18.08.2009
Artikkelen er
publisert første gang på
www.nyhetsspeilet.no 14. august 2009
Kongeriket Norge
Fritt – Selvstendig – Folkestyrt
eller?
Før valget
Det er ikke mange ukene igjen til Stortingsvalget 2009 og
enkelte spør seg selv; hvem skal vi stemme på? Hvem beskytter mine interesser?
Osv. Enkelte viderekomne tviler på partienes forutsatte funksjon og reelle
betydning i samfunnet, og stiller helt andre og viktigere spørsmål; lever vi
virkelig i et demokrati? Er vi et fritt folk?
Til de siste spørsmålene vil mange av dere fnyse, uten å
tenke dere om, og svare: Å, enda en konspirasjonsteoretiker med
fritidsproblemer. Ja, det kan jo dere si som ikke engang har tenkt igjennom
innholdet av spørsmålene før dere svarer: Hva er et demokrati og hva er et
fritt folk.
I denne artikkelen skal jeg bygge ned forsvarsverkene som mange av oss er beskyttet med og forsøke å gi
dere et litt klarere bilde av Norge, Norsk politikk og hvordan Norge gjennom de
siste 65 årene har blitt styrt av mennesker (eller mer korrekt; et fåtall
familier) som aldri har hatt verken frihet eller folket i sine tanker.
Min påstand – som blir dokumentert nedenfor – er at
Arbeiderpartiet på en eller annen måte har presset de resterende partier på
Stortinget til å signer på avtaler som fritar Arbeiderpartiet, og regjeringer
utgått fra Arbeiderpartiet, for ansvar ved krenkelser av lov, grunnlov og
konstitusjonen for øvrig.
Før jeg går videre gjengir jeg grunnlaget for de
forskjellige partienes ideologi hentet fra partienes egne nettsteder 10. august
2009.
Venstre: Frihet – Rettferdighet.
Arbeiderpartiet: Frihet – Likhet – Solidaritet.
Høyre: Frihet – Ansvar – Mangfold.
Norges Kommunistiske parti: Rettferdig og bærekraftig
framtidssamfunn – kommunismen.
Senterpartiet: Ansvar – Fellesskap – Forvaltning.
fremskrittspartiet – Individuell frihet – Ansvar.
Rødt: Frihet – for den enkelte, for
samfunnet og for menneskeheten.
Kristelig folkeparti: Kristent menneskesyn –
Nestekjærlighet og forvalteransvar. God
livskvalitet for alle.
Sosialistisk venstreparti: Forandre Norge! - Forandre verden!
Kystpartiet: Norge som et fritt selvstendig
land, eid og styrt av Norges innbyggere.
EN-Verden (har lagt ned sitt nettsted):
Diktaturstyrt verden foreløpig gjennom FN; én hær, én lov, no escape.
Jeg nevner En-Verden idet denne politiske organisasjonen
er et skjult politisk parti som en rekke fremtredende politikere er medlem av.
Deres medlemskap i En-Verden fremstår som et bedrageri overfor deres velgere. I
medlemsmassen til En-Verden finner dere kjente navn som Galtung, Godal, Dørum,
Gussgard, Lønning, Sanner, Stoltenberg, osv. Disse har altså samtidig med sitt medlemskap i En-Verden
stilt til flere Stortingsvalg – for andre partier.
Som dere kan se, er det i realiteten ikke mye sprik i
partienes ideologiske grunnlag; alle vil alle godt, og de fleste vil at
mennesket skal være fritt. Men, slår denne enkle ideologien, som nær sagt alle
partiene bygger på, igjennom på Stortinget?
Etter valget
Et kjent trekk ved en Stortingsrepresentant og kommende
representanter, er at de sprer rundt seg med valgløfter for deretter – etter å
ha blitt valgt inn på Stortinget – å bryte eller forlate dem. Hva er årsaken
til at partiene og de aller fleste innvalgte representantene – straks de har
kommet seg trygt inn bak dørene på Løvebakken – forlater sine valgløfter,
forlater det grunnlaget de ble valgt inn på og vender sine velgere ryggen? Hva
skjer egentlig med de som velges inn på Stortinget, som politikere og som
mennesker? Og hvorfor tar ikke velgerne tilbake den fullmakt de har gitt sin ”representant” når det viser seg at
vedkommende villedet sine velgere?
Det norske demokratiets
mørke side
Et ganske kjent trekk ved månen er at vi aldri får se dens
bakside som ligger svøpt i et evig mørke. Jeg skal her gi dere et lite innblikk
i Norsk politikk og Stortingets og Regjeringens misbruk av det mandat de har
fått av landets velgere, et forhold som har blitt holdt skjult for menigmann.
Stortingsrepresentantene er – uten at de på forhånd er
blitt gjort kjent med det – nemlig bastet og bundet til gamle avtaler inngått
mellom Arbeiderpartiet og de resterende partier på Stortinget. Jeg skal
selvsagt utdype og dokumentere påstanden nærmere nedenfor, men først et lite
tenkt eksempel omkring et Stortingsvalg.
Stortingsvalget 19XX
La oss forestille oss at et parti – som har brukt ”Mer
penger til helse og omsorg” som valgkamp sak – vinner Stortingsvalget. Under
valgkampen har partiet altså lovet å øke sykehjemsplasser osv. (slik
Arbeiderpartiet har gjort denne sommeren), noe som under valgkampen har blitt
fremhevet av alle partiets medlemmer både på gaten så vel som i aviser og TV.
Når representantene tar fatt på sitt verv i Stortinget
tror antakeligvis de fleste av disse virkelig på sin egen valgkampsak og at de
skal få dette til. Men det er før de møter veggen, eller rettere sagt; pisken
fra partiets ledelse.
Hvordan disse representantene får introdusert realitetene
innenfor Stortingets murer, vet jeg egentlig lite om, likevel er det helt klart
at de på ett eller annet tidlig tidspunkt i sitt verv blir gjort kjent med
forholdene (det ukjente indre liv), og godtar vilkårene.
Vi holder oss til eksempelet ovenfor. Før representantene
for partiene har fått satt seg skikkelig til rette i sin stol, får de vite
følgende av partiets ledelse: Greit nok at vi er valgt inn på disse og disse
løftene, men her er realiteten; Norge har så og så mye midler til rådighet. Det
finnes ikke penger til disse valgløftene, ikke er de gjennomførbare heller.
-Ja, men, vi gikk jo til valg på dette, utbryter en av representantene. -Ja,
ja, men nå befinner vi oss i virkelighetens verden, og da gjelder det helt
andre regler. Hør her, nå får dere gjøre som partiledelsen sier. Blir dere
spurt om valgkampsaken og valgløfter så får dere svare vagt og tvetydig. Prøv
heller å male videre på at våre motstanderes valgkampsaker var uoppnåelige
fantasier, at vi er realister og at vi selvsagt har til hensikt å holde det vi
lover, så lenge vi får gjennomslag for det på Stortinget. Dette er nok et bilde
som blir malt for alle partienes representanter etter valget.
Den ukjente avtalen
som virkelig binder
Kanskje en av representantene for regjeringspartiet
forsiktig vil spørre; -Jo, men da vi regnet på dette så var det jo penger til
en slik helse- og omsorgsreform? -Ja, vil partiledelsen si, det er for så vidt
riktig, men vi har altså ikke fortalt dere alt. Vår forrige regjering har
nemlig låst store beløp i en hemmelig subsidiering av rederinæringen og
verftsindustrien. Pengene det her er snakk om er tatt av landets
valutabeholdning i Norges Bank og er plassert inn i tre brittiske banker til en
meget lav rente, mye lavere enn markedsrenten. Det vil si at store deler av
valutabeholdningen i realiteten ikke lenger er til rådighet og den gir for
øvrig en forferdelig avkastning. Landet taper store penger på dette her, men
rederinæringen og verftsindustrien opprettholdes, noe vi som parti tjener godt
på, og det er tross alt det viktigste for oss. Ordningen er for øvrig helt
ulovlig og den er konstitusjonelt rettsstridig, dvs., ordningen strider mot
grunnloven og vår konstitusjon for øvrig. Slik er det, altså, men ta det rolig,
selv om ordningen er rettsstridig har vi sørget for å inngå en avtale med alle
partiene på Stortinget. Avtalen sikrer oss mot angrep fra resten av Stortinget
dersom vi skulle krenke loven, noe vi altså har vært nødt å gjøre for å sikre
denne skjulte subsidieringen. Jeg håper dere forstår at dette er til landets
beste, og at dere lar denne saken ligge.
Den broilervarme stortingsrepresentanten må dermed
resignere og føye seg inn bakerst i rekken av de eldre representantene som kan dette spillet. Her er det bare å
sette seg ned, glemme demokratiske prinsipper og lære spillets regler først som
sist. Reglene går på ingen måte ut å sikre et fritt land, et fritt folk og
deres rettigheter. Tvert imot går spillets regler ut på å sikre egen posisjon
og eget politisk liv, men ikke minst partiets fortsatte maktposisjon, i
realiteten; Status quo. Det foregår en kontinuerlig maktkamp på Stortinget
mellom de ledende dynastier. Det er denne som utkjempes, ikke en kamp mellom
forskjellige ideologier (de er jo i hovedsak likevel sammenfallende) eller for
å fremme og beskytte velgernes interesser og rettigheter.
Det sies blant den eldre garde på Stortinget at det mest
brukte møbelet på Stortinget er søppelbøtta. Tenk på dette neste gang du skriver
til din representant, for med stor
sannsynlig er det nettopp der ditt brev havner.
De nye stortingsrepresentantene er altså bundet på hender
og føtter av gamle avtaler inngått av deres forgjengere mange tiår tilbake i
tid. Som vi skal se nedenfor ble det innrømmet at Arbeiderpartiet og dets
regjering hadde krenket lov og grunnlov, likevel ble avtalen jeg har nevnt
ovenfor overholdt hvilket dokumenteres med det nakne faktum at det aldri ble
reist mistillit eller riksrettssak mot representantene for den regjeringen som
brøt mot loven og konstitusjonen gjennom flere tiår. Et av de verst tenkelige
straffbare forhold – representantenes svik mot sitt eget folk – har altså ingen
fiende i Stortinget, og vi vet jo hva det betyr.
For å gi det inn med teskje: Folket kan velge hva og hvem
de vil inn på Stortinget. Det vil likevel ikke få noen betydning for landet,
spesielt ikke mht den viktigste kampen; maktkampen i Stortinget, hvor enkelte
dynastier for lengst har slått rot. Et lite eksempel som gir signaler om at
demokratiske prinsipper ikke helt virker som de skal på Stortinget: Siden 1971
og frem til dagens regjering er det kun Kåre Willochs samlingsregjering
(1982-85) som har hatt flertall i Stortinget. Dvs at landet har blitt styrt av
mindretallets ideer, hvilket er oppsiktsvekkende rent demokratisk sett
(folkestyre, flertallsstyre).
Ta for eksempel Kjell Magne Bondeviks første regjering
1997-2000. Her styrte Krf (13,7%), SP (7,9%) og V (4,5%) Norge med til sammen
26,1% av velgerne i ryggen. Venstre, med støtte fra bare 4,5% eller ca 115.000
stemmer av de ca 3.5 millioner stemmeberettigede ved stortingsvalget høsten
1997, ble eksempelvis sittende å styre viktige departementer som justis,
samferdsel, handel og skipsfart, kommunal, arbeid, administrasjon, og miljø.
Det var kanskje ikke et slikt ”flertall” demokratiets gründere hadde i tankene
da de lette etter en rettferdig ordning som folket kunne lede sitt land
igjennom.
Det er ikke mulig, vil nok de fleste tenke, at
Arbeiderpartiet kan ha tvunget seg til en slik beskyttelse. Det kan ikke være
sant at alle landets partier har inngått avtaler som i realiteten gir
Arbeiderpartiet amnesti mot forfølgelse av konstitusjonelt rettstridige
handlinger. Vel, jeg skal nå bringe dere kort inn i forhistorien til dette scenarioet,
og så får vi jo se, da.
Før jeg går videre bør dere være kjent med begrepet konstitusjonelt rettsstridig, altså;
handlinger i strid med konstitusjonen. I forfatningsretten, den delen av jussen
som omhandler en stats grunnleggende rettsregler, betyr ”konstitusjon” – i vid
forstand – landets grunnlov og den konstitusjonelle sedvanerett.
Påvist Konstitusjonelt
ansvar betyr at ansvar kan gjøres gjeldende mot medlemmer av Stortinget,
Regjeringen og Høyesterett for straffbare forhold (krenkelser mot
konstitusjonen) de har begått under sin virksomhet som medlem av et av disse
organer. Slike handlinger blir etterforsket påtalt og dømt i Riksrett, se grl
§86
Et brudd mot konstitusjonen kan ved domfellelse gi opp til
ti års fengsel, se Ansvarlighetsloven kapittel
2. Vi snakker her altså om alvorlige straffbare handlinger, mot landets
grunnleggende lovverk.
Norge, krigen og
profitt
Under den andre verdenskrig tjente den norske stat enorme
penger på sin rederivirksomhet gjennom Nortraship, ”krigsrederiet” som ble
styrt av skipsreder Øivind Lorentzen, far av SOE-spionen Erling Lorentzen (Kong Olavs svigersønn). Jeg har gjort noen grove kalkuleringer i min artikkel om
Nortraship og antar at Norge må ha tjent over 13 milliarder kroner, og ikke i
overkant av 2 milliarder kroner, slik Arbeiderpartiregjeringen har forledet det
norske folk til å tro på. Pengene er blitt plassert i utlandet, hvor
mesteparten høyst sannsynlig er plassert i Sveits, noe jeg kommer tilbake til
nedenfor.
Jeg lar disse milliardene ligge, foreløpig, og legger i
stedet til grunn den offisielle versjonen; at Norge ikke hadde penger etter krigen, hvilket også var årsaken til at
Norge ble tilført store beløp – omtrent 3 milliarder kroner (eller ca 50
milliarder kroner i dagens verdi) – gjennom Marshall-planen. Jon O. Egeland
fortalte meg under et møte på hans kontor den gang han var sjefredaktør i
Dagbladet at dersom USA hadde blitt gjort kjent med hvor mye penger rederne
hadde gjemt i utlandet, ville Norge aldri ha fått Marshall-hjelp. Egeland har
veldig rett i sitt resonnement idet mye tyder på at Norge – da man mottok denne
hjelpen – hadde saltet ned mer enn fire ganger dette beløpet i Sveits.
Denne artikkelen dreier seg bl.a. om subsidier av
redernæringen og verftsindustrien. Alle stater subsidierte sine viktige
industrier, også Norge. Forutsetningen for en subsidiering er at Stortinget har
godkjent en slik ordning. Norge har ikke subsidiert noe som helst dersom det
skulle vise seg at eksempelvis Norges Bank i all hemmelighet har ”subsidiert”
en industri, en næring eller et par familier. Å subsidiere, betyr at staten yter et tilskudd eller en stønad.
Dersom staten – dvs. Stortinget – ikke har medvirket, står vi i realiteten
overfor plyndring av statskassen.
La oss nå forsøke å nærme oss kjernen i artikkelen, hvor
jeg straks skal lede dere inn i en sentral del av etterkrigstidens spesielle
økonomiske politikk, en politikk som ble planlagt, vedtatt og iverksatt, ikke
av folket eller av Stortinget, men i all hemmelighet av sentrale personer i
Arbeiderpartiet. Demokratiske prinsipper ble den gang som nå kun benyttet ved behov,
når maktstrukturen de bygger sin makt på ble angrepet.
Norway
Scheme/Hambro-ordningen – en innledning
Innledningsvis nevner jeg at jeg i artikkelen bruker
”Hambro-ordningen” og ”Norway Scheme” om hverandre, og gir ordene den samme
betydning. Det er ikke dermed utelukket at Hambro-ordningen kan være et opplegg
underordnet et større svindelopplegg som man kaller ”the Norway Scheme” og at
min bruk av ordene derved kan være noe misvisende. Dette har dog ingen
betydning for poenget med denne artikkelen.
Som følge av en eskalerende amerikansk proteksjonisme som
vanskeliggjorde eller umuliggjorde finansiering av bygging av norske skip fra
amerikanske finansinstitusjoner, inngikk Norges Bank tidlig på 1960-tallet
avtale med brittiske Hambros Bank og Lazard Brothers om å plassere deler av
valutabeholdningen[1] i disse bankene til en lav rente,
6,3%. Bankene forpliktet seg i sin tur til å låne ut penger – til en rente som
ble låst på 6,3% og som på tidspunktet for inngåelsen av denne ordningen lå
under den alminnelige markedsrente – til norske redere og verft som ønsket å
bygge skip. Etter hvert som markedsrenten steg, ble tapene for Norges Bank
naturlig nok større, samtidig som rederi- og verftsinteressene fikk en
tilsvarende gevinst.
Dersom verftene eller rederne kom i problemer/krise,
forstår en raskt hva som ville skje med nedbetalingen og derved sikkerheten for
disse lånene; valutabeholdningen, ja, den ville ha vært tapt.
Krisen for rederne og verftene åpenbarte seg midt i Yom
Kippur krigen (6 – 26. oktober 1973), først ved at OPEC den 16. oktober 1973
økte oljeprisen med 70%, deretter ved at de arabiske OPEC-medlemmene dagen
etter nedla forbud mot eksport av olje til USA for deretter å nedlegge lignende
forbud mot eksport til Japan og de vesteuropeiske land.
Etter hvert som skipene utover 1960-årene ble større, ble
også kontraktbeløpene større, og derved Norges Banks forpliktelse og risiko
(dersom Hambros og Lazard ble spurt om å låne ut kr 100 millioner til en norsk
reder eller et norsk verft for et nybygg, måtte Norges Bank plassere 100
millioner i disse bankene, til den fastlagte renten som etter hvert ble
liggende langt under markedsrenten).
Rentetapene ble store for Norge. Norges Banks sjef i 1970,
Erik Brofoss, anslo et gjennomsnittstap på 20 millioner kroner pr. år frem til
1970. Forutsetter vi at ordningen varte fra 1964 til 1982, vil rentetapet ha
vært på 360 millioner kroner. Den gang var dette enorme beløp for Norge.
Sannsynligheten for at rentetapene var enda større er stor, men noe regnskap
for denne hemmelige ordningen – og som kunne ha avklart en rekke spørsmål,
deriblant tapene – er selvsagt ikke å oppdrive. Men en ting er likevel sikkert;
rentetapet for Norges Bank korresponderte med gevinsten rederne og deres verft
fikk. Og gevinsten, den gikk ikke til arbeiderne, men derimot til redernes
konti i Sveits, dette – som dere skal få se – etter ordre fra Einar Gerhardsen.
I februar 1970 reiste tidligere finansminister og
daværende medlem av Norges Banks Representantskap, Andreas Cappelen, skarp kritikk
mot Hambro-ordningen. Han ønsket den avviklet idet den stred mot
konstitusjonen. I april 1970 ble ordningen utvidet til å gjelde også den
amerikanske Chemical Bank, og den som reiste kritikken noen måneder tidligere
ble sparket oppover i banksystemet, fra å være medlem av Representantskapet til
å bli medlem av bankens Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi).
Norges Banks direktør (sentralbanksjef, etter dagens terminologi) Erik Brofoss,
ble i samme vending flyttet til ny stilling som direktør i IMF, Washington. Jeg
kommer tilbake til alt dette nedenfor.
Subsidieordningen som i realiteten gikk ut på å fylle opp
de sveitsiske kontiene til de store rederfamiliene og derigjennom kjøpe velgere
til Arbeiderpartiet, ble avviklet, påstås det, i 1982. Men, i 1984 da Cappelen
og Gerhardsen – de ansvarlige for Hambro-ordningen – av Dagbladet og
Klassekampen ble konfrontert med ordningen, benektet de ethvert kjennskap til
den. Fine greier.
Hva er årsaken til
at Norway Scheme kunne leve og ikke minst overleve det ene regjeringsskiftet og
Stortingsvalget etter det andre?
Gjennomgangen nedenfor er for det meste basert på en
brevveksling som foregikk på senvinteren 1970 mellom representantskapsmedlemmet
Andreas Cappelen og direksjonssjef Erik Brofoss.
I 1950 kom en rekke lover - Beredskapslovene – som skulle gi Arbeiderpartiet kontroll over
landets pengevesen og til å ved behov ta det de måtte ønske fra norske borgere
for derved å kunne sikre Norge mot den røde horde fra øst. Valutaloven fra 1950
hører inn under disse lovene og skulle hindre infiltrasjon fra utenlandske
kapitalinteresser og derved tjene som en slags beskyttelse av norske
næringsinteresser. Loven ble – som Brofoss innrømmer – misbrukt av Arbeiderpartiet
og deres regjering.
Allerede tidlig på 1950-tallet hadde Norges Bank disponert
over deler av valutabeholdningen på en konstitusjonelt rettsstridig måte.
Norges Bank hadde nemlig plasserte deler av sin valutabeholdning i enkelte
Amerikanske banker, til en lav rente, mot at bankene skulle gi norske redere og
verft billige lån. Vi står her overfor en ulovlig overføring av statlige midler
til rederstanden og verftsindustrien hvor Stortinget var blitt holdt utenfor,
hvilket bl.a. er i strid med grunnloven.
Som følge av Amerikansk proteksjonisme på begynnelsen av
60-tallet, ble Norway Scheme flyttet til England. Dette etter at reder- og
verftsinteressene, et par banker og Arbeiderpartiet hadde stukket hodene sammen
og kommet frem til en ordning hvor man skulle fortsette hva jeg må omtale som
plyndringen av norske borgere slik at rederne og verftene, samt
Odelstingspresident Carl Joachim Hambro’s nære slekt i London – Hambros Bank –
skulle få overført penger, mye penger. Ordningen kan ha vært en del av den skjulte
tilbakebetalingen som fant sted etter krigen fra Nortraships og Øivind
Lorentzens krigsprofitt plassert i Sveitsiske banker.
For Arbeiderpartiet var Hambro-ordningen et instrument
ment for å opprettholde arbeidsplassene spesielt i verftsindustrien, noe som i
sin tur – og som var det sentrale – nær sagt automatisk ga Arbeiderpartiet
kontroll over den industrielle velgermassen. ”Subsidieringen” gjennom disse
bankene var i realiteten en gedigen korrupsjonssak, hvor Ap på denne måten
indirekte fikk kjøpt seg velgere på bekostning av skattebetalerne, slik de også
gjorde det under Ap’s neste velgerkrise på 70-tallet da de gjennom store
utenlandslån forsøkte å kjøpe den norske bondestanden ved å heve deres
lønninger med 60-70% på få år.
Hambro-ordningen har nok vært mer omfattende enn kun å
skulle subsidiere norske redere og verftseiere, og har uansett ført til at
Arbeiderpartiet har hatt kontroll, ikke bare over den industrielle
velgermassen, men også – og kanskje like viktig – over de skjulte milliardene etter
krigsprofitten fra Nortraship-virksomheten.
Jeg går nå over til brevvekslingen mellom Cappelen og
Brofoss som forteller om konstitusjonelle lovbrudd, Arbeiderpartiets diktatur
og et Storting – eller rettere; et folk uten makt.
Cappelens brev til Brofoss av 10. februar 1970
Det er nok ikke tvil om at Andreas Cappelen under sin tid
som Ap-finansminister tidlig på 1960-tallet hadde medvirket til at denne
ulovlige subsidieordningen fikk fortsette sitt rettsstridige liv. Av den grunn står vi overfor en absurd situasjon
da Cappelen i sitt brev av 10. februar 1970 til Erik Brofoss starter sin kamp mot ordningen, hvor han synes å gi
uttrykk for at han plutselig har blitt gjort kjent med ordningen og dens
ulovlige grunnlag.
Cappelen er på dette tidspunktet medlem av Norges Banks
Representantskap, det kollegiet som skal holde kontroll med Norges Banks
Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). I brevet gjennomgår han
Hambro-ordningen, dens historikk som går helt tilbake til begynnelsen av
1950-tallet, hvor stort beløp av valutabeholdningen som er bundet til ordningen
(nær 100 millioner dollar), samt rentedifferansen hvor han derved informerer om
rentetapet, m.v.
Videre går han inn på det forhold at ordningen i
realiteten er en subsidiering av bestemte norske bedrifter hvor Norge reduserer
sine inntekter til fordel for disse bedriftene, at Stortinget ikke har gitt
sitt samtykke, og at han finner hele saken meget delikat.
Det er åpenbart at Cappelen ønsket ordningen avviklet, og
første skritt i denne prosessen var å få Erik Brofoss til å redegjøre for
Hambro-ordningen i det kommende representantskapsmøtet.
Brofoss’ brev til Cappelen av 13. februar 1970
Brofoss besvarte brevet dagen etter, 13. februar 1970. Brofoss
gir klart uttrykk for at han og direksjonens medlemmer misliker ordningen og
røper bl.a. at det var han selv som i sin tid, på oppfordring, ”…forsøkte å
komme med et opplegg til Regjeringen…”
Arbeiderparti-regjeringen hadde altså selv bedt Norges Banks
sjef om å pønske ut et opplegg i strid med den norske konstitusjon. Personlig
mente Brofoss at dersom ”…skipsverkstedene måtte ha subsidier, skulle det
gjøres i en åpen form…” Edle tanker, altså. Einar Gerhardsen har på sin side
åpenbart ønsket å skjule den ulovlige subsidieringen og stemmekjøpsordningen
for Stortinget, hvilket han da også fikk gjennomslag for.
Videre forteller Brofoss at Norges Bank, og derved Norge,
har tapt omkring 20 millioner kroner pr år på denne ulovlige subsidieringen av
norske redere og verft. Jeg minner her om at Fred. Olsen, hans rederi og hans
verft er en av de familiegrupperingene eller dynastier som har deltatt aktivt i
denne – hva det i realiteten skal vise seg å være – plyndringen av Norge.
På side 2. i brevet kommer det frem at det var
(Arbeiderparti-) Regjeringen som hadde bedt Norges Bank om å etablere denne
konstitusjonelt rettsstridige subsidieringen. Like nedenfor røper
arbeiderpartimannen Brofoss at saken også har andre sider, den politiske, hvor
”…hensynet til sysselsettingen og fagorganisasjonen kommer inn.” Velgerne,
altså.
Man må opprettholde sysselsettingen for å kunne
opprettholde pengestrømmen (fagforeningskontingent) og stemmeviljen fra de
ansatte, og for å nå sine mål – med alle midler – bruker altså Arbeiderpartiet
Norges Banks og det norske folks penger.
Nå nærmer vi oss kjernen av saken i denne artikkelen, hvor
jeg har påstått at Arbeiderpartiet på en eller annen måte har klart å tvinge de
andre partilederne på Stortinget til å inngå en (tidsubegrenset) avtale om at
Arbeiderpartiet skal kunne få lov til å bryte loven uten at dette skal få
konstitusjonelle konsekvenser, dvs at det ikke skal kunne reises riksrettssak
av noen av stortingets representanter mot noen i Arbeiderpartiets
regjering/dets stortingsrepresentanter dersom en eller flere av disse finner på
å bryte lov eller grunnlov.
Øverst på side 3 i brevet sier Brofoss at det var
Regjeringen som ba Norges Bank om å få gjennomført Hambro-ordningen, og at
Regjeringen hadde skaffet seg dekning i vedkommende komité på Stortinget for
denne ordningen. Politisk dekning i Stortinget, uten å involvere Stortinget.
Dette er meget alvorlige uttalelser.
”Dekning” i dette tilfellet må bety vanntett avtale med
forsikringer fra alle stortingets partier. Intet regjeringsmedlem ville nemlig
med vettet i behold ha tatt risikoen med å bruke Norges Bank og Norges
valutareserver til å fremme egne ”politiske mål” uten å sikre seg 101%. Som
dere skal få se lenger nede, er slike avtaler en realitet.
Et annet interessant spørsmål oppstår som følge av
Brofoss’ uttalelse midt på s. 3: ”Som du selv nevner, plasserte vi i 1950-årene
en del midler i amerikanske banker, hvor formålet var å agne slik at bankene
gav ønskede lån til norske redere.”
Spørsmålet mitt er: Hvilke midler? Norge hadde ikke midler
til å plassere i amerikanske banker. Norge var jo tømt for valuta. Det var
mangel på nær sagt alt i Norge i den tiden, også valuta. I hvert fall er det det Arbeiderpartiregjeringen har forsøkt
å forlede nordmenn til å tro på.
Hvilke midler er det da han viser til? Antakelig beskriver
Brofoss her krigsprofitten fra driften av Nortraship, en profitt som
Arbeiderpartiet hadde skaffet seg på bekostning av norske sjøfolk som hadde
ofret liv, helse og familie under krigen.
Arbeiderpartiet påstår at Regjeringen hadde et netto
overskudd på sin ”rederivirksomhet” på i overkant av 2 milliarder kroner. Store
deler av dette beløpet måtte tilbakebetales til rederiene. I følge Arnljot
Strømme Svendsen, ”Skipsfartspolitikken i
Norge etter krigen” s. 22, holdt Regjeringen tilbake omkring 700 millioner
kroner. Men, disse midlene måtte gå til oppbyggingen av Norge. Det var ikke
offisielle penger igjen til å ”subsidiere” rederne. Hva med uoffisielle midler?
Jeg har regnet grovt på hva statens ”krigsrederi” kan ha tjent på driften i de
over 5 år de hadde hånd om Norges handelsflåte, og jeg har kommet frem til at
det kan dreie seg om mer enn 13 milliarder kroner, og da har man jo midler til
rådighet, uoffisielt. Se min artikkel om Nortraship.
Det må være disse midlene Brofoss beskriver, hvilket ikke
akkurat er usannsynlig. Rederne mente at hele nettoinntekten fra
rederivirksomheten under krigen skulle tilbakebetales. Staten på sin side
nektet. Rederiene ga seg overraskende fort uten særlig kamp, og fikk i følge
Strømme Svendsen tilbakebetalt halvparten av hva de krevde. Sjøfolkene, de som
hadde slitt og gitt mest for Norge, fikk bare smuler. Dersom rederne offisielt
hadde fått viljen sin og fått tilbakeført hele profitten, hvilket for så vidt
ville være en korrekt løsning vis a vis staten, ville det blitt et om mulig
enda større gap mellom det rederne fikk og de smuler sjøfolkene måtte lide seg
igjennom for å få.
Det var altså utelukket at tilbakebetalingen til rederne
av profitten fra krigsinnsatsen kunne gjøres offentlig. Det ville rett og slett
ha sett for rått ut. I stedet ble det ordnet på en slik måte at pengene ble
puttet i Sveitsiske banker og sakte men sikkert tilbakeført rederne, med en god
slump profitt i lomma til kaksene i folkets parti; Arbeiderpartiet, kakser som
allerede før krigen hadde opprettet hemmelige konti i Sveits, så som Jens Christian
Hauge med sine 100.000 kroner!, en historie fortalt av varsleren i
Ditlev-Simonsen-saken (august 2007), bankmannen Arne Dag Andersen.
På side 4 forsøker Brofoss seg på en ansvarsfraskrivelse
og legger både skyld og ansvar på Regjeringen:
”…det er meget vanskelig for Norges Bank å si at vi ikke
vil medvirke til en ordning som Regjeringen ønsker, og som den har politisk
dekning for…”
Det går frem av brevet at saken aldri ble diskutert åpent
på Stortinget. Konstitusjonell dekning hadde Regjeringen altså ikke. I det
skjulte derimot, har den ikke bare blitt diskutert, men også blitt godkjent og
vedtatt, men da ikke etter de demokratiske regler, men etter ett eller annet
diktat fra Arbeiderpartiet. Det er på dette tidspunkt jeg antar at Arbeiderpartiet
har viftet med avtalen fra tidlig på 1950-tallet, avtaleverket som jeg fikk se
spor av i Stortingets arkiver i 1998, hvor partiene hadde erklært at de ikke
skulle forfølge Ap-regjeringen ved lovbrudd.
Mot slutten av brevet signaliserer Brofoss at Regjeringen
på ingen måte har i tankene å avvikle ordningen, men tvert imot ønsker å utvide
den, og det fortsatt i all hemmelighet – uten å involvere Stortinget:
”Det Getz Wold og jeg er redd for, er at vi får en
anmodning om å gå enda lengre…Vi i direksjonen trenger støtte for å stå imot
det press som jeg regner med at vi blir utsatt for.”
Brofoss avslutter med å gi uttrykk for at Cappelen bør
fortsette sin kamp mot ordningen, og at representantskapet bør stå fritt til å
”…kritisere direksjonen for hva den har vært med på, eller
rettere sagt har bestemt etter press
fra Regjeringen (min utheving).”
Brofoss legger intet i mellom; Norges Bank ble i all
hemmelighet for Stortinget presset til å iverksette denne planen hvor
realiteten var at Arbeiderpartiregjeringen – i samarbeid med de sterkeste
reder- og verkstedfamiliene samt Hambro-familien – med Norges penger skulle
finansiere redernes lån samt å kjøpe seg velgere for flere år fremover.
Jeg legger det frem på denne måten for dersom
Arbeiderpartiet virkelig mente å ha et grunnlag som holdt vann mht å subsidiere
rederne og deres verft (de største verftene i Norge etter krigen var i
realiteten eid av skipsredere som; Fred. Olsen (Akers Mek), Hilmar Reksten
(BMV), Sigval Bergesen D.Y. (Rosenberg) m.fl.), så tilsier alle demokratiske
regler at saken ville ha vært tilrettelagt og presentert for Stortinget. Det
ble den ikke, og vi vet hvorfor:
”Det var et forslag industriens egne folk likte svært
dårlig…” se brevets første side nederst.
Regjeringen har altså vurdert Brofoss’ forslag til en åpen
subsidiering, hvor regjeringen til og med (kanskje ikke så merkelig, alt tatt i
betraktning) har snakket med industriens folk, det vil bl.a. si; Fred. Olsen,
Hilmar Reksten og Sigval Bergesen D.Y. Alle var selvsagt den gang klar over at
dersom regjeringen hadde forelagt forslaget om å subsidiere disse rederne og
deres verft, ville en rekke av stortingsrepresentantene protestert og spurt;
ja, men hva da med mine velgere og deres interesser? Det ville selvsagt ikke ha
blitt mulig å gjennomføre en slik subsidiering, hvilket altså var grunnen til
at Arbeiderpartiregjeringen i sedvanlig stil; i all hemmelighet for folket
styrte og stelte med folkets penger for egen vinning, til det beste for seg
selv og dem som det måtte dryppe på, eksempelvis rederne.
Cappelens brev til Brofoss av 14. mars 1970
Det skulle gå en måned før Andreas Cappelen besvarte
brevet til Brofoss. Denne gangen er Cappelen mer direkte og rett på sak, hvor
han i klartekst sier hva han er opptatt av: De konstitusjonelle sidene av
saken.
Han gir i sitt brev uttrykk for at Regjeringen ikke kan
pålegge Direksjonen å gjennomføre disposisjoner (eksempelvis å ”subsidiere”
enkeltfamilier) som Norges Bank selv ikke har hjemmel (dvs; lov) til å
gjennomføre.
Videre gir han uttrykk for at Regjeringen ikke kan pålegge
Norges Banks ledelse å gjennomføre disposisjoner hvis hensikt og formål ligger
utenfor bankens oppgaveområde (eksempelvis å subsidiere en del av industrien
eller enkeltfamilier).
Subsidieringen ligger åpenbart utenfor det som er Norges
Banks oppgave, mener Cappelen, hvilket etter hans syn må føre til den slutning
at Arbeiderpartiregjeringen ikke hadde rett til å pålegge Norges Banks ledelse
å gjennomføre dette.
Cappelen så det slik at Regjeringen er å bebreide om den
retter en slik anmodning til bankens ledelse om å disponere deler av
valutabeholdningen på denne måten.
Loven om Norges Bank er blitt gjennomhullet, men, sier
Cappelen, ”Man kan jo ikke av den grunn anse hele loven og de rammer den setter
for bankens virksomhet og oppgaver, som bortfalt, slik at man kan gjøre nesten
hva som helst.” Det var nettopp dette som for lengst hadde skjedd.
Etter Cappelens syn har Norges Banks direksjon en plikt å
opptre lojalt overfor Regjeringens generelle økonomiske politikk, og
Regjeringen har en plikt til å opptre lojalt overfor Norges Bank, og som
Cappelen konkluderer: ”Det har den i dette tilfellet ikke gjort. Den har
misbrukt Norges Bank.”
Cappelen fortsetter:
”Men først og fremst har Regjeringen å opptre lojalt
overfor konstitusjonen (dvs Grunnloven/forfatningen/folket, min parentes).
Regjeringen har ikke konstitusjonell adgang til ved hjelp av statsmidler å
subsidiere bestemte næringer eller bedrifter uten at Stortinget i plenum har
gitt sitt samtykke til det. ”
Det er sterke ord dere her får høre/lese, og jeg
oppfordrer dere til å lese disse brevene igjen og igjen, helt til dere ser hvor
alvorlig dette er mht spørsmålene stilt innledningsvis i artikkelen: Fritt –
selvstendig – folkestyrt?
Cappelen understreker at selv om Regjeringen skulle ha
hatt adgang til å iverksette en slik subsidiering av rederifamiliene (han sier;
bestemte næringer, jeg sier rederifamilier, hvilket er mer presist og korrekt);
”…kan Regjeringen dog ikke bruke en slik myndighet uten på
forhånd å ha innhentet Stortingets samtykke. I denne forbindelse vil jeg straks
bemerke at det selvsagt ikke er tilstrekkelig å ”orientere” Stortingets
Industrikomite (hvor Direksjonsmedlemmet Hans Borgen (SP) satt som leder og som
naturlig nok var kjent med ordningen og det press Norges Bank ble utsatt for
mht å fortsette ordningen. Min parentes).”
Cappelen konkluderer med at det å lage denne
subsidieordningen, Norway Scheme, representerte en åpenbar illojalitet overfor
konstitusjonen. Man kan liksom ikke si det stort sterkere, i hvert fall ikke
som norsk politiker.
Videre konkluderer Cappelen med at Regjeringen (det må
gjelde alle regjeringene som har styrt landet under den periode hvor
Hambro-ordningen har eksistert) har ført Stortinget bak lyset. I realiteten
sier han altså at Arbeiderparti-Regjeringen har lurt, villedet, forledet m.v.
hele Norges Storting. Som vi kan se brygger det opp til uvær, ikke bare
politisk uvær. Hva skjedde etter dette, da, vil dere sikkert spørre. Vent og
se.
Som en oppfølging stiller Cappelen det retoriske
spørsmålet hvorvidt Hambro-ordningen noen gang ville kunne ha blitt lovlig gjennomført,
selv med en plenumsbehandling på
Stortinget, idet en slik subsidiering uansett ikke kan hjemles i loven om
Norges Bank. Cappelen mente med dette at det måtte en lovendring til før man
kunne iverksette en slik spesiell type subsidiering av rederfamiliene.
Det må absolutt nevnes her at i 1970, da denne lille
angivelige krigen mellom representantskapsmedlemmet Cappelen og
direksjonssjefen Brofoss oppstod, var Norge styrt av Per Borten og hans
koalisjonsregjering (SP, H, V og Krf). Arbeiderpartiet satt altså ikke i
regjering. På den annen side var det Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen som
unnfanget og fødte Hambro-ordningen, og sikret at den skulle kunne leve videre
selv med noe så usannsynlig som en ikke-Ap-regjering ved roret. Dette ble gjort
gjennom den tidligere nevnte avtalen mellom Ap og resten av partiene på
Stortinget. At Bortens regjering nær sagt styrte skuta for Arbeiderpartiet fremgår også av Tore Jørgen Hanisch’ omtale av
regjeringens finanspolitikk i ”Om valget
av det gode samfunn, artikler om økonomi og historie” (1996), side 176:
”Borten-regjeringen klarte ikke i særlig grad å gi
statsbudsjettet for 1966 en borgerlig profil.”
Det er for øvrig nærmest usannsynlig at et fritt
Storting og en fri ikke-sosialistisk regjering ville ha iverksatt eller
fortsatt en slik konstitusjonelt rettstridig ordning.
Borten-regjeringen har gjennom den nevnte avtalen blitt
påtvunget denne ordningen (eller gjøkungen) og har gjennom hele sin
regjeringstid måttet leve med dette i det skjulte, hvilket for så vidt gikk
greit for Per Borten. Ingen som ikke
burde vite om Norway Scheme fikk vite noe om ordningen heller. Taushetsregimet
og pisken på Stortinget, overfor alle partimedlemmene, har virket usedvanlig
godt. Riset bak speilet må ha vært fryktinngytende.
Som dere vil se øverst på siste side i dette brevet,
refererer Cappelen til en samtale med professor Arnljot Strømme Svendsen, og at
Strømme Svendsen var kjent med ordningen til tross for at Stortinget ikke var det.
Kjenner man litt mer av historien om hva som foregikk bak folkets rygg under og
etter krigen, vil dere vite at Strømme Svendsen var første formann i
Beredskapsutvalget. Dette utvalget – etablert av ”landsfaderen”[2] Einar Gerhardsen – var omtrent
superhemmelig, og hadde som oppgave å bl.a. planlegge store øvelser med
handelsskipene. En annen oppgave som Beredskapsutvalget hadde var nok, selv om
det ikke ble sagt klart av Strømme Svendsen i intervjuet med NRK 25. august 2007, å ha kontroll over og
holde orden på profitten som norske redere ble pålagt å salte ned i Sveits:
NRK: ”Regjeringen Gerhardsen lot rederne nærmest operere
fritt. Og rederne fikk beskjed om hvor de store inntekter skulle plasseres.”
Strømme Svendsen: ” Skipsfarten fikk til dels pålegg om å
ikke trekke midlene hjemme, men ha de ute, og plassere de på best mulig måte.
Norges Bank var selvfølgelig vel vitende om dette arbeid, og de var også vel
vitende om eh, midlene som ble disponert ute av Norske rederier”.
NRK: ”Svære formuer havnet i Sveits.”
Hambro-ordningen var en del av dette ulovlige økonomiske
opplegget mellom Sveits og Norge som Strømme Svendsen refererer til, og da er
det jo ikke så merkelig at Strømme Svendsen – lederen for det utvalg som førte
kontroll med den ulovlige utenlandsformuen til rederne – selvsagt var godt
informert om Hambro-ordningen, en ordning som jeg tidligere har signalisert kan
ha vært underordnet et større Norway Scheme.
En kan, uavhengig av dette, konkludere med at Cappelen
virkelig var på krigsstien og ville – tilsynelatende – ha denne
Hambro-ordningen avviklet, hvilket kommer klart frem av hans utkast til forslag
til det neste Representantskapsmøtet som skulle holdes senere i april 1970.
Brofoss brev til Cappelen av 3. april 1970 – Diktaturet fremtrer
Etter en gjennomlesing av dette brevet kan det se ut for
at Brofoss har fått nok av Cappelen, eller at spillet nå har toppet seg og
nærmer seg slutten. Det kan også synes som om Brofoss har snudd mht sitt syn på
Hambro-ordningen, idet han nå forsvarer den selv om han igjen gjentar at han og
de andre medlemmene av Direksjonen misliker ordningen.
Kritikken fra Cappelen tok han ganske tungt, og hva er da
bedre enn å ta frem ett av trumf kortene, nemlig at Cappelen selv var
finansminister den gang ordningen ble knesatt, som han sier, hvilket snur opp
ned på hele denne fighten.
Jeg er enig med Brofoss; Cappelen kan da ikke ha vært
uvitende om denne ordningen? Han satt jo selv som finansminister og må ha vært
den som tvang Norges Bank til å gjennomføre ordningen, dersom ikke Einar
Gerhardsen personlig og/eller i samarbeid med Arbeiderpartiets sentralstyre,
eller en enda mindre men mer sentral krets (hvor Jens Christian Hauge satt i
midten) har presset Norges Bank inn i dette opplegget.
Brofoss plasserer altså mye av ansvaret og skylden for
ordningen på Cappelens egne skuldrer.
La oss se litt på hvem som visste hva om ordningen. I
følge Brofoss var Einar Gerhardsen (Ap), Hans Borgen (SP) og Erling Petersen
(H) medlemmer i Norges Banks Direksjon da denne rettsstridige subsidieordningen
ble diskutert i 1967. De to sistnevnte var samtidig medlemmer av Stortinget;
Borgen som Odelstingspresident (vise-) samt formann i Stortingets
Industrikomité, og Petersen som medlem av Stortingets utenriks- og
konstitusjonskomité. Alle disse personene, som skulle være av de ypperste mht
forståelse og utøvelse av Norges konstitusjon, deltok i diskusjonen om
Hambro-ordningen og var naturlig nok godt kjent med presset fra
Arbeiderpartiregjeringen om å gjennomføre ordningen. De visste altså det som
var nødvendig å vite, og skulle selvsagt ha protestert. Hvorfor protesterte de
ikke? Var det igjen denne evinnelige avtalen mellom Arbeiderpartiet og resten
av partiene på Stortinget som avgjorde alt? Høyst sannsynlig.
Brofoss argumenterer på side 4 i brevet for at det ikke
ville gjort noen forskjell om subsidieordningen var forelagt for Stortinget;
Stortinget ville uansett ikke ha gjort noen innvendinger, mente han, for det
sto jo om sysselsetting av 30.000 mann. Ja vel, men kunne man ikke bare ha
forelagt saken for et åpent Storting, da? Det ville jo ha vært konstitusjonelt
korrekt. Så, hvorfor gjorde man ikke det? Svaret er allerede gitt ovenfor.
Som dere husker fra Cappelens forrige brev, ga han uttrykk
for at selv om Stortinget i plenum hadde godkjent ordningen, ville den likevel
ikke ha kunnet blitt gjennomført uten lovendring av lov om Norges Bank.
Nå viser Brofoss sin uenighet gjennom en meget alvorlig
forklaring som samtidig avdekker den hemmelige avtalen mellom
Arbeiderparti-Regjeringen og Stortingets partier.
Han starter med å redegjøre for at valutaloven av 1951
(1950 er det korrekte årstallet):
”…er blitt brukt til andre formål
enn dem den egentlig tok sikte på.”
Dette er gjort, sier Brofoss, etter at det i sin tid ble
drøftet med representanter for de forskjellige politiske partier i Stortinget
om hvorledes en skulle kunne bruke denne loven.
La dere nå endelig ikke lure av en slik forklaring. Ingen
stortingsrepresentant kan i ettertid drøfte med regjeringen hvordan en lov skal
kunne brukes, og deretter falle ned på en bestemt bruk som faller utenfor
lovens intensjon. Slike drøftinger oppstår logisk nok lenge før loven blir
vedtatt, ikke etterpå, og har for øvrig ikke noe med demokratisk lovgivning å
gjøre. Lovens forarbeider og formål gir greie føringer mht hva loven gjelder.
Dersom man ønsker en annen bruk av loven, får en sette seg ned og foreslå
lovendringer, eller ny lov for det gitte rettsområdet.
Og så sier Brofoss de forløsende ord:
”Partiene kan også forplikte seg til å avstå fra å øve
kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende.”
Forstår dere hva Brofoss her sier? Forstår dere de videre
konsekvenser dette får for dem som signerer og ikke minst for de stakkars
nyinnvalgte Stortingsbroilerne som tenker: ”Ah, endelig, nå har jeg virkelig
sjanse til å kjempe for dem som valgte meg inn og for de sakene jeg ble valgt
inn på. Dette skal bli spennende.” ?
Før disse tanker får slå rot, får den nyinnvalgte
representanten på en eller annen måte grei beskjed om å avstå fra slike ville
tanker samt å høre godt etter (lystre) hva lederen sier. Og hva han sier er
fremdeles en hemmelighet, dog vet vi resultatet: En representant, bundet på
hender og føtter.
Jeg minner igjen om hva Brofoss flere ganger har gitt
uttrykk for tidligere; at Regjeringen hadde skaffet seg politisk dekning. Dette
sammenholdt med hans uttalelse om at ”Partiene kan forplikte seg til å avstå
fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende”, må få som konklusjon
at det er inngått bindende - og nødvendigvis konstitusjonelt rettsstridige
avtaler mellom Regjeringen og stortingets partier.
Erik Brofoss var ingen hvem-som-helst innen norsk
politikk. Han var økonom, jurist, og ikke minst Arbeiderpartipolitiker. Han var
tilknyttet London-regjeringen fra 1942 og ble finansminister i Gerhardsens
første regjering i 1945. I 1947 ble han satt inn som landets første minister i
det nyopprettede Handels- og skipsfartsdepartement, et departement han i følge
Wikipedia selv foreslo opprettet. Her satt han som minister frem til 1954 da
han ble utpekt som Norges Banks nye direktør (sentralbanksjef), en stilling han
hadde helt frem til ”krigen” mellom ham selv og Cappelen ble avsluttet.
Brofoss var altså godt kjent med norsk politikk,
konstitusjonen, og hva som i virkeligheten utspant seg i og mellom regjering og
storting. Når han da uttrykker seg så klart, at partiene kan forplikte seg til
å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende (hvilket betyr
å avstå fra å reise riksrettssak), så mener han det også. Han refererer fra
sannheten på Stortinget, sannheten i det spill som foregår mellom storting og
regjering. Dette er rått, og man befinner seg vel så langt fra de demokratiske
prinsipper som dere velgere noen gang har kunnet tillate dere å fantasere om.
Dette er virkeligheten, og det er intet som peker i retning av at forholdene er
blitt bedre.
Hva skjedde?
Hva som skjedde i detalj etter denne brevvekslingen har
jeg ikke fått helt klarhet i. Dog er det klart at Hambro-ordningen ikke ble
avviklet. Tvert imot ble den senere i april 1970 utvidet til å også gjelde Chemical
Bank. Cappelen ble etter god tradisjon sparket oppover fra sitt verv som medlem
av Representantskapet til å bli medlem av Norges Banks Direksjon (Hovedstyret).
Erik Brofoss ble utnevnt til direktør for IMF (det
internasjonale pengefondet i Washington), og forlot Norge for noen år.
Ser vi nå bort fra at det hele – denne lille krigerske
brevveksling – har vært et spill for å skjule en mer alvorlig sannhet, er det
opplagt at Arbeiderpartiets ledelse har snakket med Brofoss og bedt ham om å
reise bust og stoppe Cappelen. Brofoss gjør da som enhver politiker ville
gjøre, han begynner å true, på sin spesielle måte. Han forteller Cappelen at
dersom Cappelen ønsker å gå videre med saken, føler Brofoss seg tvunget til å
legge frem denne brevvekslingen (mellom ham og Cappelen) til Einar Gerhardsen,
slik at Gerhardsen derved skal kunne ha et: ”…grunnlag for en samtale med deg
om håndteringen av denne saken.”, se brevet side 6, hvor Brofoss følger opp med
å si til Cappelen at det beste for alle parter vil være at han ikke fremla noe
forslag til Representantskapet som de skulle stemme over. Deretter avslutter
han sin trussel med en klar advarsel hvor kanonene rettes mot Cappelens hode:
”De faktiske opplysninger som jeg har gitt i begynnelsen
av dette brev, kunne gi en kraftig baksmell.”
Brofoss snakker her om det faktum at Cappelen (som
finansminister) var med på å få tvunget igjennom Hambro-ordningen, hvilket
åpenbart – slik Brofoss minner Cappelen om – ville slå tilbake på Cappelen
selv.
Etter dette representantskapsmøtet i april 1970 skjedde
altså følgende: Hambro-ordningen ble utvidet til å gjelde enda en bank. Brofoss
sluttet som direktør i Norges Bank. Cappelen ble ”flyttet” oppover fra
Representantskapet til Direksjonen.
Denne lille krigen mellom disse to politiske kjempene
åpner opp for flere spørsmål enn brevene gir svar: Hvorfor tok Cappelen den
vanvittige sjansen det var å søke å avvikle Hambro-ordningen på det grunnlag;
at Stortinget var blitt lurt; at Norges Bank var blitt presset; at Arbeiderpartiregjeringen
hadde opptrådt illojalt mot konstitusjonen, den norske grunnloven? Cappelen var
jo selv klar over at han var medansvarlig for ordningen. Han var jo den aller
første som ville få hodet sitt lagt på huggestabben dersom det ble ført et
offentlig lys over saken. Hvorfor snudde Brofoss under fighten? Hvorfor ble
Hambro-ordningen utvidet i stedet for å bli avviklet? Hvorfor ble Cappelen
sparket oppover i Bankens ledende organer mens Brofoss ble overført til
Washington? Hvorfor ble saken hemmeligholdt for Stortinget, eller ble den i
realiteten bare hemmeligholdt for velgerne, det norske folk? Og endelig;
hvordan kan det ha seg at den borgerlige Borten-regjeringen trumfet igjennom en
utvidelse av en ordning som han og koalisjonsregjeringen åpenbart har vært
imot? Hva slags press og trusler har Borten vært utsatt for? Jeg tør gi et
delvis svar på det siste spørsmålet: Arbeiderpartiets avtale med partiene fra
1950-årene, og deres riis bak speilet, har vært mer enn tilstrekkelig til å
styre de stakkars borgerlige partiene i akkurat den retningen Arbeiderpartiet
ønsket. Neste spørsmål blir da: Hvem er Arbeiderpartiet? Hvem står egentlig bak
dette diktaturet og styrer Norge?
Som med alt annet: Dersom du skal holde sannheten skjult,
så skal du fortelle halve sannheten. Det er nok antakelig denne politiske
tommelfingerregel Arbeiderpartiet har fulgt i denne saken. Sannheten, som
skulle holdes skjult, ville kanskje fått det norske politiske system til å
kollapse. Det var kanskje en politisk/konstitusjonell skandale av uante
dimensjoner som skulle holdes skjult ved å la disse to løpeguttene for
Gerhardsen spille det spillet Arbeiderpartiet er blitt så gode i, å lure det
norske folk.
1984 – Dagbladet
graver i Norway Scheme
I en avisartikkel av Kåre Verpe i Dagbladet 14. april 1984, blir
Gerhardsen og Cappelen spurt om Hambro-ordningen. De svarer – og lyver som bare
en politiker, minister og statsminister kan – at de overhodet ikke har
kjennskap til denne ordningen. Se på den graderte brevvekslingen ovenfor og
sammenlign med Dagbladets artikkel: Ikke kjennskap til ordningen? Her har de
gjennom nærmere 40 år plyndret det norske folk, overført pengene til enkelte
rederfamilier, og så har de altså mage nok til å si at de ikke kjenner til
denne ulovlige ordningen.
Verpe hadde åpenbart ikke tilgang til de dokumenter som
jeg sitter på da han skrev artikkelen idet han konkluderer med at verken
Stortinget eller Regjeringen kjente til ordningen, og at ordningen derved må ha
vært et solo-løp fra Handelsminister Trygve Lies side med Norges Bank som
utøver. Som det fremgår av brevvekslingen ovenfor er dette ikke korrekt.
Uansett. Denne Arbeiderpartigjengen skulle selvsagt ha
blitt stilt for Riksrett, ansvarlig for forræderi mot fedrelandet, jf grl
§85, for å ha forbrutt seg mot kapittel
9 i straffeloven – Forbrytelser mot
Norges Statsforfatning, og for å ha forbrutt seg mot kapittel
2 i ansvarlighetsloven - Særlige
bestemmelser om straffansvar for medlemmer av Statsrådet og Stortinget. De
har plyndret folket, ført pengene ut av Norge og har derved rent faktisk tappet
landet for store ressurser.
Disse utførte midlene tilhører ikke lenger det norske
statsregnskap, noe Kristin Halvorsen for så vidt har innrømmet til meg i et
brev 31. oktober 2007. Og som dere ser vil hun ikke ha noe med
denne saken, eller disse enorme midlene å gjøre. Pengene skal fortsatt få ligge
til redernes og Arbeiderpartiets disposisjon i Sveits, unntatt offentligheten.
Skatte- og
straffeforfølgelser fra Norske myndigheter mot enkelte redere
Høsten 2007 ble skipsreder og Oslo-ordfører Per
Ditlev-Simonsen og hans familie utsatt for en liten kampanje. Det ble kjent at
han hadde noen få kroner liggende i en hemmelig Sveitsisk bankkonto. Mange mente
sikkert at han og hans familie hadde opptrådt på straffbart vis idet familien
Ditlev-Simonsen hadde skjult penger for norske skattemyndigheter. Det samme
skjedde for så vidt med Hilmar Reksten mot slutten av 1970-årene,
Bergesen-familien, Jahre-familien, samt Fred. Olsen. Til forskjell fra
Ditlev-Simonsen, skulle Reksten slaktes. Skatteetterforskningen mot Fred. Olsen
ble stoppet på politisk plan i 1974 og alle dokumentene forsvant. Han gikk fri
og vi vet jo de fleste av oss hvordan det har gått med ham og hans familie.
Isolert sett har verken Ditelf-Simonsen familien,
Reksten-familien, Bergesen-familien, Fred. Olsen-familien, Staubo-familien,
Olsen & Ugelstad-familiene, O.A. Knudsen osv. opptrådt i strid med
straffeloven eller skatteloven. De har bare gjort det de har blitt pålagt å
gjøre av Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen, nemlig å salte ned all profitt
utenfor Norge, og utenfor norsk statsregnskap. Slik den rettslige og
påtalemessige situasjonen er i Norge i dag, er det nok ganske så usannsynlig at
de kan straffes for sine handlinger, all den tid nedsaltingen av profitten (og
bruken av den) er gjort etter ordre fra Arbeiderpartiet. Selvsagt kunne rederne
ha protestert mot ordningen, men på den annen side: Money talks.
En helt annen situasjon kunne nok tenkes å oppstå dersom
det norske folk kanskje skulle mene at dette ikke helt er i tråd med verken
grunnloven eller straffeloven, slik de
ser på det. I så fall er det bare å skaffe seg et demokratisk flertall og sette
i gang med å spore opp pengene og få dem inn til Norge igjen, hvor midlene
tross alt hører hjemme. I samme slengen må det iverksettes adekvat
etterforskning mot både Arbeiderpartiet og de redere/verftseiere saken gjelder.
Valget 2009 – hva
nå?
Det er for sent å etablere et nytt politisk parti foran
dette valget, så, dersom dere kan finne et nytt parti som allerede er
registrert, men som aldri har vært på Stortinget før, så kan dette partiet – om
det finnes – være løsningen for dere.
Uansett: Valgkampen i dag er et skuespill. Våkn opp! Gjør
krav på deres rettigheter, få tilbake deres rettigheter. Sett dere sammen og få
sannheten på bordet. Deretter kan dere bygge opp et parti som dere er sikre på
at vil fremme deres interesser, ønsker og vilje, og som dere kan stole på.
Dersom dere vil sette det hele på spissen, så kan dere
stoppe valget og be om utsettelse til forholdene er brakt på bordet. Tross alt
er det her tale om folkets land, og hvordan det har blitt vannstyrt av et parti
og en regjering hvis handlinger Cappelen selv beskriver som konstitusjonelt
rettsstridige og illojale mot selve konstitusjonen.
Dere har en selvsagt rett til å kreve svar av dagens
politikere om hva som egentlig skjer i Stortinget og i Regjeringen. Intet skal
holdes skjult for dere. For hvordan ellers skal dere kunne gjøre dere kjent med
hva disse folkevalgte egentlig driver med bak stortingets og regjeringens alt
mer lukkede dører? At alvorlig gale ting skjer, forhold som egentlig har
pulverisert landets demokratiske pilarer, gir denne artikkelen et klart eksempel
på. Dere må bare venne dere til en ny hverdag, dersom dere da ikke vil ha det
slik, da. Jeg kan jo ikke akkurat prakke på dere frihet og rettferdighet, men
døren til frihet og rettferdighet, den er fremdeles åpen og jeg oppfordrer dere
til å bruke den. La dere for all del ikke lure av Arbeiderpartiets mulige svar
på denne artikkelen: Det var før det. Nå driver vi lovlig.
Og endelig: Ser vi på det absurde angrepet Cappelen reiste
mot Hambro-ordningen, Brofoss’ beinharde kritikk og trusler mot Cappelen som endte
med at det ikke ble reist kritikk mot ordningen, men hvor ordningen tvert imot
ble utvidet og Cappelen ble forfremmet, smaker dette av god gammeldags
korrupsjon med innbakt utpresning. Dette er norsk politikk, og det er dette
spillet dere velger deres representanter til å delta i, ikke for å tjene deres
interesser, frigjøre Norge eller å gi folket tilbake deres frihet, men for å la
familieklanene som for lengst har slått rot få lov til å fortsette å utbytte
folket.
Slik jeg ser det, etter å ha satt meg inn i brevvekslingen
ovenfor og de forhold som der belyses, har Norge vært styrt av et diktatur
(Arbeiderpartiets) siden senest etter den andre verdenskrig, skjult bak og ikke
minst beskyttet av demokratiske prinsipper som egentlig var der for å beskytte
og sikre borgerens rettigheter. Norge er verken fritt, selvstendig eller
folkestyrt. Norge er intet demokrati, men du kan fremdeles gjøre noe med det.
Herman J Berge
Luxembourg
RettsNorge.no © 1997 - 2009 • Opphavsrett