06.10.2008
Alfred
Nobel
”The
Champion of Peace”
Om noen dager skal fredsprisen igjen annonseres. Når den
norske stats batterier utover høsten begynner å bli flate, etter mange måneder
med kritikk for udugelig arbeid og mangel på lederskap, får Norge en kjærkommen
mulighet til å liksom få ladet opp batteriene med en fredsprisutdeling.
Det mest spennende øyeblikket – for enkelte – er når
fredsdørene åpner seg midt i oktober hvor alle utenlandske journalister med CNN
i spissen stimler seg rundt døren og lurer på hvilken overraskelse komiteen har
på lur denne gangen.
2007 prisen for ”The Champion of Peace” gikk eksempelvis
til miljøverneren Albert Arnold Gore.
Leser man Dynamitt-Alfreds testamente vil man se at det å gi fredsprisen til
Gore nærmest blir som å skjenke Odd Einar Dørum (eller Ole Lund, for den del)
en gave fra ”Fru Elen Margrethe Anker F Stangs Legat Til Fattige Enker Og
Aldrende Kvinner I Halden”, and get away with it.
Hva er grunnlaget for Fredsprisutdelingen? Hva slags pris
er dette egentlig, det vil si; hva mente Dynamitt-Alfred egentlig med denne
utdelingen? Hvilke vilkår må være oppfylt for å få denne ”gjeve” prisen som
flere ganger har blitt delt ut til enten undertrykte og fanger eller
terrorister, eller begge deler?
La oss se litt på Alfreds historie og hvordan han tenkte.
Vi skal ikke grave verken lenge eller dypt for å finne frem til hans idé om fred og hva og hvem som etter hans
skjønn kan skape fred, og derved
hvilke handlinger han mener er de beste for å oppnå fred, og som derved bør
påskjønnes gjennom denne utdelingen i Oslo.
Alfred Nobels far, Immanuel, var våpenprodusent, noe man
ikke kan lese seg til i fortellingen om Alfred Nobel på http://nobelprize.org/alfred_nobel/timeline/index.html.
Dette har nå blitt fikset på Nobelinstituttets
hjemmeside.
Familien flyttet fra Stockholm til Leningrad/St.Petersburg
i 1841. Her drev Nobel-familien og produserte våpen for det militære,
eksempelvis landminer. Som vi alle vet er miner ment for å overraske soldaten
(eller den lille ti år gamle jenten som med dukken i hånden springer sprudlende
glad og intetanende over engen til sin venninne, og plutselig får sitt liv
ødelagt) ved å rive av ham en fot eller to.
Familieselskapet Nobel var så avhengig av krig, at da
Krimkrigen var over og sykepleieren Florence Nightingale hadde reist hjem etter
å ha lappet sammen Nobels ofre, gikk familieselskapet konkurs. Fine greier, men
dette stoppet ikke Alfreds ønske om å tjene penger på krig og elendighet.
Da Alfred var blitt 30 år gammel, flyttet han tilbake til
Sverige for å lære seg mer om eksplosiver, våpen og dets ødeleggende
muligheter. Etter noen års lek med nitroglyserin hadde han blitt så flink at
han kunne iverksette produksjon av sprengstoff i 1864. Dypere studier iblandet
nitroglyserin, kiselgur, litt hell og en sønderbombet bror førte til hans
dyrkjøpte; eureka – Dynamitt.
Familiebedriftens krigsavdeling hadde nok god bruk for den
unge og ivrige Alfreds resultater og da han i 1867 tok patent på Dynamitten
hadde han samtidig sikret sin familie økonomisk. Samtidig sikret han seg
ansvaret for sprengstoffets og våpnenes ødeleggelser rundt omkring i verden (en
god advokat kunne kanskje ha tjent noen slanter på å iverksette massesøksmål
mot Nobelstiftelsen, pengene stammer jo i all enkelthet fra våpnene og deres
ødeleggelser; menneskers blod). Året etter ble han tildelt Det kongelige
svenske vitenskapsakademiets ærespris for "viktige oppfinnelser til
menneskehetens praktiske nytte". Ja, de får virkelig sagt det, disse
svenskene. Den praktiske nytten var jo å bombe armeer og mennesker i filler, og
samtidig tjene gress på dette.
På Nobelinstituttets hjemmesider kan man lese at:
”Alfred Nobel støttet dem som talte mot militarisme og
krig, og ønsket å gi et bidrag til arbeidet for nedrustning og fredlig løsning
av internasjonale konflikter.”
Dette høres jo fint ut, helt til man like nedenfor kan
lese dette:
” I 1891 flyttet han til San Remo, Italia. Noen år senere
kjøpte han Bofors jernverk og våpenfabrikker”.
Den eneste årsaken til at Nobel kjøpte våpenfabrikken må
jo ha vært for å legge den ned, da? Neppe. Alfred var business mann og skulle
selvsagt ikke legge ned fabrikken. Tvert imot. Han skulle tjene penger, på
våpen og ødeleggelser, og det samtidig
som han drev og fiklet med fredspristestamentet som han til slutt ble ferdig
med året før han døde, 63 år gammel.
Så stolt var han tydeligvis over sine nyvinninger og så
fast var han blitt i sin overbevisning om dynamittens fortreffelighet at han
begynte å se på seg selv som den første menneskeskapning som i motsetning til
Jesus virkelig skulle kunne klare å skape fred på jorden. Bare hør eller les
her hvordan han så på dynamittens muligheter:
“My
dynamite will sooner lead to peace than a thousand world conventions. As soon
as men will find that in one instant whole armies can be utterly destroyed,
they surely will abide by golden peace”
Det han sier i realiteten er følgende: Mine våpen vil
skape fred, og det mye raskere enn alle andre sine våpen, eller
fredskonvensjoner for den del. Straks menneskeheten forstår at de kan bli
utslettet vil de bøye seg for mine
våpen.
Kort sagt: Terror er etter Alfreds oppfatning den eneste
muligheten for å løse verdensfreden, og –Det fikser jeg med min nye teknologi,
så løp og kjøp min dynamitt!
Hans majestetiske ord sier egentlig ikke annet enn: Styr
verdens land med terror, da unngår man uro og krig!
En annen Nobelprisvinner, fysiologen Charles Robert
Richlet (1913 fysiologi og medisin), har gitt følgende oppfatning omkring
fredens våpen:
”Quick-firing
rifles, monstrous artillery, improved shells, smokeless and noiseless
gunpowder—these are so destructive that a great battle … could cause the deaths
of 300,000 men in a few hours. It is evident that the nations, no matter how
unconcerned they may be at times when driven by a false pride, will draw back
(in the twentieth century) from this fearful vision.”
Man sitter igjen med den oppfatning at disse kloke hoder
virkelig mente at verdensfreden bare kunne oppnås gjennom trusler og derved
terror/skrekkregime.
Alfred Nobels fredspris er altså ikke tuftet på noe annet
enn terror som fredsløser, og vi står
alene igjen med en terrorpris, og den deles altså ut i Oslo.
50 år etter opprettelsen av testamentet ga forfatteren og
militærhistorikeren Lynn Montross – etter å ha vurdert forholdene omkring
bombingen av Hiroshima, som resulterte i flere hundre tusen døde og lemlestede
mennesker – uttrykk for sine tanker om det hittil siste fredsvåpen på denne
måten:
”Never in
history has mankind been given more reason to look forward to the future with
hope. For the blast which blew nineteenth-century nationalism to pieces at
Det er ufattelig hva mennesker kan få seg til å si. Med
terror og vold skal altså menneskeheten styres, og terrorprisens vilkår synes
med Hiroshima- og Nagasaki-bombingen oppfylt flere hundre tusen ganger.
Hver gang noen skulle mene at dagens styresett, eller
dagens ledere i det gitte land, er korrupte og kjører landet i grøften, så kan
lederne med Nobels ord i sin hånd sprenge opprørerne i filler, for slik å
fortelle resten av befolkningen som ikke måtte like ”vårt styresett” at det nok kan lønne seg å bøye seg for våre våpen.
Tilbake til 1800-tallets Italia. Ingen ting kunne stoppe Alfred nå, eller?
En morgen fikk Alfred seg litt av et sjokk da han åpnet
morgenavisen. I avisen kunne han lese at lokalavisen fra hans hjemby hadde fått
melding om hans død. Det ble naturligvis og sikkert i all hast lagd en
nekrolog, hvor Alfred ble omtalt som: ”Kongen av dynamitten”. I nekrologen ble
han anklaget for død og lemlestelser av tusenvis av mennesker. Han ble
beskrevet som den personen som hadde muliggjort krigføringens grusomheter. Les
mer fra den unge forfatterens skrift her.
Nå hadde Alfred virkelig fått noe å tenke på, for dette
ville han jo ikke ha som sitt ettermæle. Nobel var rik, ja, han var blitt
steinrik av å selge sprengstoff til bl.a. våpenindustrien. Likevel, etter å ha
tenkt igjennom hva han hadde gjort for verdens kriger, samt omverdenes syn på
ham, uttalte en utilfreds Alfred tre år før sin død og to år etter å ha kjøpt
Bofors (våpenfabrikk):
“I wish
all guns with their belongings and everything could be sent to hell, which is
the proper place for their exhibition and use.”
Fredsaktivisten Bertha
von Suttners korte opphold som husholderske/sekretær hos våpenprodusenten
og sprengstoffoppfinneren kan være en indikasjon på ulike og motstridende
tanker om mennesker og fremtiden. Alfred var en business mann, mens Suttner var
en fredstenker i utvikling og ble senere en av den tidens fremste
fredsaktivister. I 1905 ble også hun tildelt denne gjeve prisen.
Til tross for det korte oppholdet hun hadde hos Alfred kan
det likevel ha satt sine spor hos ham. Det sies nemlig at det var hun og hennes
tanker som var Alfreds beveggrunn for testamenteringen av nær sagt hele formuen
til denne stiftelsen, hvor han gjennom sitt testament i fem punkter forsøkte å
forklare vilkårene for det vi i dag kjenner som Nobels priser.
Den femte prisen – den såkalte fredsprisen – beskrives
slik i testamentet:
”…and one
part to the person who shall have done the most or the best work for fraternity
between nations, for the abolition or reduction of standing armies and for the
holding and promotion of peace congresses.”
Kort sagt skal prisen gå til den som fremst har arbeidet
for brorskap mellom nasjoner, for avskaffelse eller reduksjon av armeer
og som har arbeidet for fredskongresser.
Med disse ord sett i lys av forhistorien omkring Nobel kan
man godt se hans ønske om å trekke tilbake det han hadde gjort og solgt,
kanskje ikke bare som følge av den uheldige oppfatning som deler av hans samtid
hadde om ham.
Subjektivt sett kan det se ut som om han rett og slett
ville redusere skadene han hadde påført verden. Objektivt sett er punkt nummer
5 en selvmotsigelse i forhold til hele hans eksistens. Det blir derfor litt
drøyt – i hvert fall helt uten videre – å kalle punkt nummer 5 i testamentet
for en ubesudlet ekte fredspris. Gudene må for øvrig vite hvordan Al Gore fikk
prisen.
I virkeligheten synes Nobels Fredspris mange ganger å bli
politisk misbrukt, etter at skader på
verdenssamfunnet, på menneskeheten er blitt påført, nettopp slik historien
Alfred Nobel endte, hvor han i realiteten endte opp med å gi seg selv den
første fredsprisen, et slags avlat for angrende synder.
Fredsprisen har flere ganger blitt gitt til personer som
har rasert hverandres nabolag, og hvor prisen i seg selv – i hvert fall for oss
vanlige folk – synes brukt som en slags premie for at de ikke har orket å slåss
mer. Fredsprisen blir på denne måten et par mørke solbriller til omverdenen som
skal sørge for at vi ikke lenger behøver å se hva som har skjedd i nabolaget.
Skaden og omfanget blir redusert og etter hvert glemt. Det eneste man husker
etter en tid, er selve fredsprisen, og at det var jo noe rart ved tildelingen,
men la gå; glem det.
Nåvel. Hvordan foregår utvelgelsen, egentlig? Jeg hadde
tenkt å skrive litt om denne Fredsprisen i fjor på disse tider, men fikk annet
å gjøre, og det var jo greit nok, for på vårparten i år ble en rekke dokumenter
frigjort fra arkivet etter Amerikaneren Richard Helms, OSS-/OSO-agent og tidligere CIA
sjef. I enkelte av dokumentene som er frigjort kan man lese hvordan Den Norske
Fredspriskomiteen i virkeligheten manipuleres til å dele ut denne
terror-prisen.
I et ”For your eyes only-stemplet” dokument
av 11. april 1973 fra Helms til President
Nixons rådgiver; Henry A. Kissinger, blir det spurt om Nixon var nominert
for denne prisen. I det samme dokumentet kommer det frem at den Iranske
regjering (i realiteten Shah’n)
er under press for å støtte Kroaten og partisanlederen Josip Broz
Titos nominasjon, men at de ville kunne støtte Nixon dersom han ble
nominert.
Stopp litt. ”…under press for å støtte.”? Tenk nå litt
her, dere.
Den eneste kontakten Nobelkomiteen i følge testamentet
skal ha med utenverdenen er å ta imot innkommende forslag/nominasjoner til en
eller annen kandidat, og som skal være innkommet komiteen senest 1. februar. Å
kunne støtte et kandidatur er en
ukjent mulighet, i hvert fall for meg. Så langt jeg kjenner til finnes det ikke
et sekretariat i Oslo som tar imot støtte for å viderebringe dette til komiteen
som deretter skal dele ut fredsprisen til den som har fått mest støtte, eller
støtte fra spesielle miljøer. Når nominasjonsfristen har løpt ut en gang i
februar, har det ingen hensikt å sende inn noe som helst til Nobelkomiteen
(bortsett fra nominasjoner for neste år), likevel er det nettopp det som her
beskrives. Er det likevel på denne måten utvelgelsen foregår? At det går an å
manipulere frem en fredsprisvinner?
Henry Kissinger skrev tilbake til Helms noen dager senere,
den
14. april 1973 og fortalte at Nixon var nominert og at de ønsket Shah’s
støtte, eller i hvert fall en garanti for at Shah’n ikke støttet noen andre.
For å sikre seg en stemme inviterte Nixon Shah’n på statsbesøk samme sommer.
Selv om dokumentasjonen på manipulasjon her er stor, er den likevel ikke god
nok til å kunne slå fast hvordan
utvelgelsen av fredsprisvinneren egentlig foregår. På den annen side får man jo
her en del ledetråder: At én stemme fra Iran inn til Nobelkomiteen har en
funksjon mht utvelgelsen, er på det rene. Men at én manglende stemme fra Iran også skal ha en funksjon mht utvelgelsen
forstår jeg ikke helt, med mindre vi her står overfor hemmelige valg med et
gitt antall nasjoner og stemmer som deltar i prosessen. Jeg vil også legge til
at disse brevene som åpenbart sendes inn, ikke skal leses av komiteen, for da
er jo risikoen stor for å bli farget av innholdet i disse ”støtteerklæringene”.
Til tross for dette blir brevene åpenbart lest, og de har tydeligvis sin
funksjon.
Kissinger fortalte for øvrig intet i sin korrespondanse
med Helms om at han selv også var nominert til denne prisen som han fikk noen
måneder senere. Kanskje han visste mer enn Nixon, at det ikke var nødvendig å
utbasunere dette og at han derfor bare kunne slappe av, han ville jo få den
likevel.
Både Kissinger og Nixon er for øvrig nylig anklaget for
krigsforbrytelser i bl.a. Kambodsja, og det med gode grunner. For å få et lite
bilde av disse to Fredspriskanditatenes tanker om andre mennesker og deres syn
på menneskelivet, kan dere lese dere igjennom dette dokumentet som i klar tekst gjengir to stein gale
mennesker som leker og tøyser med alle slags våpen, og som ønsker å drepe så
mange kambodsjanere som mulig, så fort som mulig. Altså; den rene oppskriften
på Folkemord – Genocide.
En av disse skulle altså få fredsprisen i 1973 – det ble
Nixons henchman, Kissinger. Det hadde nok ikke gjort store forskjellen om Nixon
hadde fått prisen; utdelingen er uansett like sprø og helt umulig å
anerkjenne/forklare uansett hvordan du snur og vender på disse menneskene.
I ny
melding fra Helms til Kissinger i april 1973 fremgår det at Amerikanerne
har fått overbevist Shah’n om å støtte kampen for Nixons kandidatur som
fredsprisvinner. I en melding like etterpå fra Helms til Kissinger, spør Helms om
hvilke andre personer Kissinger mener at Shah’n kan appellere til og som kan
skrive brev på Nixons vegner (til Nobelkomiteen) for på den måten å støtte hans
kandidatur. Videre sies det at Iranerne har dårlig tid og at de ville sette
pris på en uttalelse om Nixons/Kissingers ønsker snarest mulig. Dårlig tid, ja!
De er jo flere måneder for sent ute (dersom vi snakker om nominasjon), noe som
igjen gir grunnlag for å tro at den virkelige fredsprisprosessen er noe helt
annet enn hva vi blir pålagt å tro.
Som dere ser omtaler Helms deler av utvelgelsesprosessen
slik: ”…their representative support to Nobel Prize Committee…” Representantens
(Irans) ”support” sendes altså på en eller annen måte til den noble komiteen i
Oslo.
I ny
melding fra Helms til Kissinger omkring den 19. april 1973 fremgår det at
Iranerne ikke helt hadde forstått utvelgelsesprosessen av en fredsprisvinner.
Den Amerikanske etterretningstjenesten hadde for øvrig funnet ut at man kunne
henvende seg til gitte Stortingsrepresentanter som i sin tur hadde det i sin
makt å støtte spesielle nominasjoner inn i Nobelkomiteen. Uhørt, men tydeligvis
korrekt.
Vell, om noen dager skal dørene atter en gang åpnes, og nå
vet dere kanskje litt mer om hvorfor.
Og så min anbefaling: Til de av de nominerte som har gjort
et ærlig forsøk på menneskehetens vegne, og som likevel skulle bli nominert, og
som til og med skulle gå videre, si:
Nei takk, Mennesker kan styres
uten terror!
Herman J Berge
Luxembourg
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett