14.06.2007
Som leserne nå er kjent med, vant jeg nylig en stor
sak i Strasbourg mot Norge. På vegne av Einar og Amelia Riis hadde jeg klaget
inn Norge for flere konvensjonskrenkelser i forbindelse med domstolenes
behandling av den s.k. Falkefjellsaken
som gikk i Borgarting lagmannsrett høsten 2002. Ett av klagepunktene – foruten
den lange tiden som var gått siden sak ble reist: 17 år – dreide seg om en
antatt falsk legeerklæring som var blitt utstedt for derved å hindre at
saksøkte, Amelia Riis’ bror, Kristoffer Olsen, skulle måtte møte og forklare
seg i saken. Riis’ advokat på det tidspunktet, advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, nektet å ta med dette punkt i den halvferdige
anken han skrev for familien Riis like før jul 2002 (et slett arbeid Riis
senere hen nektet å betale for). Dette skulle få konsekvenser.
Menneskerettighetsdomstolen lar det i den ferske
dommen stå åpent om man kunne stå overfor en konvensjonskrenkelse på dette
punkt, idet de avviste denne delen av klagen som følge av at Aabø-Evensen ikke hadde tatt dette sentrale punkt med i
anken til Høyesterett. På Riis’ vegne klagde jeg forholdet (antatt falsk
legeerklæring) inn for Justisdepartementet, og det ble tidlig i 2006 reist
tilsynssak mot legen som hadde utstedt den falske legeerklæringen.
Det er viktig å minne om at staten i forlik med Riis
av den 5. juni 2003 betalte ut i overkant av kr 55 millioner. Til tross for
Norgeshistoriens største erstatningsutbetaling til en enkelt familie, erkjente
staten eksplisitt i forliket intet ansvar. Det er oppsiktsvekkende at
staten øser ut millioner av kroner, mens de samtidig understreker at
utbetalingen ikke er knyttet til noe ansvar. Alt peker i retning av at det ble
fremskaffet en falsk legeerklæring. Saken har offentlig interesse.
Jeg nevnte denne saken for den gang MEMO-journalist, Bjørn
Olav Jahr, og han mente saken var så vidt interessant at han ønsket å jobbe
videre med den. Av alle ting i denne verden hadde
* * *
Artikkelen nedenfor er skrevet av journalist Bjørn Olav
Jahr, vinner av Skup-prisen 2002. Det er
viktig å understreke at artikkelen er foreløpig, og kom altså aldri på trykk i
bladet MEMO, idet redaksjonssjefen, Mats Ektvedt, i realiteten sørget for å få
den stoppet.
Amelia Riis-saken
(arbeidstittel)
I 1970 tok Oslo Skifterett Dagny
Olsens dødsbo – primært en halvdel av rederiet Olsen & Ugelstad – under
behandling.
Ekteparet Amelia og Einar Riis har hevdet at Oslo
Skrifterett urettmessig lot Amelias bror Kristoffer
Olsen forvalte dødsboet til egen fordel. I februar 2001 ble Oslo Skifterett
dømt for erstatningsbetinget uaktsom forvaltning av Dagny
Olsens dødsbo, og to år senere utbetalte staten – på skifterettens vegne – en
rekorderstatning på 55 millioner kroner til ekteparet Riis.
Skifterettsaken er bare en av flere saker mellom
søsknene Amelia Riis og Kristoffer Olsen.
Syk seier
I 36 år har
søsknene Kristoffer Olsen og Amelia Riis utkjempet norsk etterkrigstids
bitreste arveoppgjør. En tvilsom legeerklæring avgjorde i Olsens favør. (ble
avgjørende).
- De fikk 55 millioner kroner av staten. Da må man si
at de har gjort det lidderlig godt… Jeg anser det som en ren politisk
behandling av justisminister Odd Einar Dørum. Dørum må ha sagt at ”bare bli kvitt disse menneskene, få
dem ut av bygningen”.
Høsten 2003 fortalte en kamplysten eksreder
Kristoffer Olsen til Dagens Næringsliv hva han mente om daværende justisminister
Odd Einar Dørums utbetaling av 55 millioner kroner
til søsteren Amelia Riis for Oslo skifteretts erstatningsbetingede uaktsomme
forvaltning av moren Dagny Olsens dødsbo.
Skifterettssaken er bare en av mange saker som har
versert mellom søsknene Kristoffer Olsen og Amelia Riis siden 1970, men med en
fersk høyesterettskjennelse om at søsteren ikke ville ha noe å hente i en
privat erstatningssak mot broren, tok Olsen ”bladet fra munnen” for første gang
på 30 år, og uttrykte at punktum nå måtte være satt.
To og et halvt år senere viser det seg at det er det
neppe. Amelia Riis’ prosessfullmektig Herman Berge mener nemlig nå å kunne
påvise at Kristoffer Olsen lurte seg unna sitt vitneansvar i Borgarting
lagmannsrett høsten 2002 gjennom en falsk legeerklæring – noe som ifølge Berge
ble både skjebnesvangert i lagmannsretten og den senere høyesterettskjennelsen
Olsen støtter seg til.
- Det må nærmest være en medisinsk sensasjon at Olsen
både hadde talegavene og livsmotet intakt da han lot seg intervjue av Dagens
Næringsliv året etter at han nærmest ble erklært klinisk død, sier Berge.
Han viser til en legeerklæring der Olsens lege, Erik Segaard, erklærte sin klient for å ha en ”dramatisk
forverret helsetilstand med meget høy medisinsk invaliditet” – en tilstand som
førte til at Olsen ifølge legeerklæringen ”heller ikke vil kunne holde et meget
kortvarig møte i retten” og at det ikke fantes ”noe utsikt til at han vil kunne
møte i rettsforhandlinger de nærmeste år”.
- Vi klaget legen inn for Statens Helsetilsyn. At
kollegiet både åpnet tilsynssak og deretter konkluderte med at Segaards legeerklæring var ”villedende” og at de ikke var
enige i legens konklusjon, mener vi taler sitt klare språk, sier Berge.
Til tross for at Helsetilsynet mener at Segaards brudd på
helsepersonelloven ikke gir grunnlag for en administrativ reaksjon, tolker
Berge tilsynets kritikk som en støtte for de observasjonene privatetterforsker
Leif A. Lier gjorde da han skygget Olsen kort tid etter at legeerklæringen ble
fremsatt.
- Heldigvis var ikke Olsens tilstand så helt gal kort
etter legeerklæringen, og han var definitivt ikke lenket til noen sykeseng.
Ifølge rapporten beveget Olsen seg fint, kjørte bil, bar tunge esker og pendlet
mellom boligen på Holmenkollen og hytta på Tjøme. Han så faktisk ikke ut til å
være mer plaget av alderen enn andre på 77 år, forteller Berge.
Berge mener derfor ryktene om Olsens framskredne død
har vært betydelig overdrevne.
- Jeg møtte selv Olsen for bortimot et år siden idet
han kastet en mengde tomme vinflasker i en avfallscontainer. Han syntes også da
å være høyst oppegående der han gikk rundt med sine tomme vinflasker, sier
Berge.
Han mener det er merkelig at Olsen – om tilstanden
var så bedrøvelig som legeerklæringen tilsier – faktisk har vært i stand til å
inneha styreverv i ikke mindre enn fem selskaper.
- Olsen har tross alt et ansvar overfor disse
selskapene – et ansvar det må være vanskelig å overholde om han ikke engang er
i stand til å gjennomføre korte møter.
Berge understreker at hans klient overhodet ikke
fester lit til legeerklæringen.
- Riis står fast på at dette er en falsk
legeerklæring som er fremskaffet av, eller etter press fra Olsens advokat
Haakon Stang Lund, og da høyst sannsynlig for å holde den saksøkte – Kristoffer
Olsen – borte fra retten.
Berge peker på at Olsen og hans advokat neppe var
fristet til å gjenta bedriften fra sist Olsen måtte vitne mot søsteren i
forbindelse med saken mot Skifteretten – noe som igjen medvirket til
rekorderstatningen på 55 millioner kroner.
- Gjennom årenes løp har Olsen løyet mye i ulike
rettssaker – og han ville neppe hatt annet valg enn å fortsette å lyve. Og om
man forutsetter en domstol som fungerer rettferdig, så ville det styrket Riis
sin sak betydelig, sier Berge.
Slik gikk det ikke. Olsen vant saken, og han slapp å
forklare seg for retten. Legen Erik Segaard
understreket imidlertid at legeerklæringen kom på hans eget initiativ idet han
skrev: ”Jeg vil understreke at initiativet til denne legeerklæringen kommer fra
meg, som har vært hans doktor i over 30 år, og ikke er fremkommet etter ønske
fra pasienten.”
Berge reagerer på legens forsikringer om eget
initiativ.
- Hva slags lege er
det som utsteder legeerklæringer uten pasientens viten? Hvorfor er det nødvendig
å understreke at erklæringen kommer på eget initiativ? Dette kan heller ikke
være riktig, erklæringen kommer indirekte som følge av lagmannsrettens krav.
Initiativet til denne er – til tross for legens forsikring om det motsatte –
åpenbart kommet i stand etter ønske fra andre. Det gjenstår nå bare å avklare
om ikke også innholdet i erklæringen er fremkommet etter ønske fra noen andre.
Høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund fra Wikborg Rein, som har representert Kristoffer Olsen i en
årrekke, er ikke kjent med tilsynssaken mot Olsens lege.
- Dette visste jeg ikke om, men så har jeg da heller
aldri pratet med legen, sier Stang Lund.
- Det var Kristoffer Olsen som pratet med legen,
naturligvis i og med at denne var Olsens behandlende lege for de lidelser Olsen
den gangen led av, fortsetter Stang Lund.
Haakon Stang Lund husker selv at Kristoffer Olsen var
i en dårlig forfatning før rettsforhandlingene, men presiserer at han kun
snakker som legmann.
- Jeg reagerte jo på Olsens helsetilstand var dårligere
rundt rettsforhandlingene. I etterkant har han heldigvis blitt bedre.
At Olsen ble så vidt frisk at han kunne slå tilbake
mot søsteren i et lengre intervju med Dagens Næringsliv året etter, er ifølge
Stang Lund ikke ensbetydende med at Olsen kunne deltatt i rettsforhandlingene.
- Det er stor forskjell på et intervju med Dagens
Næringsliv og kanskje tre uker i retten.
- Men kanskje ikke så stor forskjell på dette og ”et
meget kortvarig møte i retten”, slik Olsen ble frarådet
av legen å stille i?
- Nei, det å skulle vitne er jo noe annet enn å følge
rettsforhandlingene hele veien.
- Olsen intervjues senere med kampglød i DN, han pendler mellom hjemmet på Holmenkollen og hytta på
Tjøme, kjører bil, løfter tungt, panter flasker og later ikke til å være så
voldsomt invalidisert. Er det skjedd en voldsom bedring etter legeerklæringen?
- Jeg har ikke løpende kontakt med Olsen, men
inntrykket er jo at tilstanden er bedre nå – den kunne jo også forbedres med
riktig behandling.
Riis’ daværende prosessfullmektig Ole Kristian Aabø-Evensen ba i oktober 2002 retten om utsettelse av
saken i påvente av at Olsen skulle bli bedre i nær fremtid. Uten hell. Haakon
Stang Lund brukte da legeerklæringen for alt den var verdt da han i henhold til
Berges notater fra retten besvarte begjæringen slik:
”Det står klart i denne erklæringen at det er ingen
muligheter for bedring på kort sikt, og invaliditeten er varig, og det er ikke
muligheter for bedring de første årene. Vi har derfor ingen muligheter for
utsettelse, og det er ikke nødvendig med noen utsettelse. Jeg setter meg sterkt
imot en utsettelse”, het det i Wikborg
Rein-advokatens prosedyre.
Stang Lund bekrefter at han satte seg kraftig imot
enhver form for utsettelse av saken. Ifølge Stang Lund ble det først fremlagt
en legeerklæring fra Segaard retten ikke godkjente
fordi den var for kortfattet. Advokaten mener det finnes en naturlig forklaring
på hvorfor legen selv understreket at den senere, mer skreddersydde og
vidtgående legeerklæringen ble skrevet på eget initiativ.
- Nei, dette virker ikke underlig. Slik jeg husker
det så skal legen først ha sagt til Kristoffer Olsen at han overhode ikke måtte
møte i retten, senere utdypet han dette skriftlig. Nå kan jeg jo ikke utelukke
at også jeg var i kontakt med legen, men min oppfatning er at legen selv tok
initiativ til dette. Men jeg er ikke overrasket over at Riis klager inn legen,
det er sikkert for å få gjenopptatt saken - vi kjenner jo mønsteret etter
hvert. De klager jo på alt, du kan jo snakke med hans tidligere advokat…
- Så du kan likevel ha snakket med legen i forkant av
den utvidede legeerklæringen?
- Hvis jeg i det hele tatt har snakket med legen, så
kan jeg ikke erindre om jeg har gjort det eller ikke. Det kan hende at jeg var
i kontakt med legen, men for å finne ut om dette må jeg grave fram masse
papirer – og det har jeg ikke noe lyst til å gjøre.
Herman Berge tok selv sirlige notater fra
rettslokalet. Han er ikke i tvil om at Stang Lund spilte en aktiv rolle for å
få en godkjent legeerklæring på plass. Og 8. oktober, samme dagen som Erik Segaard skrev legeerklæringen der han understreket at denne
kom på eget initiativ, har Berge notert dette:
Dommer: Hvorledes ser
Kristoffer Olsen på det med hensyn til å forklare seg? Kan du ta det på fredag,
Stang Lund? Kommer de tilbake til det i morgen?
Stang Lund: Jeg var i
kontakt med ham i går, og han har snakket med legen og jeg har snakket med han
samme – legen var klar i sin tale at han skal ikke møte verken en eller to
timer.
Dommer: Da må jeg si at
den legeerklæring jeg har fått fremlagt har vi ikke forstått slik at legen
mener at det som står der skulle være umulig for Kristoffer Olsen å være
tilstede i retten over et så vidt kort tidsrom som ett par timer, så dersom de
mener dette, så tror jeg at vi må ha en supplerende legeerklæring, særdeles da
det er snakk om et så vidt kort tidsrom.
Stang Lund: Jeg er usikker
på hvorvidt legen vil gå inn på diagnosen, men jeg har spurt ham om å skrive en
rapport. Jeg har ikke lagt meg opp noen mening om dette, og jeg venter å få en
skriftlig av ham i posten, for han hadde ikke lyst å fakse.
Aabø-Evensen: Kan jeg få se
legeerklæring som er avgitt?
Stang Lund: Jeg har ikke
fått noe mandat til å utlevere den.
Dommer: Vi får se hva
som kommer fra Stang Lund.
Ifølge Stang Lund og i henhold til Herman Berges
notater fra saken, ble en legeerklæring fra Erik Segaards
datert 30. september forkastet av retten fordi den var særdeles kortfattet, og
nærmest kun inneholdt en konklusjon om at Olsen ikke kunne møte.
Det er da relativt oppsiktsvekkende at Helsetilsynet
under behandlingen av tilsynssaken mot Segaard viser
til en legeerklæring datert samme dag – 30. september – som noe langt mer
utførlig enn legeerklæringen datert 8. oktober, som retten tilslutt fant å
akseptere.
Det betyr, at det kan ha blitt produsert to
legeerklæringer 30. september 2002. Hvorfor ikke den utfyllende, mer akseptable
– for Helsetilsynet – legeerklæringen ble fremlagt for Borgarting Lagmannsrett,
har ikke høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund noe svar på. Ei heller på
hvorfor han da ikke la denne frem for retten.
- Dette går så langt tilbake i tid, så dette kan jeg
ikke svare på, sier Stang Lund.
Herman Berge mener imidlertid det finnes en veldig
plausibel forklaring på hvorfor det i ettertid har dukket opp en utførlig
legeerklæring på Kristoffer Olsen.
- Det kan jo ha vært produsert i etterkant. Det
finnes i alle fall ingen god grunn til at den – om den faktisk viser seg å være
mer solid enn den legeerklæringen advokat Haakon Stang Lund først benyttet i
retten – ikke ble brukt på et tidligere tidspunkt.
Memo har gjentatte ganger lagt igjen beskjed på lege
Erik Segaards kontor- og mobiltelefon – uten at han
har ringt tilbake.
Det har heller heller ikke
lykkes Memo å få Kristoffer Olsen i tale.
- Han er ute et ærend, men jeg kan ganske sikkert si
deg at han ikke kommer til å ringe deg tilbake, sier Karen Olsen – Kristoffer
Olsens kone.
Bjørn Olav Jahr
RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett