24.02.2008
Tilsynsrådet
-
Beskyttelsesrådet for
advokatvirksomhet
Ved lov har Stortinget bestemt at
staten skal føre tilsyn med landets praktiserende advokater og rettshjelpere.
Videre har Stortinget bestemt at personer som ønsker å arbeide som advokater, advokatfullmektiger
og rettshjelpere, må ha autorisasjon fra staten.
Stortinget har bestemt at de
nevnte arbeidsoppgavene skal forvaltes av et tilsynsråd, som skal ledes av et styre på tre medlemmer, hvor
styrets leder skal være en advokat, og hvor ett medlem skal være
statsautorisert revisor. Medlemmene og varamedlemmer skal oppnevnes av Kongen,
jf domstolloven §225.
Dersom Tilsynsrådet skulle finne
noe å sette fingeren på, har rådet tre valg:
1. Tilsynsrådet kan meddele
vedkommende en irettesettelse (det høres
jo forferdelig skremmende ut)
2. I alvorlige tilfeller kan
Tilsynsrådet meddele vedkommende en advarsel (som også høres veldig skremmende ut)
og
3. i spesielt alvorlige tilfeller
hvor Tilsynsrådet mener at; her må det reageres, kan Tilsynsrådet foreslå
tiltak nevnt i domstolloven §219, tredje ledd eller §230,
for Advokatbevillingsnemnden.
Dette er i veldig korte trekk hva
Tilsynsrådet
for advokatvirksomhet er, og hva rådet skal drive med.
Advokat og partner i et av Norges
største advokatfirmaer; Thommesen Krefting Greve og Lund, Christian Bruusgaard, er av Kongen oppnevnt som styreleder
av dette Tilsynsrådet. En slik stilling fordrer naturlig nok den aller største
respekt for andre mennesker, for yrket, for brukerne og ikke minst for både det
skrevne så vel som det uskrevne lovverket.
Skulle eksempelvis lederen av
Tilsynsrådet bli mistenkt for å ha begått kriminelle handlinger, eller å ha
medvirket til slike, sier det seg selv at vedkommende under
etterforskningsperioden må suspenderes, om ikke mer så i hvert fall av hensyn
til allmennhetens tillit til Tilsynsrådet, og Tilsynsrådets omdømme. Dersom
vedkommende skulle bli dømt – eller det skulle falle dom for vedkommendes
kriminell virksomhet – er det åpenbart at Kongen ikke har annet valg enn å
oppnevne ny leder. Man verken kan eller skal ha tillit til en person som selv
ikke viser seg tilliten verdig. En unnlatelse i så henseende vil selvsagt skade
allmennhetens tillit til at Tilsynsrådet virkelig forvalter mandatet slik
lovgiver i utgangspunktet hadde ment.
I perioden 2003 til 2008 har Christian
Bruusgaard sittet som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. I perioden
1991-2004 var Bruusgaard styreleder i Veidekke ASA.
Et selskaps styre er å betrakte
som selskapets tillitsmenn, dvs aksjonærenes tillitsmenn, med alt hva dette
innebærer. Bl.a. ligger det i dette at styret er betrodd forvaltningen av
selskapet. I dette tillitsforholdet er styret naturlig nok ansvarlig overfor
selskapet for følger av pliktforsømmelse. Å inngå kriminelle avtaler, så som
kartell-/mafia-avtaler med andre aktører i samme marked, er en åpenbar
pliktforsømmelse overfor aksjonærene. Det er – eller forventes å være – lite
trolig at en aksjonær synes det er greit at hans eierandel i selskapet
forvaltes på slikt kriminelt vis.
I 2001 iverksatte
Konkurransetilsynet etterforskning mot Veidekke ASA som følge av opplysninger
om kriminell virksomhet. Siste uken i februar 2003 anmeldte Konkurransetilsynet
Veidekke ASA (i realiteten styret) til politiet (ØKOKRIM) for mafiavirksomhet
(kartellvirksomhet).
ØKOKRIM: Økokrim etterforsker og fører for retten de store,
komplekse, mer alvorlige og/eller prinsipielle sakene som gjelder økonomisk
kriminalitet og miljøkriminalitet. Når det gjelder økonomiske straffesaker,
skal Økokrims ressurser først og fremst benyttes i saker som gjelder
overtredelser av samfunnsmessig betydning. Eksempler på dette er alvorlige
skatte- og avgiftsunndragelser, regnskapsovertredelser, verdipapirkriminalitet,
brudd på konkurranseregler, korrupsjon, alvorlige bedragerier og hvitvasking av
utbytte fra straffbare handlinger.
Dersom påtalemyndigheten finner
at en sak bør avgjøres med bot eller inndragning, bør den utferdige forelegg i
stedet for å reise tiltale – eksempelvis når den kriminelle virksomhet er
omfattende og innbefatter en rekke personer i styret og den administrative
ledelse, hvor det vil blir for kostbart å etterforske og å reise tiltale mot
enkeltpersoner. Et akseptert forelegg har samme virkning som en straffedom.
Aksept av et utstedt forelegg er samtidig en erkjennelse/innrømmelse av
straffeskyld.
I juni 2006 utstedte ØKOKRIM to forelegg til Veidekke ASA på 3,5 og 4 millioner kroner,
for henholdsvis ulovlig prissamarbeid, forfalskning av fakturaer, forfalskning
av regnskaper for å skjule gevinsten ved denne straffbare virksomheten, og for
mafia-/kartellvirksomhet. Veidekke ASA vedtok foreleggene. Selskapet – det vil si
aksjonærene – dekket derved økonomisk opp for enkeltpersoners straffbare
handlinger. Hvem som fikk stikke av med millionoverskuddene etter denne
årelange mafiavirksomheten, er ikke avdekket. Bruusgaard var styrets leder, og
aksjonærenes øverste tillitsmann, og står derved ansvarlig for
mafiavirksomheten.
Da Styret i Veidekke ASA inngikk
mafiaavtalene med de andre aktørene (Lemmikainen Norge AS (tidligere Icopal AS)
og Skanska Asfalt AS (tidligere Franzefoss Asfalt AS)), var styreleder
Bruusgaard klar over at han hadde en plikt til å henvende seg til ØKOKRIM med
opplysningene om at han og det selskapet han forvaltet hadde til hensikt å
krenke straffeloven, konkurranseloven, regnskapsloven m.v., i den hensikt å få
kontroll over markedet og derved tjene mer penger.
Bruusgaard unnlot å nevne disse
kriminelle forhold for norsk påtalemyndighet, noe som førte til at det selskap
han i all tillit hadde fått i oppgave å forvalte, Veidekke ASA, kunne
iverksette og drive denne straffbare virksomhet i en årrekke. Selv om Veidekkes
aksjonærer tjente grovt på dette mafia-opplegget til Bruusgaard & Co – hvor
bl.a. asfaltprisene kunne stige med opp til 50% – er det lite trolig at de
ville ha gitt deres tillitsmann, Bruusgaard, klarsignal dersom de hadde vært
klar over straffbarheten i virksomheten.
Sluttbrukeren, den som sto
økonomisk ansvarlig for veien (stort sett landets kommuner og fylker, og derved
skattebetalerne) ble som følge av denne straffbare kartellvirksomheten påført
et stort økonomisk tap, i og med de kunstig høye asfaltprisene. Dette tapet kan
selvsagt kontraktsmotparten til de nevnte selskapene kreve
dekket av kartellet, jf gml konkurranseloven §5-1. Aksjonærene i Veidekke
og de andre nevnte selskapene vil etter å ha tapt disse sakene kunne reise
erstatningskrav mot Christian Bruusgaard for den kriminelle virksomheten han
hadde ansvaret for. Det gjenstår å se om noen tør å gå den veien med
Bruusgaard, idet flere av aktørene (Veidekke – staten) i realiteten sitter på
samme side av bordet.
Det er i denne sammenhengen verdt å
nevne at: ”Internasjonale studier viser at slik kartellvirksomhet[1]
kan føre til prisøkninger på mellom 20 og 30 prosent. Vi snakker her om
alvorlig økonomisk kriminalitet som rammer fellesskapet, forbrukere og andre
næringsdrivende.”
Her kan dere lese litt om hvordan
NRK arbeidet med saken: ”En Høy Pris.” Rapporten viser grov økonomisk kriminalitet hvor
mafiaaktørene forsøkte å uskadeliggjøre journalisten som arbeidet med saken ved
bl.a. å søke å presse ham til taushet gjennom eksempelvis de vanlige trusler om
erstatningssøksmål, ”drittpakker” og telefoner til familiemedlemmer. Les også
min artikkel om ”Nervekrig”, hvor metodene beskrives.
I den perioden hvor Bruusgaard
har sittet som styreleder i Veidekke har Veidekke også blitt mistenkt for andre
straffbare handlinger. Veidekke ble etterforsket av ØKOKRIM mistenkt for å ha
drevet med korrupsjon i forbindelse med et damprosjekt i Uganda. ØKOKRIM henla saken på grunn av bevisets stilling.
Som styreleder i Veidekke inngikk
Bruusgaard store oppdrag med seg
selv, gjennom Filtbygg AS. Dette selskapet eies i hovedsak av Bruusgaard og
hans kone, advokat og partner i advokatfirmaet Haavind Vislie AS, Bjørg Ven.
Ven er også leder av Klagenemnda for Offentlige Anskaffelser, hvor
Konkurransetilsynet er sekretariat for nemnda.
* * *
I e-mail av 15. mai 2007 klaget jeg
advokat Aabø-Evensen inn for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for kriminell
virksomhet, hvor jeg la ved min anmeldelse av 7. mai 2007 mot advokaten, til Riksadvokaten.
Tilsynsrådet besvarte min
henvendelse forbausende raskt. Bare noen dager senere mottok jeg Tilsynsrådets
brev av 18. mai 2007. Det skulle vise seg at brevet var langt ifra
den besvarelsen jeg hadde ventet. Tilsynsrådet hadde nemlig reagert med alle
beskyttelsestiltak som rådet benytter seg av for å beskytte advokater som
driver ulovlig. I stedet for å gjøre jobben sin og plukke ut råtne epler fra
kurven, legger de lokk på kurven, og snur seg mot meg, hvor de uten hjemmel ber
meg om å redegjøre for en rekke forhold.
Tilsynsrådet påstår at saken mot
meg er iverksatt som følge av opplysninger Tilsynsrådet har blitt kjent med
gjennom media. Realiteten var en annen. Det viste seg nemlig at advokat Ole
Kristian Aabø-Evensen og Tilsynsrådets ”advisor”, Irene Aarset Johansen hadde
samarbeidet om en aksjon som bl.a. innbefattet ulovlig tapping av midler fra
Einar Riis’ dødsbo i Monaco.
Før TV2’s forsøk på
skandalisering av meg i nyhetsinnslagene i perioden 8. til 15. mai 2007, hadde
det vært kontakt mellom adviseren
(som hun selv liker å kalle seg) og Aabø-Evensen. Denne kontakten hadde av alle
ting gått på dårlig engelsk. Det skulle senere hen vise seg at opplegget deres
var å benytte brevvekslingen som dokumentasjon i Monaco, for å lure notaren i
Monaco til å utlevere dødsboet etter Einar Riis til Aabø-Evensen. Det hele var
altså et forsøk på plyndring, og villeding av utenlandsk offentlig myndighet,
hvor altså Tilsynsrådet medvirket.
Jeg besvarte naturligvis ikke
adviserens uhjemlede forsøk på phishing. På den annen side reagerte jeg på at
Tilsynsrådet iverksatte beskyttelsestiltak av åpenbart straffbar virksomhet hos
advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co, i stedet for å – som det står å lese i
alle Tilsynsrådets Årsberetninger: ”drive forebyggende og
skadebegrensende virksomhet.”
I og med at Tilsynsrådet ikke har
noen gyldig grunn for å drive med phishing overfor meg, har jeg frem til i dag
konsekvent nektet å svare på spørsmålene. Dette har åpenbart falt advokat
Christian Bruusgaard tungt for hjertet, noe som har ført til at han iverksatte
en rekke trusseltiltak for på den måten å se om han kunne skremme meg til å
svare. Bruusgaard søkte derved aktivt å påvirke en sak han senere hen har
uttalt at han ikke har noe med å gjøre.
I sitt brev til meg av 29. august 2007 la Bruusgaard trykk under sitt krav om at
jeg måtte besvare adviserens
spørsmålsrekke. Som dere vil se, benyttet Bruusgaard seg av advokatfirmaet
Thommessens konvolutt og frankeringsmaskin i sin korrespondanse til meg. Dette
ble gjort for å legge trykk bak trusselen i brevet: - Nå svarer du, for som du
ser så kommer ikke dette brevet fra Tilsynsrådet, men fra et av Norges største
advokatfirmaer; Thommesen Krefting osv. og da har du med å svare, ellers.
Henvendelsen var åpenbart truende
som følge av den plutselige innblandingen fra advokatfirmaet Thommessen, men
likevel ikke tilstrekkelig til å skremme meg til å svare.
Tvert imot reagerte jeg på at
Tilsynsrådets leder hadde iverksatt dette tiltaket og at han hadde benyttet seg
av advokatfirmaet Thommessens kontormateriale i trussel/phishing-arbeidet. I
fire forskjellige brev av 27. september 2007 til Tilsynsrådet ba jeg om 1) å få tilsendt dokumentasjon omkring forholdet mellom
Aabø-Evensen og adviseren samt kopi av alle henvendelser til Tilsynsrådet
omkring min person, 2) at det ble iverksatt adekvate tiltak mot advokat
Aabø-Evensen og hans advokatfirma, 3) en avklaring fra Christian Bruusgaard omkring hans
rolle både i saken så vel som i forhold til stillingen som styreleder i
Tilsynsrådet, 4) innsyn i saksdokumenter. Brevene ble fakset over til
Tilsynsrådet samme dag, omkring kl 1230.
Christian Bruusgaard må ha blitt
spesielt forbannet da han opplevde en person som ikke hoppet når han skrek. Han synes derfor å ha skrudd
opp intensiteten mht å true og skremme meg, idet han på bare et par timer kalte
inn til og avholdt ekstraordinært styremøte i Tilsynsrådet 27. september 2007.
Dokumentene fra styremøtet er selvsagt hemmeligholdt. I styremøtet bestemte
styreleder Bruusgaard at Tilsynsrådet skulle true meg med politianmeldelse –
noe som ble gjort i brev av 16. oktober 2007 – for dette måtte vel få Berge til å
svare.
Som følge av Bruusgaards nye
tilnærming av saken, hvor han nå hadde iverksatt straffbare handlinger under
Tilsynsrådets paraply, var tiden inne for å anmelde ham. Før dette kunne gjøres
ønsket jeg for ordens skyld å få en avklaring på hvorvidt Bruusgaard sto
ansvarlig for dette styrevedtaket om å true med politianmeldelse for på den
måten å se om man kunne få ut noe dokumentasjon, dvs: Phishing. Dette ble gjort
i mitt brev til Bruusgaard og Tilsynsrådet av 25. oktober 2007.
Tilsynsrådets leder fulgte opp
”saksbehandlingen” ved å tvinge en av advokatfirmaet Thommesens ansatte,
sekretær Merete Jansen, til å besvare min henvendelse ved å sende en e-mail til
meg den 29. oktober 2007. I denne e-mailen forsøker Thommessens
sekretær, på Bruusgaards vegne, å redegjøre for Bruusgaards stilling i
Tilsynsrådet, bl.a. at Bruusgaard ikke deltar i noen form for praktisk
saksbehandling,[2]
at Bruusgaard driver løpende habilitetsvurderinger, samt at han aldri har vært
siktet for noe straffbart forhold.[3]
For den som ikke har lagt merke
til det; Bruusgaard benytter her advokatfirmaet Thommessens kontormateriale,
PC, e-mail server, e-mail konto og ikke minst Thommessens sekretær i sitt
arbeid for Tilsynsrådet for
advokatvirksomhet. Handlinger omkring disse forhold er senere hen anmeldt.
Bruusgaard avviste for øvrig ikke
at han hadde noe med den straffbare trusselen å gjøre, hvilket førte til at jeg
anmeldte Bruusgaard for en rekke straffbare forhold til korrekt påtalemyndighet, som er Kongen. Dette ble gjort 30. oktober 2007.
I brev av 12. november 2007 fra Tilsynsrådet ble jeg igjen truet. For
å forsøke å gjøre det hele litt mer pinefullt, gikk Bruusgaard nå ett skritt
tilbake for derved å kunne foreta samme handling en gang til; nemlig å true med
politianmeldelse. Dette måtte visst bestemmes gjennom nytt styrevedtak, og
derved truet Tilsynsrådets ”adviser” med at dersom jeg nå ikke besvarte
henvendelsen, ville saken igjen bli fremlagt for Bruusgaard.
Hvor mange ganger skal advokat
Bruusgaard bestemme at jeg skal politianmeldes? Og for hva? Jeg har per i dag
ikke fått lov å se et eneste dokument i denne såkalte saken mot meg. I ren
middelalders inkvisitorisk stil holdes alt hemmelig for meg. Disse brevene fra
Tilsynsrådet og fra dets leder, har intet med Tilsynsrådets reelle virksomhet å
gjøre. Brevene i sin helhet fremstår som ren sjikane, trakassering, mobbing, og
sett i sammenheng med resten av saken som det norske justisvesenet har satt i
gang mot meg; ren mishandling og tortur.
Som følge av Bruusgaards nye
trusler anmeldte jeg også disse handlingene til korrekt påtalemyndighet;
Kongen. Dette ble gjort i anmeldelse av 26. november 2007.
Etter hvert som saken har skredet
frem, har jeg også blitt kjent med en rekke nye straffbare handlinger utført av
bl.a. advokat Aabø-Evensen og hans firma. Disse opplysningene har jeg
videresendt til Tilsynsrådet med krav om adekvate tiltak mot denne straffbare
virksomheten. Tilsynsrådet lukker nær sagt automatisk igjen øyne og ører når de
blir kjent med at advokater har opptrådt i strid med loven i de saker som de
involverer meg i, og iverksetter i stedet beskyttelsestiltak, deriblant angrep
mot meg.
Det er jo ikke noe ukjent fenomen
i Norge at varslere blir angrepet – i stedet for å bli beskyttet – både av
arbeidsgivere så vel som av de organer som man gjennom loven forventer at skal
gi beskyttelse.
12. desember 2007 søkte jeg på ny innsyn i den hemmelige
saken og den hemmelige brevvekslingen mellom Aabø-Evensen og adviseren Johansen. Videre gjorde jeg
Tilsynsrådet oppmerksom på at Tilsynsrådet selv allerede i 2004 hadde inngått
straffbar avtale med Regjeringsadvokaten om i all hemmelighet å trekke tilbake
min autorisasjon som advokatfullmektig.
Min henvendelse ble besvart av
Tilsynsrådet i brev av 8. januar 2008, hvor ”adviser” Johansen slår fast
at jeg aldri hadde autorisasjon under min tid som fullmektig for advokat Ingal
Ørbeck Sørheim. At jeg hadde autorisasjon var det liten tvil om: Jeg hadde
betalt selv forsikring på over kr 9.000,- for ett år (noe som er advokatens plikt å utrede, ikke
fullmektigens), og bidrag til Tilsynsrådet på omkring kr 1.500,-. Jeg ringte
inn og forsikret meg om at alt var i orden, og fikk til svar at alt var i orden
med autorisasjonen.
Disse beløpene er ikke refundert,
og i så måte kan Tilsynsrådets styreleder dømmes for gjennomført bedrageri, jf straffeloven
§270, hvor det er åpenbart at Tilsynsrådet bevisst har villedet meg til å
betale en avgift i den fulle visshet om at Tilsynsrådet i medhold av
regjeringens instruks om yrkesforbud, aldri kom til å gi meg autorisasjon. For
øvrig ble min begjæring om innsyn møtt med Tilsynsrådets standardsvar, som for
utenforstående ikke er så lett å gjennomskue som en avvisning og ulovlig
hemmeligholdelse av saksdokumenter i egen sak: ”Alle henvendelser er besvart.”
Det Tilsynsrådet ikke sier når de viser til tidligere svar, er at de rent
faktisk har avvist tilgang til og innsyn i saksdokumenter og sak mot meg. Alt
holdes altså hemmelig, og det med god grunn, for hadde jeg fått innsyn, ville
denne banden av røvere ha stått uten arbeid.
Det fantes ingen forhold som
skulle være til hinder for å få autorisasjon, bortsett fra H.M.K.
Okkupasjonsberedskap og regjeringens krav om at jeg aldri måtte få
advokatbevilling. Utover dette har et vitne ringt inn i perioden og fått
bekreftet at jeg hadde autorisasjon.
Det er for øvrig også blitt
bekreftet at regjeringsadvokaten, etter anmodning fra regjeringen, har fått i
oppdrag å sørge for at jeg ikke noen gang skulle få autorisasjon, se
redegjørelsel om denne meget alvorlige saken her. Regjeringens beslutning om å i realiteten nedlegge
yrkesforbud for meg, er selvsagt ikke lovlig. Det er bare slik Arbeiderpartiet
og de skjulte nettverkene (Kraby/Ramin-nettverket
og H.M.K. Okupasjonsberedskap) arbeider, uten reell frykt for
å bli stoppet av lover eller lovens voktere.
I brev av 11. januar 2008 skrev
Tilsynsrådets leder, Christian Bruusgaard, igjen til meg. Denne gangen tok han
skrittet fullt ut og benyttet advokatfirmaet Thommessens brevpapir, stempel,
varemerke, IT-utstyr, avsenderadresse, og kontormateriale for øvrig.
I kraft av å være oppnevnt av
Kongen som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, er Bruusgaard å anse
som offentlig tjenestemann: En person som gjennom valg eller ansettelse har
fått i oppgave å utøve offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, er å
anse som offentlig tjenestemann. Se eksempelvis straffeloven
§117 a, for en definisjon.
En offentlig tjenestemann er gitt
rettigheter, men er også underlagt en rekke plikter.
Ved at advokat Bruusgaard, som leder
av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, forhindrer kontroll av advokat
Aabø-Evensens personlige og firmamessige straffbare virksomhet – i strid med
Tilsynsrådets hovedoppgave: ”…drive forebyggende og skadebegrensende
virksomhet.” – kan hans beskyttelse av straffbar virksomhet straffes i medhold
av strl §118, annet straffalternativ, noe som kan gi opp til 3
års fengselsstraff, samt avskjedigelse. Bruusgaard kan også straffes etter strl
§132, første ledd, for å ha motarbeidet en offentlig undersøkelse (påkrevd
kontroll gjennom Tilsynsrådet), ved at han bl.a. søker å skremme, true og
uskadeliggjøre meg med tilsynssak og falsk politianmeldelse.
Jeg antar at Tilsynsrådet har
taushetsplikt omkring sin virksomhet, overfor utenforstående, så som sekretærer
i advokatfirmaet Thommessen. Det går klart frem av e-mail av 29. oktober 2007
at Bruusgaard har informert Merete
Jansen i advokatfirmaet Thommessen om en pågående sak i Tilsynsrådet. Den
hemmelige saken mot meg synes sågar å ligge inne på advokatfirmaet Thommessens
dataanlegg/server. Handlingen er å anse som straffbart brudd på taushetsplikten,
jf strl §121, som i de grove tilfeller anbefaler 3 års
fengselsstraff, samt avskjedigelse.
Idet Bruusgaard i styrevedtak
bestemmer at ”adviser” Johansen skal true meg med politianmeldelse, kan
Bruusgaard straffes for overtredelse av strl
§124, hvor han bl.a. kan straffes med avskjedigelse. Han kan også straffes
etter sekkebestemmelsen i strl
§123.
Bruusgaard kan åpenbart straffes
for å ha motarbeidet rettsvesenet, ved at han reagerer med å true meg med
politianmeldelse etter at jeg har politianmeldt
en advokat for særdeles alvorlige straffbare handlinger, jf strl
§132 a, første ledd. Her risikerer Bruusgaard opp til ti års fengsel.
I sitt brev av 11. januar 2008
gjør Bruusgaard det helt klart at han som leder at Tilsynsutvalget og derved
som offentlig tjenestemann 1) ikke vil saksbehandle de brev som han får av meg
samt at 2) de dokumenter han får fra meg vil bli makulert.
Begge handlingene er straffbare
henholdsvis etter strl
§324, unnlatelse av tjenesteplikt, og straffebestemmelsen i arkivloven
§9 sammenholdt med §22,
hvor det medfører straffansvar å makulere saksdokumenter. Det skulle for øvrig
bare mangle. Vi kan jo ikke ha tjenestemenn i offentlig tjeneste som – slik
Bruusgaard arbeider – etter eget forgodtbefinnende iverksetter makulering av
dokumenter de ikke liker.
Forvaltningsloven gjelder for
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, se domstolloven §225,
siste ledd. Et offentlig dokument skal saksbehandles og kan selvsagt ikke
makuleres, jf definisjonen av dokument i offentlighetsloven
§2 første ledd. Det betyr bl.a. at et dokument som blir sendt fra meg til
Bruusgaard, som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, er et offentlig
dokument som selvsagt ikke skal makuleres.
I et hemmelig styremøte i
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet ble det atter en gang bestemt at
sekretariatet v/adviser Irene Aarset Johansen skulle sende ut en trussel om
politianmeldelse. Trusselen ble sendt ut i brev av 4. februar 2008, hvorved Tilsynsrådets leder samt adviseren
på ny hadde pådratt seg straffeansvar. Forholdet ble anmeldt 15. februar 2008.
I sitt faks til meg av 21. februar 2008 – som i likhet med brevet av 11. januar
2008 er et advokatfirma Thommessen-brev – bekrefter Bruusgaard at han har
fullbyrdet makulering av to dokumenter sendt til ham 15. februar 2008 (brev nr I og brev nr II). Det vil si at han har fullbyrdet flere
straffbare handlinger. Dette er norsk offentlig forvaltning på sitt aller
beste, eller aller verste. Slik er det i hvert fall, og vi kan jo bare
forestille oss hvor mange nordmenn som (uvitende) lider stor urett hvor deres
dokumenter ikke blir gjenstand for saksbehandling og endog bare blir makulert.
Bruusgaards spesialarroganse
ligger på linje med tidligere leder av Stortingets Kontroll- og
konstitusjonskomité Jørgen Kosmos (Arbeiderpartiet) svar til meg 17. juni 1999 da jeg hadde avdekket og samtidig
konfronterte Kosmo med Stortingets kjennskap til mishandlingen av og rettslige
overgrep mot Einar Riis, og Stortingets vilje til å dekke over overgrepene. For
å gjøre det helt klart: Verken Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité
eller dens leder har anledning til å la være å åpne brev/dokumenter som blir
tilsendt komiteen, og umiddelbart returnere dokumentene uten behandling. En
unnlatelse av å åpne dokumenter medfører automatisk brudd på plikten til å
informere Stortinget, jf ansvarlighetsloven
§13.
Kosmos svar ligger innenfor
kjernen av ansvarlighetslovens §§12 og 13, og ville åpenbart ha gitt
en fellende Riksrettsdom dersom noen hadde turt å gjøre jobben på Stortinget.
Kosmos svar til meg, avdekker også den generelle oppfatning som folket har av
Stortinget og dets representanter: At representantene snur ryggen til og lukker
døren for velgerne like etter valget, og åpner ikke døren igjen før det er nytt
valg.
Etter en helhetlig vurdering av
Bruusgaards konkrete handlinger mot meg, har han i tillegg til det ovennevnte
også krenket straffeloven §117 a. Den rekke med skremmende brev og
direkte trusler om politianmeldelse, for så å ta runden en gang til med trusler
om at det vil kunne bli vedtatt sanksjoner for så komme tilbake med nye
skremmende politianmeldelser, er åpenbart egnet til å påføre vanlige mennesker
varig psykiske mén. For å bli straffet etter strl
§117 a, er det ikke et krav at man blir påført varig psykiske mén. Det er
tilstrekkelig at handlingen i seg selv gir alvorlig fysisk eller psykisk
smerte. En slik spesialbehandling som
jeg og min familie gjennom en lang periode har måttet oppleve av Tilsynsrådet
og dets ansatte, gir helt klart slike resultater, og skal selvsagt straffes.
Den varme og folkekjære norske Kong Haakon den 7’s sadistiske forslag om hvordan han så
for seg en ”rettferdig rettergang” mot Vidkun Quisling, gir et godt eksempel på
norsk rett etter krigen og ikke minst hvordan psykisk tortur kan utføres av offentlige tjenestemenn. For å kunne
sette seg inn i og forstå torturen, terroren og ikke minst den sadistiske tanke
bak, må nok mange lesere søke å fri seg fra tanken om hvem Haakon den 7 siktet
til. Når dette er gjort (loven er jo ment å være lik for alle, absolutt alle),
vil en se at det er den samme pinefulle behandling jeg blir utsatt for av
Tilsynsrådet: True med politianmeldelse, trekke seg litt tilbake for å få et
nytt vedtak om å true med politianmeldelse. Nytt vedtak blir truffet og ny
trussel om politianmeldelse blir sendt ut, for igjen å trekke seg litt tilbake,
for så å slå til for fullt.
Vi står her åpenbart overfor
særdeles syke mennesker som er til stor skade for borgerne og som åpenbart må
settes ut av virksomhet, for derved å kunne gjenopprette den sikkerhet jeg og
andre har krav på.
I sin virksomhet mot meg har
Bruusgaard også krenket en rekke andre straffebestemmelser som i fellende
tilfeller kan gi lange fengselsstraffer. I denne omgang er det ikke nødvendig å
gi en mer omfattende beskrivelse av Bruusgaard og hans handlinger, og hvilke
konsekvenser disse handlingene skal få, for å kunne slå fast ett av mine poeng
med denne artikkelen; at advokat Christian Bruusgaard ikke har allmenn tillit
til å fortsette som leder av Tilsynsrådet.
Rent konkret har Bruusgaard gått aktivt
inn for å ødelegge meg og min familie – av en eller annen grunn – og skal bare
av den grunn avskjediges. Generelt har Bruusgaard, både historisk så vel som i
sitt virke som leder av Tilsynsrådet, opptrådt på en slik måte at han åpenbart
aldri skulle ha vært innstilt til stillingen som leder – om det nå finnes en
slik innstilling.
Råtne epler må fjernes, i motsatt
fall råtner hele kurven, og det eneste man da kan være sikker på, er at man
sitter med en kurv full av råtne epler til stort ubehag for miljøet rundt.
Herman J Berge
Luxembourg