25.04.2008
Kongen og hans menn
–
Sveits, utenlandsformuen og norske redere
For snart 11 år siden – midt på natten – ble jeg oppringt av en person. Vedkommende ga meg sitt navn og
fortalte at han hadde vært bankdirektør i Lloyds Bank i Sveits i mange år og at
han visste om redernes formuer i Sveits. Einar Riis
hadde tidlig fortalt meg at hans kone og hennes to søskens rederi; Olsen & Ugelstad, hadde stuet bort enorme verdier i
utlandet, bl.a. i Sveits. Yngre og uerfaren som jeg var, ante jeg allerede da
en løsning av Riis-saken, bare måneder etter at jeg
hadde skrevet om den. Men nei, dere. Mye penger gir fantastisk mye makt, som i
sin tur brukes til å fortsette å skjule denne enorme formuen som i sin tid –
gjennom en spesialordning – ble etablert av
Vedkommende eksbankdirektør ringte meg i utgangspunktet
for å skryte av mine to artikler; Skal
vi stjele en supertanker og Makt
og forakt – hånd i hånd. Noen måneder tidligere hadde nemlig disse to
artiklene blitt publisert i Oslo-jusstudentenes magasin Stud.Jur.,
hvor jeg på den tiden besatt vervet som én av tre redaktører.
Artiklene førte til et lite jordskjelv i den råtne delen av det juridiske
miljøet i Oslo.
Forstoppelsen var likevel ikke verre enn at Lund like
etterpå truet Stud.Jur. til å trekke tilbake
artiklene, og dersom de ikke gjorde dette, ville han og hans firma; Lund,
Gundersen & Co[1]
stoppe all fremtidig støtte til foreningen. Han fikk det selvsagt som han
ville. Bare noen måneder senere kom en ufundert beklagelse, som jeg som
forfatter selvsagt ikke ble involvert i, og Lund spyttet villig inn nye
tusenlapper i foreningskassen.
Korrupsjonsjeger, eller hva det nå er hun liker å kalle
seg selv for, Gro E. Joly, har vært kjent med saken
men har som vanlig i slike saker gjemt seg under den største teflonerte paraplyen hun i farten har kunnet finne. Ingen
aviser eller mediehus i Norge har fått tillatelse til å skrive om denne delen av Riis-saken.
Mine to artikler fikk høyesterettsadvokater til å – uten
skam – uttale at jeg var svartsladdet i landets juridiske miljø, og at jeg
skulle få lide i all nær og fjern fremtid. Meget alvorlige trusler som 11 år
senere fremdeles blir forsøkt holdt i hevd av denne gjengen som nordmenn flest
kjenner som landets solide ledere.
For utenforstående kan det kanskje virke merkelig at
varslerer (som meg) i rettsstaten Norge; Fredsprislandet,
Moderjord-landet og Landsfader-landet – hvor landets ledere har en sterk
tilbøyelighet til å kritisere og bable i vei mot alle andre land uten tanke på
(eller kanskje i et forsøk på å dekke over) at deres eget land er i ferd med å
rase sammen bak ryggen deres – ikke får beskyttelse mot disse kriminelle
miljøene som er så skadelig for et land og et folk som ikke ønsker seg annet
enn et godt og uproblematisk liv i fredelig omgang med sine naboer.
Ingen i Norge har hittil kunnet eller villet hjelpe meg
etter at jeg varslet om en rekke alvorlige straffbare forhold omkring statens
(det hemmelige nettverket som Jens Christian Hauge, Sir Charles Hambro og Einar
Gerhardsen etablerte) såkalte tyveri av Einar og Amelia
Riis’ skip, MS Sognefjell.
Lovverket som regjeringen Stoltenberg og bolsjeviken[2]
Storberget så pent skryter at skal beskytte varslerne, har aldri beskyttet meg.
Tvert imot blir lovens utøvere og beskyttere, dommerne, betalt for å ta meg, eller
som kst. Lagdommer Nils B. Hohle uttrykte seg til
regjeringsadvokat Bjørn Haug vedrørende statens angrep mot Einar Riis: - Jeg kan være behjelpelig med å punktere saken.
Det er klart at mot et slikt korrupt dommervesen, har en
alminnelig borger lite å stille opp med.
Hver dag blir jeg forsøkt knust og slaktet av alle de
”offentlige” organer som kan tenke seg å ha noe med Riis-saken
og de hemmelige rederiformuene i Sveits å gjøre.
Tilbake i 1997 fikk artiklene
Tre timer ut i samtale med eksbankdirektøren, og etter at
han hadde foreslått å hjelpe meg med datautstyr og bistand til å skrive bok om
saken, spurte han meg hvor mye jeg ville ha for å avbryte mitt engasjement i Riis-saken.
Jeg ble igjen overrasket. Tross alt var jeg kun en student, uten den minste
erfaring med hva Einar kalte hovedgjerningsmennene (i regjeringen og
Stortinget). På den annen side hadde jeg jo blitt kjent med at lagdommer Nils
B. Hohle hadde svart positivt på regjeringsadvokat Bjørn Haugs forespørsel om å knuse Einar Riis, noe han lovet å gjøre da han skulle i lagmannsretten
på høstparten i 1978, like etter at Einar hadde reist sak mot Oslo skifterett
for rettens erstatningsbetingende handling av dødsboet etter reder Kristoffer
Olsen og hans kone Dagny.
Disse opplysningene var i seg selv mer enn nok for meg til
å bestemme meg for at dette skulle jeg grave meg til bunns i. I tillegg var jeg
blitt gjort kjent med at rederiforbundets assisterende direktør, David Vikøren, deltok i straffbar
virksomhet sammen med den gang kjente skikkelser innen shipping i Norge som
Hjalmar Bjørge, Georg Rønneberg, Kristoffer Olsen, Rudolf
Ugelstad, Erik Gløersen, Finn Bjerke
(Kongens mann i Olsen & Ugelstad og i Fellesbanken (nå DNB NOR)) og
Ugelstad-inngifte Peter Lorange (tidligere rektor på BI samt professor,
rektor og president ved IMD i Sveits) om fiktive salg av
en rekke kysttankskip fra seg selv (Olsen & Ugelstad) til seg selv i
Indonesia, via Sveits, Liberia og slikt. Jeg anbefaler at du leser brevet et
par ganger, til du føler lukten av krim og korrupsjon, en lukt
”korrupsjonsminister” Erik Solheim neppe noen gang vil kjenne igjen. Hør bare:
” Vi lever selv i et
av de minst korrupte landene i verden hvor vi er vant til veldig strenge
kontrollmekanismer.” Aftenposten 14. april 2008. Hvilken verden er det han lever
i?
Tilbake til telefonsamtalen: Her hadde eksbankdirektøren
skrytt av mitt arbeid og innholdet i artiklene, og så snudde han seg altså
plutselig rundt og ønsket at jeg skulle stoppe alt engasjement. Først forstod
jeg nok ikke helt hva han mente, men idet han ikke ga seg, men tvert imot
spurte meg direkte; er én million nok?, forstod jeg alvoret. Etter at han hadde
nevnt beløpet flere ganger og ikke ville gi slipp på temaet, sa jeg spøkefullt
til ham at det nok var for lite. Dette stoppet egentlig hele samtalen, og like
etter la han på, bare for å ringe meg opp 15 minutter senere, omkring kl 0300
på natten, hvor han – gjennom en annen fortelling – i klare ord fortalte meg at
jeg kom til å få problemer under studietiden. Og det kan man jo trygt si at jeg
fikk
noen år senere. Samtalen, og derved hans oppdrag, ble avsluttet med dette
svaret på mitt spørsmål om jeg burde frykte for mitt liv: - Nei, de vil ikke
bli fysiske.
Senere hen skulle det vise seg at denne eksbankdirektøren
var en slags kjenning av Einar Riis, hvor han i sin
tid hadde blitt bedt av Riis’ tidligere advokat Tore
S. Engelschiøn om å kontakte Riis.
Til både Einar og meg har han senere fortalt oss at han har sett Olsen &
Ugelstads formue i hva han kalte for Viking Bank (Viking
Schiffsfinanz A.G). Han
anslo formuen til å være på omkring 5-600 millioner kroner på 70-tallet. Han
hadde sett mye i Zurich, fortalte han oss, bl.a. hvem
som hadde gått ut og inn av banken. Hvorfor han ikke ga Einar dokumentasjon på
den muntlige informasjonen vi fikk, kunne vært artig å vite. Var det fordi
Einar var for gjerrig eller til og med lusen? eller var det fordi
eksbankdirektøren var ”plassert” der for å holde Einar i sjakk med sine halve
sannheter, og som med sine trekk derved klarte å holde Einar tilstrekkelig varm
til at han ikke brøt med ham?
Einar konfronterte eksbankdirektøren med den samtalen han hadde
hatt med meg denne julinatten i 1997, men jeg fikk aldri vite om
eksbankdirektørens reaksjon.
Etter et av Einars møter med eksbankdirektøren kunne Einar
fortelle meg at vedkommende hadde fortalt at han hadde fått et tilbud fra Gro
Harlem Brundt Land (som hun liker å kalle seg i Nice,
hvor hun har slått seg til ro som statssnyltende trygdeflyktning) på kr 50
millioner (dette var tidlig på 90-tallet så vidt jeg forstod) som skulle
viderebringes til Riis som en løsning på hele Riis-saken. Eksbankdirektøren utfører altså oppdrag for
Jeg og Einar hadde flere møter med eksbankdirektøren, uten
at vi fikk noe håndfast ut av ham. For dette ”arbeidet” fikk jeg av Einar høre
at eksbankdirektøren hadde krevd hele kr. 200.000,-. ”Forslaget” kom etter utbetalingen av forliket jeg
ordnet mellom Riis og staten i 2003.
---
I fjor høst fikk Per Ditlev-Simonsen
rettet en liten kanon mot seg, og måtte trekke seg som ordfører i
Oslo, bare dager før han likevel skulle gå av. Forsmedelig? Tja, men han klarer
seg. Nå har han fått ny tillit som
Høyres representant i styret i Oslo Havn. Ting har roet seg, og alt er vel
egentlig som før, håper han og hans medrederarvinger.
Årsaken til denne kjedelige avgangen var at hans datter i
et antatt ubetenksomt øyeblikk under et skilsmisseoppgjør hadde blitt
litt for grådig, noe som presset hennes eksmann til å plapre litt vel høyt om
familieformuen i Sveits, plassert på konti som fikk tilnavnet; tantene i
Sveits. Onklene ble derimot ikke nevnt. I det kontrollerte kaoset som oppsto
rundt Per Ditlev-Simonsen, dukket
eksbankdirektøren opp – igjen – og kunne fortelle at han hadde sett
en konto som sto på navnet; Ditlev-Simonsen.
Til NRK har han fortalt at han arbeidet for Credit Suisse fra 1968 til 1985
og at han derfor må ha sett Ditlev-Simonsen kontoen i
Credit Suisse. Til meg og
Einar har han hele tiden gitt uttrykk for at han arbeidet for Lloyds Bank i den
perioden han arbeidet i Sveits. Men, hvordan kan det da ha seg at han har sett
Olsen & Ugelstads konto i Viking-banken? Hvor
jobbet denne eksbankdirektøren egentlig? Hadde han kanskje en annen jobb i
Sveits? Og hva gikk i så fall den ut på?
Noen dager etter at eksbankdirektøren i fjor høst hadde
gått ut i mediene og fortalt om fortrolig informasjon vedrørende konti i
Sveitsiske banker, og derved signert på sin egen avslagssøknad dersom han noen
gang skulle finne på å ta seg en tur til Sveits for å opprette konto der, kom
en av Okkupasjonsberedskaps (tidligere Stay Behind) aller første håndlangere i Norge; professor em. Arnljot Strømme Svendsen (Handelshøyskolen Bergen), Per
Ditlev-Simonsen til unnsetning.
Strømme Svendsen kunne nemlig fortelle hele det norske folk (i hvert fall
dem som ikke bare lyttet) at det ikke bare var helt vanlig at norske redere
saltet ned penger i Sveits fra 1945 og fremover, men at dette til og med ble
gjort etter ordre fra en av nyere norsk histories kanskje aller største økovandaler; statsminister Einar Gerhardsen. Om ikke den
alminnelige nordmann hoppet høyt i stolen etter denne uttalelsen, burde i hvert
fall de som har slitt for disse pengene – norske sjømenn – ha hoppet og ikke
funnet på å lande før de hadde fått tak i denne gjengen som har svindlet og
kravlet seg oppover slitne nordmenns skuldre i nærmere 70 år.
I følge Einar Riis hadde
eksbankdirektøren i et av hans siste møter med Riis
fortalt ham at han hadde opplysninger om at
---
Jeg har blitt pekt ut av Einar Riis
til å opptre som testamentseksekutor for hans testament, og har derved
forpliktet meg – på siden av de avtaler hvor Einar har overdratt prosenter av
sine krav til meg – til å spore opp og hente inn hans formue og få en
rettferdig avslutning på Riis-saken. For noen dager
siden passet det seg derfor å ringe denne eksbankdirektøren igjen for å høre om
han kunne tenke seg å bidra til å lete frem disse 500 millionene han hadde sett
på Olsen & Ugelstads konto i Sveits.
Som det vil fremgå av utskriften av
opptaket har noen skremt vannet av eksbankdirektøren som i mange år hadde holdt
Einar varm om at det fantes en stor skjult formue i Sveits, noe han jo faktisk
har helt rett i. Vi har nemlig fått hånd om dokumenter som vil fremstå som et
mareritt for finansminister Kristin Halvorsen, dama som til vanlig sover som en
stein etter å ha fått lirt av seg hva hun mener om nordmenn som snylter på
andre. Tanken på et Sveitsisk mareritt er vel årsaken til at hun ikke vil vite
noe om denne saken.
I fjor høst – etter Strømme Svendsens uttalelser i NRK – henvendte jeg meg til finansminister Halvorsen og spurte om
hvorfor Finansdepartementet ikke har bokført denne enorme formuen i utlandet –
som i motsatt fall kan benyttes til hva som helst; alt fra å kjøpe seg
Stortingsvalg og oljerettigheter i utlandet til å medvirke direkte eller
indirekte til ulovlige militære operasjoner rundt omkring – skrev Halvorsen til meg og innrømmet på sin måte at disse
pengene ikke tilhører staten.
Før jeg ringte eksbankdirektøren hadde jeg allerede vært i
Sveits og fått ut dokumentasjon på denne ulovlige utenlandsformuen som en rekke
redere og banker (som antas å sitte på verdier for rederne) er eiere av. Jeg
har til og med fått konkrete kontoopplysninger. Det er altså ingen tvil om
formuens eksistens, hvem som eier den, når ordningen ble opprettet, og hvem som
i realiteten står bak ordningen. Jeg har også varslet norske myndigheter om
dette, deriblant Halvorsen, til ingen nytte. Ikke rart. Det er jo denne gjengen
som i sin tid etablerte denne ulovlige og konstitusjonelt rettsstridige
ordningen, og da kan man jo ikke akkurat iverksette gransking og andre adekvate
tiltak, mot den.
Det synes rimelig klart at det er
Finansminister
Kristin Halvorsens kjøp/omsetning av tyvegods
Finansminister Halvorsen har kjøpt eller på annen måte fått seg overdratt en eller flere
pirat-DVD’er fra Tysklands finansminister Peer Steinbrück, inneholdende bl.a. kontoopplysninger fra en
bank i Liechtenstein. Dokumentasjonen er i følge media fremskaffet på straffbart vis.
Norges finansminister har igjen stappet begge bena opp i
salaten idet hun har inngått avtale om kjøp/overdragelse (omsetning) av tyvegods, og vi står derved overfor et klart heleri, jf strl §317. Selv om finansministeren kanskje ikke
forstår dette, antakelig fordi at hun mener at målet helliger middelet eller
noe i den retningen, så er det altså ulovlig å kjøpe/selge eller på annen måte
omsette eller medvirke til omsetning av tyvegods,
enten det nå skriver seg fra tyske myndigheter eller fra tidligere bankfolk som
tilsynelatende kan fremstå som varslere, men som i realiteten bare har funnet
en enkel måte å tjene penger på. Varslere sniker seg normalt ikke rundt omkring
i verden og tilbyr sine tjenester for opp mot 50% av hva staten måtte få inn
som følge av deres tjenester.
Jeg vil også nevne – for dem som ikke helt har sett det –
at det er vesensforskjell mellom pirat DVD’ens
innhold (alminnelige kontoopplysninger) og måten innholdet ble fremskaffet på
(hemmelig ulovlig kopiering og uttak av opplysninger som i strid med loven blir
brakt ut av bankens besittelse, dvs; straffbar
handling mot arbeidsgiver og kunder).
Men dere, hvorfor går egentlig Halvorsen ut på det svarte
internasjonale gangstermarkedet når hun i Norge har mer enn nok kilder til å
dekke hennes trang for informasjon (om den overhodet eksisterer), gratis. Hun
kan jo bare ta telefonen og ringe eksbankdirektøren eller Stein Wessel-Aas,
likvidator i Viking Bank (Viking Schiffsfinanz A.G.), Gro Harlem Brundt land,
Bjørn Haug eller kona, eller alle de banker og redere som har deltatt i
ordningen, og få alle de opplysningene hun måtte lyste omkring nordmenns, og
spesielt industrimagnaters og rederers skjulte utenlandsformuer.
Det lukter lang vei av Halvorsens vegring mot å innhente
informasjonen på lovlig vis i Norge og i utlandet – fra kilder som har stått på
hennes nesetipp i en årrekke og ropt – hvor hun i stedet velger helerikjøp av
graderte bankdokumenter.
Man skal ikke glemme at med denne virksomheten oppfordrer
den norske finansministeren alle bankfolk til å bli kriminelle og plyndre sin
egen arbeidsgiver for dokumenter som senere hen altså kan selges på
gangstermarkedet til kriminelle kjøpere. Halvorsen har med denne handlingen
medvirket til å bygge opp et nytt kriminelt marked rundt ulovlig fremskaffede bankkontoopplysninger,
hvor hun med sin oljeformue lokker til seg alle slags kryp som kunne tenke seg
en hurtig fortjeneste. For alt hva jeg vet har hun med sine handlinger blitt
stående i spissen for etableringen av et nytt kriminelt miljø som passende
kalles for: Bank Account Information
Theft, eller rett og slett “BAIT”.
Av de dokumenter fra Sveits som vi har fått tilgang til –
på lovlig vis – fremgår det at både redernes så vel som Kongens interesser i
den skjulte utenlandsformuen blitt tatt vare på av deres respektive
representanter.
Spørsmålet blir om Halvorsen overhodet forstår hva som
skjer rundt henne, deretter om hun tør, eller om hun i det hele tatt vil få
tillatelse av sine sjefer, dvs av Jens Stoltenberg og
spesielt av sjefen selv, Kong Harald V. En eventuell aksjon fra Halvorsens side
vil nok kunne fortone seg som å forsøke å bite seg selv (hunden altså) i halen.
Det går greit – og mange ganger fort – helt frem til det tidspunkt hvor du
oppdager at du faktisk er i ferd med å bite deg selv, og da blir det fort en
slutt på runddansen. Og hva står vi da igjen med? Jo, problemet: Arvelig
Monarki kontra demokrati. Det blir som hund og katt. Du kan normalt ikke ha
begge deler i samme rom.
---
Etter krigen har det blitt etablert en spesiell overklasse
i Norge. Denne overklassen har fått tillatelse av Kongen til å bl.a. inneha
skjulte formuer i utlandet, den har fått monopol på besettelse av sentrale
stillinger mht styring og administrasjon av landet (domstoler, forvaltning
osv), samt at den har fått tillatelse til å begå straffbare handlinger uten å
måtte risikere straff. Etter strpl §64, er det nemlig
bare Kongen som kan treffe beslutning om hans embetsmenn skal strafforfølges
og/eller avskjediges, noe vi har sett lite av, eller for å være mer presis:
Null.
Problemet er altså at det har blitt – enten vi liker det
eller ikke – snikinnført en overklasse som er beskyttet, til og med av grl §1 (arvelig monarki), hvor minoriteter - som ikke
tilhører den Lutheranske religion (blandede ekteskap) – i realiteten er
utelukket fra viktige posisjoner i samfunnet.
Løsningen på problemet Monarki vs
Demokrati kan være at Grunnloven moderniseres hva gjelder statsstyre, slik at
det åpnes opp for republikansk styre. I dag, i 2008, er det folkets mening og
vilje som skal avgjøre hvordan folket skal styres, ikke Kongens.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet til Kongen
og begjært handling i medhold av lov. Det jeg derimot vet er at intet skjer.
Min erfaring er at Kongen – til tross for at jeg har påpekt og dokumentert en
rekke alvorlige straffbare forhold blant hans embetsmenn – beskytter sine egne,
noe han vil fortsette med frem til det tidspunkt folket stopper opp og spør seg
selv, eller ham: Hva er det egentlig som skjer? Hva har egentlig skjedd med Norge etter den annen verdenskrig?
---
Arvelig monarki og demokrati er en selvmotsigende
regjeringsform som til tross for sin umulighet likevel har kunnet holdes i
live, takket være Kongens makt og menn, og et folk som ikke har fått tilgang
til sannheten.
Det politiske partiet SV vil avskaffe Monarkiet og innføre
republikk som styringsform i Norge, og alt tyder på at de er på rett vei, selv
om de nok ikke synes helt å ha forstått hvorfor.
Den kampen som Kongen og hans menn fører mot meg, har på
en klar og tydelig måte vist at demokratiet faller for kongemakten. I over 11
år har jeg kjempet mot et korrupt system, mot et kriminelt miljø og mot
mennesker som styres fra Kongens hånd. Når jeg henvender meg til Kongen med
anmodning om strafforfølging av embetsmenn – Kongen er den eneste bemyndigede
etter grl §3 og strpl §64 – som har latt seg kjøpe til å tjene alt
annet enn lov og rettferd, ikke bare nekter han å besvare mine godt
dokumenterte anmeldelser, han snur seg tvert imot rundt og instruerer sine menn
(bl.a. Christian Bruusgaard, Geir Gade, Per
Gammelgård (PST’s sjefsjurist nå i Oslo tingrett), Ina Strømstad, Tor-Aksel Busch, Eva Nygaard
Ottesen, Agnes Nygaard Haug, Bjørn Haug, Nils Erik Lie og en rekke andre
embetsmenn) til å knekke meg og min familie, torturere oss og samtidig sørge
for å beskytte den formuen hans familie plyndret og stjal bl.a. fra min
samarbeidspartner Einar Riis.
Dere sitter nok igjen med minst ett stort spørsmål:
Hvorfor Kongen? Hva galt har nå han gjort? Han har da ingen makt i Norge? Han
reiser jo bare rundt og klipper snorer hver gang ett eller annet skal åpnes,
gjør han ikke? Nei, langt i fra. Kongens reelle makt og Kongens virkelige
engasjement i samfunnet (både i Norge og i utlandet) skal jeg komme tilbake til
i min neste artikkel. Inntil neste gang: Les og tenk.
Herman J Berge
Luxembourg
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett
[1] En av disse utpresserne, advokat Peter L. Bernhardt, er i dag lagdommer i Borgarting lagmannsrett, og sitter tryggere enn noensinne. Vi kan liksom ikke få nok av kriminelle jurister inn i de norske domstolene.
[2] Tidligere justisminister og Bolsjevik, Odd Einar Dørum, falt for ikke lenge siden for fristelsen til å bruke terminologien om sin etterfølger.