Dommere i Norge

03.12.2007

Dommere i Norge

– en artikkelserie om enkeltdommeres handlinger -

I en serie artikler skal jeg frem mot nyttår forsøke å gjenspeile dagens rettsnorge, hva som utspinner seg i de norske domstoler, hvordan dommerne behandler aktørene i og utenfor retten, hvordan systemet reagerer når borgernes skader blir presentert, og derigjennom beskrive hva man enkelt kan kalle den enkeltes rettssikkerhet - i Norge

Jeg kommer til å benytte meg av historier fra egne opplevelser, men jeg tar gjerne imot lesernes historier også.

Før jeg beveger meg inn på første dommer, skal jeg si litt mer generelt om dommerhandlinger og reaksjoner på disse.

Dommerne i de sakene jeg skal beskrive har gjort sitt ytterste for å hindra at jeg skal få en rettferdig rettergang. Når en dommer mot bedre viten – dvs; bevisst – søker å hindre at en part skal få en rettferdig rettergang, noe jeg opplever daglig, er dette en straffbar handling, jf straffeloven §110.

Ikke bare handler disse dommerne straffbetingende, de får i tillegg god hjelp av riksadvokaten, som allerede i 1998 sa klart ifra at man der i gården aldri kom til å etterforske dommeres eventuelle straffbare handlinger. Neivel, men hvem skal man da henvende seg til når en dommer utøver rettsstridige handlinger i egen domstol?

Svaret er enkelt: Det finnes ikke et eneste sted i Norge hvor du kan gå med en slik sak. Du vil ikke få noe hjelp. Slik er det bare.

Én internasjonal mulighet er å reise klage for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (EMD), en domstol som bygger sitt mandat på Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK).

EMK er en internasjonal avtale som en rekke land har signert, deriblant Norge som beklageligvis bryter den så ofte at man står overfor spørsmålet om Norge i virkeligheten ønsker denne konvensjonen dit pepperen gror.

Domstolen (EMD) som skal kontrollere at konvensjonen overholdes og som skal dømme ved krenkelser, er per definisjon statsvennlig idet alle EMD’s dommere er foreslått av deres egen regjering. Selv om oppnevnelsen foregår i Strasbourg, foregår den reelle oppnevning av den til enhver sittende regjering i dommerens hjemland. Dette er et problem, et stort problem. Hvorfor? Jo, la meg heller stille dere dette spørsmålet: Hvem av dere lesere ville akseptert at din motpart fikk lov å velge dommeren i saken du har reist mot ham/henne? De vel bevarte vil si; ikke meg.

Staten er alltid motpart i saker for EMD. Alle dommerne i EMD er oppnevnt av de respektive stater, og har i så måte flere sterke felles trekk som knytter dommerne sammen. De har gjennom en årrekke oppført seg pent i sin dommergjerning i hjemlandet, kanskje med tanke på å få en slik utnevnelse i EMD.

De er vant med å tenke: Staten har for det meste rett, og har den det ikke, så bør den få det likevel, for her gjelder det jo bare en enkelt person mot folket (staten), et resultat som nok ikke vil få så store konsekvenser for parten likevel.

Jeg minner om at norske dommere lar staten vinne i over 85% av sakene i Norge, hvilket vil si; staten har for det meste rett. Dette er selvsagt ikke riktig, men slik blir det når vi har et system hvor staten selv skal få lov å peke ut sine dommere, mange ganger i all hemmelighet, uten korrekt utlysning og uten korrekt dokumenterbar ansettelsesprosedyre.

Så hva så med saken for EMD? Sjansen for å vinne igjennom er særdeles liten, selv med de verst tenkelige saker.

Og da er jeg for så vidt kommet tilbake til mine historier som skal presenteres.

Den rekke av dommere som i hver sin artikkel skal omtales, har det til felles at de har krenket straffeloven ved at de med åpne øyne har sørget for å hindre en rettferdig rettergang. Mange vil straks rykke med øyenbrynene og tenke; Nei, det tror jeg ikke noe på. Det går ikke an. Vi snakker jo om fredslandet Norge, kanskje det mest demokratiske land i verden. Vi deler jo ut fredspriser minst en gang i året. Her kan det umulig være noe galt.

Har dere noen gang tenkt på hva et demokrati i sin enkleste form er, og momentene og konsekvensene ved en demokratisk avgjørelse? Flertallet har rett. Dersom flertallet vil deg vondt, så har de rett til det, for flertallet har alltid rett. Enkelt og greit, men ikke nødvendigvis riktig eller rettferdig.

Det er nettopp dette jeg og Einar Riis har vært utsatt for i en årrekke, og som jeg fremdeles blir utsatt for daglig: Demokratiets mørke side.

I et møte Kristin Krohn Devold (H) og Bjørn Hernæs (H) hadde med meg og Einar på Stortinget mot slutten av 90-tallet, kunne de fortelle at det den gang på Stortinget fantes et tverrpolitisk flertall for en løsning i Riis-saken, det var bare det at de visste ikke hvordan saken skulle løses. Tenk så nære var vi en løsning. Etter neste valg, var dette flertallet borte. Saken hadde derimot ikke endret seg, tvert imot, den var blitt 2-3 år verre, men slik er demokratiet.

Dommernes avgjørelsesprosess – i Norge, vel og merke – er flere hakk verre enn hva man finner i en alminnelig demokratisk prosess. I Norge er det nemlig slik at dommeren alltid har rett, uansett hvor sprø hans/hennes avgjørelse vil se ut for resten av befolkningen. Dette er blitt mulig ved at man i Norge gjennom over 100 år har latt dommerne få ta seg til rette med loven, og at man ikke tidsnok sørget for å etablere reelle fungerende kontrollfunksjoner rundt dommernes handlinger og avgjørelser.

Dommerne har i dag blitt så stuevarme at ingen får slippe inn (i det hus som de nå tror er deres eget) og regulere de regler dommerne styres av. Det skal de gjøre selv. De tar gjerne inn noen utenfra i sine komiteer/kommisjoner/utvalg som skal vurdere nye lover, men det avgjørende ord ligger hos dommeren, og da har man det gående.

Ved å sette én episode på spissen skal jeg ved en enkel forklaring vise at Tilsynsutvalget for dommere – som er det organet som skal passe på og reagere mot uønsket dommeratferd – ikke fungerer som noe kontrollorgan: Dommeren liker verken deg eller din fremstiling, hvorpå han tar tak i plastklubben sin, reiser seg opp og går bort til deg og gir deg et velrettet slag i hodet, hvorpå han/hun snur seg for å gå og sette seg og skrive dom i saken, som du taper.

Vi står her overfor et klart brudd på ”god dommerskikk” nedfelt i domstolloven §236, første ledd, på ein måde, som Valen sier. Du klager dommerens atferd inn for Tilsynsutvalget, som ledes av en såkalt anerkjent dommer. Overraskelsen kommer sammen med Tilsynsutvalgets beslutning om å avvise saken med følgende begrunnelse: Du er nok bare misfornøyd med resultatet, og det er ingen klagegrunn hos oss, for det kan du jo bruke rettsmidler over (anke, kjæremål). Overrasket? Hva skjedde? Klaget jeg ikke over dommerens vrede utøvet på mitt hode?

Slik er det bare. Nei, det er faktisk mye verre. Du vil foreløpig ikke tro det, men etter å ha lest artikkel etter artikkel hvor disse dommerhandlinger, eller domstolslignende handlinger blir beskrevet, så velger jeg å tro at du vil få opp det ene øyet etter det andre for noe du ikke trodde var mulig.

* * *

Vi skal begynne med en advokat som heter Hanne Tenden. Hanne er fast ansatt som advokat ved advokatfirmaet Vogt & Wiig. Én av advokatfirmaets tidligere partner har representert Amelia og Einar Riis’ motpart i mange år, noe også Hannes far, Jon, har gjort. I tillegg er hun familievenn med TV2-reporter Mats Ektvedt som forkynte arrestkjennelsen for meg. Tenden kunne ikke vært stort mer innhabil i saken.

Sommeren 2005 ble Tenden hentet inn til Oslo skifterett og byskriverembet ved konstituert sorenskriver Tove Merete Voldbæk, etter klarering med justisministeren og Eva Johanne Nygaard Ottesen, en innflytelsesrik kvinne i Norge og medlem av den mektige Nygaard-familien som har styrt viktige sider av norsk samfunnsliv i godt over 100 år.

Hanne Tenden er konstituert som dommer. Jeg har i en annen artikkel gått litt inn på disse grunnlovsstridige konstitusjonene, og går ikke her nærmere inn på hennes grunnlag for å utøve dømmende virksomhet, annet enn at en kan slå fast at hun senest etter 1. oktober 2006 ikke hadde lov å dømme, med de konsekvenser det vil få for disse avgjørelsene og partene knyttet til disse.

Den 10. april 2007 leverte ”advokat” Hugo Rolf Hansen i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co, begjæring om arrest mot meg for Oslo byfogdembete. Han påsto at han var advokat og at han representerte Amelia Riis og hennes to barn. Idet Hansen utga seg for å være advokat, slapp han derved å levere prosessfullmakt til byfogden. Hansen er ikke advokat. Han er fullmektig, og skulle ha levert inn prosessfullmakt. Dette var Tenden kjent med, men hun gjorde intet med saken.

Advokatfirmaets bruk av fullmektiger som advokater gjør driften rimeligere som følge av lavere forsikringspoliser og lavere lønn. Samtidig skuffer firmaet inn betydelig mer penger i kassen med advokathonorarer enn hva et fullmektig-salær ville ha gjort, naturlig nok. Selv om målet er å tjene masse penger, blir ikke virksomheten mindre kriminell av den grunn, dette idet man lurer klienter, motparter og dommere til høyere utbetalinger enn hva man har rett til. Dette får jeg komme tilbake til i en annen sak.

Grunnlaget for arresten var i all enkelthet at jeg i 1997 og noen år fremover – på et tidspunkt hvor familien Riis var lut fattige – skal ha lurt Einar Riis til å tro at det gikk an å få fri rettshjelp (som de flere ganger hadde misslykkes med selv) og deretter å vinne mot staten. Ingen av påstandene i arrestbegjæringen, mot meg og Einar, er dokumentert, ingen.

Einar og Amelia fikk, i løpet av de første årene vi arbeidet sammen, meg til å signere på en rekke avtaler som de hadde forfattet hvor de overdro til meg en prosentvis andel av deres krav, alt etter hvor mye vi fikk inn. Etter ni år uten noen problemer, og uten å ha protestert med en eneste liten lyd mot at jeg i tråd med våre avtaler har hjulpet dem til flere seirer og gjort dem til mangemillionærer, finner Amelia & co ut at solen skal stå opp i vest fra i morgen av.

I 2003 arbeidet jeg og mitt nettverk frem norgeshistoriens største forlik mellom en enkelt familie og staten. Riis fikk i overkant av kr 55 millioner. Odd Einar Dørum, medlem av det politiske partiet; En Verden, var justisminister på det tidspunktet. I utgangspunktet ville ikke staten gi mer enn 43 millioner. Jeg la frem flere forliksforslag for familien Riis våren 2002, bl.a. at Riis burde reise klage for EMD i Strasbourg (hvilket vi gjorde, en sak vi vant) og at de burde kreve – selv om det var i strid med dommen – rentesrente på hele domsbeløpet som var utgangspunktet for forliket.

Einar ønsket å sjekke med andre advokater, bl.a. Aabø-Evensen, om noe slikt var gjort tidligere, og hvilke muligheter vi ville ha mht i vinne gehør for et slikt krav. Aabø-Evensen frarådet familien Riis på det sterkeste å finne på noe slikt tull. Ingen hadde tidligere funnet på noe så dumt, i hvert fall ingen advokat han visste om.

Aabø-Evensen ble alltid deprimert, sur og voldsomt sint når jeg kom med forslag. Amelia og Einar hørte likevel på meg, og fikk derved omkring kr 10. millioner mer enn hva de hadde fått dersom de hadde hørt på Aabø-Evensen, eller en hvilken som helst annen person som ikke tørr å forhandle.

I ettertid, i et intervju gjort av TV2-repoter Ektvedt, som foreløpig ikke er kringkastet, sier Dørum at jeg aldri har jobbet for familien Riis. Jeg lurer på hvor mye han fikk for den uttalelsen, og hvem som betalte? Det er nemlig slik at Dørum har skrevet flere brev i Riis-saken, hvor noen til og med er stilet til meg. Dørum har til og med hatt møte med meg i forbindelse med Riis-saken, den gang han var samferdselsminister. Utover dette finnes det et hav av avisartikler og TV-innslag som Dørum har lest og sett, samt en mengde informasjon som flyter blant hans kolleger om de møter jeg og Einar har hatt med landets politikere opp igjennom årene. At tidligere justisminister Dørum likevel har mage til å påstå noe slikt, viser bare hvor langt opp i systemet korrupsjonen i denne saken går. Vell, nok om det.

Familien Riis ble plutselig velholdne, men Einar ønsket å fortsette kampen. Utbetalingen var – som en journalist uttalte – bare enda et nytt justismord. Her satt staten ikke bare på rentesrentene for det utbetalte forliksbeløp på omkring kr 200 millioner, de satt også på det beløp som staten hadde plyndret fra Einar og Amelia tidlig på 70-tallet, den gang omkring kr 100 millioner, i dag med renter omkring 8 milliarder kroner.

Stat og stat. I realiteten snakker vi her om et paramilitært nettverk som lever i beste velgående, til tross for EU’s Resolution on Gladio (22.11.1990) som fordømte slike nettverk og krevde fullstendig opphør av disse.

Norge var på den tiden, tidlig på 90-tallet, styrt av mennesker i eller med sterk tilknytning til Stay Behind. I stedet for å avvikle denne konstitusjonelt rettsstridige organisasjonen, byttet man bare navn, denne gangen til Okkupasjonsberedskap.

Like etter annen verdenskrig påla Arbeiderpartiets (sosialdemokratenes store mann) statsminister, Einar Gerhardsen, de store rederne – dette i beste sosialdemokratiske ånd – å skjule sine formuer i utlandet.

Hva Gerhardsen og Arbeiderpartiet fikk for dette, er det ikke skrevet et ord om i noen av hans bøker. Hva rederne fikk er nok litt tydeligere. Rederne hadde etter hvert lært seg en rekke triks for å tjene penger i utlandet utover normal forventet drift. De lurte seg til Britiske subsidier, de drev med dobbeltbefraktning, og de kontraherte nybygg og solgte skip ut av Norge med to priser. Den formidable inntjeningen ble saltet ned der ute, ikke i strid med norske skatte- og regnskapsregler, men under påbud fra statsministeren. Det var altså mektige menn bak Norges segl som instruerte redere – og høyst sannsynlig også andre middelsstore til store selskaper – å skjule sin formue i utlandet. Disse mektige menn og kvinner styrte noe som i begynnelsen ble kalt: Beredskapsutvalget.

Pengene skulle være en slags ullen og lite beskrevet sikkerhet for det tilfelle at Norge igjen skulle bli okkupert. Det ble aldri noen ny okkupasjon, men virksomheten, påbudene, nedsaltingen og fortielsene om dette, fortsatte.

Jeg går ikke dypere inn i materien her, men én ting synes ganske klart; arvinger og kreditorer etter fallerte redere har fremdeles sine krav i behold. Pengen finnes, der ute.

Tilbake til Hanne Tenden. For å gjøre historien litt kortere – for meg – skal jeg altså la leserne få sette seg inn i Hanne Tendens behandling av den arrestsak som hun en eller annen gang i april 2007 administrerte mot meg, ved å lese mitt brev i saken til justisminister Knut Storberget. Det er for øvrig ikke lett å tidfeste hennes handlinger i og med at hun har holdt hele arrestsaken skjult for meg, samt at dokumentlisten og kjennelsen er forfalsket, av henne selv eller etter instruks fra hennes sjef; den mektige Eva Johanne Nygaard Ottesen. Flere dokumenter er aldri ført inn i dokumentlisten, også dette er straffbart, jf bl.a. strl kap. 11, og kap. 18.

Mitt brev til den i denne saken totalt passive justisminister Knut Storberget (Ap) beskriver for det meste hvor galt det kan gå når en dommer lar seg vikle inn i et ulovlig (dvs kriminelt) forbund som har som mål å ta meg, jf strl §162 c, og §60 a. Hvor dypt Tenden er involvert; om hun har blitt betalt eller på annen måte har sett seg tjent med å angripe og sverte meg fra dommerstolen, er ikke godt å si. Men, en ting er klart: Det finnes ikke mer enn to alternativer her. Enten er hun tilbakestående, eller så har hun på en eller annen måte blitt kjøpt opp av det mektige paramilitære nettverket som Einar og Amelia kjempet mot i over 30 år. Det bør være klart at en genuin dommer aldri ville finne på å behandle saken, eller behandle den på den måten som Tenden gjorde.

Objektivt sett gjorde hun alt galt. Subjektivt brøt hun så mange straffebud og dommer-eder at hun ikke bare skulle vært avskjediget, men også blitt dømt til fengsel i en årrekke. Jeg tuller ikke her. La det være klart. Dette er alvor, og dette er Norge i dag. Les mitt brev til justisministeren av 26. november 2007 her.

* * *