03.02.2008
Herman J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
H.M. Kong Harald V Luxembourg 3.
februar 2008
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo
Att :
H.M. Kong Harald V
Re : Intervensjon i sak
for Oslo tingrett v/sorenskriver Geir Engebretsen og tingrettsdommer Ina Elisabeth
Strømstad
Case # : 07-070348TVI-OTIR/05 –
Your
reference :
Our
reference :
Posting
by : Faks og alm. post
Your
fax # : +47 22
04 87 90
Numbers of pages : 5
Attachment :
Copy : Stortingets
Presidentskap; EOS-utvalget; Justis- og politiminister Knut Storberget; DA’s
styreleder, Karl Arne Utgård.
Priority :
Jeg har i en rekke henvendelser påpekt justis- og
politiminister Knut Storbergets ansvar og plikt til å intervenere i saken, jf domstolloven
§37. Justis- og politiministeren har konsekvent nektet å foreta seg
noe, og har således pådratt seg konstitusjonelt ansvar, handlinger som jeg har
krevd påtalt for Riksrett.
Av nedenfornevnte gjennomgang vil det klart fremgå at
saken ikke hører inn under norsk domsmyndighet,
og at det påhviler justis- og politiministeren en plikt til å intervenere.
Derved unngår også regjeringen at mitt erstatningskrav mot staten ytterligere
vil øke.
Årsaken til at jeg henvender meg til Kongen i herværende
sak, er at regjeringen i beste fall har vist seg inkompetent i saken, og i
verste fall at det er regjeringen og/eller enkelte representanter av
regjeringen som står bak eller på annen måte medvirker i den årelange kampanjen
(yrkesforbud, trusler, utpresning, tortur, svertekampanjer, sjikanøse omtaler,
ryktespredning m.v.) mot meg, og som etter Einar’s død har fått nytt liv. Dette
er for øvrig godt dokumentert i tidligere brev til kongen, og står uimotsagt.
Faktum
Den 30. mai 2006 døde Einar Riis i Sverige. På dette
tidspunkt var han residerende i Monaco. I hans testament er jeg utpekt som
testamentets eksekutor. Blant dødsbokreditorer som Einar nevnte i testamentet,
finner vi advokat Ole Kristian Aabø-Evensen.
Den 30. april 2007 ble jeg stevnet for Oslo tingrett av
Ole Kristian Aabø-Evensen, Dagny Amelia Olsen Riis, Kenneth Patrizio Riis og
Benedicte Riis-Duryea (Riis & Co); det såkalte dødsboet. Riis & Co’s
krav i stevningen er bl.a. at alle avtaler mellom meg og Riis, samt testamenter
m.v. som gir meg rettigheter, skulle erklæres ugyldige, uten grunnlag. Etter å
ha betalt eller på annen måte beveget dommerne til å få dette slått fast, mente
Riis & Co at ”dødsboet” (som for øyeblikket ikke er noen juridisk enhet med
søksmålskompetanse) deretter hadde et krav mot meg anslått til et sted mellom
kr 10 og kr 20 millioner.
Jeg har bl.a. protestert mot følgende momenter i
saksbehandlingen; at forliksklagen for Oslo forliksråd ikke ble avvist – i og
med at sak ikke kan reises i Norge; at forliksklagen ikke ble forkynt for meg;
at innkalling til forliksrådet ikke har blitt forkynt for meg; samt at Oslo
forliksråds henvisning til Oslo tingrett ikke har blitt forkynt for meg.
Henvisningen manglet for øvrig hjemmel og er i seg selv ulovlig. Oslo
forliksråd har med det faktum som ligger til grunn mht administrasjonen av
saken, åpenbart forsettlig utført ”oppdraget” mot meg på vegne av Riis & Co
og de som styrer denne gjengen, hvor de involverte dommerne har tatt imot
betaling. Det er nemlig lite trolig at alle de tre dommerne lider av samme permanente
psykiske begrensninger.
Sorenskriver Geir Engebretsen og tingrettsdommer Ina
Strømstad berammet saken for Oslo tingrett, før de hadde forkynt stevningen for meg.
Med en slik handling har dommerne automatisk påført Norge et
tap for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, samt at de selvsagt har
inhabilisert seg selv idet de har tatt stilling til saken og bestemt seg for
utfallet, før stevningen overhodet er blitt forkynt. Denne sinnssyke handlingen
(noe bedre og mer presis beskrivelse finnes ikke) har jeg naturligvis
protestert mot, også til justis- og politiminister Knut Storberget. Det som
fremstår som særdeles alvorlig i dette sakskomplekset er at ingen reagerer på
disse straffbare handlingene som Engebretsen & Strømstad står ansvarlige
for. Tvert imot virker det som om de nevnte dommerne girer ned og foretar nye
og langt mer alvorlige straffbare handlinger for hver gang jeg protesterer.
Jeg protesterte mot dommernes habilitet. Jeg leverte inn
motkrav. Jeg gjorde tingretten oppmerksom på at Riis & Co ikke hadde
rettslig interesse i og med at de på en eller annen udokumentert og merkelig
måte påsto at de hadde reist sak mot meg på vegne av et dødsbo, et dødsbo som
ikke er registrert noe sted og som derved ikke gir dem rettigheter til å
representere noe som ikke eksisterer. Dernest protesterte jeg på at denne
gjengen skulle kunne kreve tilbakebetalt noe som Einar Riis aldri hadde
utbetalt. Alle mine protester var relevante til saken, og ble avvist uten noe
annet grunnlag enn at dommerne allerede hadde bestemt seg for utfallet,
naturlig nok i min disfavør. Det hadde altså ingen hensikt å protestere.
Den 11. desember 2007 ble det avholdt en slags
hovedforhandling i Oslo tingrett, hvor Riis & Co fikk lese opp hele
stevningen for
Slik Geir Engebretsen og Ina Strømstad har lagt opp saken
– hvor de på forhånd har bestemt seg for utfallet, uten å gi meg anledning til
å forsvare meg – blir det for langt og omfattende i denne omgang å gå inn på de
forskjellige straffbare handlinger som disse to dommerne har utført.
* * *
Loven: Borgere av
Monaco, Italia og USA saksøker borger av Luxembourg i Norge
Jeg skal her konsentrere meg om ett – ja, faktisk det eneste viktige spørsmål: Kan sak reises mot
meg i Norge?
Det hele faller ned på spørsmål om Norge har domsmyndighet
i saken. Dersom Norge ikke har domsmyndighet i saken, skal saken avvises, av
dommeren.
For å få avklart dette spørsmålet skal en dommer benytte
loven og ikke ta imot betaling for å bryte loven, jf eksempelvis straffeloven
§110 som er ment å stå som et hinder mot misbruk av offentlig
myndighet og overgrep mot enkeltmennesket.
I og med at jeg bor i utlandet, vil det for en ærlig og
redelig dommer – som ikke er korrupt eller er tilbakestående – bety at man må
finne frem (prosess)lovverket som regulerer rettslige forhold mellom Norge og i
dette tilfellet Luxembourg.
I følge en ikke lovlig forkynt kjennelse fra Oslo tingrett
av 13. desember 2007, har sorenskriver Geir Engebretsen og tingrettsdommer Ina
Strømstad avvist mitt krav om at saken skal avvises fra norsk domstol.
Riktig nok innrømmer Engebretsen
& Strømstad i kjennelsen at jeg ikke bor i Norge, og at jeg derved ikke har
hjemting/verneting i Norge. Engebretsen & Strømstad mener å vite råd mot
denne uheldige omstendighet at jeg
ikke finnes i Norge. Først bestemmer de seg i kjennelsen for at jeg likevel i
dag driver ”…systematisk, omfattende og langvarig rådgivning til Einar Riis”
(som er død), og at jeg gjør dette fra Doktor Holms vei 17 D, Oslo.
Deretter sier Engebretsen &
Strømstad at denne virksomheten bærer
preg av selvstendig næringsvirksomhet. På denne måten legger disse to
dommerne til grunn at jeg driver næringsvirksomhet, uten at næringsvirksomheten
er registrert noe sted. Etter at dommerne har diktet seg frem til denne fiktive
historien, plukker de frem tvistemålsloven §27
og finner at det går an å anlegge søksmål mot meg på det sted hvor jeg driver
næringsvirksomhet. Dette synes å være årsaken til at Engebretsen &
Strømstad, til tross for at de innrømmer at jeg ikke bor i Norge, likevel konsekvent
fører meg opp med bostedsadresse i Doktor Holms vei 17 D, Oslo.
Når en dommer mot bedre viten dikter frem fiktive
historier og deretter legger disse frem som om de skulle representere faktum i
en pågående sak, for derved å få harmonisert historien med et allerede på
forhånd fastslått domsresultat, mot betaling, står vi overfor alvorlig
kriminell virksomheten. Handlingens alvor og straffbarhet blir langt mer
alvorlig idet den utøves av to dommere.
Vi verken kan eller vil ha slike tilstander i våre
domstoler. Reaksjonen mot disse dommerne skal derfor være hard, konsekvent, og
selvsagt preventiv i den hensikt å i det minste skremme andre dommere fra å
handle slik domstollederen i Oslo tingrett og en av hans dommere har gjort.
Tvml §27, tredje ledd, regulerer de frister en saksøker
har å forholde seg til mht å reise søksmål etter
at virksomheten er nedlagt. I denne saken hadde Riis & Co seks måneder på
seg, fra ”forretningen” ble lagt ned. I og med at min ”forretning” – som ikke
var registrert annet sted enn i hodet til Engebretsen & Strømstad – bare
besto i å gi systematisk, omfattende og langvarig rådgivning til Einar Riis,
ble ”forretningen” nødvendigvis lagt ned senest 30. mai 2006, da Einar døde. Selv
ikke med denne hjemmel kan jeg da bli stevnet i Oslo, idet søksmålet ble reist
i mars 2007, 4 måneder etter fristens utløp. Dette er dog helt uten betydning,
idet denne loven ikke gjelder for denne saken.
Engebretsen & Strømstad fikk det for øvrig for seg å
briljere med sine juridiske kunnskaper, hvor de i kjennelsen slår fast at Oslo
tingrett ”… er verneting for de samme punktene i påstanden etter
kontraktsvernetinget i (tvistemålsloven) §25
og Luganokonvensjonens
art. 5 (1).”
Som jeg nevnte skal en ærlig og redelig dommer finne frem
relevant lovgivning og vurdere faktum ut i fra denne. I en sak hvor begge
parter bor i utlandet (Riis & Co påstår å bo i henholdsvis; Monaco, Italia
og USA, samt at jeg bor i Luxembourg) er det åpenbart for en dommer at man har
med en internasjonal sak å gjøre, hvor Oslo ikke akkurat fremstår som særlig
relevant verneting.
Alle dommere er kjent med Luganokonvensjonen, og at den
ble gjort til Norsk lov 1. mai 1993 (Luganoloven). Mht vernetingsreglene i
tvistemålsloven, går Luganolovens regler foran.
Artikkel
1 i Protokoll nr 1 til Luganokonvensjonen presiserer følgende:
”Enhver person med bosted i Luxembourg og som saksøkes for
en domstol i en annen Konvensjonsstat i henhold til artikkel 5 punkt (1)
(tvistemålsloven §25), kan nekte å underkaste seg denne domstols kompetanse.
Møter ikke saksøkte, skal domstolen av eget tiltak erklære seg inkompetent.”
Det er i kjennelsen slått fast at jeg bor i Luxembourg, og
at jeg ikke aksepterer Oslo eller Norge som verneting.
Riis & Co har reist en identisk sak mot meg for første
instans i Monaco, og jeg forventer at vi forholder oss til én domstol, nemlig
den monegaskiske. At Riis & Co – etter å ha reist sak mot meg i Monaco,
hvor de ikke lykkes med å få avsagt
en uteblivelsesdom mot meg – flyr til en norsk dommer og ber om hjelp til en
uteblivelsesdom som skal benyttes nettopp i Monaco, og får den, bekrefter bare
hvor enkelt det er å kjøpe dommertjenester i Norge.
I Oslo tingretts kjennelse omkring spørsmålet om avvisning
slår Engebretsen & Strømstad helt feilaktig fast at Riis & Co kan reise
sak mot meg i Oslo/Norge, og at Oslo tingrett kan behandle søksmålet. Dagen
etter – 14. desember 2007 – avsier derfor Engebretsen & Strømstad
uteblivelsesdom mot meg (som enda ikke – til tross for gjentatte purringer – er
lovlig forkynt), hvor jeg dømmes til å betale ca 8 millioner kroner til denne
gjengen, uten engang å ha fått lov til å forsvare meg, ja, som direkte følge av
at disse dommerne forsettlig fratok meg enhver mulighet til å forsvare meg.
Luganokonvensjonen er som sagt gjort til norsk
lov. Art. 1 i protokoll nr 1 gjør det helt klart at dersom
saksøkte ikke møter opp, skal dommeren av eget tiltak erklære seg inkompetent.
Jeg møtte ikke opp, og saken skulle derfor ha vært avvist.
At tingrettsdommer Strømstad fra før er inkompetent kan
selvsagt være årsaken til at hun ikke fulgte regelverket, og avsa
avvisningskjennelse. Dog er dette lite trolig. Det korrekte er at Engebretsen
& Strømstad har blitt instruert til å handle slik de har gjort, og at de
har fått en klekkelig påskjønnelse for å utføre disse straffbare handlinger.
Jeg legger til som en faktaopplysning av stor betydning at
Ina Strømstad som advokat har forsvart KPMG i Finance Credit svindelen, hvor
Ole Kristian Aabø-Evensen og mannen til Ingelin Killengreen, John, under
Finance Credit tiden forsynte KPMG med juridiske tjenester gjennom deres KPMG
Law advokatfirma DA. Bare av denne grunn skulle Strømstad selvsagt ha holdt seg
langt unna denne saken som ble prosedert av en tidligere klient.
Konklusjon
Luganoloven og dens regler om verneting går foran
vernetingsreglene i tvistemålsloven.
Når en sak som reguleres under Luganokonvensjonen
(Luganoloven) reises ved et kontraktsverneting – slik som påstått i herværende sak
– har den norske dommeren en plikt til å avvise saken.
Engebretsen & Strømstad var således forpliktet til å avvise saken,
jf Luganoloven, Protokoll 1, art. 1, første ledd. Saken ble ikke avvist, og som
følge ble det fattet en rekke rettsstridige avgjørelser mot meg, deriblant
uteblivelsesdom av 14. desember 2007, avgjørelser som har påført meg vesentlige
økonomiske tap, også i kraft av å være testamentets eksekutor.
* * *
Med dette grunnlag begjærer jeg at Kongen intervenerer i
saken, jf domstolloven
§37, og grl
§3. Denne bestemmelsen regulerer forhold hvor en sak som ikke hører inn under norsk
domsmyndighet, likevel er tatt til
behandling for en norsk domstol, og gir vedkommende departement en plikt til å
erklære kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg eller anke til Høyesterett
for derved å få saksbehandlingen og avgjørelsen kjent ugyldig.
Som jeg gang på gang har informert justis- og
politiminister Knut Storberget samt justis- og politidepartementet om, hører
denne saken ikke inn under norsk domsmyndighet.
Til tross for en rekke advarsler, ignorere justis- og politiministeren saken og
pådrar seg således både et personlig erstatningsansvar så vel som
konstitusjonelt ansvar.
Ser vi objektivt på Geir Engebretsens og Ina Elisabeth
Strømstads handlinger i denne saken, kan vi slå fast at de har diktet opp
”faktum” og for øvrig ikke har fulgt den loven de er satt til å forvalte. Vi
ser således få eller ingen spor av kvaliteter som en skal forvente av en
dommer. Tvert imot er det åpenbart at disse dommerne skal avskjediges, idet de
har vist en særdeles dyp forrakt for norsk lov, ved å bevisst og beregnende ha
krenket den lov de er meget godt kjent med og som de for øvrig er satt til å
forvalte.
Uavhengig av årsaken til disse dommernes handlinger –
enten de nå har inngått straffbart forbund med Riis & Co og andre (jf strl
§162 c), eller at de er sterkt tilbakestående (det er nemlig
slik at et menneske med middels forstand aldri ville ha handlet slik
Engebretsen & Strømstad har gjort. Derved står vi igjen med alternativene:
Korrupt eller sterkt tilbakestående) – er det åpenbart at Engebretsen og
Strømstad er til stor fare for brukerne av domstolen, hvoretter de skal
suspenderes med umiddelbar virkning i påvente av straffesak og fradømmelse av
sine stillinger som dommere.
Jeg krever at Geir Engebretsen og Ina Elisabet Strømstad
idømmes erstatningsansvar og således blir dømt til å dekke mine tap – både som
privatperson og som testamentets eksekutor – i forbindelse med alle
rettsavgjørelser i saken, deriblant den rettsstridige og ugyldige
uteblivelsesdom, jf domstolloven
§201. Staten innestår for ansvaret mht å dekke opp for dette
tapet for det tilfelle at Engebretsen og Strømstad ikke har midler, jf Domstolloven
§200, annet ledd.
Jeg forventer Kongens hurtige intervensjon, og avvikling
av alle saker i Norge.
Luxembourg 3. februar 2008
Herman J Berge
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett