16.03.2008
Agnes Nygaard Haug
og
Det hemmelige nettverket
For noen uker siden kom det noen ubeleilige meldinger om
at en jentegjeng i Oslo i det skjulte hadde funnet sammen for å bedre sine
muligheter bl.a. mht å skaffe seg eller andre i gjengen jobb, og på annen måte
få fordeler ved bl.a. å infiltrere departementer, domstoler og andre viktige
samfunnsorganer. Mafiaen ble av mediene kalt: Lov og rett-jentene eller Kraby/Ramin nettverket.
Dommere som er medlemmer av slike nettverk, er forpliktet
til å oppgi disse, jf dl §121 a, slik at dette fremkommer i dommernes sidegjøremålsregister.
Her syndes det selvsagt stort blant dommere idet poenget med hemmelige nettverk
nettopp er det å holde eksistensen og medlemskapet hemmelig.
Etter hvert ble flere og flere navn i dette mafialignende
nettverket, som synes å ha sitt utspring eller annen tilknytning til
Det som er litt forunderlig – og ikke så lite irriterende
– er at det norske folk ikke lar seg bevege ut av stolen eller mer presist; ut
av sitt gode skinn av de stadige nyheter som bekrefter at folket styres gjennom
udemokratiske ordninger, og av personer som rent faktisk forakter loven – en av
demokratiets grunnpilarer – og derved selve demokratiet.
Det er ikke for alle like enkelt å se hvor galt fatt det
er med det såkalte demokratiske styret i Norge. For å forstå hvilke regler og
grunnfestede ideer som er blitt krenket gjennom de opplysninger vi er blitt
kjent med, må man samtidig forstå sin egen (rettslige) stilling i samfunnet, og
hva et demokrati er, eller var ment å være (i og med at Norge påstås å være et
demokratisk (konstitusjonelt) kongedømme).
For å oppdage og forstå et problem, må man kjenne og
forstå grunnlaget, eller for å si det mer folkelig: For i det hele tatt å kunne
gjøre seg kjent med og deretter bestemme identiteten av et mørklagt rom, må man
først slå på lyset.
De fleste av oss vil ikke akseptere at ens egen fot – uten
medisinsk grunn – skal kappes av, uavhengig av årsak, rett og slett fordi de
fleste av oss er kjent med at den foten er ens egen, og at ingen andre har noen
rett til å ta den. Rettigheten er så grunnfestet at det ikke engang kreves noen
forklaring på hvorfor man ønsker å beholde foten. Litt mer vrient blir det
kanskje dersom noen vil ta ens sko, og dess mer rettighetsspørsmålet fjerner
seg fra personens egen sfære, dess mer vrient blir det for personen selv å
avgjøre hva som er rett og ikke, og
dess lettere/enklere blir det å akseptere urett. Dette siste er en følge av den
folkelige oppfatning: ”Det raker ikke meg”, som gir seg til kjenne når vi på et
eller annet tidspunkt i reisen fra vår personlige sfære tror at vi ikke har noen rett, eller plikt for den del. Hva om du
er blitt forledet til å tro at dette ikke raker deg? Tanken er vel verdt å
pleie.
Hvilke rettigheter (og plikter) har du som person i
samfunnet, utover det udiskutable; å være herre over egen kropp? Først når du
er kjent med din stilling i samfunnet – en konklusjon som vil være sammensatt
av svarene på spørsmålet om hvilke rettigheter du har – er du i stand til å
bedømme hvorvidt eksempelvis ansettelsesmetoden for Ida Hjort Kraby var
korrekt. Jo mindre du vet omkring din stilling, jo tryggere er disse hemmelige
nettverks/miljøers eksistens. Dette betyr samtidig at nødvendigheten for
manipulasjon av folket øker med samme takt som de hemmelige miljøer utvides og
styrkes.
Min lille melding nedenfor, til dere lesere, som omhandler
flere ansettelsesprosesser av Berit Fossheim – lagdommer i Borgarting
lagmannsrett og tidligere ekspedisjonssjef i justis- og politidepartementet,
som måtte gå fra departementet fordi hun på en måte liksom ikke hadde fortalt
daværende Arbeiderpartistatsminister Thorbjørn Jagland
at en av granskerne av de hemmelige (Arbeiderparti-) tjenester, Professor Berge
Furre, selv ble overvåket av
Som jeg har påvist tidligere har Justis- og politidepartementet full
kontroll på domstolenes dømmende virksomhet, hvor justisminister Knut
Storberget, som hans forgjengere, intervenerer i domstolens virksomhet ved
behov.
Likevel vil nok flesteparten av dere lesere synes at dette
– min melding – ikke er så galt likevel. Omkvedet – som er ment å legitimerer
all verdens lyssky virksomhet og kriminalitet – er det samme: ”Jo, riktig nok
kan dette høres litt ille ut, men som du vet; landet er jo så lite.”
Forlengelsen av denne setningen blir: ”Jo mindre land man bor i, jo flere
krenkelser av egne rettigheter må man akseptere.” En forlengelse av denne setningen må da bli: ”Er landet
tilstrekkelig lite – eller egentlig; for
lite – må man akseptere at visse mennesker og grupperinger får lov til å drepe
for å få styrket sin posisjon gjennom nepotisme, maktkamp, hemmelige politikk
m.v.”
For å spisse problemet litt kan en jo forestille seg en
utlending som kommer til Norge og spør en døende kreftpasient om hvorfor han
har funnet seg i å vente i 6 måneder på diagnosen og 3 måneder på behandling.
Svaret utlendingen da skal få, er enkelt og kanskje ikke særlig overraskende;
”Jo, det høres kanskje ille ut, dette, men du skjønner – landet er jo så lite.”
Konsekvensen av nepotisme, intern maktkamp mellom
forskjellige skjulte miljøer, tanke på egen vinning fremfor tanke på folket,
infiltrering av samfunnsmessig sentrale posisjoner, politisk kamp i stedet for
folkets kamp, alt dette fører bl.a. til at verdens rikeste land; har verdens
lengste sykehuskøer; har det høyeste antall av
forskjellige medisinske lidelser i forhold til folketallet; har de dårligste
skoler mht faglig forståelse hvor høyere utdanning lenge har vært et skjellsord
(tabu) i arbeidermiljøer; har bestemt at alle skal behandles likt og like
dårlig; har et rettssystem som savner sitt sidestykke og som antas å gi den
dårligste rettssikkerhet av alle de vestlige land Norge liker å sammenligne seg
med (eksempelvis er det verdt å nevne at den nye Tvisteloven i realiteten har fratatt borgerne enda flere
rettigheter og har gjort det enda vanskeligere for borgeren å få prøvet sin
rett i medhold av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen).
Gad vite om du vil si det samme den
dagen du ved en tilfeldighet oppdager at noen uten faglig grunnlag vil kappe av
foten din, eller for den del; at din motparts kone er dommer i saken. Er landet
virkelig så lite at man skal akseptere alt dette som egentlig aksepteres i dag?
Er landet virkelig så lite at man skal akseptere at lukkede miljøer med
særinteresser skal få lov til å ta over landet, slik de faktisk for alle
praktiske formål allerede har gjennomført? Er virkelig argumentet: ”Landet er
så lite”, et holdbart argument i diskusjonen om hvorvidt man skal anerkjenne
urett?
Berit Fossheim:
Nåværende lagdommer, Berit Fosheim,
hadde jobbet i justis- og politidepartementet i 24 år før hun ble plassert i
Borgarting lagmannsrett. Hvordan tror dere at hun fikk jobben i justis – og
politidepartementet?
Jeg skal forsøke å gjøre det hele kort, og lar Berit Fosheim selv få fortelle hvordan hun ble hentet inn til
justis- og politidepartementet i 1973. Les artikkelen og intervjuet i Juristkontakt nr 3, 1993.
Fosheim fikk jobben – som en kan se – på
omtrent samme måte som advokat ved regjeringsadvokatembetet, Ida Hjort Kraby
(tidligere gift med Anders Ryssdal, sønn av Rolv Ryssdal som ledet og i realiteten la
lokk på granskingen av den skjulte rederiformuen i utlandet, deriblant i Sveits),
fikk stillingen som Barneombud; hun ble ”hentet” inn.
Slik beskriver Fosheim
ansettelsesprosessen til jobben i justis- og politidepartementet:
”To år senere ringte Agnes Nygaard Haug, som da var
byråsjef og leder for 2. sivilkontor i Justisdepartementet: Nå er det på tide
at du begynner hos oss, var beskjeden fra Nygaard Haug.”
Som dere ser så var det avgått førstelagmann i Borgarting
lagmannsrett, Agnes Nygaard Haug (17 år i justis- og politidepartementet,
deriblant som byråsjef og underdirektør), gift med regjeringsadvokat,
riksmeklingsmann, EFTA domstolpresident osv, Bjørn
Haug, som ringte til Fosheim og ga henne beskjed om å
begynne; ”hos oss”.
Hos dere? Hvem er dere, da?
Justis- og politidepartementet er altså ikke det norske folks
departement, men synes derimot å være infiltrert av et nettverk av mennesker
som åpenbart arbeider mot den rene
demokratiske ide: at folket selv, gjennom sine representanter, skal få styre
sitt land og ikke minst i sitt eget
land, til det beste for alle.
Ansettelsen av Berit Fosheim i
justis- og politidepartementet er på ingen måte eiendommelig, selv om den var
og er i strid med alminnelige ansettelsesprosesser i Tjenestemannsloven, hvor
en stilling skal lyses ut slik at alle som ønsker å søke, og som er kompetente,
skal få muligheten til å søke stillingen, og slik at man samtidig unngår at en
person, som Agnes Nygaard Haug (og hennes familie), skal få lov å sitte og
styre departementet i alle ønskede retninger, med et team sammensatt av henne
selv.
Slike ansettelser er nok langt mer alminnelige enn hva
dere tror, bare se på Kraby/Ramin-saken, hvor Ida
Hjort Kraby ble – som Fosheim – bedt om å søke, og
fikk jobben. Den eneste grunnen til at hun måtte gi ifra seg jobben igjen, var
at Kraby/Ramin på ureglementert
vis hadde gått forbi/tråkket på andre innad i det skjulte nettverket. Selv i
slike skjulte mafialignende nettverk styres handlinger av (nettverkets)
lover/kodekser, og når disse brytes er det ingen kjære mor eller norsk lov som
beskytter dem. Det ville jo for øvrig ha tatt seg ut om Kraby eller Ramin skulle ha påberopt seg beskyttelse av norsk lov i den
catfight’en som ble satt i gang innad i nettverket.
Brytes en kodeks i et slikt nettverk, er det stort sett bye, bye, og slik ble
det.
Nygaard-familiens ukronede overhode, Agnes, har med fast
hånd styrt og bestemt over deler av justis- og politidepartementet, i
dommerforeningen og i Borgarting lagmannsrett i mange år. Bare hør hvordan hun
som byråsjef parerer Fosheims lille problem mht
graviditet og jobb i departementet i 1973:
”Det går bra…Jeg gjør regning med
at du etter hvert får et par barn og forblir hos oss.”
Agnes Nygaard Haug hadde altså før hun hadde snakket med Fosheim, bestemt Fosheims
fremtid, ikke bare på jobben, men også på det høyst private plan. Med dette
viser Nygaard Haug at justis- og politidepartementet ikke er et departement i
Grunnlovens forstand, men et organ som Agnes Nygaard Haug kan benytte i sin og
nettverkets virksomhet.
I artikkelen går det videre frem – for den som fremdeles
skulle tvile på om denne type ansettelser foregår – at Fosheim
også ble spesialplukket til sin neste stilling: Ekspedisjonssjef og leder av
Utlendingsavdelingen. Justis- og politiminister Else Bugge Fougner hoppet lett
over Tjenestemannsloven som klart slår fast at slike stillinger skal lyses ut,
ved at hun hentet inn Fosheim til sitt kontor og ga
følgende klare beskjed:
”Utlendingsavdelingen er ledig, du
må overta.”
Fine greier, dere. Ingen utlysing. Ingen innstilling. Alt
planlagt og avgjort på forhånd.
Artikkelen og intervjuet med Fosheim
bekrefter nettverkets eksistens, og at nettverket for lengst har infiltrert
departementet, og ansetter sine egne i de viktige stillingene, og at disse
”egne” på forhånd er sirlig plukket ut og funnet godt egnet av Agnes etter en
hemmelig prosess som bl.a. innebærer overvåking og etterretning, et
ansettelsessystem som ble etablert under og etter siste verdenskrig av
statsminister Einar Gerhardssen, etterretningssjef
Vilhelm Evang og resten av gjengen i
Det er verdt å legge merke til hvordan Fosheim
selv så på denne meget spesielle måten å få seg jobb på i justis- og
politidepartementet:
”Det gikk nøyaktig som Agnes
Nygaard Haug sa.”
Forfatter Inge D. Hanssen, i dag krimskribent i
”Berit Fosheim
har vært trofast mot Justisdepartementet siden…”
Å beskrive ansettelsesforholdet på denne måten, er nå en
ting. Likevel: Det var ikke departementet hun hadde vært trofast mot siden, men derimot Agnes Nygaard Haug og
det hemmelige nettverket som for snart 40 år siden hadde planlagt hennes
private så vel som offentlige liv og deretter hentet henne inn til oppdrag i
justis- og politidepartementet.
Til de lesere som sjelden har spesielt lyst å tenke på
konsekvenser (og som det lykkeligvis blir mindre og mindre av), og som derved
enkelt forlater problemet som uproblematisk og avgjort, etter følgende
reflekskonklusjon: ”Dette er ikke sant. Berge er konspiratorisk, og ferdig med
det problemet.” – Det er ikke jeg som har funnet opp Inge D. Hanssens artikkel
i Juristkontakt. Og det er heller ikke jeg som har funnet opp Fosheims dumskap hvor hun plaprer løst i vei om noe som
skulle være hemmelig. Jeg bare refererer til en sak, og så får det være opp til
leserne å åpne sine sinn, eller å fortsette å holde dem beskyttet mot det
ukjente slik vi alle har lært på barneskolen, ungdomsskolen, Gymnaset og på
Universitetet.
Herman J Berge
Luxembourg
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett