Oppdatering
10.08.2009
Etter at Rettsnorge skrev om ”En Verden” har den norske
avdelingen av dette udemokratiske nettverket lagt ned sine nettsider, og har
antakelig gjemt seg i mørket (skjult for folket) for å lettere kunne videreutvikle
sin ideologi om at alle verdens folk skal styres av én militær hær, og én lov,
underlagt dem. Årsaken til at de støtter FN, er den at FN pr i dag er det beste
verktøyet for å kunne lykkes med ideologien (planen). Se på denne gjengen
av soldater og politikere. Vurder ”En Verdens” ideologi sett i lys av den
ideologi de gjennom sitt medlemskap i de forskjellige partier representerer, og
døm deretter selv.
16.12.2007
seks års fengsel for Odd Einar Dørum?
Det er ”mektige” folk uten skrupler jeg kjemper mot.
I forbindelse med den offentlige eller semioffentlige
sverte-, hat- og torturkampanjen som er iverksatt mot meg, intervjuet TV2’s
stjernereporter, Mats Ektvedt, tidligere justisminister Odd Einar Dørum Venstre
og En
Verden[1]
i mai 2007 om hans og min rolle i den såkalte Riis-saken.
Dørum uttalte følgende til reporter Ektvedt om sin egen
rolle i Riis-saken:
”Jeg trodde saken var slutt i forbindelse med forliket, og håpet jo, i hvert fall for å si det på egne vegne, at ekteparet Riis skulle få en god alderdom.”
I følge TV2 sa Dørum dette fordi Dørum virkelig mente at
ekteparet skulle få en god alderdom. Hadde nå enda Dørum ment dette. Han mente
ikke ett eneste ord, noe jeg skal dokumentere her. Ikke bare det. Jeg skal også
vise at Dørum opptrådte straffbetingende idet han ikke bare torturerte familien
Riis og meg i flere år, men at han også i straffbar hensikt lurte Amelia Riis
inn i et forlik, i den hensikt å spare staten (Okkupasjonsberedskap) for
hundrevis av millioner av kroner.
Den 28. februar 2001 falt det dom i den s.k. Skiftesaken i
Oslo byrett. Saken hadde på det tidspunkt stått i byretten i 23 år! Dørum og
Bondevik tok i ettertid ansvar for treneringen (se nedenfor om dette), men ved
god hjelp av det forbudte nettverket klarte de å svindle seg ut av
erstatningskravet som måtte følge et slikt ansvar. Se en kort beskrivelse av saken
her hvor det kommer klart frem hvordan – som jeg skriver – Dørum svindlet
Riis-familien. Forholdet er godt dokumentert, slik at beskrivelsen svindel er en adekvat beskrivelse, hvor
det er åpentart at en Riksrettssak mot Dørum skal ende med fellelse.
Den 15. oktober 2001 leverte jeg inn min avhandling: ”Rettssikkerhetsspørsmål belyst ved voldgift.”
I brev av 28. november 2001 besvarte daværende justisminister
Odd Einar Dørum mine og Einar’s henvendelser. Han lovet å se på saken.
Bare få uker senere, fredag den 21. desember 2001 og altså
et par dager før julaften, hilste den menneske- og familiekjære Dørum til familien
Riis (merk dere Dørum’s signatur), hvor han ga dem klar beskjed om at torturen
– som hadde pågått i omtrent tretti år, hvorav 23 år i Oslo byrett – ville
fortsette, nå i Borgarting lagmannsrett. I tråd med det offentliges og
semioffentliges (”Okkupasjonsberedskap”) sedvane sørget man for at meldingen
kom like oppunder den dagen da alle skal være snille med hverandre, og hvor en
slik melding vil gjøre aller vondest.
Slik er Dørum, og slik er dette nettverket han er en del
av. Her finnes ingen hjerter eller følelser, kun ondskap, griskhet og en syk
tanke om at dette er det beste for nettverket. Julehilsenen fra Dørum & Co
ble ikke engang sendt pr. brev. Portoen ble vel av Dørum vurdert å være for mye
å spandere på denne familien. Det var vel høytid nok for Dørum å egenhendig få
lov å gi denne meldingen til det aldrende og av all mishandling og tortur
svekkede ekteparet.
Jeg må kort få lov å fortelle om et møte jeg og Einar
hadde med Dørum da han satt som Samferdselsminister. Einar hadde som vanlig
ikke nevnt at jeg var med. Jeg var alltid overraskelsen i de møter vi hadde med
ministrer, stortingspolitikere, rederforbundet og andre som var involvert i
saken. Da Dørum oppdaget meg like ved inngangen til hans kontorer, holdt han på
å sprekke. Han ble vanvittig sint, men sa intet. Det eneste man kunne se var
hans kroppsspråk, øynene, og at han så vidt klarte å holde sitt sinne for seg
selv. Utover i møtet klarte han likevel å slappe av og høre meg ut, og det hele
endte helt greit. Men hans reaksjon da han så meg, må jo bety at han visste
hvem jeg var uten noen gang å ha sett meg. Og det, det tyder igjen på at hans
tilknytning til nettverket har vært god og at han har vært oppdatert på
informasjon om Riis’ kontraktspartnere.
Det var først etter stort politisk press at Dørum så seg
tvunget til å snu omkring midten av februar 2002. Alderdommen til familien Riis
var vel det siste han tenkte på, da han måtte gi seg for presset.
Dette presset som var en blanding av politisk press og
folkeopinion, ble skapt som følge av ”Okkupasjonsberedskap’s” kampanje mot meg,
hvor de hadde klart å stoppe sensuren av min avhandling, som skulle ha vært
klar rundt årskiftet 01/02. Dagbladets artikkel den 4. februar 2002 forteller kort hva
saken gjaldt.
At Dørum ikke serverte familien Riis’ ve og vel en eneste
liten tanke, viser han i hvert eneste skriv han har sendt meg og familien Riis
deretter, hvor han igjen og igjen truer med rettssak, dersom de ikke forliker
saken. Som nevnt i andre artikler er det strengt forbudt, og derved forbundet
med straffansvar å true med rettssak (søk etter Kjerschow) for å få til en
løsning. Dørum forstod at denne trusselen var langt verre enn en alminnelig
straffbar trussel om rettergang, i og med at statens egen dommer, kst.
lagdommer Nils B. Hohle allerede i 1978 hadde gitt de innvidde et bilde på hvor
langt regjeringen var villig til å gå. Dommeren sa seg villig til å punktere Riis’
saksanlegg. Punkteringen var så kraftig at det tok 23 år å få en dom i første
instans. Dere kan jo tro hva disse truslene fra Dørum må ha fått familien Riis
til å føle: 23 år til, da er vi godt over hundre år. De skal altså knekke oss.
Ja, det var Dørums plan: Ta imot det jeg tilbyr, eller gå til grunne uten noe.
Dette er tortur, og det var nettopp det Einar følte.
Litt over en uke etter at avisene begynte å skrive om
sensursaken, som til slutt endte i TV2 sine nyhetssendinger – som følge av Kåre
Valebrokks engasjement og til tross av Mats Ektvedts sterke motvilje til meg og
det arbeidet jeg utførte for Riis – fikk jeg under en samtale i Bergen med
journalist Geir Salvesen vite at Dørum ville se på saken på ny. Dette ble meldt
i Aftenposten den 14. februar 2002.
I artikkelen lyver Dørum så det rent fosser rundt han. Han
sier bl.a. at det er hans plikt å se på saken, at den må foretas sammen med en
rekke andre ministrer, at det er en komplisert og sammensatt sak, og at han har
brukt mye tid på å sette seg inn i saken. Isolert sett er dette riktig. Satt i
sammenheng med virkeligheten driver han å villeder det norske folk. Dørum hadde sett på saken, han hadde foretatt en vurdering med resten
av regjeringen, saken var ikke blitt verken mer eller mindre komplisert, og
ikke minst; alt dette hadde han allerede gjort høsten/vinteren 2001, hvorved
han hadde konkludert med at han ikke
ville hjelpe, se brevet av 21. desember 2001. Det er altså ren løgn fra denne
tidligere justisminister å si at han på ny har foretatt de handlinger han to
måneder tidligere hadde foretatt, og avlevert konklusjon på.
Dagen etter, den 14. februar, meldt i Aftenposten den 15. februar 2002,
fikk jeg telefon fra Salvesen som kunne fortelle meg den gode nyheten; at Dørum
ville invitere familien Riis til forliksforhandlinger. Nyheten ville bli
trykket – med enerett, vil jeg tro – i Aftenposten dagen etter, fikk vi vite.
Gjennom oppslaget i Aftenposten fikk vi med egne øyne, som det heter, se at
Dørum plutselig hadde bestemt seg, igjen. Denne gangen brukte han ikke et halvt
år, eller en måned for å gå igjennom denne ”komplekse” saken. Neida, denne
gangen brukte han mindre enn én arbeidsdag på jobben. Hvor grundig kan et slikt
venstrehåndsarbeid bli? I motsetning til sist han så på saken, hvor han kom
frem til det motsatte resultat like før jul 2001 – og hvor han hadde brukt uker
og måneder på jobben – hadde han plutselig fått følelser for familien. Disse
følelsene var nå blitt så sterke – skal dere få se – at han til slutt betalte
ut kr 55,1 millioner hvor han understreket at utbetalingen ikke medførte at
staten påtok seg noe ansvar i saken. Utbetalingen var altså en ren følelsessak
for Dørum. Troverdig? Nei.
Ikke en eneste journalist eller Stortingspolitiker har
noen gang hatt lyst til å undersøke om hvordan det var mulig for Dørum å
utbetale over kr 55 millioner til familien Riis, bare fordi han ønsket de en
god alderdom. Som sagt. Det finnes ikke troverdighet i slike utsagn. Man gir
penger og annet til mennesker man har følelser for, men 55 millioner? Tar vi
bort Dørums falske følelser, og ser på forliket, så står det der at: ”Forliket
representerer ingen erkjennelse av ansvar.” Neivel. Ville ikke dette være god
nok grunn for gransking, at Dørum har utbetalt kr 55 millioner helt uten grunn.
En slik diametral endring fra to måneder tidligere, gir
god grunn for å stille ett viktig spørsmål: Hva hadde endret seg fra den 21.
desember 2001 frem til den 14. februar 2002? Hadde det kommet til nytt faktum?
Andre eksepsjonelle nyheter eller endringer? Nei, intet hadde endret seg,
bortsett fra at det hadde gått to måneder siden forrige avslag. Justisminister
Dørum hadde altså intet nytt å bygge sin kuvending på. Det lå altså noe annet
bak hans motvillige ønske om å betale Riis noen millioner for de milliarder av
kroner som Norge (dvs: Okkupasjonsberedskap) hadde plyndret dem for.
Som det fremgår av artikkelen i Aftenposten den 15.
februar 2002, forteller Dørum ”stolt” til Aftenpostens lesere at han skal
invitere Amelia Riis til forliksforhandlinger, med sikte på å inngå forlik.
Tror dere at den tidligere justisminister og Venstreleder mente noe av det han
her fortalte til Aftenposten? At Amelia Riis – alene – skulle få møte Staten
for å diskutere forlik? Beklager. Han mente ikke ett ord. På ny skal dere få se
hvor lite man kan stole på denne tidligere justisministeren. Og hvordan kan jeg
nå si dette så skråsikkert, da? Jo, fordi han fortalte sine lakeier i
Regjeringsadvokatembetet – et embete som dere allerede har stiftet bekjentskap
med og som viser at de overgår enhver kriminell organisasjon i metoder og
resultat (Les for eksempel dette brevet med vedlegg) – at han ikke ville ha noe med
familien å gjøre. Se regjeringsadvokat Thomas K. Svensens brev til Riis’
advokat (som altså heller ikke denne gangen var Aabø-Evensen) av 21. mars 2002.
Før dette brevet kom, hadde vi – jeg, Einar og Amelia
(Aabø-Evensen hadde for lengst satt seg selv ut ved flere ganger å ha vist at
han var statens (nettverkets) mann) – ventet i over tre uker uten å ha hørt en
lyd fra Dørum og hans lovnader om forhandlinger.
I mellomtiden, den 9. mars 2002 meldte også Dagens Næringsliv nytt i
saken. Her fikk man et inntrykk av at ekteparet og staten hadde fremforhandlet
noe; Dørum trekker sin anke, dersom Riis trekker sin. Dette kom frem uten at
det hadde vært kontakt med ekteparet, en kontakt vi fremdeles den 9. mars 2002
forventet at skulle komme, jf artikkeltektsten. Merkelig, forresten, at jeg
hele tiden nevnes i disse sakene, jeg som i følge Aabø-Evensen og Dørum ikke
har arbeidet med og for denne familien.
Meget overraskende kom det like etter, i midten av mars
2002, en melding fra Aabø-Evensen. Han hadde fått en faks eller noe fra
regjeringsadvokaten, et forlikstilbud, som det ikke kunne forhandles på.
Hvilket forliksTILBUD er nå det, da? Et forliksultimatum, var det det var, og
det hadde dato 7. mars 2002. Med dette forlikstilbudet fulgte det et trusselbrev av 7. mars 2002 fra Dørums lakei, Svensen, hvor
det står: ”Vedlagt følger utkast til
forliksavtale… Tilbudet er endelig…og
således ikke gjenstand for
forhandlinger”. Aabø-Evensen hadde vel sin egen agenda da han ikke
videreformidlet tilbudet straks på faks, og lot vente to-tre dager før han
sendte det til Riis. Og hvor ble det forresten av lovnadene fra Dørum om
forhandlinger? Som sagt, han løy, for Aftenpostens lesere.
Som enhver vil forstå så er det i slike saker – kanskje
spesielt hvor staten er part – viktig å få sannheten på bordet før noe
forlikes. Hopper man over slike viktige momenter når man søker forlik med en
part, har man åpenbart lagt grunnen klar for den ene forlikskrenkelsen etter
den andre, etter hvert som sannheten stiger til overflaten. Fiendskapet kan
blusse opp og bli verre enn det noen gang tidligere har vært, rett og slett
fordi den ene som har gitt av sin tillit føler at den andre bare fortsetter å
svindle. Hvorfor tok staten likevel en slik sjanse? Jo, fordi man var sikre på
at før sannheten ville komme opp, ville Einar forhåpentligvis være død. Amelia
ville ikke være noen sak å snu og vende på etter Aabø-Evensens vurdering, mens
Berge – etter at Einar var død – han hadde de egne planer med, som vi nok ser
mer enn konturene av i dag.
7. mars tilbudet var det første av en rekke tilbud fra
Dørum, som kom som et resultat av at jeg og Einar hele tiden ønsket å forhandle
med det for øyet å få frem sannheten før man forliktes.
I brev fra Dørum til meg av den 11. april 2002 kom hans andre trussel, se siste side:
”Dersom tilbudet ikke aksepteres…”
Vi skrev nye brev til Dørum og ba i realiteten om fornuft.
Dørum svarte med nye trusler i brev av 17. april 2002, se siste side siste avsnitt:
”Dersom tilbudet ikke aksepteres…”
Vi kunne ikke gi oss, og svarte med en rekke brev, til
ingen nytte.
I brev av 10. mai 2002 kan det se ut for at Dørum ønsket å
lukke jernjomfruen
igjen for godt, med både Amelia og Einar inni.
Ikke mange ukene etter dette, meldte mediene at det var
kommet til brudd mellom staten og familien Riis. Bare en dag eller to senere,
fikk jeg underhånden vite at Dørum fremdeles kunne tenke seg å forlike saken,
men at han måtte ta denne retningen i og med at Riis var blitt så vanskelig.
Ren tortur er beskrivelsen på justisminister Dørums handlinger. Tenk dere for
en pine han utsatte ekteparet for. Her hadde Riis kjempet i tredve år for sin
formue. Når Riis ser at det kanskje kan se ut for at det blir en løsning, så
blir de kastet ut i det iskalde havet igjen, for å bli etterlatt der et halvt
år til.
Etter dette gikk det et halvt år med enveis brevskriving
til denne justisministeren, som i dag altså sier at han ønsket at familien Riis
skulle få en god alderdom, uten svar. Neste svar kom først i Dørums brev av 21. januar 2003
hvor han viser til diverse brev fra meg og Riis, og forteller at han
plutselig står ved forliket. Han hadde altså holdt familien Riis for narr i
over et halvt år, igjen. Dette er ikke kattens lek med musen, men Dørums lek
med flere menneskeliv.
Etter dette brevet fra Dørum fortsatte vi å skrive til
ham, samt å kontakte andre politikere. Bl.a. ble Einar og jeg invitert til et møte
i Justisdepartementet i begynnelsen av mars 2003. Jeg kunne av naturlige
grunner ikke møte. Da Riis møtte meg noen timer etter møtet, hadde han fått
høre følgende av justisdepartementets representant: Forlikstilbudet som Dørum
har gitt, betyr at alle spørsmål – altså ikke bare domsresultatet – men
absolutt alle spørsmål som Aabø-Evensen hadde stilt under de tre måneder lange
forhandlingene, skulle anses å være forlikt, gjennom dette ene og endelige
forlik. Aabø-Evensen hadde altså vært en sentral brikke for staten under
hovedforhandlingene høsten 2000. Dette var galskap, og jeg ser nå hvorfor
Aabø-Evensen hoppet med harefot gjennom nær sagt alle fasetter av Riis-saken,
uten å gå i dybden (jf gjengangeren; det kommer vi tilbake til). Planen var
altså å lure Riis til få avsluttet absolutt alt som hadde med Riis å gjøre, med
ett eneste forlik. Riis ble selvsagt sjokkert over å få høre dette fra
justisdepartementet. Vi hadde jo en rekke store saker gående mot både
justisdepartementet så vel som mot Finansdepartementet, som vi var blitt lovet
at ikke skulle være berørt av et forlik.
Den 30. april 2003 sendte
Dørum ut et nytt brev til Riis, hvor han igjen truet familien dersom de ikke
forlikte saken. Se nest siste avsnitt: ”Dersom tilbudet ikke aksepteres…” Dette
var hans fjerde eller femte klare trussel til familien: Inngå forlik, eller
forvent minst 25 år til før du har en dom i lagmannsretten (det hadde tross alt
tatt 23 år i tingretten. Et slikt scenario var altså langt fra utenkelig, og
det var Riis klar over). Einar hadde på det tidspunkt passert 80 år, og Amelia
nærmet seg. De ville ikke kunne holde ut nye 25 år, noe Dørum og hans skjulte
nettverk var meget klar over.
Samme dag som Dørum sendte ut dette brevet ringte the
Registrar, Søren C. Prebensen, fra EMD Strasbourg. Han ønsket å gjøre det klart
for meg at vi riktig nok hadde vunnet i førsteinstans, men at det var to
instanser til å forsere. Jeg oppfattet den 45 minutter lange samtalen med EMD
Strasbourg, som en klar melding til meg og Riis, fra Menneskerettighetsdomstolen, at dersom vi ikke forlikte saken
nå, ville vi tape i de to andre instansene. Det er spesielt alvorlig å se hvor
langt den norske stats og sub-/semistats nettverk går inn i selve
menneskerettighetsdomstolen. For dem som ikke skulle være kjent med reglene i
denne domstolen, så har domstolen ikke lov å kontakte klager – eksempelvis
med forslag om løsninger m.v. før klagen er kommunisert til den innklagede
stat. Denne saken var på det tidspunkt ikke kommunisert, og handlingen –
telefonen fra Prebensen – var da i strid med domstolens eget lovverk. Her kan
dere for øvrig lese Riis’ brev av 29. juli 2004 til Carl I Hagen, som gir en
kort beskrivelse hvordan Einar Riis så på situasjonen ett år etter forliket.
Som kjent ble saken ”forlikt” den 5. juni 2003.
Vedkommende som liksom forlikte saken på vegne av hvem det nå enn var som sto
bak utbetalingen til Riis (sjekken på kr 53 millioner), ble funnet død på taket
til matsalen i regjeringsbygget, syv etasjer under sitt eget kontor, noen uker
senere. Var det noen som hjalp også ham?
Fylkesmann Hans Røssjordet fortalte meg og Riis under et
møte på hans kontor etter forliket at; ja, det var jo en ”Chicago-løsning”,
dette her. Litt penger til alderdommen, eller intet. Nettopp. Odd Einar Dørums
årelange mishandling og tortur av oss, hadde for ham og hans nettverk båret
frukter, gjennom bruk av klassiske mafia-metoder.
Og da er jeg kort tilbake til TV2’s opptak av samtale med
Odd Einar Dørum en gang våren 2007. Om min rolle uttalte Dørum til TV2 – et
opptak TV2 på det tidspunktet ikke fant så lurt å kringkaste – at mitt arbeid
for familien Riis – og arbeidet rundt forliket – hadde vært relativt begrenset.
Uttalelsen er ærekrenkende, sjikanøs, og en del av den mishandling og tortur som
denne mannen synes å være en viktig del av.
Ikke lenge etter forliket, nærmere bestemt 6. august 2003,
skriver regjeringens advokat, Henning Harborg til EMD Strasbourg – i
forbindelse med den klage som jeg hadde anlagt mot Norge på vegne av Einar og
Amelia Riis – og forteller at 1) de tar på seg skylden for den lange tiden som
hadde gått fra saken ble anlagt til forlik forelå 25 år senere. 2) Den saken
som jeg hadde reist for familien Riis i Strasbourg – hvor vi hadde klaget på
krenkelse av rettigheten; ”within a reasonable time” (23 år i første instans
uten endelig rettskraftig avgjørelse er åpenbart en krenkelse av denne
rettighet nevnt i art. 6.1) – nå kunne trekkes fra EMD idet staten hadde gjort
opp for seg to måneder tidligere, i forliket. Brevet til Strasbourg er noe av
det mest kriminelle jeg noen gang har sett, som ikke har tatt et menneskeliv
direkte.
To måneder tidligere var ikke vi kjent med at staten hadde
tatt på seg skylden for den lange tiden som var gått. Hadde staten innrømmet
dette før forliket, ville det vært en smal sak å fortelle Riksadvokaten at
regjeringsadvokat Thomas K. Svensen bevisst hadde løyet for dommer Margrete
Hoff i Oslo byrett da saken gikk for den domstolen de tre siste månedene av
2000. Svensen påstod nemlig den gang at det var Riis’ egen skyld at saken hadde
trukket ut i 23 år. Svensens handling er – sett i lys av regjeringsadvokatens
og regjeringens innrømmelse for EMD – et åpenbart fullført prosessbedrageri, jf
strl §270.
Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Dersom
Svensen under hovedforhandlingen hadde innrømmet det Harborg her innrømmet, så
hadde Riis fått utbetalt rentesrenter på domsbeløpet på kr 10. millioner, og
ikke bare flat rente. Dette ville ha gitt Riis en utbetaling på kr 249
millioner i 2001. Og hvem er det nå egentlig som skal sitte igjen med
rentesrentene i en erstatningssak som er vunnet. Den skadelidte eller
skadevolder? Svaret gir seg selv. Men fremdeles i dag sitter staten (det vil
si; Okkupasjonsberedskap) på disse den gang 205 millioner kronene i
rentesrenter, som i dag har steget til omkring en ½ milliard kroner.
Men dette er ikke det verste. Det aller verste er Dørum,
og hans handlinger. Dersom leseren klikker seg inn på Dørums brev av 17. april 2002, så vil man der – i første avsnitt
på s. 2 – se at Dørum lover Riis at forliket ikke skal ha noen
konsekvenser for den saken jeg hadde reist for Riis i Strasbourg. Han lover
familien Riis at et erstatningskrav i forbindelse med krenkelsen (eksempelvis
dersom staten innrømmer ansvar for at det har gått 25 år før saken var endelig
avgjort) ikke vil anses oppgjort ved et forlik. To måneder etter forliket gjør
Dørum det han lovet Riis at han ikke skulle gjøre. Han sier til EMD at det er
gjort opp for krenkelsen, i forliket. Han bedrar Riis og han bedrar Den
Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.
Klarere svindel mot Riis, og klarere bedrageri overhodet,
skal man lete lenge etter. Verst av alt. Bedrageriet ble utført av en person
som har fått tillit av det norske folk til å besitte justisministerposten. I
tillegg hadde han fått Riis’ tillit, ved Amelia Riis’ signatur. Vi stolte på
ham; at han skulle holde det han lovet i brevene til oss. Han brøt all tillit,
og så kommer han tuslende ut av Stortinget noen år senere og har mage nok til å
si at jeg ikke har jobbet for sakene og kravene, som jeg selv er deleier i.
Straffen for grovt bedrageri er 6 års fengsel, jf strl §271, første ledd, et straffebud
Dørum åpenbart har krenket.
Med dette som grunnlag er det i dag reist riksrettsklage
mot Odd Einar Dørum, og så får vi se hvor mye som skal til før en eller annen
snart forstår hva man har med å gjøre.
Dersom dere ikke tror på det som er skrevet her, så
anbefaler jeg å lese artikkelen en eller to ganger til, for dette er de kalde
fakta om en av Norges fremste ministrer. Selv ikke disse personer skal være
immune mot folkets lover.
Herman J Berge
Luxembourg 16. desember 2007
RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett