25.05.2007
Kampen for Tore Nuland
Gro
Anette – Ektvedts venninne, som i en e-mail til meg omtales som ”kilde” – er en tidligere
kollega av advokat Ole Kristian Aabø-Evensen (begge
jobbet i flere år i KPMG), som er den advokaten som
gikk til Mats Ektvedt med sine fantastiske løgner i Riis-saken, og som endte opp som hovedoppslag i
Slik begynte det
Våren
2001 ble jeg kontaktet av Tore Nuland, gründeren bak
bl.a. Justitia AS, senere
Her
ble jeg innviet i hans sak; hans kamp om å få tilbake livsverket som ble
stjålet fra ham av hans tidligere gode venn, Bo Göranson
og en rekke advokater, deriblant. den kjente Oslo-advokaten, advokat Knut Ro.
Etter møtet endte vi alle sammen opp hjemme hos Tore og Inga, hvor Tore, Svein
og Tore sang og spilte til livets lyst.
Både
Tore så vel som hans kone, Inga, fortalte meg ganske tidlig hvor galt det hadde
gått med datteren, Gro Anette, som hadde giftet seg med en som bare var ute
etter familieformuen. At han var dårligere utdannet enn deres egen datter
klaget Inga intenst på. Jeg ble også fortalt at svigersønnen og datteren lånte Tore’s bil straks de hadde flyttet tilbake fra England,
hvor de hadde reist rundt i Norge for å se på deres nye kongerike; eiendommene
som de – skulle det vise seg – forsøkte å få overdratt til seg.
Sommeren
2005 ble jeg bedt av Inga og Tore om å se igjennom deres privatøkonomi. Årsaken
var at større uforklarlige beløp hadde gått ut av Inga’s
konto. Jeg fikk tilgang til alle konti og fant ut at det i løpet av 1 ½ år
hadde forsvunnet en halv million kroner, uten at noen kunne forklare hvor
pengene hadde tatt veien. Inga kunne ikke gi noen forklaring på hvorfor
uttakene var signert av henne. Tore mente at pengene ble ført over til
datteren. Inga turte nok ikke å bekrefte dette av hensyn til familiefreden med
datteren. Hun hadde jo noen barnebarn som hun ønsket å ha kontakt med, til
tross for det kalde klimaet som datteren hadde skapt.
I
mitt arbeid for familien fant jeg også ut at datteren hadde gjort krav på over
en halv million kroner i familieselskapet, uten at hun kunne redegjøre for
grunnlaget for kravet. Da en eiendom ble solgt i 2000, tok hun bare pengene fra
selskapet.
I
tillegg hadde hun i 1996 fått foreldrene til å signere på en slags kontrakt om
at hun skulle få overført til seg, så snart det lot seg gjøre, selskapets mest
verdifulle eiendom på Lyngør. Denne såkalte kontrakten var ikke signert av
hjemmelshaver; familieselskapet, men altså av foreldrene. Hvordan hun har klart
å villede sine foreldre til å finne på noe slikt, har jeg ikke kommet til bunns
i, men en ting er klart, den såkalte avtalen er ikke verdt mer enn papiret
dette står skrevet på. I tillegg til garasjer på Aker Brygge og eiendom i
Sandnes, hadde datteren tatt eller gjort krav på verdier for over kr 10
millioner kroner. Sønnen i huset skulle visst ikke få noe.
* * *
Tore
hadde sittet 16 uker i varetekt i første halvdel av 1982. I den perioden ble
hele hans livsverk tatt i fra ham, ved god hjelp av
Senere
hen ble han sittende 9 måneder i varetekt i det beryktede Pentonville
fengselet i London. Her satt han i en overfylt celle, sammen med de aller
verste kriminelle som satt og ventet på deres saker skulle bli behandlet.
Dernest ble han sittende på Ila, hvor det offentliges mishandling til slutt
endte med en benådning i 1992. Under soningstiden i Norge ble han nektet det meste;
fra det å kopiere dokumenter til det å møte sine advokater, revisorer, eller
det å møte i retten for å beskytte sine rettigheter.
Fra
den dagen Tore oppdaget hva som hadde skjedd med hans livsverk har han brukt
all sin tid på å få dette tilbake. Fengselsoppholdene satte sine dype spor i
Tore. Til meg fortalte han mange ganger at han følte seg som en løve i et
trangt bur. Blant annet så mistet han stedsansen, noe han var blitt advart om
av fengselslegen i Pentonville.
Når du ikke har vært ute i friluft på så lang tid, kan du risikere å miste
stedsansen, var beskjeden han fikk, og riktig; slik ble det for Tore.
I
1984 ble Tore slått ned bakfra og forsøkt drept etter at han hadde vitnet i en arbeidsrettssak
som Knut Ro hadde reist mot en av Tore’s ansatte i
Bergens-avdelingen av Justitia AS. Selv har Tore alltid ment at dette var noe
som en viss advokat hadde ansvaret for. Tore’s
advokat, Ole Lindseth, tok Tore inn på sitt kontor
dagen før han skulle vitne i Bergen tingrett, og
advarte Tore på det aller sterkeste mot å vitne. Også denne advokaten må ha
visst om det som skulle skje, dersom Tore likevel skulle finne på å vitne. De
to personene som knuste flasken i hodet på Tore rundt hjørnet av Grand Hotell i
Bergen, fikk aldri noen straff, selv om de ble tatt av politiet for denne
udåden.
Sommeren
2003 skulle gi Tore Nuland enda en grusom opplevelse,
og det var datteren og hennes ektemann som skulle gi ham denne. Tore og Inga
ferierte i sin hytte på Lyngør (vel, de trodde i hvert fall at de hadde rett
til å bruke huset) da Gro Anette og hennes ektemann Erik Rønnov
kom på en snarvisitt. Erik plukket frem et dokument som han som fortest ville
ha Inga’s signatur på, siden Inga på det tidspunkt
var styrets leder. Tore ønsket å få se hva det var hans kone skulle signere på,
og fikk til sin forskrekkelse se at det var et styrevedtak som gikk ut på at
familieselskapet hadde bestemt seg for å kjøre inkassosak
mot Tore.
Erik
og Gro Anette ville altså få Inga med på å knuse Tore. Bare forsøket var nok
til å knuse ham. Jeg husker godt da han ringte dagen etter. Han var helt i fra
seg, og hadde problemer med å fortelle meg hva som sto på. Senere fortalte Tore
meg at han med dette dokumentet i hånden nærmest hadde sprunget rundt inni
huset, med Erik etter seg. Erik ville ha tilbake dokumentet, men fikk det
aldri, og det ble selvsagt aldri signert av Inga heller. Slik jeg har forstått
det, oppsto det en meget ubehagelig situasjon, hvor ubehaget var rettet mot Tore.
Tore visste ingen annen råd enn å kle på seg trekkspillet og spille det beste
han kunne. På den måten lukket han alle ukvemsord ute, og situasjonen ble på en
måte dempet. Stakkars Tore, og for
noen år han har måttet lide seg igjennom, og så skal han få dette i tillegg, av
sine nærmeste.
Denne
episoden samt andre sterke signaler fra datteren gjorde Tore bekymret for at
verdiene skulle forsvinne ut av familien. Han ba meg derfor om å stoppe
datteren, og få en avklaring mht aksjeeierposisjonen i familieselskapet. Tore
og Inga var usikre på hvor stor aksjepost datteren egentlig hadde. Den skulle
være godt under 50%, men signaler fra datteren til sine foreldre pekte i en
annen retning. I august 2003 ba jeg derfor om å få oversendt aksjeeierboken i
selskapet. Denne fikk jeg noen dager senere, hvor Tore’s
bekymring viste seg å være riktig.
Gro
Anette overleverte en aksjeeierbok som viste at hun satt på fra 68,8% til 70,8%
av aksjene i selskapet. I og med at jeg hadde fått opplysninger fra Tore om at
hans kone skulle være eier av over 50% av aksjene, ba jeg om en forklaring fra
Gro Anette, samt kopi av styreprotokoller og generalforsamlingsprotokoller for
de 5 siste årene. Noen dager senere fikk jeg en ”revidert” aksjeeierbok (som nå
skulle være riktig) hvor Inga Nuland sto oppført med
51% av aksjene. De etterspurte protokollene ble aldri utlevert.
Med
bakgrunn i denne usikkerheten som nå var skapt, ba Tore og Inga om at det
skulle holdes en ekstraordinær generalforsamling. Denne ble holdt i begynnelsen
av september 2003 hjemme hos Gro Anette, og først under dette møtet fikk jeg
ved Gro Anette’s forsnakkelse de første alvorlige
signaler på at hun allerede hadde kontroll over alle verdiene på Lyngør; tre
eiendommer. Denne opplysningen kom da jeg på Tore’s
vegne ba Gro Anette pent om å gi ifra seg sine aksjer, til sin mor. - Hun kan
bare få dem, for jeg skal jo ha Lyngør likevel, svarte datteren.
Jeg
hadde på det tidspunktet jobbet mye for familieselskapet, i den tro at det var
dette selskapet som var hjemmelshaver til eiendommene. Jeg stolte jo på at
Tore, Inga og Gro Anette snakket sant. Ingen hadde fortalt meg noe annet enn at
dette selskapet var hjemmelshaver til eksempelvis den Lyngør-eiendommen som man
søkte om byggetillatelse på. Blant annet så hadde jeg på vegne av selskapet
klaget til Sivilombudsmannen på en etter mitt skjønn urettmessig nektelse av
byggetillatelse, hvor vi fikk medhold.
Da
jeg straks etter den ekstraordinære generalforsamlingen utførte en
hjemmelskontroll, fant jeg fort ut at Gro Anette sto som eier av den omtalte
eiendommen, en særdeles sentral opplysning som hun hadde holdt meg uvitende om.
Gro Anette hadde altså åpenbart ført meg bak lyset, og latt meg jobbe for
selskapet i den tro at selskapet var hjemmelshaver, og så skulle vel hun hoppe
inn straks etter at jeg hadde gjort jobben mht søknad om byggetillatelse. Men
det var ikke bare meg hun hadde ført bak lyset. Datteren hadde flere ganger
forsikret sin far og mor at de hadde en tinglyst rett til å bo på
familieselskapets feriested på Lyngør for resten av sine liv. Heller ikke dette
var riktig. Ingen borett for hennes foreldre er noen gang blitt tinglyst. Det
finnes heller ingen avtaler som gir foreldrene noen som helst rett til å
oppholde seg på eiendommene på Lyngør. Tore og Inga ble selvsagt både
forskrekket, redd og skuffet over å få vite dette.
Ikke
lenge etter denne famøse generalforsamlingen, overdro Inga Nuland
hele sin aksjepost til sin sønn. Dette ble gjort av to grunner: Likedeling og
sikkerhet. 1) Frem til det tidspunkt hvor foreldrene ble klar over at de var
blitt holdt for narr av sin egen datter, var utgangspunktet hele tiden at
formuen etter foreldrene skulle likedeles mellom de to barna. 2)
Majoritetsaksjeposten ble gitt til sønnen idet dette var den eneste måten å sikre
at ikke datteren skulle lure sine foreldre flere ganger. Foreldrene hadde som
vi forstår på dette tidspunktet ingen tillit til verken datteren eller
svigersønnen.
* * *
Gro
Anette Rønnov og hennes venn Mats Ektvedt
forsøker nå å få seerne til å tro at jeg er skyld i at familien Nuland er splittet. Den eneste splittelsen jeg ser, er at
Gro Anette har skjøvet seg selv ut, gjennom alle sine forsøk (også straffbare)
på å tiltvinge seg mest mulig av de midler som fantes. Jeg registrerer at hun
ikke liker meg, og at hun må gå til sin gode venn i
Årsaken
til at Gro Anette Rønnov nå gjør sitt ytterste for å
villede landets TV-seere, ligger nok i det at jeg hindret henne fra å ta hele
formuen fra sine foreldre, slik at det ikke skulle bli noe igjen til hennes
bror. Denne selvpåførte miseren til tross, så
inviterte jeg barna til Tore og Inga til mitt kontor våren 2005, hvor jeg ba
datteren pent om å vurdere om hun ikke skulle gå til sin far og be om unnskyld.
Jeg sa til henne at han helt sikkert – til tross for at hun hadde såret ham så
mange ganger med bl.a. å forsøke å ta alt foreldrene eide og samtidig kalle han
en idiot rett i ansiktet tre ganger etter hverandre – ville akseptere dette, og
dermed kunne man gå videre sammen. Det viste seg at hun ikke hadde planer om å
ta noen skritt i den retningen. Tvert imot. Hun hadde andre planer, og denne
gangen skulle hun bryte straffeloven en rekke ganger.
Sommeren
2005 kuppet nemlig Gro Anette hele familieselskapet. Med påskudd om at de
skulle ut og shoppe, dro hun moren sin med seg, ikke inn til en kafé, men opp
til kontoret til hennes nye advokat. Her ble hun villedet eller truet til å
signere på et dokument om overdragelse av de aksjene som hennes sønn for lengst
hadde fått seg overdratt, til seg selv. Datteren satt da plutselig på 100% av
selskapets aksjer, og kunne gjøre hva som helst. Og det gjorde hun virkelig.
Blant annet løp hun ned i banken og tappet selskapets konto til null, sendte
inn endringsmelding til Brønnøysund og endret både revisor og regnskapsfører.
De fleste av disse handlingene er å regne som grovt straffbare. Hun hadde nå
klart det som ikke skal være mulig, kanskje bortsett fra i Norge; nemlig å
overta et selskap uten at eieren vet om det.
Etter
dette så har det nærmest ikke vært kontakt mellom datter og mor, datter og far
har ikke snakket med hverandre på flere år. Til sin gode venn,
Tore
var en briljant musiker. Det kan ikke sies om hans datter, for lenger unna
harmoni kommer man ikke. Og skylden for at den ene strengen i familien er så
vidt ustemt som den er, er vel den enkle grunn at ingen har turt å sette seg
ned og stemme nettopp denne strengen når behovene meldte seg.
I
fjor sommer – i forbindelse med Gro Anette’s bursdag
hvor hun nektet å svare på telefonene fra sin mor – snakket Tore med Gro Anette’s svigermor i telefonen, hvor hun skjelte han ut og
truet med å reise sak mot ham, fordi datteren måtte låne penger av sin
svigermor. Datteren, som så vidt jeg forstår er uten arbeid og studerer
psykologi, hadde sammen med sin ektemann kjøpt seg en ”luksusvilla” i Dagaliveien, Holmekollen, for omkring kr 8 millioner. Når
ektemannen opptrer på skattelistene med en gjennomsnittslønn på rundt kr
500.000,- mens konen er uten jobb, kan en jo begynne å lure på hvor pengene
skal komme fra. Uansett; Tore var oppløst i tårer og fortvilelse etter denne
skarpe reprimanden fra svigerfamilien.
Som
følge av de straffbare handlingene som Gro Anette hadde pådratt seg i
aksjekuppet – som naturlig nok ble reversert når sønnen ved en kontroll i Brønnøysundregistrene oppdaget hva som hadde skjedd – lagde
jeg en oversikt over hva barna hadde fått (eller gjorde krav på å få) av
verdier fra sine foreldre. Denne oversikten ble sendt til barna for kommentar.
Sønnen kom med sine kommentarer, mens datteren har jeg ikke hørt et ord fra.
Tore
ønsket meget sterkt å anmelde sin egen datter etter det straffbare kuppet, og
jeg forstår ham godt. Han gikk så langt at han dro til lensmannskontoret på
Majorstuen med saken for å få deres syn, uten min kjennskap. Vi fikk ham fra
dette, bl.a. av hensyn til freden. På den annen side insisterte Tore på at jeg
i hvert fall måtte lage en oversikt over hva datteren hadde gjort, hva hun
hadde fått og hva hun gjorde krav på. Med dette dokumentet – og en signatur fra
datteren – ville han sikre seg at datteren ikke forsøkte seg på flere
straffbare handlinger for å tiltvinge seg foreldrenes formue. Datteren lot ikke
høre fra seg, men gikk i stedet til enda en ny advokat for å fortsette sine
ugjerninger.
I
januar i år forsøkte datteren – som ikke hadde snakket til sin far på flere år,
og som ikke hadde sett sin mor på nær 8 måneder – å få ut hele morens formue
til seg. I sitt hittil siste forsøk ba hun medarbeidere på sykehuset hvor Inga
var innlagt for gereatrisk (demens) undersøkelse, om
å signere på at Inga – som på det tidspunkt knapt kunne redegjøre for seg (jeg
møtte henne på sykehuset i januar og ble forskrekket hvor dårlig hun var) – var
beslutningsdyktig. Sykehuset mente at hun ikke var beslutningsdyktig, og nektet
å signere. I mangel av bedre alternativer hentet Gro Anette inn to venninner og
ba disse om å signere på dokumentet, hvor hun – antar jeg – med dette også
fratok meg alle mine fullmakter. Dermed var veien åpen for å få banken til å
overføre pengene. Jeg fikk stoppet overførselen i grevens tid, og selv om
hennes nye advokat selv ringte banken flere ganger og presset på for denne
utbetalingen, valgte banken klokelig å vente til det var blitt oppnevnt
hjelpeverge for Inga.
* * *
Mats
Ektvedt fremstiller mitt arbeid for to eldre ektepar
på en slik måte at man skulle tro at eldre mennesker ikke bør eller ikke har
rett til å få bistand. Det er jo når man blir eldre at man virkelig kan få
behov for hjelp. Og hva er da bedre enn å få denne hjelpen fra en person som
man har hatt et langt, tillitsfullt og godt samarbeid med, og som man stoler
på? Det er ikke første gangen eldre mennesker opplever at ett av barna er i
ferd med å tiltvinge seg ”arven” før foreldrene er borte. Jeg er rimelig sikker
på at det etter disse skandaløse
Jeg
har handlet lojalt og i beste mening mht alle de handlinger som Inga og Tore
har bedt meg om å utføre, og jeg står naturligvis ved disse. At jeg får betalt
for et arbeid som utføres, er vel ikke unaturlig. At betalingen kommer i form
av en bil, er vel heller ikke spesielt merkelig, og skulle noen lure, så kan
jeg opplyse dem om at jeg har ført bilens reelle verdi opp som inntekt på min
ligning for 2005.
Det
er synd å se at
Alt
kan kritiseres i denne verden. Konstruktiv kritikk er viktig å få. Kritikk som
har sitt utgangspunkt i griskhet og en uhelbredelig tørst etter mest mulig
penger, er ikke å regne for kritikk. Dette er utpresning i sin reneste form.
Gro
Anette Nuland Rønnov’s
venn, Mats Ektvedt, mener at jeg har påført Tore Nuland et tap på flere hundre tusen kroner. Slik Tore så
det, har jeg sørget for at Rønnov-familien ikke har
stukket av med alle eiendommene og bankinnskuddene, verdsatt til i hvert fall
kr 10 millioner.
Tore
levde for en eneste ting: Få oppreisning mot den enorme urett som var begått
mot ham og hans familie da Svensken Bo Göranson i
1982 tok alle familieselskapene hans, ja hele hans livsverk. Dette levde Tore
for. Jeg vurderte saken, og jeg er fremdeles ikke i det minste tvil om at det
her er begått stor urett mot Tore. Hvorfor skulle ikke Tore da få lov av sin
datter til å gjøre det han kunne, med all tilgjengelig hjelp, for å få rettet
opp i uretten? Et positivt resultat ville jo også komme henne til gode.
De
åpenbart urettmessige saksomkostningene som Tore er idømt, kan lett bli stående
igjen som et lite komma, dersom man vinner frem i hovedsakene. Og hvor mange
advokater har ikke tapt millioner av kroner for sine klienter, uten at de blir
kritisert for det? Ta advokat Aabø-Evensen for
eksempel. Han ødela en sak for familien Riis (Falkefjellsaken), med
overlegg, og tapte, og påførte derved familien Riis
nærmere 1 ½ millioner i tapte saksomkostninger + egne omkostninger på ca kr
800.000,- som Riis måtte betale 20%
egenandel på. Ektvedt har selvsagt ikke kritisert
denne advokaten for å ha tapt og påført klienten milliontap.
Etter
flere års kamp med ligningsmyndighetene fikk jeg redusert Tore’s
skattekrav med over kr 10 millioner. For Tore – som i sine siste tyve år ikke har kunnet leve som et vanlig menneske som
følge av dette urettmessige og på alle måter ubegrunnede skattekravet – var
dette en fantastisk seier. Hva blir da
350.000,- sett i forhold til dette?
Ville
det ikke heller være mer interessant for
I
fjor høst overdro Tore alle sine krav til Justitia Ltd, som skal fortsette
kampen som Tore har ført. Sakene står fremdeles i Stockholms tingsrätt og Oslo forliksråd.
Herman
J Berge
Luxembourg
RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett