08.12.2007
Domstolen
-
den
nakne keisers høyborg
Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge,
heter juss professor Carl August Fleischers siste bok. Nedenfor skal dere få stifte
direkte kjennskap med denne destruktive kultur som utøves av statens aller
høyeste tjenestemenn, tilknyttet noe vi alle – eller mange av oss – trodde at
var et avsluttet kapittel av den mørkeste delen av Norsk etterkrigshistorie: Okkupasjonsberedskap, eller tidligere Stay Behind, og
dets infiltrasjon i norske domstoler. Opprettholdelsen av dette paramilitære
nettverket er i strid med EU’s Resolution on Gladio (22.11.1990).
Nedenfor skal jeg bl.a. gjennom lydopptak dokumentere hvor
ille situasjonen er.
* * *
Kort historikk
Som mange av dere allerede vet så har jeg i en årrekke
arbeidet sammen med Einar og Amelia Riis i kampen mot dette paramilitære
nettverket som skjuler seg bak den norske stat.
Da Einar ba om å få møte meg for snart 11 år siden, hadde
han allerede kjempet i nær 25 år mot nettverket. Alt var tapt, penger, firma,
ekteskap, venner, alt. Han nevnte tidlig navnet på hovedmotstanderen i dette
skjulte nettverket; Jens Christian Hauge, edderkoppen fremfor noen.
Til tross for dette hadde Einar – sabotør, Spitfire pilot,
krigshelt og norsk konsul i Roma med St. Olavs medalje – en stoisk tro på at
han ville vinne igjennom i denne kampen som han førte for seg og sin kone.
Våren 1997 ble jeg innviet i deler av historien: Shipping,
Reksten, Thune & Roll, Hambros Bank, Viking
Bank, ulovlige formuer i utlandet, Sveits, Arne Næss, Ole Lund,
dobbelt-certepartier, ja, bent frem en hel mengde med svindel og bedrag hvor
ett av selskapene i konglomeratet av selskaper bar det klingende og arrogante
ingen-kan-ta-oss-likevel-navnet; Hoccus Poccus Ltd, hvor trådene gikk direkte
til Arne Næss og Ole Lund.
Etter å ha skrevet et par artikler om saken i Stud.Jur.
ble det fort klart hvem jeg hadde fått som fiender: Høyesterettsadvokat Ole
Lund (BAHR) og Tore S. Engelschiøn (høyesterettsadvokat, oberst, krigsadvokat,
Stay Behind, senere Okkupasjonsberedskap) ga meg dødsdommen allerede sommeren
1997: Du er svartsladdet i landets
juridiske miljø! Trøsten er at du kommer til å være den skadelidende i all nær og fjern fremtid. Man kan ikke uttale seg
slik med mindre en beslutning allerede er fattet. Det var altså avgjort i
Okkupasjonsberedskaps kammers: Du er ferdig.
Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut
Storberget støtter opp om disse uttalelsene, og de etterfølgende handlingene
som skulle befeste det som her ble bestemt.
Og slik ble det.
Nåtid – Oslo
tingrett 11. desember 2007
Den 11. desember 2007 har denne gjengen bestemt å holde
hovedforhandling mot meg.
De skal holde på i tre dager, og de har sørget for at jeg
ikke skal kunne få forsvare meg. Dette har deres sammensvorne i domstolen
hjulpet til med, bl.a. ved å beramme hovedforhandling (dommeren foretar en slik
berammelse når han – etter at den saksøkte har fått komme med sine innvendinger
i sitt tilsvar og normalt etter at en del prosesskrift har blitt sendt frem og
tilbake – mener saken er godt nok forberedt, se tvml §318) før de har sørget for å få forkynt
stevningen mot meg.
Dette vil med rene ord si at dommerne – sorenskriver Geir
Engebretsen og dommer Ina Strømstad som
arbeider etter hans instruks – allerede før jeg fikk overbrakt stevningen har
bestemt seg for at saken er godt nok opplyst, gjennom saksøkerens stevning.
Hallo! Våkn opp!
Dersom vi tenker oss en rettferdig domstol, skulle det ha
vært satt av omkring 25 dager bare for å lytte på båndopptak som bekrefter at
Amelia Riis og advokat Ole Kristian Aabø-Evensen lyver. Det er ikke blitt satt
av ett eneste minutt til dette.
Hva saksøkte (meg) måtte ha å si, bryr dommeren og
sorenskriveren seg ikke om. Ikke misforstå. Dommeren har en klar plikt å la den
saksøkte få imøtegå saksøkerens krav, før saken berammes til hovedforhandling.
Dommeren skal nemlig følge loven, uten at noen behøver å si det til ham/henne,
jf tvml
§191.
Dette prinsipp – det kontradiktoriske prinsipp – hører til
en av de eldste rettigheter et menneske besitter, nemlig å få lov til å
forsvare seg. Denne rettigheten har ingen – selv ikke en norsk dommer fra Oslo
– lov å ta ifra et menneske. Men det har altså Oslo tingrett nå gjort. Tja, det
er jo ikke bare Oslo tingrett dette gjelder, men også Oslo byfogdembete som
avholdt hemmelig rettergang mot meg hvor de bestemte at Einar Riis var mentalt
syk og at jeg hadde lurt han til å tro at han kunne vinne mot staten.
Hanne Tenden, advokaten fra Vogt & Wiig som opptrer som dommer (uten
et eneste gyldig dokument som gir henne rett til å sitte i en dømmende
stilling), mente at det var viktig å holde hele rettergangen mot meg skjult,
for da var det mindre sjanse for at jeg skulle få tid til å rømme fra Norge.
Hallo! På det tidspunkt hadde min familie for lengst kjøpt hus og bodd i
Luxembourg i ½ år. Denne Tenden var jo godt kjent med dette i og med at hun
oppdaget det senest da hun sjekket folkeregisteret, men så lenge jeg ikke
visste hva hun drev med, så kunne hun bare fortsette.
Hun må ha følt en spesiell lykke der hun satt og klekket
ut hvordan hun skulle ødelegge meg og Einar, uten at noen kunne stoppe henne.
Tenk å få lov å sitte og gjøre noe så stort som dette, da. Tenden må ha følt en
dyp ære over å ha fått dette spesialoppdraget fra sin sjef, Eva Johanne Nygaard
Ottesen, den gamle innbitte sjefen i Oslo byfogdembete og Tilsynsutvalget for
dommere (som sørget for at Einar ble innkalt til to hovedforhandlinger på samme dag og samme tidspunkt; 1. juni
2005, for på den måten å forvirre en eldre mann og således sikre at han ikke
skulle kunne delta i begge sakene han hadde anlagt mot: 1) Aabø-Evensen, og 2)
advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, begge dypt involvert i saken mot meg.
Sistnevnte som er satt opp som vitne mot meg i den kommende hovedforhandling,
synes å ha blitt fritatt fra å betale de kr 500.000,- han lånte av Einar i 2004. Tanken svever meg at det er
blitt inngått avtale om spesialgjeldssannering mot å sikre et for Aabø-Evensen
”godt” vitnemål), datter av høyesterettsdommer Marius Nygaard, og barnebarn av
enda en høyesterettsdommer Finn Nygaard. Dette var stort, og Tenden må ha følt
seg som en ekte dommer der hun nå fikk lov å administrere noe så spesielt som
en hemmelig rettergang.
Så hemmelig skulle advokat Tendens kjennelse være at den
skulle forkynnes for meg gjennom kringkasting på
Aha, så man kan altså bare true seg til en rett man mener
man har, ved å gå til TV og til noen dommere som ikke er alt for dyre? Ja, det
er nettopp dette jeg og mine rettigheter sliter med.
Men nå skal dere få høre litt mer om hva saken egentlig
dreier seg om.
I 9 år arbeidet jeg sammen med familien Riis i kampen mot
staten. Einar og Amelia forfattet og presenterte en rekke avtaler hvor jeg ble
overdratt rettigheter i deres milliardkrav mot staten, for på den måten å sikre
at deres familie ville få hjelp til sakene, og at sakene ville gå videre ved
deres død.
I 9 år hørte jeg intet annet enn gode ord fra denne
familien. Benedicte Riis Duryea, denne datteren av Amelia som bor i California,
la – etter et kort møte i deres hjem høsten 2004 – sitt hode på mine skuldre og
gråt en skvett mens hun takket så inderlig for den hjelp jeg hadde gitt dem. I
dag krever hun meg for omkring 15 millioner kroner, penger jeg aldri har fått.
I løpet av denne 9-års perioden hørte jeg aldri ett
negativt ord, ikke annet enn at Einar av og til var utålmodig for at ikke
sakene gikk så fort som han ønsket.
Etter at Einar døde, et dødsfall som nå viser seg å være
unaturlig (noe jeg vil komme tilbake til i en senere artikkel), tok det ikke lang
tid før ting begynte å endre seg, radikalt.
Selv etter at Amelia Riis plutselig en kveld (17. august
2006) signerte på en pressemelding som hennes flerårige fiende, advokat Ole
Kristian Aabø-Evensen, hadde forfattet for henne, forstod jeg ikke at det var
dette som skulle møte meg.
Etter å ha lest pressemeldingen, spurte jeg selvsagt
Amelia Riis hva som hadde skjedd. Hun fortalte meg at hun var livredd den
advokaten, at han hadde truet henne med å reise søksmål mot meg dersom han ikke
fikk pengene sine og en signatur på en pressemelding som skulle uskadeliggjøre
og nøytralisere alt hva avdøde Einar og jeg hadde utført i Riis-sakene.
Hun ble så presset og truet at hun ikke hadde annet å
gjøre. I hvert fall var det dette hun fortalte meg. Samme historie fikk jeg av
hennes sønn Kenneth Patrizio Riis, som hadde fått historien fra sin mor. Disse
alvorlige straffbare handlingene, hvor en advokat altså truer til seg et kr
300.000,- forlik, samt at han åpenbart har truet henne til å bli sin nye
klient, er anmeldt.
Men dere, tror dere Riksadvokaten gjør noe her? Nei, langt
i fra. Tror dere Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gjør noe med en slik sak?
Nei, tvert imot. De har truet meg med
politianmeldelse.
Hva er det familien
Riis krever av meg?
Jo, først krever de tilbakebetalt alle millionene jeg har
fått som deleier i kravene mot staten, pluss minst ti millioner til.
På
Hun har glemt en vesentlig detalj: Alt hun har fått, har
hun fått av meg!
Alle de 55.1 millionene hun fikk i fanget kom dit takket
være det arbeid som Einar, jeg og mitt nettverk utførte. Uten dette nettverk
hadde det aldri blitt en løsning, i hvert fall ikke på en god stund til. Uten
dette arbeidet hadde det ikke blitt noen penger på denne damen. Og uten mitt
arbeid med å skaffe familien fri rettshjelp, så hadde aldri Aabø-Evensen fått
oppdraget og kunnet innkassere over kr 3 millioner i saksomkostninger,
saksomkostninger som han etter avtale med dommer Margarete Hoff i Oslo
tingrett, kunne nedtegne med gaffel etter hvert som de påløp. Fine greier, som
Einar alltid sa.
Men, altså, før familien Riis kan kreve disse pengene, så
må de ha et rettslig grunnlag å bygge pengekravet på. Hvor finner man noe
slikt, da?
Jo, det har de funnet, eller rettere sagt; det har
Aabo-Evensen funnet ved å påstå at alle avtaler og erklæringer, testamenter,
alt av papirer som Einar og Amelia har signert på, skal anses å være ugyldig.
Slå den.
Og ikke nok med det. Einar var mentalt syk, han led av en
konspiratorisk lidelse, for det har Hanne Tenden – som verken har sett mannen
eller en medisinbok – slått fast i sin hemmelige arrestkjennelse.
Men dette holder ikke. Derfor har Aabø-Evensen foreslått å
påstå for retten at Einar var så konspiratorisk at han mente at alle var
fiender dersom de ikke hørte på ham. Ok. Dette vil si at ingen kan rokke ved
det Einar sier. Ingen kan da heller lure Einar, for han er jo så konspiratorisk
at man ville bli kastet på dør, slik Aabø-Evensen ble i mai 2003, dersom man
påstod at Einar hadde feil i sin vurdering etter 30års-krigen mot staten.
Nå kommer en av de store uttalelser fra Aabø-Evensen &
co. Aabø-Evensen påstår nemlig at jeg manipulerte Einar – til å tro at vi kunne
vinne mot staten! Og så vant vi. For en skuffelse det må ha vært for den som
plutselig oppdaget at han var blitt lurt til å ta imot 55.1 millioner kroner
etter 30 års kamp.
Etter å ha lurt Einar til å tro dette, skal jeg – i følge
Aabø-Evensens kaotiske tankevirksomhet – ha manipulerte Einar til å skrive
avtaler med meg hvor det ble avtalt at jeg skulle få overdratt en viss prosent
av kravet, som ville gi meg uttelling ved en seier. Tenk dere det, da. Skal man
ikke i sosialdemokratiet Norge ha rett til å ta ut den parten man har investert
dersom det går bra?
Men, rett skal være rett. Jeg har aldri skrevet en eneste
en av disse avtalene. Jeg har heller ikke involvert meg i innholdet. Jeg tenkte
aldri på å beskytte meg selv, men det gjorde altså Einar og Amelia.
Tilbake til Einar. For det første kunne ikke Einar
manipuleres, for han var så mistroisk mot alt og alle, at det ville være
umulig. For det annet så er det jo litt søtt å anføre at jeg har lurt familien
Riis til å tro at vi kunne vinne ved bl.a. å gjøre saken kjent for media. Det
var min jobb, og det klarte jeg ganske bra. Spesielt blir jo dette når vi
virkelig vant. Hva galt har jeg gjort dersom jeg gjennom mitt pågangsmot og
positivitet har fått Amelia og Einar til å tro på noe slikt. Ikke det; Einar
mistet aldri troen, verken før han traff meg eller noen gang siden.
Aabø-Evensen og Amelia (antakelig under ulidelig press)
stopper ikke her, for når de først har fått i gang manipulasjonsmølla, så kan
de like gjerne fortsette, og det gjør de ved å si at Einar, etter å ha blitt
manipulert av meg, manipulerte Amelia til å gå med på dette. Jøss. Hva blir det
neste i denne sirkelen av idioti som dommere og påtalemyndigheten synes å
trykke til sitt hjerte?
Einar fant seg en dame som han – på godt og vondt – delte
sitt liv med fra 1992 til han døde. Amelia kunne (nei, hun skulle) ha skilt seg
i 1992, da hun oppdaget dette. Eller kanskje hun skulle ha gjort det allerede
på 60-tallet da hun i Einars kontorskuff oppdaget Einars usendte brev til sin
sekretærs mor hvor han ber om morens tillatelse til å gå videre med datteren.
Hva gjør man ikke for penger og posh? Noen gjør alt. Amelia og barna har rekke
ganger uttalt at de aksepterte forholdet mellom Einar og damen. Han gjorde jo
tross alt en jobb for dem, og de ventet villig i så mange år det måtte ta, bare
de kunne få litt penger. Hele ekteskapet var et forretningsekteskap – som ble
videreført i den gylne griskhets ånd. Målet var jo edelt nok, penger, så da var
det vel verdt det.
Nåvel
Som en direkte følge av at Amelia Riis brøt den lojalitet
og tillit som eksisterte mellom meg og henne, la jeg inn mine krav i Einar
Riis’ dødsbo i Monaco.
Konsekvensene i verste fall for meg, var at jeg – ved
Amelia Riis’ handlinger/avtalebrudd – kunne miste muligheten til å gjøre
gjeldende min part i kravene mot staten. Det var årsaken til at jeg regnet i
grove trekk hva jeg har investert av penger, tid og karriere på denne familien.
Familien Riis’ krav mot staten, har for lengst passert 8
milliarder kroner. Det krav jeg la inn i dødsboet, er småpenger i forhold til
hva jeg kan få til ved å hente inn de pengene som Einar hadde rett på. Einar
hadde nemlig generalfullmakter. Kravene var hans eiendom like mye som hennes,
og han kunne følgelig inngå hvilke avtaler han ville, også med meg.
At det finnes penger, er det ingen tvil om. På ordre fra
statsminister Gerhardsen og statsministrene etter han, har rederne – som nevnt
ovenfor – blitt pålagt å skjule store deler av sin formue i utlandet, for a
rainy day, som de sier. Det er ikke jeg som sier dette, men Arnljot
Strømme Svendsen, mangeårig professor på Handelshøyskolen i Bergen.
Pengene er aldri blitt hentet tilbake til Norge, og har heller aldri vært en
del av nasjonalregnskapet, noe Finansminister Kristin Halvorsen i et ullent
svar bekrefter til meg. Hun går klokelig ikke inn på statens
ansvar overfor pengenes rettmessige eiere.
Kanskje den som leser dette skrift er en arving til en
norsk reder som har dødd i perioden etter krigen. I så fall kan du være arving
av penger som aldri ble hentet tilbake til Norge da boet skulle deles. Eller
kanskje du er kreditor til et rederi som har gått konkurs i perioden etter
krigen. I så fall er ditt krav fremdeles gyldig. Hvem dere skal gå på for å
gjøre kravet gjeldende? Snakk med meg, så skal vi se om vi ikke finner en
løsning for dere også.
Så der sto vi høsten 2006: Jeg hadde lagt inn et større
millionkrav i boet. Samtidig gjorde jeg gjeldende den rett Einar ga meg til å
være hans testaments eksekutor.
Som tidligere
nevnt fant Einar seg en god venninne i 1992, som ble Einar’s so to speak
livsledsagerske for resten av hans levetid. Dette må ha skadet Amelia Riis
fælt. Hva slags menneske blir man av å utsette seg selv for alle psykiske så
vel som fysiske prøvelser som nødvendigvis må komme når man aksepterer å leve i
et forhold hvor den annen har en … som denne oppsøker/blir hentet av ved enhver
ledig stund – år etter år? Hevnlysten må ha kommet snikende. Einars venninne
har bekreftet overfor meg at hun har mottatt flere drapstrusler som kom fra
noen av hennes venninner.
Amelia
har fortalt at hun, sønnen og datteren i USA, likevel aksepterte forholdet og
levde med det, i påvente av at Einar skulle hente inn de store pengene. Ekteskapet
og situasjonen ble opprettholdt alene av denne grunn. Pengene gikk foran alt.
Også sannheten.
Utover
høsten 2006 begynte jeg å få lite hyggelige telefoner og brev fra sønnen i
huset, og etter hvert fra deres nye advokat, advokat Aabø-Evensen. Brevene ble
hele tiden skrevet i trussels form, noe som er straffbart. Dere visste det
kanskje ikke, men selv om man har et krav mot B, så har man ikke lov å true (se nederst på venstre side hos
Kjerschow, om dette) med rettssak for på den måten å skremme B til å betale.
Har man et krav, og B setter seg på bakbena, så får man gå til retten, men for
Guds skyld ikke true ham, for da er det plutselig du som er blitt kriminell.
Det som
har skjedd siden den gang og frem til i dag, kan kort sammenfattes som ren
misshandling, utpresningsforsøk, mobbing, trakassering og tortur fra dette
Clandestine-nettverket og deres verktøy;
I 30 år
kjempet nemig Amelia og Einar Riis mot norske domstoler, uten å vinne. De ble
mishandlet og torturert av disse gjennom nesten hele denne perioden. Hjelp fikk
de aldri. Bare motstand, nederlag, misere, og økonomisk ruin.
Familien
Riis’ lykke i de norske domstoler har tydeligvis snudd, for nå får de plutselig
all den hjelp de ønsker, og mye mer til, hvor all hjelp fra dommerne går ut på
å bryte loven og frata meg alle rettigheter. Intet av hva domstolene til i dag
har utført eller ikke utført har vært i tråd med loven. Gang på gang har jeg
henvendt meg til Kongen og Regjeringen. Jeg får intet annet svar enn at Stoltenberg
og Storberget støtter denne mishandling og tortur, og for så vidt ikke har noe
imot at det fortsetter, og Kongen slår følge. Med sine ord kan de ikke se at
denne mishandling og tortur er urimelig. Gad vite hva det internasjonale
samfunnet vil si når de får kjennskap til denne delen av fredsnasjonen,
bistandsnasjonen og menneskerettighetsnasjonen; Norge.
Tilbake til kravene
Jeg har nevnt mine krav. Amelia Riis på sin side, har
altså reist krav om at jeg skal tilbakebetale til Einars dødsbo alt det jeg har
fått i tråd med våre avtaler. Før dette kan skje, må altså alle avtaler kjennes
ugyldige.
Et betimelig spørsmål i denne sammenheng: Hvem har størst
interesse av å få kjent avtalene – det vil si min rett til 20% av kravene mot
staten Norge – ugyldige? Amelia Riis eller regjeringen? Tenk litt på det, for
etter litt tankevirksomhet kan man se konturene av hvem som i virkeligheten
står bak Amelia Riis, og ”advokat” Aabø-Evensen.
Så får jeg spørre Amelia Riis, da, om hun virkelig mener
det Aabø-Evensen fremfører?
Ett tegn på at dette ikke kan være hennes ord, men enten
sønnens eller hans venn advokat Aabø-Evensen og hans samarbeidende partnere i
nettverket, er at Amelia Riis i ni år aldri har nevnt med ett ord, eller med en
bokstav på et papir, at hun er misfornøyd med det jeg har utrettet for henne og
hennes familie. Tvert imot har hun bare snakket godt om meg, bl.a. til presten
som forrettet under begravelsen av Einar. Løy hun en norsk prest rett opp i
trynet?
Et annet tegn er at hun bl.a. den 14. august 2006 sa rett
ut til meg – uten at jeg helt forstod hvorfor – at;
”Og du må ikke tro jeg ikke tror du fortjener de pengene
jeg betaler. Jeg deler med deg så gjerne som bare det, altså.” Hør opptaket
Dette ble sagt bare noen uker før hun brøt med meg.
I stevningen mot meg får jeg skylden for å ha kastet
Aabø-Evensen på dør. Einar’s sønn som sammen med Aabø-Evensen selv påstår dette
for Oslo tingrett, slo derimot fast følgende da dette spørsmålet kom opp i
samtale oss imellom den 25. august 2006:
0:18:25”Han gikk og skrøt om at Falkefjell, og det husker
jeg selv, og jeg har jo ikke liksom fulgt med saken sånn som dere, ikke sant,
pluss at avhør av vitner og alt det der, jeg husker jo gjennom årene fars
frustrering om hvordan han opererte, ikke sant, det er derfor det kom til et brudd.” Hør opptaket
Og hva synes Kenneth Patrizio Riis selv om sin nye
advokats arbeid den gang Aabø-Evensen jobbet
for hans far? Jo, slik uttrykker han seg om den saken:
0:17:37”Ja, jeg skjønner ikke, når du betaler en mann, og
betaler han mer enn det du skal betale han for en drittjobb han har gjort, at
du også skal unnskylde for å bli lurt.” Hør opptaket
Han må jo være forferdelig imponert over Aabø-Evensen når
han nå trekker han inn i familien igjen.
Siste delen av uttalelsen kom for øvrig i forbindelse med
at Amelia Riis måtte si unnskyld med utropstegn på den første pressemeldingen
hun ble truet til å signere. Apropos denne pressemeldingen. Forløpet var i
korte trekk slik:
Einar og Amelia nektet å betale for Aabø-Evensens anke til
Høyesterett i den såkalte Falkefjellsaken. Den var mangelfull, manglet bilag
som aldri ble sendt til Høyesterett, og Aabø-Evensen selv holdt seg borte fra
Einar og Amelia i fire måneder. Det var ikke mulig å få tak i ham, antakelig
fordi det allerede før Falkefjellsaken var oppe i Borgarting lagmannsrett var
oppstått en særdeles kald front mellom Aabø-Evensen og Riis, dette bl.a. fordi
Aabø-Evensen – rett før saken skulle opp til hovedforhandling – hadde truet med
at; enten får jeg legge frem mine hypoteser på hva som har skjedd, ellers så
får du finnen en annen advokat.
Anken ble i hvert fall grundig avvist av Høyesterett, og
Amelia nektet å betale kr 167.000,-. Aabø-Evensen gikk da til sak mot Amelia med
krav om betaling. Amelia reiste motkrav. Saken ble delvis vunnet i Asker og
Bærum tingrett idet Aabø-Evensens honorarkrav ble halvert. Riis tapte på sin
side motkravet, ikke overraskende. Hadde man vunnet ville det fått fatale
konsekvenser, ikke bare for lille Aabø-Evensen og hans forsikringsselskap men
også for regjeringen som da måtte ha satt i gang med forsvarstaler mht den
skjulte utenlandsformuen. Vell. Saken ble anket til Borgarting, og etter at
Einar døde, ville Amelia, eller Aabø-Evensen, jeg vet ikke lenger, løse saken
med et forlik.
Amelia Riis ble invitert til Aabø-Evensens kontor på
ettermiddagen den 17. august 2006. Her ble hun sittende i tre timer og fikk
ikke slippe ut før hun hadde signert pressemeldingen. Den eminente advokat
Aabø-Evensen var så oppsatt av å få henne til å signere det skriv
(pressemeldingen) som skulle løfte ham opp til høyder ikke engang Kongen kan
drømme om, at han rent glemte det aller viktigste i slike saker: Å lage en
forliksavtale.
Forliket ble aldri nedtegnet på papir, og ingen vet
egentlig hva Aabø-Evensen fikk forlikt. Selv var han mer opptatt av å være
fornøyd med seg selv; at han virkelig hadde klart å true den nær 80 år gamle
damen til å signer på et papir som gjorde ham til Kongen av advokater. Han har
til og med klart å true henne til å signere på at jeg ikke representerte henne
i denne saken mot Aabø-Evensen.
Jeg ser det for meg hvor nervøs han må ha vært, hvordan
blodet må ha brust i hans årer i minuttene før hun signerte, og hvilken
feststemning han må ha følt da hun endelig signerte. At han så seg nødt til å
be en av sine andre advokater eller sekretærer om å komme inn og signere på at
den eldre vettskremte damen ikke var under noen form for press eller trusler
når hun signerte, fikk så være. Etikk og moral har ingen plass i denne
business, for da stopper jo pengestrømmen, det vet alle. Dette var lykkedagen
for Aabø-Evensen, han var nå kommet inn i den høyeste elite en advokat kan
drømme om. Ingen ville lenger si noe stygt om denne gutten, nå nei. Og om noen
tvilte på hans arbeidsinnsats i Riis-saken eller om hvorvidt Einar var gal, så
var det jo bare å dra frem pressemeldingen som heretter må ha vært fast
inventar i hans innerlomme.
Men, hva skjedde egentlig i de sene kveldstimer den 17.
august 2006, på Aabø-Evensens sentrumskontorer i Oslo? Jeg kan med en gang si
at Riksadvokaten vil ikke vite hva
som skjedde, for dette er virkelig kriminelt, og for øvrig kan man jo ikke ta
tak i slike saker hvor advokatvennen til Jon Killengreen (mannen til Ingelin) har
gått over grensen og ikke kommet tilbake. Riksadvokaten har ikke annet å gjøre
i slike saker enn å legge begge hendene for øynene og i det lengste håpe at
noen andre løser problemet for ham, for eksempel Okkupasjonsberedskap.
Før jeg går over til samtalene, skal jeg bare si noen få
ord om samfunnets voktere, og hvordan de forholder seg til det som skjer. Som
dere sikkert har forstått, viser det seg at de ikke vil løfte en finger.
Samtalene nedenfor viser kriminalitet på det aller verste, utført av en advokat.
Det er disse samtalene – som beviser en kriminell advokat tatt på fersken – som verken
Riksadvokat, dommere, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, advokatforeningen
m.fl. ikke vil høre ett ord av.
Her får alle relevante myndigheter forbrytelsen servert på
et sølvfat, og så vil ingen røre saken. Situasjonen er langt mer absurd og
uforståelig enn hva Kafka etter beste evne klarer å presentere i ”Prosessen.”
Situasjonen jeg opplever er identisk med å la en massemorder – som står i et
kjøpesenter og plaffer ned hver eneste en som forsøker å kjøpe Gildes
kjøttvarer – få lov å fortsette, uten at noen griper inn. Hva skal man da
gjøre, når ingen av de som ved lov er satt til å være de eneste som kan gripe inn,
ikke gjør noe?
Opptakene og
Sannheten
Slik gjengir sønnen, Kenneth Patrizio Riis, hva hans mor
har fortalt ham om selve signeringen av den famøse pressemeldingen:
”Hun sa at det kom inn en mann, en sekretær eller en løper
eller noe sånt noe, som da liksom skulle bevitne at dette her ikke ble gjort
under press, men du vet, kommer en selger som snakker hjernevasker deg i fire
timer, så kjøper du alle tallerkenene hans, jeg mener det er jo ikke så mye…Å
overtale at en forbryter ikke er en forbryter, ikke sant, det er hans jobb, så
jeg mener det er ikke så vanskelig å overtale en, en…” (eldre dame, skulle han
si). Hør opptaket
”Du skriver på hva som helst.” Hør
opptaket
Og slik beskriver sønnen hvordan han oppfatter situasjonen
moren satt i den kvelden:
”Ikke sant, hvis du blir i den vanlige kjelleren som vi snakket
om før, ikke sant, hvis du skriver på første dag at, ikke sant, jeg undertegner
uten press, og så blir du banket i en uke, så det kommer noen erklæringer til
(ler).” Hør opptaket
Og hva sier sønnen om sin nye advokats personlighet:
”Men, jeg vet ikke, jeg fikk da se den i går, og jeg syns,
jeg syns han Evensen har, må jo ha et personlighetsproblem. Han er jo sånn, et
enormt ego, hva skal jeg si behov da så. Ja, jeg syns det er så kvalmt det han
på tar frem… det er jo helt jævlig, altså, men.” Hør
opptaket
”Jeg tror han har blitt skamslått når han var liten, så
han har liksom ett eller annet form for behov for å…” Hør
opptaket
Kanskje en passende beskrivelse i lys av advokatens
handlinger, men ikke spesielt heldig beskrivelse av sin egen nye advokat.
Hva sa så Amelia Riis om Aabø-Evensen og møtet med ham i
sin samtale med meg om morgenen den 18. august 2006?
”han mannen ER farlig. Fordi at, for hvis du, ja hva han sa, liksom hvis
Herman kom ut med noe nu, så skulle han ta deg til retten og så skulle han
komme med beskyldninger og så skulle han få inn, hør den da, få inn vitner som
ville si både det ene og det andre MOT deg.” Hør
opptaket
”men jeg vil i alle fall si: Mannen er farlig! Rett og slett. Og vær så snill,
gjør bare, nå ber jeg deg: Ikke skriv noe i RettsNorge om dette her, og ikke
kommenter det. For det blir…han han er altså rett og slett farlig.” Hør opptaket
”Men jeg bare ber deg, i alle fall så lenge, vi får ta det
over tid, men ikke ikke si noen ting, fordi at som sagt; Han er farlig.” Hør
opptaket
”Han er farlig.
Og han er bare det som står i hodet på han, det er hans ære, å, å,” Hør opptaket
”men jeg mener mannen er farlig, og vi må være trå litt forsiktig.” Hør
opptaket
En ting lot Amelia meg forstå, og det var at hun oppfattet
advokat Aabø-Evensen som farlig.
Var Amelia Riis fornøyd med meg, eller ønsket hun meg dit
pepperen gror? Hva er det egentlig som skjer her?
I en telefonsamtale den 21. august 2006, etter at
Aabø-Evensen nettopp hadde vært på hennes dør for å få signert enda en pressemelding som skulle gå mot
meg og Einar, sa hun følgende til meg om hvordan hun følte seg etter
Aabø-Evensens trusler og press:
”selvfølgelig, så jeg ventet litt, men så sa jeg…så nå vet
jeg ikke om jeg bare skal si at jeg, jeg kan ikke risikere å miste Herman, på
dette her. Ikke sant.” Hør
opptaket
Hun ga altså uttrykk for at hun ikke ville miste meg.
Dommeren, Ina Strømstad – den lille uskyldige jenta som av
alle ting skulle bli kriminell (hennes handlinger mot meg i saken er en
kontinuerlig krenkelse av en rekke straffebud, deriblant strl §110, §117 a, 132
a, §60 a, m.v. samt en kontinuerlig krenkelse av EMK art. 3 og art. 6.1 m.v.) –
vil ikke høre på sannheten den 11. desember 2007. De vil for Guds skyld ikke ha
sannheten inn dørene i tinghuset. Det har de bekreftet og gjort uttrykkelig
klart for meg.
Tore Schei, Høyesterettsjustitiarius og vokter av de
pompøse ord frem til neste mann skal overta, sier – med nødvendighet – mye
pompøst, som han ikke mener noe med. Hør bare
på dette:
”Skal vi ha en
rettsstat, må vi ha en forvaltning som er seg bevisst og respekterer rammer for
sin maktutøvelse.”
Schei skulle ha avsluttet med: ”Men, noen rettsstat, det
skal vi ikke ha.” En slik avslutning ville nemlig vært mer i tråd med den
norske rett han i dag forvalter og måten han gjør det på.
Schei har allerede sittet i flere år som justitiarius i
Høyesterett, men han har fremdeles ikke løftet en finger for å rydde opp i de
massive rettssikkerhetsproblemer som landet lider under. For problemer, det vet
han at han har når dommere kan tillates å fortsette å handle slik de gjør mot
meg, selv etter at både justitiarius, Stortingspresidenten, Justisministeren,
Statsministeren, Riksadvokaten og Kongen er blitt informert om hva som pågår.
Nå må dere skjerpe sansene litt mer: Når en dommer med
vilje bestemmer seg for at saken er godt nok forberedt (uten å ha hørt den
saksøkte) og derved sender ut innkalling til hovedforhandling – før hun sender
ut stevning med tilsvar – så skal denne dommeren fradømmes sin stilling, jf
tjml §15, samt at hun skal straffes, jf bl.a. strl §110. Disse reglene gjelder – kanskje noe overraskende
for enkelte dommere – for dommere også (en dommer
som sådan, handler mot bedre viten…). Men, intet skjer. Mishandlingen bare
fortsetter. Som leserne vil se så bekrefter Ina Strømstad at stevningen er
forkynt (ikke på lovlig vis i medhold av Forkynningskonvensjonen
av 1965 art. 14 m.v) den 24.
oktober 2007. Like før dette har hun allerede produsert et annet
dokument i saken; innkalling til hovedforhandling av 19. oktober 2007. Som leserne kan se så ble stevningen
liksom forkynt den 24. oktober 2007. Men i og med at hun allerede hadde bestemt
seg for å avholde hovedforhandling før stevningen var forkynt for meg, satte
hun tilsvarsfristen til den 14. oktober 2007, 10 dager før stevningen var blitt
forkynt og 10 dager før jeg hadde fått vite om noe tilsvarsfrist. Dette er ganske
friskt og kriminelt, men det ville jo se litt mer ryddig ut at tilsvarsfristen
var løpt ut da hun berammet saken. Dermed kunne hun sende ut innkalling til
hovedforhandling 5 dager senere, noen dager før stevningen var forkynt, og
altså, nei, kjære lesere, ser dere hvor galt dette er?
Videre
Årsaken til dette maktmisbruk, denne mishandling og
tortur, er at dommerne bare vil høre på familien Riis’ løgner, og advokat
Aabø-Evensens syke fantasier om seg selv og hvordan han skulle ønske at hans
egen verden ble en del av dommernes verden.
Nei, dommerne vil ikke engang høre på dette tøvet. De vil ikke høre et ord om noe, de vil bare få meg
dømt og slaktet for 1) at jeg for litt over 10 år siden røsket litt i de råtne
plankene som deres korthus av en domstol er fundert på, og 2) at vi har funnet
den røde tråden inn i Okkupasjonsberedskap’s ulovlige pengekilde i Sveits. Her
ligger det så mye penger at Oljefondet muligens – jeg vet ikke med sikkerhet –
må stilles i en meget mørk skygge.
Den situasjonen Oslo tingrett, sorenskriver Geir
Engebretsen og Ina Strømstad har puttet meg i, kan beskrives som å bli bundet
fast til en påle midt på Karl Johan en lørdags formiddag i julerushet hvor noen
dommere og advokater stiller seg opp med noen hagler og greier og begynner å
skyte løs på vedkommende til langt ut på ettermiddagen, til ingen gidder å se
på mer.
Ingen løfter en finger for å stoppe dem. Stortinget bryr
seg ikke, regjeringen med den lille justisminsteren har annet å ta seg til med,
de pusser skoene sine og venter på Gore, dommerne er opptatt med å skyte,
politiet og påtalemyndigheten står og ser på og synes det er litt ille at
heller ikke de får lov å gripe inn, mens Riksadvokaten fremdeles sitter på sitt
kontor med hendene for øynene og håper. Kongen har sine ”problemer” og får ikke
rikket seg.
Ingen, ikke en eneste en av de som liksom skal beskytte
borgerne mot allmennhetens overgrep, løfter en finger for å stoppe torturen og
mordet. Dette er virkeligheten, folkens, for alle disse institusjonene har i lang
tid vært enten informert om hva som skjer, eller er deltakere som er blitt
anmodet om å stoppe mishandlingen.
De faktiske forhold taler for seg. 1) En syk advokat har i
mange år gått og vært sur for at jeg hjalp familien Riis til en liten
del-seier. Han vil ha hevn, og til det bruker han sitt nettverk. 2) En rekke
personer i det Clandestine-nettverket er livredd for at jeg skal få tak i de
milliarder av kroner som Einar Gerhardsen like etter krigen bestemte at norske
redere i all hemmelighet skulle spare opp i utlandet. Her er det så mye penger
at oljefondet vil kunne bli stående under en meget stor skygge.
Disse to momentene har fått det ypperste av kriminelle
hjerner i Norge, enten det er advokater, dommere eller politikere, til å
iverksette alle ulovlige tiltak for å stoppe meg. Som det sto i
Til slutt, for denne gang: Har Amelia Riis en fri vilje,
eller styres hun av trusler og press fra dette Clandestine-nettverket som bl.a.
har infiltrert Oslo tingrett for å knekke meg?
Jeg velger å tro at saken ikke dreier seg så mye om
forholdet mellom meg og Amelia/Einar Riis, men mer mellom meg og den vanvittige
formuen som dette nettverket har stuet bort i Sveits og andre land, etter ordre
fra statsminister Einar Gerhardsen og hans etterfølgere.
Tenk dere bare hvilke konsekvenser det vil få når
rederarvinger og kreditorer etter avdøde rederer og rederier som har gått
konkurs (etter krigen) reiser sine krav mot staten, som jo er ansvarlig for at
nettopp deres arv eller kreditorkrav aldri ble utbetalt idet
Beredskapsutvalget/Okkupasjonsberedskap ga ordre om at pengene for alt i verden
måtte forbli skjult. Fondet etter Gerhardsen må jo antas å være om ikke verdens
største, så i hvert fall Norges største korrupsjonsfond, totalt ute av statens
hender.
Jeg oppfordrer leserne til å gjøre noe med situasjonen,
for den situasjonen som disse menneskene har satt meg i, kan lett skje deg
neste gang.
Helt til slutt: Ikke still deg selv spørsmålet: Tror jeg
på dette, da?, med mindre du virkelig har tenkt å grave deg ned til sannheten,
for da først å være i stand til å svare på spørsmålet.
Herman J Berge
Luxembourg 8. desember 2007
RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett