NOU 1999:19:

11.01.2008

Infiltrasjon og maktmisbruk i Domstolkommisjonen og konsekvenser

NOU 1999:19:

Domstolkommisjonen fremla sitt resultat i NOU 1999:19.

I korthet hadde kommisjonen som mandat å bl.a. undersøke og vurdere nye løsninger for den dagjeldende organisering av domstoladministrasjonen, undersøke og vurdere ny utnevnelsesprosess av dommere, samt å undersøke og vurdere ny klage- og disiplinærordning for dommere.

Før 2001 hadde Justis- og politidepartementet oppgaven å kontrollere og kritisere/irettesette dommere. I perioden fra 1970 og frem til 2001 hadde det nær sagt ikke vært gitt noen irettesettelser. Dette innrømmes også av Domstolkommisjonen:

”Den disiplinærmyndighet overfor dommere Justisdepartementet har som fagdepartement for domstolene er således meget begrenset. Departementet har i tillegg være tilbakeholdent når det gjelder tilsyn og reaksjoner i samband med uhøvisk opptreden fra dommeres side i deres dømmende virksomhet.” Jeg beklager dårlig norsk, men slik er teksten fra kommisjonen.

Mht domstolenes uavhengighet – og derved om det er nødvendig med spesielle ordninger/incitamenter for å korrigere en villfaren dommer – beskriver kommisjonen muligheten for påvirkning av dommere/domstolen fra andre deler av statsapparatet (den utøvende makt) slik:

”Kommisjonen presiserer at det ikke er dokumentert at bevisst påvirkning av domstolenes dømmende virksomhet faktisk har forekommet i nyere tid (med forbehold for 1940-45).”

Videre redegjør kommisjonen at:

”Faktisk påvirkning forutsetter både at et tjenlig virkemiddel er tilgjengelig, at det er personer i den utøvende makt som ønsker å påvirke - og at dommeren rent faktisk lar seg påvirke. Det skal svært meget til for at alle tre forutsetningene er oppfylt. Det er vanskelig å tenke seg at en av dagens dommere vil gi etter for et påvirkningsforsøk fra den utøvende makt. Og innenfor norsk forvaltning er det en grunnfestet kultur og tradisjon for å respektere domstolenes dømmende uavhengighet. Selv om man ikke kan tenke seg begge disse forutsetningene oppfylt i dag, er det likevel riktig å omtale de mulige virkemidlene.”

Fremstillingen er i beste fall feilaktig, i verste fall bevisst løgnaktig.

Det er dokumentert at regjeringsadvokat Bjørn Haug har fått instruks/anmodning fra regjeringen om å be kst. lagdommer Nils B. Hohle om å bistå ytterligere med å knuse Einar Riis’ saksanlegg mot Oslo skifterett. Se kst. lagdommer Nils B. Hohles brev til regjeringsadvokaten. Se originalen her.

Instruksen/anmodningen fra regjeringen – som Hohle her svarer på – gikk altså ut på å be om en straffbar handling, for derigjennom å hindre at tidligere erstatningsbetingende handlinger, hvor bl.a. regjeringsadvokat Bjørn Haug personlig samt andre advokater ved embetet hadde medvirket, skulle bli gjort kjent og derved bli gjort til gjenstand for pådømmelse i erstatningssak mot Justis- og politidepartementet for Oslo byrett.

For den som måtte lure på hvorfor jeg beskriver forholdet som en instruks fra regjeringen, gir svaret seg selv: Regjeringsadvokaten har ingen fri vilje. Embetet handler kun på instruks/anmodning fra regjeringen eller et av departementene, jf instruksen §2, sammenholdt med §3.

Jeg minner leserne om domstolens hovedfunksjon i samfunnet: Å beskytte enkeltmennesket mot overgrep fra det offentlige og det allmenne. I denne saken (Riis-saken) benyttet det offentlige seg derimot av domstolen for å knuse enkeltmennesket. Det fantes altså mennesker i Regjeringsadvokatembetet ledet av Bjørn Haug som – etter instruks/anmodning fra regjeringen – ønsket å utføre denne kriminelle handling, som bl.a. gikk ut på å påvirke domstolen. I domstolen fantes det en dommer som kunne tenke seg å utføre den videre kriminelle handling, og han skrev tilbake og fortalte at han var villig til å gjøre jobben. Jobben ble utført. Saken ble punktert og trenert i 23 år! før det falt dom i første instans. I fem av de saker Einar Riis har reist mot staten, rederiet Olsen & Ugelstad, DnB Nor, og Jacob Stolt-Nielsen har gjennomsnittlig saksbehandlingstid i førsteinstans ligget i overkant av 13 år. I 2003 innrømmet regjeringen ansvar for treneringen på 23 år i saken mot Oslo skifterett (Skiftesaken) – overfor Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og 31. mai 2007 ble staten ikke trodd i den samme domstol og deretter dømt for omkring 17 års trenering i den såkalte Falkefjellsaken. Jeg representerte Riis i begge sakene.

Dette kriminelle arbeidet har regjeringsadvokaten fortsatt med, jf hvordan regjeringsadvokaten sørget for å instruere Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om å aldri gi meg autorisasjon som advokatfullmektig. Se brevet til justisminister Knut Storberget for dokumentasjon.

Går vi tilbake til Domstolkommisjonens arbeid – og tilbakeholdelsen av de alvorlige sentrale og relevante opplysninger nevnt like ovenfor – må en bare kunne slå fast at Domstolkommisjonen og dens leder; tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith og andre sentrale skikkelser, på denne måten villeder leserne, i realiteten; hele det norske folk.

Det er viktig å nevne at både regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs så vel som Agnes Nygaard Haug var medlemmer av Domstolkommisjonen, og var kjent med dette forhold at regjeringsadvokaten hadde bedt dommer Hohle om å utføre en kriminell handling. Fagernæs’ var kjent med dette idet han selv var ansatt i regjeringsadvokatembetet i hele den perioden punkteringen og treneringen foregikk, direkte underlagt Bjørn Haug, hvor Fagernæs i store deler av perioden selv var leder. Nygaard Haug var kjent med dette idet hun er gift med den ansvarlige regjeringsadvokat Bjørn Haug som hadde gitt instruksen videre til sin stedfortreder Sverre Østensvik om å be om å få utført en kriminell handling. Nåværende høyesterettsjustitiarius Tore Schei var også ansatt i regjeringsadvokatembetet da anmodningen fra regjeringen kom. Instruksen/anmodningen kom fra Arbeiderpartiregjeringen Odvar Nordli.

Fagernæs og Nygaard Haug er således medansvarlige for at sentral informasjon som skulle ha hatt en plass i Domstolkommisjonens rapport, effektivt er blitt holdt skjult for leserne.

Det bør i dag være alminnelig kjent – i hvert fall blant alle de domstolsbrukerne som har klaget ”sine” dommere inn for Tilsynsutvalget – at Tilsynsutvalget for dommere ikke har noen funksjon, rent bortsett fra å være et slags sandpåstrøingsapparat for staten: Formelt viser regjeringen at man tar uønsket dommeratferd og dommerklager alvorlig ved å opprette et slikt tilsynsutvalg, mens regjeringen reelt aksepterer ukulturen og lar den fortsette ved å sørge for at så nær som alle klager blir avvist.

Kun et lite fåtall av klagene når igjennom. Det store flertallet av klagene blir avvist med bl.a. følgende uttalelse: ”Du er nok bare misfornøyd med avgjørelsen. Slike misnøye skal det brukes vanlige rettsmidler på, dvs anke og kjæremål. Saken avvises.”

Det er klart at dersom en dommer lar seg kjøpe av en part til å avsi en for denne positiv dom, hvor den tapende part oppdager eller på annen måte forstår hva som har skjedd og klager inn dommeren, så er det vel både selvsagt og åpenbart at man er misfornøyd med avgjørelsen. Det er likevel ikke avgjørelsen som klages inn, men det forhold at dommeren tok i mot penger for å dømme slik han/hun gjorde.

Tilsynsutvalgets medlemmer er klar over dette, men siden bortimot ingen advokater har turt å ta tak i dette problemet, har Tilsynsutvalget i fred og ro gjennom flere år fått anledning til å opparbeide seg en etter hvert fast praksis – hvor man med enkel retorikk tar bort fokus fra handlingen og konsentrerer seg om resultatet, som altså er gjenstand for rettsmidler – som nå synes vanskelig eller umulig å fjerne.

Tilsynsutvalget styres av lillesøsteren til Agnes Nygaard Haug, som ikke ønsket løsrivelsen fra justis- og politidepartementet, Eva Johanna Nygaard Ottesen. Det er nærliggende å forutsette at også Eva Johanna Nygaard Ottesen har samme holdning som resten av familien; ingen løsrivelse fra departementet. Jeg minner her om hvor mange irettesettelser som var gitt under den perioden hvor Justis- og politidepartementet hadde ansvaret for klage- og disiplinærordningen.

Dersom Domstolkommisjonen hadde fått vite sannheten om de rettslige forhold i Norge, eller for å si det mer korrekt: dersom sannheten om de rettslige forhold hadde kommet den alminnelige borger til kunnskap, ville Domstolkommisjonen forhåpentligvis ha fått et tilstrekkelig korrektiv til å velge en klage- og disiplinærløsning som virkelig kunne fungere og stå som et incitament og rammeverk for ellers villfarne dommere, samt overfor miljøer både i så vel som utenfor statsadministrasjonen som lefler med tanken på å påvirke domstolsavgjørelser.

Idet Arbeiderpartiet, Nygaard-familien, Haug-familien, Bruusgaard/Ven-familien og Ottesen-familien (alle sammen motstandere av frigjøringen fra justis- og politidepartementet) synes å ha klart å infiltrere Domstolkommisjonen og dens arbeid, har de samtidig sørget for å hindre en nødvendig og hardt tiltrengt bedring for den alminnelige borgers rettssikkerhet mht klargjøring av rammene og konsekvensene for en dommers handlinger i og utenfor domstolen. Her hadde man en god mulighet til å gjøre vesentlige og åpenbart nødvendige endringer. I stedet fikk man det enkelte mektige miljøer hadde ønsket seg, en Tilsynsordning reelt sett uten funksjon, til stor psykisk så vel som økonomisk skade for brukerne av de norske domstoler. I dag kan dommeren – uten ansvar – gjøre hva han vil for en part hvis sak han er ”veiledet” eller ”rådet” til å bifalle, eller mot en part han ikke liker. Den skadelidende har på sin side intet reelt fungerende redskap å forsvare seg med, verken i rettssalen eller etterpå. Jeg kommer tilbake med en rekke artikler som dokumenterer tilstandene. En lovendring er åpenbart nødvendig, og den eneste farbare vei for å komme ut av det uføret som brukerne av domstolene i dag befinner seg i.

Herman J Berge

Luxembourg