Jussen og begrunnelseskravene

16.05.2007

Jussen og begrunnelseskravene

Av Ole Texmo, frilanser

Striden om juryordningen fortsetter, senest etter Gulating lagmannsretts tilsidesettelse av juryens frifinnende kjennelse av Thomas Thendrup i den mye omtalte NOKAS-saken. Nyhetsoppslag og media-debatter peker helt korrekt på rettsusikkerheten forbundet med at juryen ikke kommer med en begrunnelse. Men hvorfor evner verken toneangivende jurister eller mediekommentatorer å påpeke det like opplagte fenomen: nemlig at heller ikke lagdommernes tilsidesettelse er begrunnet? Lagdommer Daniel Lunde leste opp fagdommernes beslutning på direkten og publikum lot seg tydeligvis både forbløffe og dupere. For hvilken juridisk-faglig stringens er det egentlig i denne ordbruken hjemlet i lovens bokstav: ”.. finner det enstemmig og utvilsomt at tiltalte er skyldig”?

Hvor er jussens begrunnelser? ”Enstemmig og utvilsomt”. Er dette begrunnelse i juristenes egen forståelse? Er det mer bekvemt å peke på rettsusikkerhetsfaktorene når det er lekfolk som i henhold til lovsystemets innretninger unndrar seg å komme med begrunnelse og dermed også en forklaring på hvordan og hvorfor man har kommet frem til sin avgjørelse? For deler av det rettssøkende publikum som mer og mindre frivillig har vært i kontakt med rettspleien og den institusjonaliserte unndragelse av begrunnelseskrav fra systemets side, virker Gulatings tilsidesettelse av juryens frifinnelse fremdeles absurd, men mindre overraskende. Slik praktiseres lov og rett i Norge. For deler av det rettssøkende publikum oppleves denne jussen som innholdsløs formalisme.

Er det logisk og fornuftig hinsidiges enhver rimelig tvil at for eksempel dommere skal slippe unna med begrunnelseskrav, mens lekfolk som har brukt sin forutsetningsvis sunne fornuft til å avveie skjønnet hvor det har vært nødvendig, må unngjelde for den opplagte systemfeil det er å ikke kreve begrunnelse. Kravet om at enhver avgjørelse må begrunnes av både lek og lærd er egentlig temmelig opplagt, også av hensyn til tilliten til systemets evne til å forstå rasjonalene som ligger bak avgjørelsene, for behandling av anker og kjæremål med hensyn til påvisning av saksbehandlingsfeil mv. At lovsystemet både i straffesaker og sivilsaker fritar juridiske fagdommerne for begrunnelseskrav er kan hende mindre kjent.

Slipper juristene og jussen deres for billig unna diskusjonen om systemfeilene? De aller fleste anker og kjæremål som går til Høyesterett avgjøres med følgende ordlyd, jf tvistemålsloven (sivilprosess) og straffeprosesslovens bestemmelser om anker og kjæremål: ”.. finner det enstemmig klart at anke/kjæremål ikke kan føre frem”, jf tvml §§ 373, 2.ledd (anke)og 403a (kjæremål), og tilsvarende strprl §§ 321, 2.ledd (anke)og 387a (kjæremål)

Tvistemålslovens § 403a er et egnet eksempel på en institusjonalisert tilretteleggelse for unndragelse av begrunnelseskrav: ”Dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at et kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan føre frem, kan det avvise eller forkaste kjæremålet, eller stadfeste den påkjærte avgjørelse, uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her”. Paragrafen biter seg selv i halen, men gjør det mulig for underordnede instanser å avsi uriktige kjennelser som Høyesterett i siste instans kan hvitvaske under henvisning til en bestemmelse om ikke gir mening overhodet. Premissets henvisning til konklusjonen er ingen begrunnelse; lovteksten er sirkulær inntil det parodiske.

Men det er fremdeles folket som gjennom sine folkevalgte representanter gir lovene. Og en stor del av folket kan mistenkes for å tiltro juristene egenskaper de aldri noensinne har evnet å dokumentere med hensyn til analyse og dømmekraft, skrive- og leseferdigheter. Slik vil jussen kunne unndra seg begrunnelseskrav, samtidig som de gjennom media får dominere synet om at det er lekfolket som representerer den største rettsusikkerhetsfaren. Oppmerksomheten om de store sakene tar dessuten fokus vekk fra mindre kjente systemfeil og malpraksis. Juristeriet rammer ikke bare i høyt eksponerte straffesaker hvor media og publikum kan følge med på nært hold.

Her kommer et konkret eksempel på en type juristeri som sjelden eller aldri når toppoppslag i media. Dette handler om hvordan fagdommere i det små tilsidesetter lovhjemlede krav som at bruk av meddommere i visse sivilsaker i henhold til Rettsgebyrloven (§ 10, nr 4) er fritatt for gebyr for lovhjemlede krav om meddommere. Uriktig hjemlet krav om innbetaling av gebyr fra domstolen fører til at meddommere ikke blir oppnevnt når parten under henvisning til lovens eksplisitte bestemmelse nekter å betale. Retten ønsker kan hende ikke at vanlige folk skal se hvordan fagdommerne behandler den aktuelle sak? Påstand om inhabilitet for dommere som åpenbart jukser blir behandlet av dommernes kollega som ”finner habilitetsinnsigelsen åpenbar grunnløs”. Uten begrunnelse.

Hvordan tror det lesende publikum Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler kjæremålet over rettens hvitvask av egen (in)kompetanse? Hvordan vil Høyesterett vurdere når det i anke påberopes saksbehandlingsfeil som at retten ikke er lovlig besatt, jf tvml § 384 nr 1? Hvilken begrunnelse for å nekte fremmet slike anker tror det lesende publikum retten selv anser som gunstigst: avvise, forkaste eller stadfeste? Hvor klok blir rettsapparatets egne profesjonelle aktører av sitt juristeri? Og hvor lenge vil lekfolk finne seg i at juristene beviselig ikke følger sine egne lover når det ikke passer for dem å bli konfrontert med sin uforstand? Juristene er formodentlig bevisst sine feil, og ønsker derfor å dekke over. Samtidig er det maktpåliggende for standen å vise hvor galt det kan gå når lekfolk får bestemme. Juryordningen bør opplagt omgjøres slik at juryen alltid må begrunne sine avgjørelser. Samtidig må lovene endres slik at de juridiske fagdommerne ikke får muligheten til å unndra seg begrunnelseskrav. Slik skaper man balanse og rettsikkerhet – for lek og lærd.