med Reksten hadde dog flere forbehold. Det ene var opplagt; kontraktens
eksistens var avhengig av at man fikk Industridepartementets tillatelse til å
utvide verftet på Stord. Foruten å være en døråpner for utvidelse av verftet,
var fikseringen på 420.000 tonn kun et prosjekt som skulle utvikles til et
optimalt skip.[98] I brev av 4 juli 1973 fra Akers til Reksten,
understreker Akers at kontraktene må foreligge før man kan komme videre med
utvidelsesplanene ved verftet.[99]
Senhøstes 1973 mente Akers og Reksten at de hadde kommet frem til det optimale
skip, et skip på 495.000 tdw. Dette til tross, det eksisterer ingen
dokumentasjon på dette.
Utover høsten steg markedet, for så å plutselig falle helt sammen, mye
pga de politiske tiltakene som araberlandene satte i gang med i oktober 1973,[100]
og som førte til det etter hvert så kjente begrepet; Oljekrisen.
Høyesterettsadvokat Haakon Nygaard mener at markedet allerede hadde nådd toppen
den 31 august 1973, da han og høyesterettsadvokat Ole Lund solgte en 260.000
tonns tanker for et jugoslavisk verft til $62 mill.
Lang tid før oljekrisen, var det kjent blant verftene, rederne og
regjeringen at det var et stort overskudd av skip i verdensflåten.[101]
I løpet av 1975 var overskuddet i verdenstonnasjen steget til 24%,[102]
og mot slutten av 1975 lå hele 53 millioner tonn av verdens tanktonnasje i
opplag, noe som utgjorde ca 10% av den totale tonnasjen.[103]
Dette vil altså si at man på verdensbasis hadde et tonnasjeoverskudd på ca 120
millioner tonn. Regner vi dette om til skip av minste størrelse i klassen VLCC,[104]
krystalliseres det seg et skipsoverskudd på hele 600 skip.
Idet Onarheim går til industriministeren og ber om tillatelse til å
utvide verftet, må både han og industriministeren ha visst at det i den nære
fremtid ikke var behov for flere skip i markedet. I tillegg var det allerede
kjent at Industridepartementet ikke ønsket noen utvidelse av verftene i Norge,
noe som den nye skipsfinansieringsavtalen mellom Industridepartementet og
skipsbyggeriene gjenspeilet. Ser man hen til den nye politikk som kommer frem i
Oljemeldingen, blir det enda klarere at regjeringen ikke ønsket noen som helst
form for utvidelsen innen denne konkurranseutsatte industrien.
Den skeptiske leser vil se at man her står overfor en selvmotsigende
eller – skal vi si – ukontrollert politikk. I følge oljemeldingen skulle altså
konkurranseutsatt industri nærmest legges ned, hvor arbeidskraften skulle
overføres til skjermede næringer. Denne politikken stred mot Ap’s den gang 40
år gamle politikk hvor industrien hadde vært Ap’s hjørnestein for vekst og
fremgang. Selv om problemet er interessant, så har det ikke vært mulig for meg
å gå i dybden på disse spørsmålene i denne avhandlingen.
Virkningene av oljekrisen gikk i første rekke ut over tankrederne som
opererte på spotmarkedet. Selv om forsyningssituasjonen mht olje var kommet på
et normalt nivå allerede i løpet av 1 kvartal 1974, så forble prisene høye, noe
som førte til mindre etterspørsel etter olje, og fraktmarkedet brøt sammen.
Hilmar Reksten opererte i hovedsak på spotmarkedet, og fikk etter bare kort tid
føle konsekvensen av krisen.
Akers innså etter hvert at nær sagt alle kontraheringene som rederne
hadde hos dem, ville kanselleres. Rederne hadde ordrer inne hos Akers for over
6 millioner tonn verdt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde Akers kontrakter
på 16 borerigger. Normalt var 10% av kontraktssummene allerede innbetalt ved
kontrahering, og pr 31.12.73 hadde Akers fått nærmere 1,5 milliarder kroner i forskuddsinnbetalinger.[105]
Disse midlene hadde Akers enten lånt ut videre på det grå markedet,[106]
eller brukt til oppgradering av verftet, midler som i realiteten skulle brukes
til stål og arbeidskraft i forbindelse med de konkrete nybyggene.
Dokken – som Akers måtte bygge for å kunne bygge skipene – samt kjøpet
av ny Goliath-kran, ville koste omkring kr 270 mill. Dokken ble for øvrig aldri
bygget.
Som følge av krisen, var altså også Akers kommet i en lei knipe. Både
Akers og regjeringen var klar over overkontraheringene, likevel presset man på
for å få opprettholdt virksomheten i skipsindustrien. Siden Akers ikke kunne
bygge skipene så satte verftet – i mars 1974 – i gang med et forsøk på å
forandre kontraktene med Reksten, til mindre skip. Onarheim foreslo en konvertering
til skip på rundt 150.000 tdw. Reksten mente det ikke var tid for å bygge skip,
dette begrunnet han i både bedriftsøkonomiske så vel som samfunnsøkonomiske
hensyn. Av disse grunner unnlot Reksten å betale den andre forskuddsterminen på
kr 86 mill., som forfalt til betaling den 5 april 1974. Akers på sin side
ønsket å bevare de økonomiske fordelene som kontraktene ga,[107]
og presset derfor på for å få bygget skipene.
Da bortimot alle
skipskontraktene ved verftet var kansellert våren 1974, samt at Industridepartementet
gjennom finansieringsavtalen av den 4 mars s.å. hadde nedlagt utvidelsesstopp,
ville det ikke være mulig, ei heller være økonomisk grunnlag for Akers å utvide
verftet på Stord. Konsekvensene for Akers – dersom Reksten kontraktsmessig hadde
betalt for de fire skipene etter hvert som terminene forfalt – ville ha vært at
verftet måttet ha bygget dokken og kjøpt kranen som det aldri ville vært behov
for. Akers hadde ikke økonomi til denne utbyggingen. Skipene skulle ikke
leveres før i 1977, og innen den tid ville det ikke ha vært stort igjen av
Akers Mek.
Den 19 august 1974 skriver Reksten et brev – nærmest en krigserklæring
– til styreformann og eier av Akers mek., Fred. Olsen: ”I juli 1973 klarte
De å narre selveste meg til å undertegne kontraktene for nybygg 714-717…vidende
om at Deres bygeforpliktelser ikke under noen omstendigheter ville kunne
oppfylles av Dem.”
Rekstens beskrivelse av situasjonen kretser rundt kjernen av sannheten
når han fortsetter å si at: ” I mellomtiden har De som landets største
arbeidsgiver i intimt og fortrolig samarbeid med Finans- og
Industridepartementet inngått kredittavtaler[108]
og en industri-politisk overenskomst som i hovedtrekkene – realistisk sett –
forbyr Dem å bygge store tankskip som fører til øket press på arbeidskraft og
kapitalmarkedet.” Vel vitende om dette, sier Reksten, så ”…forlanger
De…til sammen kr. 258 mill. kontant for skip som De ikke kan – ikke vil, og
ikke får lov til å bygge og levere overensstemmende med kontraktvilkårene.”
Akers sto på sitt; kontraktsforpliktelsene skulle oppfylles og skipene
– som ingen i verden kom til å ha behov for[109]
– skulle bygges, og i styremøte den 19 september 1974 vedtar Akers å heve
kontraktene med Reksten, og henvise saken til voldgift. Stevning ble tatt ut den
27 november 1974.
Hovedforhandlingene ble holdt i perioden 20 – 23 mai, og dommen falt
samme dag som Handelsminister Einar Magnussen la frem en hemmelig
stortingsproposisjon om å invitere Stortinget til å gi regjeringen fullmakt til
å kjøpe Rekstens skips- og industriaksjer, nemlig den 30 mai 1975. I denne
saken – som i Riis-saken – ble domsresultatet levert ut til tredjemann (én dag)
før dommen var underskrevet.[110]
Sjur Brækhus satt som dommer i begge sakene.
De enkelte detaljene i saken vil bli tatt opp der de hører hjemme i
diskusjonen omkring rettssikkerhetsspørsmålene under kap V.
Kvaliteten på en dom er avhengig av mange faktorer. Tre av disse
utpeker seg som sentrale; dommerne, prosessfullmektigene, og faktum
(sannheten). Sviktes det på et eller flere av disse punktene, vil vi kunne stå
igjen med en mer eller mindre verdiløs dom.
Dersom dommerne har en svekket integritet, er faglig svake, eller har
et for nært forhold til sakens parter, faktum eller et gitt miljø representert
i saken, vil man aldri kunne være sikker på hvorvidt avgjørelsen er fundert på
et objektivt og faglig solid grunnlag, eller hvorvidt det ligger andre for
saken uvedkommende momenter til grunn.[112]
Dersom prosessfullmektigen ikke ser eller ikke klarer å fremføre de sentrale
juridiske poengene, eller svikter under vitneavhør eller fremføring av
kontroversielle, kompromitterende men dog holdbare argumenter eller påstander,
så vil naturlig nok saken svekkes av den grunn. Og endelig; dersom retten – som
resultat av egen svakhet eller svakheter ved loven – ikke makter å hanskes med
vitner, parter eller prosessfullmektiger som lyver eller holder tilbake sentral
og avgjørende informasjon omkring faktum, vil avgjørelsen naturligvis farges i
negativ retning av dette.
I en domstol må man av aktørene kunne forlange en etterstrebelse av
disse enkle men likevel fundamentale grunnsetninger som skal sikre en mest
mulig riktig, rimelig og rettferdig domsavgjørelse. I tillegg til den enkelte
aktørs egen uoppfordrede vilje til å etterleve disse prinsipper, har samfunnet
sett nødvendigheten av – ved lov – å legge til rette for at svikt overfor de
nevnte retningslinjene straks kan reageres mot. Jf tvml §216, strpl §131,
domstolloven §206, og strl kap 15, falsk forklaring.
Før vi går vider må vi spørre hvorvidt den norske voldgiftsprosessen i
tilstrekkelig grad sikrer disse prinsippene. Gir loven en forsvarlig
beskyttelse av partenes materielle rett? Har man – gjennom loven – avskåret
eller begrenset muligheten for at eksempelvis dommere kan la seg misbruke, av
en part eller av et miljø, til å handle i strid med både materiell så vel som
prosessuell lov.[113]
For å kunne gi svar på disse spørsmålene, skal jeg nå ta for meg enkelte av de
mest sentrale rettssikkerhetsspørsmålene og – hvor det finnes nødvendig –
belyse disse ved bruk av utvalgte voldgiftsdommer.
Først vil jeg se litt nærmere på private tvisteløsninger, og problemer
som oppstår på grunn av konsentrasjon og monopolisering av juridisk ekspertise.
Ønsket om å unngå skatter og arveavgift kan ha vært en av hovedårsakene
til at O&U valgte voldgift,[115]
og senere også vant voldgiftssaken Riis hadde reist. Voldgiftsretten tolket
nemlig Påskeavtalen – uten holdepunkter – dit hen at den skulle gi de beste
skatte- og arveavgiftsmessige utslag for rederiet.[116]
At avtalen i virkeligheten var en arveutløsningsavtale, lot dommerne til å ha
sett bort fra i sin avtaletolkning. Når en leser dommen kan en nok bli
overrasket over dommernes syn på skatte- og arveavgiftsspørsmål, hvor
løsningene som dommerne forsvarer, neppe ville ha kunnet blitt lagt til grunn i
en avtaletolkning av en embetsdommer.[117]
Det tegner seg et bilde av naivitet eller forsvar av eget miljø, når
dommeren i Riis-dommen II sier at hun ikke med sin beste vilje kan tro at dommer
Hohle har utført det han selv hadde tilbudt å gjøre.[125]
Poenget for meg er ikke å dokumentere óm han har gjort dette, men heller vise
at ikke bare advokater, men også dommerne er i stand til å forsøke seg på,
eller utøve til dels grov kriminalitet og således vise forkastelige holdninger
i sin kamp for å forsvare tidligere handlinger. Dersom dommere i de alminnelige
domstoler er i stand til å vise en slik omgang med loven, må en spørre seg selv
hvordan dette kan utarte seg i voldgiftsprosessen – hvor der nærmest ikke
finnes kontroll – spesielt dersom man står utenfor miljøet.
Jeg vil gi enda et eksempel på uakseptabel atferd under prosess. I de
aller siste minuttene av hovedforhandlingen i Riis-dommen I endrer O&U’s
advokat Ringdal sin parts prinsipale påstand fra å være at Amelia Riis må ta imot levering av skipet MS
Sognefjell samt en verditapserstatning på kr 10 mill., til at hun må ta skipet
samt en erstatning på maksimalt kr 6 mill. I samme åndedrag kommer rederiet med
en helt ny subsidiær påstand
om at avtalen skulle heves dersom rederiet ikke vant frem med sin
erstatningspåstand![126]
Siden nå begge parter hadde inne en tilsynelatende lik subsidiær påstand om
heving, falt dommerne ned på en løsningen hvor rederiet i realiteten vant frem.
Det er første gang jeg har hørt at den som vesentlig misligholder en avtale,
kan bestemme at dersom erstatningskravet etter hans skjønn blir for høyt, så
vil han ikke vedkjenne seg sine forpliktelser (avtalen), og får medhold.
Disse totalt endrede påstandene kunne dommerne ikke akseptere uten
videre, noe de oppsiktsvekkende nok likevel gjorde, og Riis’ prosessfullmektig
høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre på sin side reagerte ikke med å stoppe
saken, noe som objektivt sett betegnes som et grovt pliktbrudd.
Endringene av påstandene var en overrumpling i strid med loven, og
dommerne har i slike tilfeller plikt til å advare om – og slå ned på – den
fellen som ble lagt, jf tvml §62, annet og tredje ledd. Det er etter mitt
skjønn ”juridisk vanvittig” at administrator, nåværende høyesterettsdommer
Aasland, lot være å reagere mot denne nye påstanden, og i stedet tok saken opp
til doms.[127]
Tvml §330 foreskriver tydelig hvordan fremgangsmåten i alminnelig
prosess skal være. Se også §331, mht ny påstand. Påstanden må ligge til grunn
før en kan forstå vitne- og bevisførsel. Dersom det kommer en ny påstand idet
dommeren er i ferd med å ta saken opp til doms – som tilsynelatende kan være
lik motpartens – gir det seg selv at påstanden enten må avvises, eller at saken
må fortsette med bevisførsel rundt den nye påstanden. Dette prinsipp bør også
legges til grunn i voldgift.
Det er problematisk å si konkret hva som har fått dommerne til å svikte
juridisk, dog kan man vel ikke utelukke at det nettopp er et maktsterkt miljø,
solid miljøtilknytning, og godt kameratskap som har ført dem dit. Som jeg
kommer tilbake til senere, var alle aktørene tett knyttet til hverandre, uten
at Riis var klar over dette.
Under dagens regler om voldgift gjelder det et absolutt krav om
skriftlig vedtatt voldgiftsavtale for at en dommer skal kunne avvise en
stevning for de alminnelige domstoler, jf tvml §452, annet ledd. Hensynet bak
denne strenge regelen er at det skal være helt klart for en domstol som får inn
en stevning – hvor det kan være tvil omkring voldgiftsklausulens gyldighet – at
vedkommende part virkelig har hatt til hensikt å frasi seg den beskyttelse som
prosessen ved de alminnelige domstoler kan gi.
Det er blitt foreslått å fjerne skriftlighetskravet fra tvml §452,
annet ledd, første pkt. Motivet for dette forslaget skriver seg fra den
avtalerettslige tankegang; at det står hvem som helst fritt til å inngå en
avtale, og at partene i forretningslivet i stor utstrekning må kunne passe seg
selv. Videre sies det at så lenge partene kan reparere skriftlighetskravet ved
å møte opp i voldgiftsretten og forhandle, jf tvml §452, annet ledd, annet pkt,
så må man derved kunne slutte at det vil være tilstrekkelig å vurdere hvorvidt
voldgift er avtalt, etter vanlig fri bevisbedømmelse.
Det er nok så at det eksisterer avtalefrihet, med eneste begrensninger
opp mot at avtalen eventuelt strider mot lov eller ærbarhet, eller at det
foreligger rådighetsbegrensninger om anliggendet. Så lenge en voldgiftsdom –
derimot – har samme virkning som en rettskraftig dom, jf tvml §464, annet ledd,
kan man ikke tillate å slippe løs kravet om skriftlighet over til partene og
den alminnelige avtaleretten. Dette bør etter mitt skjønn begrunnes med at
nettopp fordi avtaleparter i stor utstrekning er overlatt til å passe seg selv,
så bør det for voldgift – hvor konsekvensene er store og uforutsigbare – føres
en viss kontroll med hvorvidt parten virkelig har ønsket å frasi seg statens
beskyttelse. Forslaget om å fjerne kravet om skriftlighet inspirerer helt klart
til engstelse.
Det vil under avtaleforhandlinger nær sagt alltid eksistere en
tyngdeforskjell mellom partene. Denne ulikheten mellom partene vil kunne gi seg
tilkjenne i avtalen. For å få til en deal, godtar gjerne den svake parten at en
evt fremtidig tvist skal løses ved voldgift, uten at han derved ønsker det,
eller vet hva han går til. Å gi og kreve er en del av avtaleforhandlingene. Det
å kreve skriftlighet, kan vekke opp en part og derved gi ham et incitament til
å undersøke nærmere hva som eventuelt venter.
Dersom en løsner på dette skriftlighetskravet kan et annet spørsmål
lettere oppstå: Dersom den ene parten – og hans faste juridiske rådgivere – er
”husvarm” innen voldgiftssystemet, mens han vet at hans kontraktsmotpart – som
han nå har inngått voldgiftsavtale med – er helt ukjent med det norske
voldgiftssystem,[149]
oppstår spørsmålet om den ”husvarme” i så tilfelle inngår en avtale om voldgift
som vil kunne stride mot avtaleloven §36, og NL 5-1-2, dersom den ble påberopt?
Normalt vil en nok gå inn i voldgift i den tro at man kommer mer effektivt
og ressurssparende frem til en like rettferdig løsning som det de alminnelige
domstoler kan tilby. Dersom en part opplever at det eksisterer et maktsterkt og
rettningsgivende miljø, hvor motparten, hans advokat eller partsoppnevnte
dommer i mer eller mindre grad opptrer innenfor, så vil han naturligvis gjøre
anskrik, noe som opplagt vil skape problemer i selve prosessen. Det er ikke
usannsynlig at den utenforstående i stedet ville ha valgt de ordinære domstoler
under disse omstendigheter.
En annen ting er at det ikke kan utelukkes at man enkelte ganger
tvinges inn i slike avtaler om voldgift. Innen visse forretningsområder
opereres det ofte med voldgiftsklausuler. Eksempelvis småsparere og andre med
risikovillig kapital – som kjenner til en eventuell symbiose mellom jurister og
forretningsfolk innen det gitte forretningsområdet – kan i realiteten bli
utelatt fra å gjøre gode forretninger, dersom de nekter å inngå avtale om
voldgift. Slik sett kan man si at voldgiftsklausuler er konkurransehindrende og
diskriminerende.
Det må kunne kreves at dersom man gir avkall på den sikkerhet statens
domstoler gjennom århundrer har bygget opp, så må dette kunne bevises over
enhver tvil. Et konsekvent krav om skriftlig bekreftelse mht voldgiftsklausul,
beskytter på en ukomplisert måte den svakes rettssikkerhet.
Argumentet for å fjerne skriftlighetskravet er dårlig fundert. Dersom
man gjennom vanskelige og til dels harde forhandlinger klarer å få ned på
papiret hva man er blitt enige om, så er det ikke mye forlangt også å få ned
selve voldgiftsklausulen. En grundig gjennomgang av skriftlighetskravet finner
en i Rt-1999-1532.
Det første som skiller en voldgiftsprosess fra sivilprosessen, er at voldgiftsdommeren
til forskjell fra embetsdommeren, er oppnevnt av parten. Innflytelse på
domstolens sammensetning svekker helt naturlig garantien for at domstolen skal
handle objektivt, og dermed blir nok dette et av de største problemene med
voldgift. Man må ikke se bort fra den personlige konflikt dommeren blir satt i;
konflikten mellom objektivitet, og den tillit parten har gitt dommeren i et håp
om få sitt syn igjennom. Oppdragets suggestive makt gjør seg lett gjeldende,
særlig når dommeren gjentatte ganger blir oppnevnt av samme part eller samme
miljø. Det blir ikke bedre dersom dommeren erfarer at han – gjennom spesiell
atferd – kan få oppdrag fra parten, eller miljøet rundt parten. På den annen
side er sjansen til stede for at en meget selvstendig dommer ubevisst kan komme
til å overkompensere, og at ”hans part” taper av den grunn.
Et annet moment som bør nevnes i denne sammenheng er det forholdet som
reguleres av dl §106, nr. 8. Kommer ikke en voldgiftsdommer – som har avgjort
at voldgiftsklausulen er gyldig – i et konfliktforhold med Dl §106, nr. 8, når
han deretter skal dømme i selve tvisten? Vurderingen av tvisten og
voldgiftsklausulens gyldighet er for så vidt to separate saker, noe vi ser ved
at partene – dersom de ønsker det – vil kunne reise voldgiftssak kun omkring
klausulspørsmålet. På den annen side springer begge sakene ut av det samme
avtaleforholdet partene imellom. Dersom voldgiftsretten kommer til at det
foreligger en gyldig voldgiftsklausul, og partene et par år senere voldgir en
tvist som har oppstått fra avtalen, vil vedkommende dommer/e som deltok i den
første voldgiftssak, etter mitt skjønn være innhabile, jf dl §106, nr. 8.
Når dommeren blir satt til å vurdere og avgjøre voldgiftsklausulens
gyldighet (dvs avgjøre hvorvidt han skal få seg et oppdrag eller ikke), så er
det neppe særlig ustødig å hevde at dommeren derved har en (økonomisk)
interesse i at saken fremmes, noe som således plasserer dommeren i en alvorlig
interessekonflikt.
Embetsdommeres handlinger er gjenstand for en viss kontroll i og med at
saken kan bli prøvet av en høyere rett. I tillegg har man hatt en lite kjent
ordning i Justisdepartementet hvor borgere kunne klage dommeren inn for
departementet.[150]
Departementet kunne da reagere overfor dommeren, enten med en korreks eller en
advarsel. Systemet har nærmest ikke vært i bruk.
Når det gjelder voldgift, så har en voldgiftsdommer i realiteten en mye
sterkere beskyttelse enn embetsdommeren. Siden saken på mange måter er blitt
gjort utilgjengelig for andre enn partene, så finnes det med nødvendighet nær
sagt ikke noen kontroll over dommeratferd, bortsett fra dersom spørsmålet
skulle bli tatt opp i et ugyldighetssøksmål. Frem til i dag har det for øvrig
ikke vært reist noen erstatningssak mot en voldgiftsdommer,[151]
men her må man ikke dra den forhastede slutning at voldgiftsdommere ikke kan
handle kritikkverdig, siden de ikke blir kritisert. Flere tapende parter i
voldgift har fått høre av sin prosessfullmektig at dersom de ønsker å påstå
ugyldighet, så må de i hvert fall ikke finne på å kritisere dommerne.
Dommermiljøet innefor eksempelvis sjørett er snevert og mektig, og blir slik
sett ekstrabeskyttet av prosessfullmektigene. For øvrig er det – for mange –
selvsagt at man ikke kritiserer dommere som man en gang i fremtiden kan bli
avhengige av.
Høyesterettsadvokat Frode Ringdal uttaler at miljøet i Norge er lite,
særlig sjørettsmiljøet, og at de fleste aktørene (dommerne og advokatene) har
et godt og tillitsfullt forhold til hverandre.[152]
En effektiv sosialisering[153]
og sekundærsosialisering[154]
er nødvendige elementer i en konstruksjon og opprettholdelse av et miljø. Hvor
stor sjansen er for å komme i ubalanse med miljøet, og dermed risikere et
negativt resultat i voldgiftsretten, eller en utfrysing, er avhengig av hvor
stor normmakt[155]
og modelmakt[156]
miljøet har. Dette er kjente trekk ved alle miljøer. Dannelsen og vedlikehold
av slike miljøer kan man nok neppe hindre. På den annen side kan man hindre at
de får uønsket makt. Men hva er uønsket makt?[157]
Først må man nok avklare hvor stor makt miljøet har, og på den annen side se om
denne griper inn (på uønsket vis) i samfunnets interesser.[158]
Vår naive holdning til dommernes fortreffelighet kommer godt til
uttrykk i advokat Dagfinn Dahl’s uttalelse: ”Jeg kan ikke tenke meg at våre
dommere trenger kontroll.”[159]
Domstolskommisjonens[160]
konklusjon mht hvorvidt og eventuelt hvordan det skal slås ned på uønsket
dommeratferd, viser at vi fremdeles ikke tar problemet på alvor. Kommisjonen
falt ned på en løsning hvor et tilsynsutvalg skal kunne gi advarsel og en
mildere form for kritikk mot en dommer som har handlet i strid med god
dommerskikk.[161]
Men siden reaksjonene skal gis anonymt, vil tiltaket naturlig nok ikke ha noen
videre funksjon.
Den holdning at mennesker – når de først er blitt dommere – ikke kan
gjøre feil, kommer godt til syne i Domstolskommisjonens arbeide. Kommisjonen
fremmer nemlig den tanke at man kan forhindre uønsket dommeratferd ved å
forbedre utvelgelsesprosessen, hvor man derved kan finne frem til personen med de
rette personlige egenskapene. Man foreslår altså nær sagt å legge skylden på
utdanningen, dårlig utvelgelsesmetode, og også selve domstolen – at man har for
mange saker, og at det står dårlig til med økonomien – noe som etter
kommisjonens holdning kan gi seg utslag i dommeratferden.[162]
Det er rimelig naivt å tro at en person med de høyeste og best
kvalifiserte personlige kvaliteter – etter å ha blitt utnevnt som dommer – ikke
kan gå hen og gjøre alvorlige og til dels straffbare feilgrep. Jeg skal vise til et par saker fra USA – ikke
for å peke på at det står særlig ille til med deres dommere – men for å vise at
man tar problemet på alvor.
U.S. District Judge Robert F. Collins ble i 1991 dømt for bestikkelser, konspirasjon[163]
og for å ha motarbeidet lov og rett.
Føderale dommere er utnevnt på livstid og kan bare avsettes gjennom riksrett. Dommeren ble fengslet. I
1993 ble det tatt opp spørsmål om å stille dommeren for riksrett. Dommeren
søkte avskjed fra sin fengselscelle i Florida.[164]
U.S. District Judge Alcee L. Hastings, ble av senatet i 1989 dømt (i
riksrett) for å ha presset en av sakens parter til å betale dommeren en
bestikkelse på $150.000, noe Washington Post kaller for ”corrupt conspiracy”.
Dommen falt til tross for at dommeren hadde blitt frifunnet av juryen i
straffesaken mot ham.[165]
Poenget mitt er kun å gjøre problemet kjent, og vise at man i hvert
fall i USA, gjennom deres forskjellige Judicial Conduct Organizations[166]
etterforsker klanderverdig oppførsel hos
dommere og andre embetsmenn (til sammen nærmere 100 saker i året over hele
USA).
Som en slående kontrast gjengir jeg den svenske domstolskommisjonens
resultat mht undersøkelser av forhold omkring etikk i Norge: I Norge pågick tidigare
en diskussion om behovet av ett skriftlig etisk regelverk för domare. Man kom
emellertid fram til at något behov av skriftliga regler inte förelåg.[167]
Det er fremdeles ikke nedfelt noen slike regler i Norge.
Som tidligere nevnt så går man til domstolen i det håp å få gjennomført
sin materielle rett, og man går høyst sannsynlig ikke inn i voldgift vitende om
at risikoen for tap er større. Derav følger at partene nok har en like stor
forventning om dommeretikk i voldgift, som det man har når man tvistes i en av
våre alminnelige domstoler.
Er man nå engang tvunget til å la en tvist voldgis, så er det enkelte
momenter man må ta i akt. Det skulle være unødvendig å si at rimelig og
rettferdig rettergang ved løsning av en tvist, er helt essensielt – ikke bare
for den enkelte nordmann, men også for folket i ethvert samfunn.[168]
En privat rettergang er igjen helt avhengig av voldgiftsdommerens
kvalifikasjoner som inkluderer både ærlighet, integritet, upartiskhet og
generell kompetanse innen det området han skal virke i.
Med ærlighet mener jeg at en dommer skal legge for dagen en åpenhet,
være pålitelig, troverdig, hederlig (rettsskaffen) og oppriktig. Med integritet
menes at dommeren skal utvise en fasthet og autoritet som bygger stødig opp
rundt den selvstendighet og uavhengighet som er helt essensiell for en som skal
opptre som dommer. Og med upartiskhet menes at dommeren i sitt virke skal være
objektiv, rettferdig, tolerant og fordomsfri.
Forklaringen kan virke overflødig. På den annen side viser det seg at
mange ikke er klar over at det feiles mht ovennevnte kvalifikasjoner. Ved
vurderingen av valg av dommere, er det absolutt ikke tilstrekkelig å legge til
grunn vedkommendes navn, tittel eller miljøet han kommer fra. Det kan bli en
alvorlig fallgruve å støtte seg til et slikt innholdsløst vurderingsgrunnlag,
som eksempelvis en ”særlig fremtredende sjørettsjurist”.
I teorien er det sagt at allmennhetens tillit til voldgiftsprosessen bygger
på partenes adgang til å bestemme voldgiftsrettens sammensetning. Videre er det
sagt at ønsket om å få ens rettstvister avgjort av dommere som partene på grunn
av sitt personlige kjennskap stoler på og har tillit til, er helt naturlig.[169]
Når to parter velger hver
sin dommer, så vil en tillit til ”egen” dommer pga personlig kjennskap og
vennskap, faktisk medføre en like stor misstillit fra den annens side. Motivet
bak troen på løsningen med partsoppnevnte dommere, bygger vel mer på kameratskap
og lojalitet, enn på tillit til prosessen. Dersom tilliten til (troen på)
rettssystemet avledes av denne slutningen, står man – etter mitt skjønn –
overfor en misforstått tillit. Dess bedre og mer personlig et forhold er mellom
en dommer og en part, dess større tvil vil motparten ha til at denne dommeren
vil avgjøre saken på bakgrunn av en objektiv vurdering. Dette forhold bør ikke
beskrives som tillit eller mistillit, men heller grader av lojalitet og
kameratskap. Uavhengige domstoler skal jo være den beste garanti mot handlinger
som kan være influert av nettopp lojalitet og kameratskap.
Ordningen med partsoppnevnte dommere, basert på kameratskap og
lojalitet, vil kunne føre til et øket gap mellom dommerne i deres – i
utgangspunktet objektive – syn på det faktum og de bevis som blir lagt frem for
retten, i motsetning til hva tre uavhengige dommere vil ha som utgangspunkt når
de får seg forelagt saken.
Siden vi har regelen om partsoppnevnte dommere, vil motparten som den
naturligste ting i verden se til å skaffe seg en fag-/sakkyndig dommer som har
– eller kan se seg i stand til å få – en diametralt motsatt holdning til de
fag-/sakkyndige spørsmål som det ens egen oppnevnte dommer forutsetter å ha, og
da er man ikke kommet særlig langt. Slik sett kan partsoppnevnelse åpne for
splid – i stedet for ro – innad blant dommerne.
Tillit til et system må
bygges på en overbevisning om at dommerne vil utøve sitt verv – så godt det lar
seg gjøre – på en objektiv måte. Det finnes intet objektivt i det at en ønsker,
håper og tror at dommeren vil utøve sitt verv i tråd med ens egen
overbevisning.
Dersom en alminnelig
domstol har vært satt med en dommer som har vært inhabil etter domstollovens §§
106-108, vil domstolens avgjørelse lide av en feil som – eksempelvis ved en
anke – ubetinget skal føre til opphevelse, jf tvml §384, annet ledd, nr. 1.
Lignende regler gjelder etter forvaltningsloven §41, jf §6. Poenget med slike
saksbehandlingsregler, er at de skal sikre en riktig avgjørelse.
I en voldgiftsprosess har man ingen ankemulighet, jf tvml §464, annet
ledd, første pkt. Dermed blir det nødvendig, og enda viktigere med spesielle
regler som kan benyttes mot avgjørelser som lider av en eller annen mangel, og
som ikke kan aksepteres av samfunnet. Partene er da gitt muligheten til enten å
hevde ugyldighet når den vinnende part ønsker å fullbyrde dommen, jf tvml §467,[171]
eller ved å selv, innen visse tidsfrister, reise ugyldighetssøksmål, tvml §469,
jf §§ 467 og 468.[172]
Som en vil se av voldgiftsregelverket, så er inhabilitet ikke en
absolutt ugyldighetsgrunn. Det fordres av parten at han enten gjør
ugyldighetsinnsigelsen gjeldende før dommen er oppfylt, jf tvml §470, eller
selv tar aksjon og hevder ugyldighet pga inhabilitet i et eget søksmål, men det
er ikke dermed sagt at han vil nå frem i et slikt søksmål.
Ved en anke for de alminnelige domstoler blir dette noe annerledes, da
domstolen selv har en viss - men
visstnok ikke særlig streng – undersøkelsesplikt, tvml §383, annet ledd (”Viser
det seg…”). Likevel, dersom domstolen undersøker forholdet, og finner at en
dommer har hatt interessekonflikter av et eller annet slag, så skal dette føre
til opphevelse av den ankede avgjørelsen, jf tvml §383, annet ledd, sammenholdt
med §384, annet ledd, nr.1.
Inhabilitet etter dl §§ 106-108 vil være grunnlag for både anke og
gjenopptakelse av en sivil sak, jf henholdsvis tvml § 384, annet ledd, nr. 1.,
og tvml § 405, første ledd. Når det gjelder voldgift derimot, så er det kun de
sterke habilitetsinnsigelsene etter dl § 106, som kan være grunnlag for
ugyldighet, jf tvml §468, første ledd, nr. 4, dette i motsetning til
eksempelvis svensk voldgiftsprosess hvor også de svake innsigelsene kan danne
grunnlag for ugyldighet, jf lag
(1999:116) om skiljeförfarande, §34, første ledd, nr. 5.
De svakere habilitetsinnsigelsene etter dl §108 vil kun komme til nytte
under selve prosessen, jf tvml §456, første ledd, men når prosessen endelig er over,
vil en part i utgangspunktet ikke kunne hevde ugyldighet pga inhabilitet dersom
eksempelvis motpartens advokat er en god venn av voldgiftsrettens formann.
Jeg vil anta at man etter dagens regler heller ikke vil kunne hevde
ugyldighet hvor dommeren har hatt flere avsluttede oppdrag sammen med motparten
eller hans advokat, hvor det derved kan stilles sterk tvil til dommerens evne
til å vurdere saken på en objektiv måte, og som kan ha hatt innvirkning på
avgjørelsen. Slike avgjørelser kan bli avhengig av hvor sterke bånd det er
mellom dommeren og parten eller hans advokat, i stedet for at juss, rimelighet
og rettferdighet legges til grunn.
En påstand om inhabilitet i et ugyldighetssøksmål står altså i
utgangspunktet mye svakere dersom tvisten har vært løst gjennom en
voldgiftsprosess, da inhabilitetsinnsigelsens virkning er avhengig av hvorvidt
grunnlaget er bygget på dl §106, eller §108.
Med disse reglene i minnet blir det da om enn enda viktigere for parter
i en voldgiftssak å være observante mht dommerne som blir oppnevnt, og deres
forhold til partene og saken. Da det i vår voldgiftsprosess ikke eksisterer
særlig tvingende regler som gir dommerne plikt – eller får dem til å føle en
slik plikt – til å bekjentgjøre slike forhold, blir det mye opp til parten å
selv undersøke omstendigheter omkring dommerne, noe som er nærmest umulig –
eller i hvert fall meget kostbart – for en part som ikke kjenner forholdene.
Dog vil parten i mange tilfeller ikke ha noen foranledning til å
undersøke slike forhold. Av disse grunner har eksempelvis The American
Arbitration Association (AAA) i sitt meget grundige etiske reglement nedfelt at
det (naturlig nok) er dommeren som står nærmest til å redegjøre for sine
interesser, eller ethvert forhold som muligens kan forventes å skape
formodninger, mistanke eller tvil om upartiskhet.[173]
Domstolloven §113, første ledd, regulerer for så vidt dette forholdet i
alminnelig norsk prosess. Lignende regler har man i svensk voldgiftsprosess,
jf lag (1999:116) om skiljeförfarande,
§9.
Når dette er sagt stiller jeg samtidig spørsmål ved det forhold at
inhabilitetsreglene står sterkere i den alminnelige sivilprosess enn hva de
gjør i en voldgiftsprosess. Voldgiftsprosessen er lukket, hvor det således er
åpnet opp for at mye rart kan skje, og som vi skal se så mener jeg å ha
tilstrekkelig med hold for å si at mye rart virkelig kan skje i en
voldgiftsrett, selv når – som Johs. Andenæs uttrykker det i et brev til Riis –
vel ansette menn har deltatt.[174]
Jeg ser at det kan skape nye problemer å la dl §108 også få virkning i
et ugyldighetssøksmål, men det må være prisen man må betale for å holde på
ordningen med partsoppnevnte dommere. Motsatt kan man jo sikre seg ved å la
alle voldgiftssaker gå igjennom et institutt med klare regler.
Vi skal straks nedenfor se
hvilke konsekvenser det kan få at dommerne er inhabile i en voldgiftsprosess.
Før jeg går nærmere inn på eksempler rundt habilitetsproblematikken i
voldgift, vil jeg kort redegjøre for Ole Lunds forhold til O&U, da dette
har sammenheng med de andre dommernes forhold til Riis-saken.
Høyesterettsadvokat Ole Lund hadde helt siden tidlig i 1972 arbeidet for
O&U.[175]
Da Lund avsluttet sitt virke som lektor ved Det juridiske fakultet i Oslo i
1965, gikk han inn i Nordisk Skibsrederforening. Her arbeidet han frem til han
den 6 august 1974 ble ansatt som administrerende direktør i O&U, med
virkning fra 1 januar 1975.
Under forberedelsene til voldgiftssaken og under hovedforhandlingene,
var altså Lund den ledende skikkelsen i O&U, og hadde som en ser hatt til
dels omfattende arbeidsoppgaver for O&U.
Dersom man kan forestille
seg at Lund fikk kommisjoner (noe som ikke ville være unormalt) av enkelte av
de avtaler han gjorde for O&U, mens han var ansatt i Nordisk Skipsrederforening,
hvor avtalene og kommisjonene var avhengige av rederiets eksistens, så hadde
Lund en ekstra interesse i rederiets fortsatte drift, samt en mulig
interessekonflikt med Nordisk. Lund hadde da også fått pant i MS Sognefjell før
voldgiftsdommen falt. Dersom Riis hadde vunnet voldgiftssaken, ville Lund kunne
komme i store problemer, da han gjennom en sannsynlig straffbar handling[176]
faktisk ble sittende med et rettsstridig pant i et skip som verken han eller
O&U hadde råderett over. Lund må dermed sies å ha hatt til dels store
interesser i at Amelia Riis ikke skulle vinne frem i voldgiftsretten.
Jeg går nå over til å se
litt nærmere på habilitetsproblematikken i Riis-saken.
Professor dr.juris Sjur Brækhus ble i slutten av juli 1974 spurt om han
kunne påta seg oppdraget som voldgiftsdommer for Riis. Brækhus avslo
forespørselen på bakgrunn av at han og professor Thor Falkanger i 1969 hadde
avgitt en betenkning omkring en del arverettslige spørsmål i saken. Den 12
august 1974 – seks dager etter at Ole Lund hadde blitt ansatt som adm.dir. i
O&U – kom Brækhus likevel tilbake til Riis, og ba om å få oppdraget. Han
ble deretter engasjert som dommer i saken.
I følge AAA’s etiske regler, så er det i strid med prosessens
integritet dersom man ber om å få et oppdrag.[177]
Har vedkommende først vurdert forholdene dit hen at han står overfor
interessekonflikter som diskvalifiserer fra å sitte som dommer, skal det store
endringer til i parts-/saksforholdet før man kan ta opp vurderingen på ny. I
Riis-saken var det ikke – i dette korte tidsrommet – inntruffet endringer av
denne art, noe som burde utelukke en revurdering av ens egen habilitet. På den
annen side hadde høyesterettsadvokat Ole Lund, en person med sterk tilknytning
til sjørettsmiljøet rundt Brækhus, blitt ansatt som adm.dir. i O&U. Med
andre ord skulle dette heller tilsi at det kom til enda et moment i favør av
inhabilitet, i stedet for det motsatte.
Foretar man likevel en slik revurdering, bør man i det minste redegjøre
for hva en bygger det nye synet på. Dog vil en slik revurdering som i dette
tilfellet bære så stort preg av tvil i seg, at vedkommende burde la være å
tilby sine tjenester som dommer. Jeg viser først og fremst til prinsippet om at
en dommer ikke skal be om å få et oppdrag, noe Brækhus altså gjorde. I tillegg
mener jeg at det eksisterer et prinsipp om at en person som blir forespurt om
et slikt oppdrag, har en plikt til å undersøke hvorvidt han kan ta oppdraget,
både med hensyn til det faglige så vel som med hensyn til eventuelle person-
eller sakskonflikter.
Det var etter en slik grundig vurdering at Brækhus vurderte seg selv
som inhabil. Når han siden kommer tilbake, vil det straks kunne oppstå en
formodning, gjetning eller mistanke om at noe kan være galt mht partiskhet,
favorisering, forutinntatthet, forhåndsdømming, eller lignende, noe man
absolutt bør unngå i den allerede så skjøre voldgiftsordningen.
Domstolloven §106, nr. 1, sier at ingen kan være dommer eller
lagrettemedlem: ”naar han selv er part i saken eller medberettiget,
medforpligtet eller regrespligtig i forhold til en part, eller naar han i en
straffesak er fornærmet ved den strafbare handling.”
Idet Einar og Amelia Riis krever voldgift, 12 juli 1974, hadde
Høyesterettsadvokat Frode Ringdal og Høyesterettsadvokat Knut Rasmussen nettopp
avsluttet sitt felles arbeide med å selge fem tankskip for O&U.[178]
Få måneder etter blir Ringdal engasjert som prosessfullmektig for A/S
Falkefjell og Kristoffer Olsen, mens Rasmussen blir engasjert som A/S
Falkefjell’s og Kristoffer Olsens partsoppnevnte voldgiftsdommer. En mulig
habilitetskonflikt er – som en ser – åpenbar.
Høyesterettsadvokatene Ringdal og Rasmussen hadde siden 1972 vært
engasjert av O&U i den hensikt å føre ut av landet (selge til seg selv ute)[179]
en del kysttankskip, dette antakelig av skatte- og arveavgiftsmessige hensyn.
Eksportlisens ble i første omgang nektet, mens lisens ble innvilget den 24 mai
1974 – etter at det ble avgitt erklæringer fra rederiet om at ingen av
kjøperselskapene hadde noen norske interesser. Deretter ble båtene solgt ut av
landet. I et notat fra Andreas W Semb[180]
til O&U den 1 februar 1975 heter det: " … På alle O&U’s skuter
her nede er forholdene meget bra."[181]
Mye tyder altså på at salget som høyesterettsadvokatene Rasmussen og Ringdal
foresto, var proforma. O&U var fortsatt de reelle eiere.
Det var altså et meget tett
bånd mellom Rasmussen, Ringdal og O&U. Salget av skipene var for øvrig i
strid med Amelia Riis’ arverettslige interesser i hennes mors dødsbo.[182]
Dersom det skulle vise seg at salget var rettsstridig,[183]
kunne Riis ha reist erstatningskrav mot både Rasmussen og Ringdal for deres
medvirkning i de erstatningsbetingede handlinger. Dl §106, nr. 1, sier at ingen
kan være dommer når han selv er regresspliktig i forhold til en part. Også en
erstatningsplikt vil falle inn under ordlyden.[184]
Det er tilstrekkelig at det foreligger en mulighet for erstatningsansvar.[185]
Man må også kunne anta at
både Rasmussen og Ringdal kunne være interessert i flere lignende oppdrag fra
rederiet O&U, dette blir særlig antakelig da de jo lyktes med salget.
Forretningsmessige forhold mellom en dommer og en part, er et sentralt moment
som kan føre til inhabilitet.[186]
Disse omstendigheter tatt i betraktning, så vil det eksistere et
forhold mellom voldgiftsdommer Rasmussen, O&U og rederiets advokat som
fører til at Rasmussen vil opptre i konflikt med dl §106, nr. 1. Rasmussen selv
ser ikke noe problem og uttaler i brev til Riis at: ”Jeg følte selv at jeg
kunne dømme i saken på et objektivt grunnlag.”[187]
Når dette er sagt, så gjenstår det å understreke at både Rasmussen og Ringdal
hører til det tette sjørettsmiljøet rundt Brækhus.
I AAA’s etiske regler er det nedfelt at dommeren skal opplyse partene
om enhver indirekte eller direkte personlig interesse i sakens materielle side,
ethvert eksisterende eller tidligere finansielt, forretningsmessig,
profesjonelt, familiært eller sosialt forhold som rimeligvis kan virke inn på
ens upartiskhet, eller som rimeligvis kan skape et inntrykk av partiskhet eller
forutinntatthet.
Til tross for at vi ikke har lignende veiledning mht den norske
voldgiftsprosessen, så vil jeg hevde at de samme retningslinjene må virke også
for en norsk voldgiftsdommer, dersom man skal ha et håp om at den norske
voldgiftsordning skal bli tatt seriøst utenfor landets grenser.
Etter mitt skjønn er det liten tvil om at høyesterettsdommer Knut
Rasmussen ble satt i en interessekonflikt i det han ble spurt om å ta
oppdraget. Han skulle derfor ha gjort familien Riis kjent med forholdet.
O&U var jo allerede kjent med dette. Når dette likevel ikke ble gjort, har
Rasmussen derved forbrutt seg mot grunnleggende etiske prinsipper, og det er
nok ikke for sterkt å si at dommen av disse grunner burde ha vært kjent
ugyldig. Ser man hen til rederiets manglende tilkjennegivelse av forholdet, var
dette samtidig et lojalitetsbrudd så alvorlig at Riis nok kunne ha gått fra
voldgiftsklausulen av den grunn. En slik klausul er intet annet enn en avtale,
som på lik linje med andre avtaler kan være gjenstand for mislighold og heving.
Lojalitet overfor hverandre er langt viktigere i en voldgiftsprosess
enn i alminnelig prosess, og mot illojal opptreden står volgiftsprosessen
svakt, noe jeg vil komme tilbake til under diskusjonen omkring prosessbedrag og
falsk forklaring.
Når motivet for å bekjentgjøre ethvert slikt forhold beklageligvis ikke
finnes i ønsket om å oppfylle lov og rett, men i redselen for å bli tatt for
brudd mot lov og rett, så ser en fort hvor svakt en står i voldgift uten
presise etiske regler som gir følger ved overtramp.
Den gang advokat i regjeringsadvokatembetet, Gunnar Aasland, ble av
Rasmussen og Brækhus i fellesskap oppnevnt som formann for voldgiftsretten.
Aaslands venn, høyesterettsadvokat Lund, var allerede ansatt som
administrerende direktør i rederiet, da Aasland ble oppnevnt som
voldgiftsrettens administrator.
Etter embetseksamen i 1961
ble Aasland ansatt hos advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.[188]
I 1963 begynte han sine doktorgradsstudier, men avbrøt disse etter fire år, og
ble i 1967 ansatt hos regjeringsadvokaten. Her arbeidet han frem til 1969 da
han gikk over til Nordisk skibsrederforening, hvor han ble arbeidende under
høyesterettsadvokat Ole Lund frem til 1972, da han igjen gikk inn i
regjeringsadvokatembetet, hvor han fortsatte frem til han ble utnevnt til
dommer i Høyesterett i 1979.
Da Aasland mottok oppdraget som formann i voldgiftsretten i midten av
august 1974, hadde han altså arbeidet under både Frode Ringdal og Ole Lund, to
sentrale personer i voldgiftssaken.
I tillegg så arbeidet Aasland under regjeringsadvokat Bjørn Haug mens
både Riis- og Reksten-saken pågikk.[189]
Staten ved regjeringen og regjeringsadvokat Bjørn Haug hadde store interesser i
å redde både Akers Mek. og Hilmar Reksten.[190]
Dette kunne de ikke klare dersom Amelia Riis hadde vunnet, i og med at
O&U’s kreditor (DnC) derved måtte ha funnet seg i å gå på Reksten med sitt
krav, med en konkurs for Reksten som eneste utvei.
Det er hevet over tvil at staten allerede hadde bestemt seg for å gå
inn med en redningsaksjon for Reksten og Aker-gruppen.[191]
Når staten har gjort dette, hvor de har
bevilget (eller hadde planlagt) milliarder av kroner til denne
redningen, er det lite trolig at de deretter tillater en for så vidt liten
kreditor (DnC) – med et uprioritert certepartihyrekrav – å velte hele
redningen, og påføre staten enorme tap.
Etter mitt skjønn er det mye som taler for at dette var rammene for
voldgiften i Riis-saken. Uavhengig av dette er det mye som taler for at
regjeringsadvokaten ville tjene på et negativt resultat for Riis, og således et
positivt resultat for rederiet O&U, som derved ville være positivt for Reksten,
hans kreditorer og statens redningsplan. Slik sett burde advokat Aasland – i og
med det inntrykk av uforenelige interesser som situasjonen skapte – ha
redegjort for embetets/statens interesser i Reksten-gruppens endelikt, og at et
resultat i Riis-voldgiften, ville få konsekvenser for statens redningsaksjoner
i Rekstengruppen.
Endelig bør en se litt nærmere på Aaslands forhold til rederiets leder,
Ole Lund. Som nevnt ovenfor, eksisterte det et tett bånd mellom Aasland og
Lund. I tillegg til dette hadde Aasland i flere år arbeidet under Ole Lunds
ledelse i Nordisk Skipsrederforening. Dette forholdet – som naturligvis skulle
ha vært gjort kjent for partene – var helt ukjent for Riis. Hvorvidt det var
opparbeidet tette bånd mellom Aasland og Ringdal er uvisst, dog skulle nok også
dette ha vært gjort kjent for Riis.
Når vi ser hen til flere av O&U’s styrereferater fra høsten 1974 –
etter at voldgiftssak er reist – hvor det klart fremgår at MS Sognefjell er og skal
være rederiets redning gjennom likviditetskrisen i 1975,[192]
mens rederiet i retten på den annen side prosederer som om skipet skal
overføres til Riis, så er flere ting ganske opplagt. For det første er det lite
troverdig når Ole Lund sier at han ikke ville vite, og ikke visste noe om
tvistene mellom Amelia Riis og Falkefjell/Kristoffer Olsen.[193]
Det er vel således gitt at Lund visste om MS Sognefjell’s skjebne; MS
Sognefjell skulle jo gjennom hele 1975 rette opp i rederiets likviditetskrise.
For det annet er det meget sannsynlig at skipet også var pantsatt til
DnC, allerede høsten 1974, og i så tilfelle var jo hele voldgiftssaken kun et
spill med et allerede gitt resultat. Se like nedenfor.
Den omstendighet at Aasland og Lund var gode venner, skulle opplagt ha
tvunget begge til å gjøre familien Riis oppmerksom på disse forholdene. Det er
i hvert fall ikke tvil om at dersom Riis hadde fått slik kjennskap, som jeg til
nå har redegjort for, så hadde familien protestert på dommeroppnevnelsene.
Diskresjon er en av voldgiftens kjennetegn. Den 28 april 1975 ringer
Ole Lund til sin venn Aasland og ber om å få domskonklusjonen.[194]
Gjennom denne spesialservicen får Lund domskonklusjonen (på null and void) fem
dager før dommen signeres og forkynnes. Spesialtjenesten vil slik jeg ser det
straks reise spørsmål omkring Aaslands interesse i saken. Det reises altså et
spørsmål om habilitet.
Hvorfor måtte Lund ha dommen straks? Hvilke forhold var avgjørende for
at Aasland og de to andre dommerne ga dommen over telefon til Lund? Er det noen
av partene som ville ha en fordel av at dom ble gitt straks?
Riis-dommen bærer ikke særlig
preg av diskresjon. I følge Napers styrenotater og Aaslands egen forklaring til
Høyesterett i Rt-1985-413, ble altså domskonklusjonen gitt til Lund den 28
april, fem dager før dommen var underskrevet. Lund ringte straks til Naper og
fortalte ham om resultatet. Naper på sin side ringte resultatet videre til Erik
Friis i Mantrust.[195]
Det tegnes derved et bilde av en situasjon hvor det – langt ut over Kristoffer
Olsens egen sfære – virker som om det var et stort behov for å få vite
resultatet. Hvorfor?
Banksyndikatet bak Rekstens Palmerston-lån,[196]
ville kjøre Reksten konkurs dersom de ikke fikk innbetalt $10 mill. den 30
april 1975. Reksten hadde ikke penger i Norge. DnC med Mantrust i ryggen hadde
etter alt å dømme fått beskjed om å holde seg unna Reksten, en beskjed de ikke
ville ta hensyn til dersom de ikke fikk sikkerheter fra annet hold som
substitutt for det foreløpige tapet av ikke å kunne gå på Reksten for sitt krav
på ca $11 mill.
En eller annen engelskspråklig person eller institusjon må ha krevd at
dommen mellom Amelia Riis og A/S Falkefjell/Kristoffer Olsen skulle gå ut på
”null and void”. Som jeg har nevnt tidligere så var det ikke prosedert rundt
dette temaet. Rederiets påstander for retten viser da også at man mente at
Påskeavtalen skulle etterfølges. Likevel; den 26 april blir det laget en
panteobligasjon – med pant i MS Sognefjell for $ 8 mill. – utstedt til
høyesterettsadvokatene Ole Lund og Christian Haneborg. På den kviteringen som
Haneborg skrev under på og som han ga til rederiet, står det at pantet skal
leveres tilbake til rederiet dersom domskonklusjonen blir ”null and void”.[197]
Alt peker i retning av at pantet ble tinglyst før dom hadde falt, og at det var
Mantrust som hadde krevd denne domskonklusjonen.
En kan reise spørsmål om hvorvidt det virkelig var denne konklusjonen
Aasland ga til Lund. Denne tvil kan tilbakevises gjennom Napers styrenotat av 2
mai 1975. I notatet skriver han at direktør Lund hadde fått resultatet og at
Påskeavtalen var erklært ”null and void.” Videre skriver han at Eric Friis
hadde sagt at dersom dette domsresultatet ble meddelt Mantrust i New York, så
ville han straks få krav derfra om ”to go and grab it,” det vil si ”gå og ta
pantet.”
Dersom man hadde lagt til grunn domskonklusjonen av 2 mai, som kun gikk
ut på heving, så ville ingen kreditor ved sine fulle fem forlate et rettmessige
krav man hadde på Reksten, for så å gå mot O&U og si ”go and grab it” om et
pant som selv DnC omtaler som rettsstridig,[198]
og som for øvrig var pant for eldre gjeld, noe som i en likviditetskrise måtte
anses for å være en forfordeling av andre kreditorer, som igjen kan være
straffbart både mht rederiets så vel som bankenes handlinger, jf strl §283a,
eller §284, jf §288. Mantrust må nok ha krevd (og fått) noe mer en Napers nakne
tolking av Lunds samtale med Aasland.
Ved en alminnelig dom på heving pga mislighold, vil det
fremdeles foreligge et erstatningskrav fra Riis mot rederiet, lik verdien av
Påskeavtalen.[199]
Med et enormt erstatningskrav hengende over rederiet, skulle det være
unødvendig å si at Mantrust selvsagt ikke ville ha gitt slipp på sitt krav mot
Reksten for i stedet å få pant i et skip som ved en konkurs straks kunne bli
omstøtt, noe som høyst sannsynlig ville vært tilfelle dersom man hadde lagt til
grunn heving med påfølgende erstatningskrav mot rederiet.
La det være sagt: Hadde Riis hatt ”aktive” advokater til å bistå seg
den gang, så ville disse, straks dom på heving hadde falt, ha tatt arrest i MS
Sognefjell og andre aktiva rederiet måtte eie. En slik situasjon ville
naturligvis ikke ha vært særlig ønskelig fra Mantrust’s side, hvor det naturlige
hadde vært at de hadde fortsatt med å gå på Reksten for sitt krav.
Situasjonen etter en hevingsdom vil altså være status quo, hvor
rederiet vil ha hengende over seg et enormt krav fra Riis. Verdien av
Påskeavtalen var på $12 mill. den 6 mai 1974. Videre hadde rederiet
rettsstridig beriket seg ved å fortsette å forføye over skipet som om det var
rederiets eget skip, ved at de pantsatte skipet høsten 1974 samt at de
tilvendte seg alle fraktinntekter for perioden frem til dommen falt på til
sammen ca $2 mill. Dette er verdier som ikke under noen omstendigheter kunne
tilfalle rederiet under de rådende forhold, hvor rederiet etter mitt skjønn
hadde opptrådt både illojalt og straffbart.
Enda et moment taler for at dommerne og kreditorene rundt O&U og
Reksten kan ha samarbeidet mht resultatet i Riis-saken: I Napers styrenotat av
25 april 1975 står det nemlig følgende: ”Hvis voldgiftsavgjørelsen følger
rederiets påstand (at Amelia Riis skal overta skipet) vil følgelig fru
Riis allerede mandag (dvs den 28 april) kunne gå til advokat Hirsch med
sine aksjer, og forlange skjøtet utlevert.”[200]
Hvordan kan det ha seg at Naper og kreditor DnC allerede den 25 april
visste at voldgiftsretten skulle komme med resultatet mandag den 28 april?
Hvordan kunne Christian Haneborg, som ikke engang var part i saken, vite at det
kunne falle en ”null and void” avgjørelse?[201]
Og hvordan har det seg at Lund dro ned på skipsregisteret og fikk tinglyst
pantet i MS Sognefjell også på denne dagen, i tid før han hadde telefonsamtalen
med Aasland?
Ren logikk tilsier at han ikke har vært og fått tinglyst pant etter
samtalen med Aasland, for i den samtalen fikk han ”null and void” resultatet,
som var et vilkår for å få tilbakelevert pantet. Ergo skulle det ikke være noen
grunn for å ta pant i skipet etter å ha fått dette resultatet. I og med at
pantet ble tatt før resultatet forelå, vil handlingen kunne være straffbar, jf
strl §277. Med det strafferettslige aspektet hengende over seg så føler jeg at
Lund må ha reist ned på registeret med en garanti for at det han (eller hans
medhjelpere) nå gjorde ikke ville bli påtalt.
Personlig er jeg overbevist om at Mantrust, før de frafalt kravet mot
Reksten, krevde pantet (som de allerede må ha hatt i MS Sognefjell) tinglyst.
Og med de samme strafferettslige konsekvenser hengende over seg, anser jeg det
for rimelig sikkert at også Mantrust må ha fått en eller annen form for
sikkerhet av staten, som sto som koordinator for redningen av Reksten.
En annen ting som er like oppsiktsvekkende er at denne domskonklusjonen
må ha vært gitt av alle de tre dommerne i full enighet den 28 april. Det er
nemlig lite trolig at én dommer gir ut en konklusjon av en slik karakter – en
uke før en annen konklusjon skal forkynnes – med viten om konsekvensene, uten å
konferere med de andre dommerne. Slik situasjonen var, kan mye tale for at både
Rasmussen og Brækhus var klar over at domskonklusjonen skulle gis til Ole Lund
den 28 april.[202]
Når Lund gjennom Aasland’s spesialservice fikk dommen før den var
kunngjort, med en slik konklusjon som ikke stemmer med konklusjonen gitt den 2
mai, så oppstår spørsmålet; visste også Aasland om at det var tatt pant i MS
Sognefjell da han snakket med sin gode venn? Som vi har sett så henger akkurat
denne konklusjonen og panttakelsen med kviteringen sammen som erteris med
statens og Mantrusts krav.
Aasland – og de andre dommerne – må ha skjønt alvoret av det de nå
gjorde, og av den grunn bør man kunne gå ut fra at Aasland har spurt Lund
hvorfor han måtte ha dommen nå, og dermed kan han ha fått vite om det
rettsstridige pantet. På den annen side så føler jeg vel at denne
telefonsamtalen i store trekk er et røykteppe. Hvorfor skulle Lund ringe sin
venn og be om denne dommen den 28 april? Meget tyder jo på at man visste om
resultatet allerede den 25 april, og kanskje lang tid før dette, da mye peker i
retning at konklusjonen var planlagt god tid i forveien av selve
hovedforhandlingene. Uansett hvordan man ser på dette, må en kunne anta at
Aasland – og de andre dommerne – må ha visst om pantet, like mye som de må ha
visst at det de gjorde ved å gi dommen på forhånd, med et slikt resultat, ikke
var – skal vi si – alminnelig kutyme blant dommere, og som på toppen av det
hele må ha satt alle de tre dommerne i en problematisk posisjon hva gjelder
deres habilitet.
Det har interesse å nevne enda et moment som kan tale for at
Riis-dommen I var forutbestemt: Mye taler altså for at både kreditorene og
O&U har fått signaler om at det skulle gis en dom den 28 april. Men hva
visste de egentlig om resultatet? I kviteringen som Haneborg skrev flere dager
før dommen ble gitt muntlig, sies det at pantet skal leveres tilbake til
rederiet dersom Påskeavtalen skulle kjennes null and void, et tema det ikke var
– og heller ikke skulle prosederes over, noe som skulle gi tilstrekkelig
grunnlag for å hevde at kreditorene og O&U altså høyst sannsynlig visste om
resultatet.
I denne korte avhandlingen
er det ikke plass til å gå grundigere inn i sakskomplekset for å se hva som
virkelig har skjedd. På den annen side mener jeg at jeg i tilstrekkelig grad
har klart å dokumentere en del faktum omkring dommernes handlinger, som i sin
tur reiser spørsmål hvorvidt prosessreglene i voldgift ivaretar partenes
interesser på en forsvarlig måte.
Til tross for klare habilitetskonflikter i Riis-saken, så har det 26 år
etter at voldgiftsdommen falt, og etter to forsøk i Høyesterett,[203]
ikke latt seg gjøre å kjenne denne dommen ugyldig. Dette gir meg det klare
signal at det må være noe alvorlig galt med voldgiftsreglene og
kontrollfunksjonen slik de fungerer i Norge. Hvor problemet ligger; det
beskyttende sjørettsmiljøet, systemmakt som får dommere og advokater til å tro
at det forventes gitte løsninger, dårlige prosessuelle regler som skal beskytte
den materielle rett, politisk makt som ved hjelp av systemtro tjenere
(advokater, dommere, sakkyndige) opererer i prosessen, har ikke jeg mulighet
for å ta stilling til her. Det kan være et av momentene, men det kan like
gjerne være en kombinasjon av alle.
Det skal legges til at dersom Riis hadde vunnet, så hadde det høyst
sannsynlig ikke blitt noe av voldgiftssaken mellom Reksten og Akers. I og med
at Brækhus samtidig var dommer også i Reksten-voldgiften, er det
fornuftig å reise spørsmålet hvorvidt Brækhus kunne ha økonomiske interesser i
å ”redde” honorarene sine i Reksten-voldgiften ved å la Amelia tape.
Endelig må det nevnes at samtidig som at det nærmest ikke var
diskresjon rundt resultatet selv lang tid før Riis-dommen forelå, så har
på den annen side diskresjonskravet (altså manglende offentlig kontroll) rundt
voldgift hindret Riis i å få rettet opp i sitt rettstap.
Selv om disse habilitetsforholdene til de tre dommerne subsumeres under
domstolloven §108 – og altså derved neppe kan påberopes som ugyldighetsgrunner
ved ugyldighetssøksmål[204]
– så kan disse omstendighetene likevel brukes som innsigelsesgrunn etter tvml
§456, første ledd. På den annen side så kan partene med bindende virkning
fraskrive seg retten til innsigelser som berører habilitet etter §108, da disse
altså ikke er ugyldighetsgrunner, jf motsetningsvis §471.
Som jeg også har nevnt ovenfor, så finner jeg det rimelig uforsvarlig
at innsigelser etter dl §108 vil få gjennomslag under en voldgiftsprosess, mens
dersom parten ikke gjøres kjent med disse forholdene før etter at dom er
avsagt, så er man avskåret fra å bruke dem. Som en ser så kan et sterkt
vennskap være like skadelig, og få like store konsekvenser for resultatet, som
omstendigheter som nevnt i dl §106.
Det blir hele tiden brukt
som en unnskyldning at landet er så lite, hvor alle kjenner alle. Dette er ikke
helt riktig, landet er nok litt større enn som så. På den annen side så burde
denne situasjonen framkalle en enda større iakttakelse av problemet. I tillegg
så fritar ikke landets størrelse på noen måte noen fra å gi de opplysninger som
forventes om ens forhold til en part eller sak.
Verken Aasland, Brækhus eller Rasmussen hadde grunn til å tro at
familien Riis – som hadde bodd i Roma siden like etter krigen – skulle vite om
de små forhold som eksisterte i Norge, og hvem som kjente hvem.
Voldgiftsretten legger til grunn at Påskeavtalen var en bytteavtale,
noe jeg mener er galt, og som kontraktens ordlyd heller ikke støtter.
Påskeavtalen var ment å skulle gjenspeile en enighet om deling av dødsboet, noe
voldgiftsretten ser bort fra. Dette kommer klarest frem hvor dommerne statuerer
at Amelia ikke har rett til naturaloppfyllelse, jf Riis-dommen I s. 58 – noe
som derimot er den prinsipale løsningen ved skifte, jf sl §61, første ledd.
Videre legger voldgiftsretten til grunn at rederiet må få tid på seg til
skatte- og arveavgiftsplanlegging, dette går igjen gjennom store deler av
dommen, jf eksempelvis s. 41, 43, 44, 45, 46 (spesielt), og 52. Voldgiftsretten
lar det altså bli Riis’ risiko hvorvidt og eventuelt når rederiet makter å
oppfylle avtalen pga skatte- og arveavgiftsmessige forhold, jf Riis-dommen I,
spesielt side 46.
Riis hadde intet å skjule, og var forberedt på å betale kr 7 mill. i
arveavgift. På den annen side ønsket nok ikke Kristoffer Olsen å betale ett øre
i slik avgift, noe en ser ved å lese Påskeavtalen’s §6, annet ledd, hvor det gjøres
klart at alle aksjene som skulle vært gjenstand for arveavgift, og som ved dom
av 30 mai 1973 hadde blitt tilført boet, skulle fortsette å være Olsens
eiendom. Det vil med andre ord si at Olsen gjennom Påskeavtalen unndro enorme
summer fra staten. Dette unnlot voldgiftsretten å se hen til.
I dommen s. 58 sier retten at Riis ikke kunne kreve penger – og at det
var ugjennomførlig – i skipets sted. Dette begrunnes ikke nærmere. Ser man på
Påskeavtalen’s §1, femte ledd, så står det derimot at forsikringssummen ved et
totalforlis før levering, skal tre inn i skipets sted. Ved Påskeavtalens
undertegnelse blir altså Amelia Riis den begunstigede etter forsikringsavtale,
og voldgiftsrettens tolkning strider igjen helt klart mot avtalens ordlyd.
Skal man følge voldgiftsrettens logikk, skulle Riis være berettiget
erstatning for innseilte fraktinntekter fra den dato avtalen kunne
gjennomføres. Retten kom frem til at Påskeavtalen tidligst kunne oppfylles i
første halvdel av juli 1974,[205]
noe som fikk til følge at Riis ikke kunne ha noe verditap før dette tidspunkt.
Derimot så har retten uten videre lagt til grunn at Riis likevel har krav på
innseilte fraktinntekter fra den dagen avtalen skulle oppfylles, nemlig den 6
mai 1975.[206]
Dette standpunkt står i sterk konflikt med rettens tidligere diskusjon omkring
erstatningsutmåling, som førte til rettstap for Riis.
Et annet viktig moment som ikke kommer så godt frem i dommen – og som
jeg kommer tilbake til nedenfor – er at til tross for at et meget sentralt
vitne fra Handelsdepartementet sier at eksportlisens kan gis på timen, så
legger voldgiftsretten i realiteten til grunn at det tar minst tre måneder å gi
slik lisens! Voldgiftsretten begrunner heller ikke dette standpunkt foruten de
tidligere nevnte skatte- og arveavgiftsstandpunkt.
Dommen er avsagt av landets fremste state-of-the-art jurister innen
sjøretten, og skal – ifølge dem selv – være som ”sjømerker
i den juridiske farled; jo flere man har, dess sikrere blir
seilasen.”[207]
Sjørettsmiljøet bruker gjerne denne beskrivelsen når de skal snakke om voldgift
som rettskildefaktor. Jeg mener å ha belegg for å si at voldgift er som
sjømerker uten lys; dess mørkere det er og dess mindre man kjenner
sjørettsmiljøet, dess mer farefull blir seilasen.
Et annet problem som vi
møter i Riis-saken, og som kan skrive seg tilbake til habilitetsproblemer og
vennetjenester, er den såkalte verditidspunktsforskyvningen som ble
brekkstangen dommerne brukte for å frifinne rederiet. Rederiet hevdet at
misligholdet den 6 mai 1975 skyldtes at Handelsdepartementet ikke innvilget
eksportlisens på skalaverdi. Voldgiftsretten mente at rederiet måtte få tid på
seg til å søke om ny eksportlisens basert på eventuelt nye tall. Samtidig falt
bulkmarkedet drastisk. Under erstatningsutmålingsdiskusjonen ga voldgiftsretten
rederiet to måneder til å arbeide med eksportlisenssøknaden. Voldgiftsretten
mente nemlig at rederiet/Kristoffer Olsen – som ved et slikt generasjonsskifte
var pliktig til å betale arveavgift – måtte få god tid på seg til å ordne med
overføringen til skalaverdi eller annen lav verdi, da rederiet ellers kunne
risikere ”…særdeles ubehagelige skatteproblemer,”[208]
og ”…det var av sentral betydning for rederiet å få gjennomført dette
opplegget.”[209]
Rent bortsett fra at Kristoffer
Olsen hadde hatt ca 25 år på seg til å vurdere hvordan han skulle ordne
arveutløsningen med Amelia, så er det oppsiktsvekkende at tre state-of-the-art
jurister rent faktisk gir rederiet anledning til å drive skatte- og
arveavgiftsplanlegging, også i tid etter at avtalen skulle vært gjennomført.
Rederiet viser allerede i februar 1975 at de ønsket å gi Amelia skipet
Sognefjell – til skalaverdi kr 22.7 mill. – og at det var viktig å ”beskytte”
seg mot skatter og avgifter ved å belaste Amelia for alle disse utgiftene.[210]
På side 45 i dommen sier
retten at rederiet ikke kunne bebreides for at departementet ikke godkjente
eksportlisenssøknaden på skalaverdien, og at Amelia Riis måtte finne seg i
denne forsinkelsen. Dette må være gal forståelse av både faktum og alminnelig
avtalerett. Det retten i realiteten uttaler er at et rederi kan inngå avtaler
om salg av skip og bryte avtalen for en stund fremover – uten å måtte betale
erstatning – dersom markedet eksempelvis er stigende og man derfor ønsker kjøre
skipet inn på spotmarkedet og tjene en slant ekstra. Retten gir rederiet i et
slikt tilfelle muligheten til å hindre gjennomføringen av avtalen ved å gi
departementet opplysninger som opplagt vil føre til avslag. Som i Riis-saken;
søknaden om eksportlisens på skalaverdi, var i realiteten en søknad om å få
avslag for å hindre gjennomføring av avtalen.
Ekspedisjonssjef Hans
Lomsdalen fra Handelsdepartementet vitnet for voldgiftsretten at slik lisens kunne
gis på timen, gjerne på søndager dersom det var prekært. Dette er fornuftig.
Shipping har alltid vært et marked hvor priser stiger og synker meget hurtig.
Skal det være noen ide å handle i markedet, og unngå svære tap, så vil det være
forstandig av staten ikke å hindre dette forretningsområdet som i mange år var
Norges største valutainntektsgrunnlag. I Riis-saken tok det nærmere 5 måneder
fra rederiet var klar over hvilket skip de skulle søke eksportlisens for, til
lisens ble gitt. Uten å ha støtte i praksis, mener retten selv at to måneder må
være riktig saksbehandlingstid.
Dette er absurd, og det er
tilstrekkelig å nevne at eksportlisenssøknaden for MT Vardefjell ble behandlet
– og avgjort – av departementet på to dager. Departementet fikk søknaden den 12
desember 1972, og ga lisens den 14 desember.[211]
Dette stemmer overens med Lomsdalens uttalelser, og sunn fornuft.
Grunnen til at
voldgiftsretten likevel utfører denne ”verditidspunktsforskyvningen”, må antas
å være at Riis for voldgiftsretten har krevd et minimumsbeløp på kr 18 mill.[212]
som verditapserstatning i tillegg til skipet. Dersom retten kom frem til at
Riis ikke hadde krav på så mye, hadde advokatene til Riis lagt inn en atter
subsidiær påstand om heving, men de hadde ”glemt” å redegjøre for innholdet i
påstanden, både i prosedyren og i påstandskriftet. Samtidig la helt plutselig
også rederiet inn en subsidiær påstand om heving, uten at noen vet hvorfor, og
på hvilket grunnlag. Dersom verditapserstatningen som retten skulle beregne
ikke nådde opp til det minimumsnivået Riis hadde lagt, og samtidig ble høyere
enn det rederiet kunne gå med på, så sa voldgiftsretten at de da måtte falle
tilbake på partenes ”identiske” hevingspåstander.
Som jeg har forklart
ovenfor,[213]
var staten og kreditorene avhengig av en negativ dom for Riis. Voldgiftsretten
forskjøv derved skjæringstidspunktet for rederiets mislighold tilstrekkelig
langt frem i tid, slik at erstatningsbeløpet sank til under kr. 18 mill. Da var
det bare for retten å si at erstatningsbeløpet ikke nådde opp, og siden
rederiet på den siste dagen hadde snudd 180 grader og krevd heving – noe de
ikke uten videre hadde prosessuell adgang til å gjøre – så kunne retten falle
ned på disposisjonsprinsippet; begge parter hadde krevd heving av Påskeavtalen,
og da måtte det bli slik, hevdet retten, uten å ta stilling til de materielle
vilkår for heving. Hva retten har ment med domskonklusjonen; heving, finner man
ikke ut av ved å lese dommen.
Retten brøt her med flere prinsipper: Saken var derved ikke endelig
avgjort, og konklusjonen er tvetydig. I tillegg lot retten rederiet komme med
helt nye påstander, uten å gi Riis anledning til å vurdere disse.
Hittil mener jeg å ha påvist en rekke uriktigheter som kan oppstå i
voldgiftsprosess, som nok har sitt grunnlag i svake rettssikkerhetsgarantier.
Jeg går nå videre til å diskutere nærmere hvorvidt den svake parts materielle
rettigheter er sikret gjennom prosessen. Jeg vil her gå inn på parts- og
vitneavhør, samt dommernes prosesstyring.
Når en tvist bringes inn for våre domstoler, så er det for å få en
riktig og rettferdig avgjørelse av objektive øyne. Dermed blir det helt
grunnleggende at det partene og vitnene fører frem for retten er sannferdig og
faktisk korrekt. En av hovedoppgavene for retten, og derved prosessystemet,
blir derfor å sørge for å sikre dette fundamentale prinsipp, et prinsipp jeg
vil si må være en av grunnpilarene i all prosess.
I vår sivilprosess er dette fundamentale prinsipp sikret ved at
partene, jf tvml §114 eller vitnene, jf §216 (jf strpl §131) , blir avkrevet en
forsikring om å snakke sant og ikke skjule noe. Brudd på disse reglene medfører
straffansvar, jf strl kap 15. Det foreligger således en sannhetsplikt.[214]
Etter mitt skjønn avdramatiserer Mæland betydningen av
partsforklaringen når han sier at denne (partsforklaringen) som regel er
viktige bevis.[215]
Partsforklaringen – med plikten til å snakke sant – er det prinsipale
opplysningsmiddel i vårt prosessystem. Andre bevis og vitnemål blir således av
subsidiær art, da som kontroll og belysning av partsforklaringene.[216]
Selv om det kan være så som så med både parts- og vitnebevisets innhold og
troverdighet, bør det alvorlige straffansvaret for brudd på disse reglene
alltid nevnes i sammenhenger hvor prosessuelle regler om parts- og
vitneforklaringer nevnes.
Advokat Dagfinn Dahl mente at man burde komme seg bort fra den gamle
kullsviertro på vitnebeviset, og at det ikke er noen forskjell på
vitneforklaringen, om de nå er avlagt under ed eller ikke.[217]
Dahl viser til filosofen Arthur Schopenhauer, som skal ha sagt at eden er
juristens metafysiske eselbro. Men eden (forsikringen i våre dager) er ikke
ment å være en slags trylleformel som stopper all løgn. Derimot skal den –
overfor den som vurderer å snakke usant eller holde opplysninger tilbake –
fungere som en sannhetens drivfjær, og sette klare rammer for aktørene som i
retten beveger seg mot ytterkanten av lovens grenser.
En voldgiftsrett kan ikke
avkreve forsikring, jf tvml §461. I og med begrensningen i tvml §461, kan
dermed falsk forklaring for en voldgiftsrett ikke straffes etter strl §163.
Mæland hevder – uten å begrunne det – at en usann forklaring til en
voldgiftsrett heller ikke kan straffes etter strl §166.[218]
Lignende påstand uten begrunnelse finner man i Schei.[219]
Dette kan ikke være riktig. Både strl §§163 og 166 omtaler falsk forklaring for
”retten”, uten å presisere ”retten”. En voldgiftsrett er riktignok ikke
omtalt spesielt, men den er heller ikke spesifikt utelatt i bestemmelsenes
ordlyd. Det eneste som er sikkert er at strl §163 ikke kan benyttes – ikke
fordi ”voldgiftsretten” er utelatt av denne bestemmelsen – men derimot
fordi tvml §461 hindrer at en handling etter strl §163 kan inntreffe.
Jeg kan ikke slik uten
videre se at en usann vitneforklaring ikke kan straffes etter strl §166, slik
Mæland og Schei hevder. Bestemmelsen regulerer usanne forklaringer gitt til en
rett, og siden rettsordenen godkjenner en voldgiftsdom, bør en kunne forlange
at en slik dom ikke bygger på usanne parts- og vitneforklaringer. Det
foreligger etter mitt skjønn en sannhetsplikt også i voldgift. Løgnaktige
forklaringer gitt i forliksrådet, hevdes å være straffbar handling etter strl
§166.[220]
Med tanke på hva forliksrådet besitter av juridisk kompetanse, så ser jeg ingen
grunn for å utelukke en voldgiftsrett.
En slik forståelse av tvml
§461 forenkler voldgiftsbehandlingen ved at man for det første slipper å ta opp
spørsmålet og således eksplisitt reise tvil omkring vitnet. For det annet
slipper man å ødelegge kontinuiteten i hovedforhandlingen ved å måtte dra til
byretten hver gang man frykter at et vitne vil komme til å lyve.
Dagens syn divergerer fra Skeie’s oppfatning av dette spørsmålet, hvor
han mht strl §163 først uttaler at; ”…en sådan rett (til å motta ed, min
anm.) har ikke en privat voldgiftsdomstol…”,[221]
mens han i sin gjennomgang av strl §166, ikke å avgrenser mot en
voldgiftsrett.[222]
At Skeie ikke utelukker – men derimot forutsetter – at løgn i voldgiftsretten
rammes av §166, kommer enda klarere frem under hans gjennomgang av
bedrageribestemmelsene, hvor han først sier at en dommer ikke handler på en
parts vegne, noe som også gjelder for dommere i en privat rett, og kan
derfor ”…ikke straffes etter §270 (men efter §166).”[223]
Dette er vel stikk motsatt av hva Mæland hevder.[224]
Det er nemlig ikke straffeloven som begrenser sin rekkevidde, men
tvistemålsloven som hindrer at visse straffbare handlinger finner sted. Sam E.
Harris’ i Karnovs kommentar til tvml §461 (mht forsikring), sier uten videre at
straffeloven §166 ikke gjelder.[225]
Denne lovforståelsen har også Bratholm/Matningsdal,[226]
hvor de nakent og uten begrunnelse viser til Schei, som jo på sin side ikke
sier noe fornuftig om temaet.[227]
Denne argumentasjonsoppbygningen stiller jeg meg kritisk til; den sier jo
intet. Den alminnelige leser vil tro det er hold i uttalelsene, i og med den
argumentasjonsvekt disse forfatterne har.
Foruten å være skadelig for dommerens avgjørelsesgrunnlag, og rettsstilstanden
generelt, vil en falsk parts- eller vitneforklaring føre til mer bruk av tid og
penger, med ”risiko” for gjenopptakelse når den tid kommer; tvml §468, første
ledd, nr.5, jf §407, første ledd, nr.2 og 3. Denne tilstanden kan unngås ved å sikre
et godt miljø for sannheten.
Poenget i enhver domstol er
nemlig å få frem sannheten, slik at den endelige dommen kan bygges på et
sannferdig faktum, og derved kan aksepteres. Siden voldgiftsdommen godkjennes
direkte av samfunnet, har det neppe vært meningen å gi slipp på grunnleggende
rettssikkerhetsgarantier rundt rettspleien, som det å få motivert parter og
vitner til å snakke sant, og straffe dem dersom reglene brytes. Enn videre har
det nok heller ikke vært meningen at partene skal kunne voldgi saken, og
deretter i enkle vendinger få fullbyrdet en dom basert på løgn.
Mælands mfl’s forståelse av
§461, åpner for en prosess hvor mye er overlatt til tilfeldighetene, og rammene
rundt rettssikkerheten svikter. Den illojale vil med letthet unndra seg domstolsbehandling,
og føre et narrespill for en voldgiftsrett uten risiko for å bli straffet.
Eneste muligheten var da å få kjent dommen ugyldig, men noe straffeansvar vil
vedkommende likevel ikke ha hengende over seg. Dersom lovgiver har ment at
løgnaktige vitne- og partsforklaringer skulle unntas straffeansvar i voldgift,
burde dette vært sagt i klare ord.
På bakgrunn av dette kan jeg heller ikke se noen betenkeligheter med å
la voldgiftsdommere også få kunne administrere forsikring, og derved bringe
strl §163 inn i voldgiftsretten, slik
tilfellet er bl.a. i USA. Jeg tror heller ikke at dette vil skade den ”gode
tone” som eksisterer i voldgiftsretten, da jo begge parter i utgangspunktet
skal ha et ønske om et riktig resultat. Det er da langt viktigere å bevare den
gode tone i en meglingssituasjon.
Dersom det er riktig, slik jeg hevder, at MS Sognefjell må ha vært
pantsatt allerede før hovedforhandlingene for voldgiftsretten, så var hele den
ukelange voldgiftsforhandlingen, samt alt forarbeidet forut for
hovedforhandlingene, kun et skuespill.
Under normale omstendigheter i en alminnelige domstol, ville dette
forholdet være straffbart for så vidt gjelder rederiets ledelse som angivelig
narret sin prosessfullmektig til å prosedere og derved uttale seg uriktig om
faktiske forhold, jf strl §165. Dersom det ikke var avgitt forsikring – som i
voldgift – ville forholdet subsumeres under strl §166, annet ledd.
Jeg vil også legge til at en straffbar handling kan få konsekvenser i gjenopptakelsessaker.
Tvml §468, første ledd, nr. 5, gjør enkelte straffbare handlinger til
ugyldighetsgrunn, dog møter man på en liten konflikt i og med at det påstås at
handlinger etter strl §166 ikke er straffbare i voldgift. La oss si at den ene
parten har løyet i sin partsforklaring. Etter manges mening er dette altså ikke
en straffbar handling, da den er foretatt for en voldgiftsrett. Dermed kan man
tilsynelatende ikke bruke denne handlingen som et punkt i en gjenopptakelsessak
bygget på tvml §407, første ledd, nr. 1 og 2. Den etter mitt skjønn uriktige
forståelsen av tvml §461 mht strl §166, fører her til et uakseptabelt rettstap.
Jeg er likevel ikke så sikker på om jeg er enig i Bratholm/Matningsdal[228]
hvor det sies at denne straffbare handlingen (falsk forklaring) kan være
gjenstand for ugyldighet, da jo handlingen i seg selv påstås ikke å være
straffbar.
Til tross for at vi har sanksjonsmidler i vår lov som er ment å hindre en
part eller et vitne i å lyve, enten det er gjort for å slippe unna en
ubehagelig situasjon, jf strl kap 15, eller for å få en uberettiget vinning, jf
strl §270, så er det ikke noen sterk
tradisjon i vår rettsorden for å slå ned på slike forhold. Jf bl.a.
Ved en gjennomgang av rettsavgjørelser i alle instanser, har jeg ikke
klart å finne en eneste sak hvor prosessbedrageri spesielt har vært gjenstand
for prosess. Det er vel lite trolig at man skulle finne temaet omtalt mht en
voldgiftsavgjørelse.
Man kan ved første øyekast muligens si at statistikken er et lysende
eksempel på at prosessbedrag ikke forekommer i norske domstoler, langt mindre i
voldgiftssaker, men det er vel snarere et resultat av at den juridiske doktrine
sier at slikt ikke kan straffes.
Det er nok ikke tvil om at det lyves – mange ganger i vinnings hensikt,
og når de preventive korrektivmidler i strl kap 15 og 26 ikke benyttes, og
nærmest er falt ut av bruk, må resultatet nødvendigvis bli en rekke gale
avgjørelser.
Idet rettspleien skal være den virksomhet som utøves av statens
innrettede organer med det formål å fastslå, beskytte og håndheve de
rettsbeskyttede interesser, så blir det noe merkelig at de rettssikkerhetsgarantier
som skal beskytte parten mot gale avgjørelser – og sørge for å gi hensynene bak
de materielle regler høyest mulig gjennomslag – i alt for liten grad benyttes.
Like merkelig er det at disse bestemmelsene – etter manges mening – ikke skal
ha virkning i en voldgiftsprosess, en prosess som samfunnet anerkjenner på lik
linje med den alminnelige sivilprosess, men som rettssikkerhetsmessig står mye
svakere.
Diskusjonen hittil taler for at uredelig prosessførsel i voldgift må
kunne hindres, og midlene har vi jo. Strl §166 omhandler falsk forklaring for
retten. Dersom motivet bak løgnen/villedelsen har vært egen vinning på
motpartens bekostning, oppstår spørsmålet hvorvidt vedkommende vitne eller part
kan straffes for prosessbedrageri etter strl §270.
Gomard uttaler at falsk forklaring i voldgiftsretten ”…kan efter
omstændighederne være strafbart som procesbedrageri efter §279 (den danske
straffeloven).[230]
Dette begrunnes ikke dypere av Gomard, av naturlige grunner. Den interessante
delen av den danske loven lyder nemlig slik: ”…hvorved der påføres denne eller
nogen, for hvem handlingen eller undladelsen bliver afgørende et formuetab,”[231]
mens den norske lyder: ”… som volder tap eller fare for tap for ham eller den
han handler for.”[232]
Den tyske bedrageribestemmelsen sier at: ”Den som i den hensikt å
skaffe seg eller en annen en rettsstridig formuesfordel, og derigjennom skade
(volder tap for) en annens formue ved å skape forespeilinger, falsk eller
derigjennom fordreining eller undertrykking av faktiske forhold og påvirker
eller opprettholder villfarelsen, straffes med 5 års fengsel.”[233]
Også den tyske bestemmelsen åpner etter mitt skjønn opp for å straffe
prosessbedrag.
Mæland’s uttalelse er identisk med Gomard’s: ”En uriktig forklaring
for voldgiftsretten kan likevel etter omstendighetene bli ansett som straffbart
bedrageri (jfr straffelovens §§270-271).” [234]
Feilen ved Mælands uttalelse er at han alene viser til Gomard uten videre
begrunnelse. Mæland burde ha begrunnet sitt standpunkt, særlig sett i lys av at
den danske bestemmelsen er vesentlig forskjellig fra den norske. Som jeg har
nevnt innledningsvis i avhandlingen, så er det mange juridiske forfattere –
også state-of-the-art jurister – som reproduserer stoff, uten å undersøke
forholdene før man skriver om dem.
Bratholm/Matningsdal,[235]
samt Andenæs[236]
mener at Mælands oppfatning er gal lovforståelse, hvor de bygger sitt syn på at
villfarelsen fremkalles hos dommeren, mens tapet forvoldes hos motparten, og at
dommeren kun handler på vegne av det offentlige. Dog har man ikke vurdert
forholdet dersom motparten direkte – og ikke gjennom dommerens handlinger –
forledes til en handling eller unnlatelse, hvilket naturligvis ikke kan
utelukkes.
Dersom A med vinnings hensikt forleder sin motpart B, gjennom en etter hans
(A’s) mening uriktig/lovstridig betenkning fra state-of-the-art jurist C,
hvorved B som følge av denne villedelsen avstår fra å kreve erstatning fra A,
med en for A gunstig dom som følge, så befinner vi oss innenfor kjernen av
(prosess)bedrageribegrepet. Men kan dette forhold straffes i Norge?
Motivene til den norske straffeloven forutsatte likevel at en part som
forklarer seg falsk i en prosess, for å oppnå vinning på motpartens bekostning,
kunne straffes for prosessbedrageri.[237]
Motivene til tross, så stemmer ikke disse ved første øyekast helt overrens med
ordlyden i bedrageribestemmelsen. Problemet oppstår dersom vi tenker oss – som
Andenæs – at det er villedelsen av dommeren som fører til en ugunstig dom for
B. I utgangspunktet blir det springende punkt hvorvidt dommeren handler for
parten. Det må jeg la ligge her, men på den annen side så kan retten selv bli
bedratt: La oss si at A med vinnings hensikt redegjør for en faktisk uriktig
rettssetning, som dommeren uaktsomt legger til grunn som god juss, som siden
resulterer i en ugunstig dom for B. Siden B senere hen kan rette sitt
erstatningskrav direkte mot dommeren, og staten innestår for
erstatningsansvaret, jf dl §200, første og annet ledd, så har A’s villedelse
ført til fare for tap på domstolens hånd. Faren for tapet har oppstått som en
følge av den villedende A’s handling overfor dommeren.
Det har neppe vært meningen at det skulle være enklere å bli bedratt i
en rettssal enn utenfor – i særdeleshet ikke gjennom en dommers handling – og
med motivene lagt til grunn, samt at en direkte villedelse (også gjennom
dommeren) av B i sin tur kan gi en ugunstig dom for ham, som kan føre til tap
(også for dommeren), så kan det være belegg for å si at bedrageri i en prosess
vil kunne straffes etter strl §270, dog ikke med samme begrunnelse som Mæland;
nemlig at prosessbedrageri kan straffes i Norge siden de gjør det i Danmark.
Desto viktigere er det vel at en slik regel gjelder i en voldgiftsprosess hvor
andre rettssikkerhetsfaktorer svikter. Dog burde nok loven i dette tilfellet ha
vært endret, tilsvarende den danske.
Følgene av at forfattere redegjør for regler, uten å begrunne eller
dokumentere redegjørelsen, er at man gir signaler til lovgiver som kan vise seg
å være gale, men som likevel blir lagt til grunn som gjeldende rett i og med
forfatterens habitus. I enkelte tilfeller vil han kunne beskytte uønsket
praksis, og som i prosessbedrageritilfellet gir man lovgiver signal om at man
har en lov som beskytter mot prosessbedrag, noe som i sin tur fører til at lovgiver
ikke ser noe grunnlag for å endre eller arbeide frem bedre lovverk omkring
problemet.
Jeg skal nå gi noen eksempler på handlinger som beveger seg innover mot
kjernen av prosessbedrageri, hvor den ene parten villeder både retten og den
andre parten til å tro på et faktum som ikke eksisterer. For å begynne med
slutten i Riis-saken; rederiets prinsipale påstand, inntil siste dag under
hovedforhandlingene i perioden 11 til 18 mars 1975, var at Amelia Riis måtte ta
skipet MS Sognefjell samt en erstatning på kr 10 mill. for verditapet på
skipet.
Når rederiet har en slik
prinsipal påstand inne, forutsetter man naturlig nok at rederiet virkelig kan –
eller har til hensikt – å oppfylle, dersom dette skulle blir rettens endelige
konklusjon. Dog viser det seg at det faktiske forhold var ganske så annerledes.
I perioden 6 mai 1974 til den 12 november s.å. seilte MS Sognefjell for ny
eier, dvs for Amelia Riis’ regning, administrert av O&U. Fra 6 mai skulle
også forsikringen på skipet – i følge Påskeavtalen – endres slik at Amelia
skulle settes inn som begunstiget.
Finansminister Per Kleppe
hadde den 16 august 1974 gitt eksportlisens på skipet, og den 20 august ble
skipet overskjøtet til Amelia Riis. Dette skjøte var deponert hos en advokat
Hirsch, hvor det ble liggende til voldgiftsdom hadde falt. Likeså lå alle Riis’
aksjer (hennes motytelse) i dette deponi i påvente av dom. Hun fikk i perioden
ikke stemt på aksjene.
Rudolf Ugelstad vitnet under et avhør i Oslo byrett den 26 oktober 2000[238]
at skipet var tatt tilbake fra Riis allerede den 12 november 1974, uten at Riis
fikk vite noe om dette.[239][240]
I sitt vitneavhør sier han, på spørsmål om det ikke er riktig at rederiet hadde
sendt ut en melding til sine forbindelser over hele verden at MS Sognefjell
ikke lenger skulle seile for Riis’ regning, at ”…da ble det jo ikke noe av
avtalen (Påskeavtalen), så da var det jo naturlig at det ble sendt ut en
melding at det skulle seile for vår regning.”
På spørsmål om hvordan man kunne gjøre dette, da dette jo var en del av
voldgiftstvisten som pågikk, og hvor hovedforhandlingene ikke skulle avholdes
før i mars måned året etter, svarte Ugelstad at ”…men det ble jo ikke noe av
dette salget til Riis…det ble jo ikke noe av overskjøtingen til det Liberianske
selskapet[241]
som skulle stå som eier, og derved var det naturlig at den (MS
Sognefjell) gikk tilbake…og ble operert av oss.”
Som en ser av dette vitneavhøret ble skipet tatt fra Amelia Riis, stikk
i strid med rederiets påstander for voldgiftsretten både da, og et halvt år
senere. At skipet ble tatt tilbake ga signal om at rederiet var i
likviditetskrise. Familien Riis var gjennom denne villedelsen – i
prosesskrivene – av den oppfatning at rederiet kunne oppfylle enten gjennom MS
Sognefjell, eller gjennom en erstatning. Dersom Riis hadde vært klar over de
reelle forholdene i rederiet, ville Riis i tide kunne ha tatt nødvendige
rettslige skritt for å beskytte sine interesser i rederiet. Eksempelvis gjennom
å kreve salg av rederiets eiendeler i medhold av Påskeavtalen, jf sl §61,
første ledd.
Gjennom hele gjenopptakelsesprosessen har tidspunktet for selve
pantsettelsen av MS Sognefjell vært helt avgjørende, og mye taler for at MS
Sognefjell ble pantsatt høsten 1974 – uten at pantet ble tinglyst for rettsvern
– til fordel for DnC, for eldre gjeld.
Som nevnt i Ugelstads vitneavhør, ble MS Sognefjell tatt tilbake i
begynnelsen av november. I styremøte i rederiet O&U den 22 november sies
det følgende under finansdirektør Erik Gløersens orientering om rederigruppens
økonomiske resultat og driftsnetto på bulksiden for 1975: ”Den sterke
bedring i forhold til 1974 skyldes følgende: …c) De ekstraordinære forhold i
1974 vedrørende Sognefjell og Filefjell som nevnt ovenfor.”
Filefjell ble frigjort fra et dårlig certeparti, og sammen med MS
Sognefjell ble disse skipene tatt tilbake til rederiet i 1974. Rederiet spår
altså i november 1974 at driftsresultatet for hele 1975 vil bedres sterkt, og
at dette skyldes bl.a. tilbakeføringen av disse to skip. I følge avtalen mellom
Riis og rederiet, var skipet derimot skjøtet over til Riis, og skulle seile for
Riis’ regning helt til man hadde kommet frem til en løsning mht erstatningens
størrelse, noe som skulle løses ved den nevnte voldgiftssak. Det var aldri tvil
om at Amelia skulle ha sin arv. Spørsmålet var bare hvor stor den skulle bli.
MS Sognefjell kunne altså aldri gi noen bedring av O&U’s
driftsresultat.[242]
At tilbakeføringen likevel har denne virkning, styrker påstanden om at skipet
ble tatt tilbake – heriblant pantsatt – for godt.
I vitneavhør for Høyesterett, ved Oslo byrett oktober 1982, ble
Kristoffer Olsen spurt om når Burmah fikk problemer.[243]
Dette klarte ikke Olsen helt å huske, hvorpå dommeren spør om det var før eller
etter at man hadde pantsatt MS Sognefjell? Til dette svarer Olsen: ”Det var
efter det.” Det er et faktum at Burmah’s problemer i hvert fall var kjent
for verden i og med artikkelen i Business Week den 5 desember 1974. Olsen sier
altså med dette at MS Sognefjell var pantsatt før denne datoen, noe som igjen
fører oss tilbake til november 1974.
Det er flere andre momenter som peker i samme retning. Under de samme vitneavhør i 1982, ble DnC’s administrerende direktør Johan Melander spurt om hva han husket fra krisen våren 1975, og fra den pågående voldgiftssaken mellom Riis og O&U. Melander svarte bl.a.: ”…det ble oppdaget at Reksten-certepartiet (altså TT Falkefjell) hadde røket, og at man fikk høre at et av skipene (dvs MS Sognefjell) som DnC – eller gruppen da – hadde pant i skulle selges ut.”