Som jeg har skrevet tidligere, så vinner staten over 85% av rettstvister som blir reist den

14.06.2007

Frihet uten ansvar

Dommerklager til ingen nytte

Som jeg har skrevet om tidligere, så vinner staten over 85% av de rettstvister som blir reist mot den. Mye peker i retning av at norske dommere gjennom årenes løp har påført samfunnet stor skade gjennom sin ikke-etterprøvbare virksomhet. Den enkelte dommer har i utgangspunktet selvsagt ikke skylden for dette. Vi står her mer overfor en alvorlig systemfeil.

Mange tapende parter har tapt mot alle himmelmerker. Jeg har selv en rekke ganger opplevd dommerer i aksjon, hvor flere av disse aldri skulle ha fått lov å sitte og avgjøre mellom rett og galt. Ja, enkelte av disse skulle overhodet ikke ha hatt noe med andre mennesker å gjøre.

Når en tapende part – stort sett imot advokatens råd – reiser klagesak mot dommeren, ender klagen i de aller fleste tilfeller med tap, dvs at domstolsadministrasjonens Tilsynsutvalg for dommere finner at dommeren ikke har gjort noe galt.

Den 13. juni 2007 skrev Aftenposten om klager mot dommere i Oslo-området. Aftenposten har funnet at 5 av 100 klagesaker har vunnet igjennom de siste fem årene, dvs at ca én klage i året vinner igjennom. Jeg vil anta at funnene Aftenposten skriver om, ikke er langt unna et landsgjennomsnitt, i og med at de fleste dommere befinner seg i Oslo-området.

Pressen har i mange år vært kjent med dommere som skulle ha vært fjernet fra sitt sete. Til tross for at disse sakene har offentlig interesse, nekter pressen å skrive om disse dommerne og deres handlinger.

Både pressen så vel som advokatstanden har en alt for enkel holdning til rettslige avgjørelser, enten de er foretatt av domstolene eller av Tilsynsutvalget for dommere. Mener parten seg urettferdig behandlet av en dommer, spør gjerne advokaten som får seg forelagt problemet: Har det falt en dom? Har Tilsynsutvalget fattet en avgjørelse? Og når du svarer, ja, og legger til at du ikke har vunnet igjennom, avslutter advokaten diskusjonen med; Jo, men det har jo falt en avgjørelse, og den er rettskraftig, så da er det nok ikke noe mer å gjøre med den saken. Noen sier endog at når det foreligger en slik avgjørelse, så kan du være rimelig sikker på at avgjørelsen er riktig, for norske dommere er meget flinke, så dette skal du ikke klage på. Din sak har vært igjennom en solid og sikker prosess.

Dette bildet kan sammenlignes med hva man kunne oppleve på rekruttskolen i den hundre meter lange køen hos militærlegen som skjærer to parallelle riper på innsiden av armen og teller øynene dine. Har man to øyner så har man passert, men ingen sjekker om man ser med dem, litt satt på spissen.

Er det noe galt med innholdet i en avgjørelse, så hindrer ikke avgjørelsen i seg selv at man kan kritisere den.

Jeg kommer nå tilbake til artikkelen om dommerklager i Oslo-området. Sak 3, 2005 nevnt i Aftenposten Aftens artikkel er den saken jeg på vegne av familien Riis reiste mot dommer Marianne Trætteberg, Oslo tingrett.

Før den klagen var reist, hadde jeg klaget inn Norge for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for konvensjonskrenkelse mht tidsbruken i Oslo tingrett i en annen sak for familien Riis. Denne første klagen gjaldt den s.k. Skiftesaken som var reist av høyesterettsadvokat Annæus Schiødt i 1978. Da saken fikk sin endelige avslutning gjennom det forlik jeg og et nettverk rundt meg arbeidet frem for familien Riis i 2003, hadde den versert i 25 år. 23 av disse årene sto Oslo tingrett ansvarlig for. Ved en vanlig progresjon – uten forlik – ville man kunne ha forventet en rettskraftig dom i Høyesterett ca 30 år etter at den var anlagt. Til vår store overraskelse innrømmet regjeringsadvokaten krenkelse i prosesskrift av den 6. august 2003, to måneder etter forliket i saken. Fantastisk nok anførte regjeringsadvokaten at staten ikke var skyldig noe erstatning for krenkelsen idet staten hadde gjort opp for krenkelsen i forliket to måneder tidligere, på et tidspunkt hvor staten fremdeles nektet for krenkelse. Slå den.

Hvordan menneskerettighetsdomstolen – til tross for denne alvorlige logiske brist – likevel kunne si seg enig med staten (at staten hadde gjort opp for noe som ikke var kjent på det tidspunktet man gjorde opp), er for meg ubegripelig.

Den neste saken hvor Norsk domstolsbehandling (og tidsbruk) ble klaget inn for Strasbourg var den s.k. Falkefjellsaken. Som leseren vil være kjent med falt det dom i saken den 31. mai 2007, hvor Norge ble felt, og hvor Norge ble dømt for krenkelse av art. 6.1 (within a reasonable time). Nå hadde Norge – i samme sakskompleks – tapt to ganger for familien Riis.

Den tredje saken hvor Norsk domstolsbehandling har påført familien Riis skade, dreier seg om den s.k. Stat III-saken. Denne saken er foreløpig ikke klaget inn for Strasbourg, alene fordi jeg ikke kjenner til hvor saken i dag står, dette som følge av at Riis’ nygamle advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har vært mer opptatt av å ta meg enn å finne på andre ting i denne verden. Likevel, den 13. mai 2005 klaget jeg inn for Tilsynsutvalget de dommerne i Oslo tingrett som hadde ansvaret for treneringen av denne saken. Tingrettsdommer Marianne Trætteberg ble da tildelt kritikk fra utvalget, hvor saken på det tidspunkt hadde stått i tingretten i 16 år. Etter dette reagerte hun i sinne og berammet saken få dager etter at hun fikk vite at Einar Riis var blitt alvorlig syk. Hun skulle vært ilagt en lang rekke med kritikk. Mens Einar lå på Asker og Bærum sykehus med alvorlig hjerneslag og nærmest lå i koma, krevde dommer Trætteberg at Riis skulle innfinne seg i retten. Hun brydde seg overhodet ikke om at han var dødelig syk. Hennes administrasjon av denne saken var vel hva Einar kalte for: Rå.

Som en ser her så har tre av familien Riis’ største saker stått i til sammen 55 år for Oslo tingrett før man hadde noen rettskraftige avgjørelser eller forlik. Den som virkelig vil se, vil her se et mønster, et mønster som synes å ha blitt skapt av tidligere regjeringsadvokat Bjørn Haug og konstituert lagdommer Nils B. Hohle på 70-tallet. Her planla disse samfunnets og rettens voktere å punktere Riis’ saksanlegg. En må innrømme at de har klart det ganske så godt, men det står likevel liten ære ved denne bragd.

For norsk rett er det særdeles problematisk at ingen noen gang har villet ta stilling til dommerens og regjeringsadvokatens åpenbare og uttalte kriminelle vilje i denne saken. Nærmest kom vel tingrettsdommer Margarete Hoff da hun fikk dette for Norge så pinlige saksforholdet på sitt bord. Hun parerte spørsmålet i kjent dommerstil:

” Det håndskrevne brevet fra Hohle var svært uheldig. Det er beklagelig at det ble skrevet, og retten har stor forståelse for at saksøker har reagert meget sterkt på innholdet. Imidlertid kan retten ikke klare, selv med den beste vilje, å tolke innholdet slik saksøker gjør.”

Vilje? Dommer Hoff! Det er ikke snakk om vilje, men plikt. Når du får et slikt dokument i hendene, har du en plikt til å vurdere brevet, innholdet og konsekvenser. Du skal ikke gå rundt og tro, og samtidig søke etter en eller annen bakdør som tilfredsstiller din vilje.

Brevets innhold: ”Jeg skal i lagmannsretten i Oslo i uken 2 - 6 okt og kan da bistå ytterligere med å punktere din venns (dvs Einar Riis’, min anmerkning) saksanlegg”, ga ikke rom for så mange avvikende tolkninger. Det fantes ikke noe motbevis fra regjeringsadvokatens side, og således skulle du enkelt ha falt ned på følgende konklusjon: Dommeren og regjeringsadvokaten har utvist klar vilje til kriminell atferd. Alle Riis’ saker hadde på det tidspunkt ligget i rettssystemet i omkring 15 år, hver. Det var mer enn 50% sannsynlig at den kriminelle vilje hadde ført til straffbar handling fra minst én dommer og minst én regjeringsadvokat. Dette skulle ført til full seier, og ikke en skjønnsmessig erstatning på kr 10 millioner. Og ikke minst: Dette skulle ført til en stortingsoppnevnt gransking av hele Riis-komplekset, som vi var blitt lovet av politikere i forkant av forliket med justisdepartementet.

Det er verdt å nevne at Margrete Hoff’s søsters (Gro Hillestad Thune) mann, advokat Jens Christian Thune, som var partner i advokatfirmaet De Besche hvor også Hoff’s bror, Aksel O. Hillestad er partner, var dypt involvert i Riis’ saker og hadde jobbet intenst mot familien Riis i en årrekke, bl.a. som bobestyrer i dødsboet til Hilmar Reksten. Også Gro Hillestad Thune var sterkt involvert i Reksten-/Riis-saken i kraft av å være personlig sekretær til konstituert statsråd i Handels- og skipsfartsdepartementet, Einar Magnussen, under den mest alvorlige perioden hvor regjeringen lurte Stortinget til å bevilge 5 milliarder kroner til steinrike redere, og samtidig tok Amelia Riis’ skip, MS Sognefjell. Om Hoff var inhabil til å administrere denne tre måneder lange maraton-saken? Nei! Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen hadde – til familien Riis’ store overraskelse – intet å utsette på hennes åpenbare interessekonflikter, til tross for at han hadde lovet Riis å protestere ved hovedforhandlingens start.

En habilitetsinnsigelse skal gjøres gjeldende straks man blir kjent med interessekonflikten. Aabø-Evensen hadde selv jobbet i advokatfirmaet De Besche, under både Thune og Hillestad, og kjente familiene Hillestad og Thune, og klarte altså å lure Riis til å tro at han ville fremme innsigelsen ved hovedforhandlingens start, flere år etter at han var blitt kjent med forholdet som gjorde dommer Hoff inhabil. Det eneste Aabø-Evensen i høyden kunne forvente å få som svar fra Hoff, dersom han hadde lagt inn innsigelsen, var en saftig rettergangsbot. Dette visste han, og han hadde derfor aldri noen reelle planer om å fremme innsigelsen. Men dette trengte jo ikke Riis å få vite.

Hva mer skal til for å bevise uheldig og endog straffbar dommeratferd? Alt, og egentlig en god del mer. Med det systemet vi har i dag, vil en aldri kunne vinne igjennom mot dommere, i hvert fall ikke i mer alvorlige saker, slik som Riis-saken. Jeg minner igjen om Riksadvokatens beslutning av 1998 at anmeldelser av slike forhold som jeg har nevnt her, aldri vil bli etterforsket. Så da har dere jo litt å tenke på før dere går inn i retten neste gang.

* * *

Jeg må si litt mer omkring Bjørn Haug og han og hans inngifte families ønske om å punktere Riis’ saksanlegg, noe de synes å ha lykkes med. Bjørn Haug er nemlig gift med nylig avgåtte Førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Agnes Nygaard Haug. Hun har sittet og holdt sin hånd over Riis’ saker i lagmannsretten siden hun kom inn der mot slutten av 70-tallet. Det er ikke poenget i denne artikkelen. Det som derimot er interessant er at hennes søster, Eva Nygaard Ottesen (som i en årrekke har sittet som lagmann i Borgarting lagmannsrett sammen med sin søster) er leder for dette Tilsynsutvalget for dommere, samtidig som hun er Førstebyfogd i Oslo byfogdembete, hvor flere av Riis’ saker har passert med forventet elendig utfall, og hvor også den rettsstridige og åpenbart straffbare arresthandlingen mot mitt jordiske gods i Norge er foretatt.

Det er ikke oppsiktsvekkende at et medlem av den mektige Nygaard-slekten uttaler til Aftenposten at Tilsynsutvalget for dommere gjør et bra arbeid, og absolutt ikke er for strenge. Det oppsiktsvekkende er at ingen journalister har villet skrive om denne Nygaard-familien, og hva den har uttrettet mht fordekt maktkonstellasjon i Norge siden lenge før annen verdenskrig.

Mye er komisk i norsk rett, ja, egentlig tragikomisk. Før domstolsadministrasjonen så dagens lys i 2002 – med sitt Tilsynsutvalg for dommere, som skulle våke over at dommerne ikke utøvet maktovergrep mot aktørene i retten – hadde problematikken omkring den uavhengige domstol vært under behandling siden 1996. Sverige var igjen kommet langt foran Norge, også i dette arbeidet, da de i SOU 1994:99 fremla sin rapport om ”Domaren i Sverige inför framtiden”. I vurderingen om etiske regler for dommere, sies følgende om diskusjonen i Norge:

”I Norge pågick tidigare en diskussion om behovet av ett skriftligt etisk regelverk för domare. Man kom emmelertid fram til att något behov av skriftliga regler inte förelåg.”

Nei, nettopp.

5 år senere, I NOU 1999:19, kom Domstolskommisjonen frem til at det likevel var behov for et slags etisk råd, en organisert klage- og disiplinærordning, som skulle fange opp kritikkverdig dommeratferd (om det nå skulle eksistere noe slikt) og som skulle kunne sørge for hensiktsmessig reaksjon overfor den enkelte dommer. Det komiske her er at det – i tråd med norsk tradisjon og rettsoppfatning omkring etiske regler for dommere – ikke ble utarbeidet noen regler som Tilsynsutvalget for dommere skulle bruke i sin vurdering om hvorvidt en dommer hadde krenket reglene eller ei, som altså ikke fantes. Domstolskommisjonen snakker så pent om dommeretiske regler, men ingen vet eller kjenner det bestemte innholdet av disse. Hvordan skal et Tilsynsutvalg, sammensatt fra det brede lag, kunne vurdere en handling, dersom det ikke foreligger noe å vurdere den opp mot?

Domstolskommisjonen lot det være opp til medlemmene av Tilsynsutvalget for dommere å selv utvikle disse reglene etter hvert som man vurderte de innkommende klagesakene. En fantastisk merkelig måte å drive lovgivning på, og neppe spesielt gjennomtenkt av Stortinget.

Når vi nå 7 år etter opprettelsen av Tilsynsutvalget for dommere ser tilbake på hvilke saker som har vært under behandling der, og hvilke reaksjoner man har fått ut av denne saksbehandlingen, så vil nok ikke de reglene som Eva Nygaard Ottesen og hennes undersåtter nå varsler at vil komme, gjenspeile det regelverket borgerne har behov for, men snarere det regelverket dommerne har behov for, for derved fortsatt å kunne besitte posisjonen som uangripelige og ufeilbarlige.

Dersom borgere av Norge virkelig ønsker slike regler velkommen, Gud forby, så er dette bare enda en beklagelig tilbakegang og avskrelling av de ideer og regler som engang sto til deres tjeneste, som beskyttelse mot statens overgrep.

* * *

Avslutningsvis ønsker jeg å nevne at søster av Eva, Agnes, som satt som medlem av Domstolskommisjonen, var helt imot en fristilt domstolsadministrasjon. Den mektige Nygaard-slekten ønsket tydeligvis ikke noe frislipp av befestet og hardt tiltvunget makt. Når det nå likevel gikk så galt at administrasjonen av domstolene på en måte (tilsynelatende) ble fristilt fra Justisdepartementet, så måtte noe gjøres. Nygaard-familien hadde tydeligvis en plan B og fikk inn en av sine egne, Eva. I dag sitter hun altså som leder av Tilsynsutvalget for dommere, og styrer også denne butikken. Dette burde da Aftenpostens journalister i det minste ha skrevet ett par ord om, tatt i betraktning det sentrale temaet.

Jeg klaget for øvrig en av Eva Nygaard Ottesens undersåtter, byfogd Lars Borge-Andersen, inn for hennes eget klageorgan etter en tre timer lang utenomrettslig seanse i Oslo byfogdembete den 1. juni 2005. Klagen fra min side var ment som en prinsippsak: Hvem står ansvarlig for å sikre at rett skjer (at riktig avgjørelse blir fattet), når partens ord står mot dommerens?

Tilsynsutvalget hørte bare på hva dommer Lars Borge-Andersen og advokat Ole Kristian Aabø-Evensen løy om.

Jeg derimot, kunne bare holde meg til hva som forelå på digitale opptak av denne tre timer lange mishandlingen av meg og familien Riis, en beskrivelse av sannheten som Tilsynsutvalget overhodet ikke ville høre på. Borge-Andersen snakket nedlatende og sjikanerte meg direkte en rekke ganger. Én av flere ganger under hovedforhandlingen, la han hendene bak hodet og var nær ved å tippe bakover da han stolt slo fast:

”-Jeg forstår godt at De ikke har bevilling.”

Hans mishandling ble etter tre timer til slutt for mye for Amelia Riis, hvorpå hun med gråten i halsen slo hånden i bordet og sa at det nå fikk være nok, hvorpå hun forlot rettssalen.

Det faktum at jeg har opptak av denne hovedforhandlingen, og at Tilsynsutvalget for Dommere ikke engang gjorde et forsøk på å sette seg inn i det som virkelig utspant seg hos byfogden, vil være mer enn tilstrekkelig til å miste all tillit til Tilsynsutvalget og dets medlemmer, og ikke minst til ordningen om et Tilsynsutvalg for dommere, som på ingen måte fungerer.

Hvem skal ha ansvaret når partens ord står mot dommerens ord, og det ikke finnes noen muligheter (for det gjør det nemlig ikke, selv ikke etter den nye prosessloven) for å etterprøve hva som utspant seg i rettssalen?

Det finnes bare ett opplagt svar: Staten. Jeg har en rekke ganger foreslått fornuftige og gjennomførbare endringer. Tilsynsutvalgets behandling av denne konkrete saken, og alle andre lignende saker, har som utgangspunkt at dommere ikke feiler eller lyver. Med et slikt utgangspunkt vil man aldri få ryddet problemet av veien. Jeg har de digitale opptakene, som vil felle Lars Borge-Andersen. Denne konkrete saken bekrefter et alvorlig rettssikkerhetsproblem, samt et tilknyttet stort behov for regelendringer.

Ordningen med dette Tilsynsutvalget for dommere er intet annet enn fortsettelsen av fortellingen om Keiserens nye klær. Han har ikke klær på seg, men ingen tør å si det.

God Helg.

Herman J Berge

Luxembourg