Troverdighet

25.02.2009

Troverdighet

Amelia Riis opptrer med falsk navn

Som dere nok har fått med dere – men som jeg av hensyn til nye lesere likevel kort må gjenta – har noen gitt ”advokatene” Ole Kristian Aabø-Evensen (og her) og Ingjald Ørbeck Sørheim (sistnevnte også kjent som løpegutt nr 1 i Arbeiderpartiet) i oppdrag å ta meg. Det høres ut som en historie fra skolegården, og det er det.

Mitt arbeid med å avdekke norske skipsrederes ulovlige utenlandsformue og spesielt Arbeiderpartiets medvirkning til denne spesielle ordningen som skipsrederne har fått, hvor Norge har blitt tappet for enorme beløp, kan være en av årsakene til at jeg de senere årene har opplevd å bli kontinuerlig angrepet av regjeringen[1] og dens verktøy; domstolene i Oslo-distrikt, de hemmelige tjenester og enkelte medier. Målet til denne gjengen, uavhengig av motstander, er alltid – mht makt og posisjon – status quo. Dette oppnår de ved å produsere saker og beviser mot sine opponenter/fiender for på den måten å knekke motstand og derved kunne dekke over egen kriminell virksomhet og opprettholde tilstanden og derved også makten.

Sett i lys av de massive angrepene jeg har blitt utsatt for fra TV2/Hegnar, gis det klare signaler om at jeg er en stor fare for noen.

I og med at jeg ikke har gjort noe galt i mitt engasjement for familien Riis og at det av den grunn ikke eksisterer beviser for illojale handlinger, har det vært helt sentralt for dette kriminelle forbundet[2] (som jeg første gang fikk høre om opprettelsen av tidlig i 2007) å bearbeide opinionen til å tro det motsatte. Dette er blitt gjort ved bl.a. å engasjere TV2 og Trygve Hegnar i et forsøk på å svine til min troverdighet. Strategien er ikke akkurat ny.

Flere av dere lesere tolker kanskje mine opplysninger og min fremstilling i retning av at jeg av hevn eller noe forsøker å kaste dritt på Amelia Riis og hennes familie. Ikke gjør det. Mitt motiv, som er det første utgangspunkt for mitt arbeid, har alltid vært å gi dere muligheten til å velge mellom sannhet og løgn, mellom det gode og det onde. Om jeg har lykkes er så, men jeg tror jeg er blitt bedre med tiden og erfaringen jeg har fått.

Selv om det åpenbart står noen bak Amelia Riis og styrer hennes handlinger, må jeg foreløpig likevel forholde meg til angrepene slik de fremstår, og de kommer fra Amelia Riis. I så måte blir det viktig å få avklart troverdigheten i det som blir sagt, og troverdigheten til den som uttaler seg.

I flere år synes det ovennevnte forbundet å ha kjøpt[3] tjenester for millioner av kroner av en rekke dommere i Oslo-distriktet samt sendetid/spalteplass i TV2 og hos Trygve Hegnar, bare for å kaste dritt på meg. Vi står her overfor en planlagt operasjon som har som mål å ødelegge min troverdighet, for deretter å håpe at dette (oppslagene) skal holde som ”overbevisningsbeviser/påvirkningsbevis”[4] i domstolen i Monaco hvor de urettmessig forsøker å tiltvinge seg rettigheter de aldri har hatt, eller som de har mistet.

Problemet (for meg, og mange med meg) i Norge, er at dommere og mediehus som tar seg betalt for disse tjenestene naturlig nok avviser enhver opplysning som skulle kunne rokke ved deres allerede planlagte operasjon og angrep. Jeg har derfor ikke så mange andre muligheter å forsvare meg på enn å søke å gi dere lesere en anledning til å sette dere inn i saken, en anledning som dere ikke får når dere mottar publikasjoner fra TV2/Hegnar & co. Av meg skal dere få relevant informasjon som underbygges av dokumenter, og så er det opp til dere å vurdere Amelia Riis og hennes troverdighet.

I så måte blir det ikke jeg som kaster dritt på Amelia Riis og hennes to barn, tvert imot er det hennes egen dritt som hun og hennes barn har kastet ut, som nå har truffet viften som fremdeles blåser rett i ansiktet hennes.

For den som har fulgt med i saken, og som ikke automatisk aksepterer ferdigtyggete oppslag fra utpekte medier, oppdager fort at verken TV2 eller Trygve Hegnar har fremlagt et eneste dokument som skulle være i nærheten av å kunne fremstå som bevis på de handlinger jeg likevel er blitt beskyldt for å ha utført.

Det nærmeste de kommer er Ketil Sæters journalistiske trylleformel som liksom fritar enhver journalist fra plikten til å dokumentere sine påstander: ”Finansavisen sitter på store mengder dokumentasjon…”[5], og så kan man i realiteten gjøre hva man vil med vedkommende man skriver om.

Det er meget mulig at Sæter eller Hegnar eller deres venner sitter på store mengder dokumentasjon; i så fall irrelevant eller falsk dokumentasjon. I motsatt fall ville ”dokumentasjonen” for lengst ha vært klint (med både to og tre i’er) utover førstesiden i Hegnars blader.

Likevel har de hatt en enkel oppgave i å manipulere sine seere/lesere idet begge mediehusene fremdeles blir oppfattet som seriøse.

I og med at disse to mediehusene og/eller deres ansatte over en lengre periode har arbeidet på oppdrag for deler av familien Riis (og det forbund som i realiteten står bak familien Riis), hvor de har produsert og publisert det de har gjort, forutsetter jeg at de kjenner familien Riis godt, spesielt den delen av familien Riis’ historie som ble holdt skjult for meg i de årene jeg samarbeidet med dem.

Som dere allerede har sett, og som dere også skal få se i tiden fremover, er denne familien Riis alt annet enn hederlige og troverdige. Dette var både TV2 og Trygve Hegnar kjent med i forkant av operasjonene mot meg.

I forbindelse med Amelia Riis’ ubegrunnede erstatningskrav mot meg samt hennes krav i dødsboet etter Einar Riis, sett i lys av de oppgaver Einar og Amelia har tildelt meg bl.a. gjennom testamenter, har jeg gjennomgått og vurdert Einar og Amelia Riis’ ekteskapelige forhold, hvor jeg har konkludert med at de ikke har vært lovlig gift. Og selv om disse to har latt seg vie i Frogner kirke, så har denne vielsen likevel ikke vært lovlig gjennomført. Ikke engang da de bestemte seg for å ”gifte” seg klarte de å opptre korrekt, hvor de løy til kirken om både navn, bosted og tidligere barn. Konsekvensen er at Amelia Riis – eller hva hun nå enn heter (se nedenfor) – ikke har krav i dødsboet etter Einar Riis.

I og med at ingen av barna til Amelia Riis er ført opp som arvinger etter Einar Riis i den offentlige dødsfallsprotokollen, står vi igjen med et dødsbo og en eller muligens flere arvinger i Italia; deriblant Einars ukjente sønn i Roma. Som en konsekvens har verken Amelia eller hennes to barn bevist å ha noen rettigheter i dødsboet etter Einar. Tvert imot.

I Monaco fremstiller Amelia Riis seg som Dagny Olsen, mens hun i Norge gjerne kaller seg for Amelia Riis eller Dagny Amelia Riis.

Kun fire år før denne Riis-gjengen tok kontakt med meg i 1997 – hvor de ba på sine knær om hjelp og hvor de i sine anstrengelser for å lokke meg fortalte sine eventyr om at de var blitt plyndret, juridisk mishandlet og var økonomisk på bar bakke – fremstilte hun seg overfor en representant for det Nigerianske luftforsvaret som A. Olsen, altså Amelia Olsen. Hvorfor? Var hun ikke gift med Einar Riis, likevel? Igjen ser dere hvor enkelt det er for Amelia å lyve, også til myndigheter. Hvorfor da ikke også på TV, eller i en lokalavis?

Luftforsvaret i Nigeria hadde tatt kontakt med the President (Einar) som følge av Einars tidligere henvendelser.

Som det fremgår av dette brevet blir Einar tilbudt å være med på en aldri så liten oppblåsing av kontraktsverdien som derved vil gi noen ekstra dollar til de som bestemmer at kontrakt skal inngås med Einar (en oppblåsing av en kontrakt fører alltid med seg tilbakebetaling under bordet; kickbacks). Konsekvensen for Einar er ekstra provisjon i kassen som høyst sannsynlig gikk utenom Italienske skattemyndigheter og derved direkte i kassen i Sveits eller Monte Carlo, altså en win-win situasjon for begge kontraktspartene. Ikke misforstå; dette er selvsagt straffbart, og om det skulle vise seg at midlene til flykjøp kom fra ”outside sources”, som eksempelvis fra FN eller andre giverglade organisasjoner/land, vil jo dette brevet fremstå som et aldri så lite bevis på at Einar ikke bare har forsøkt eller har vært med på å svindle til seg penger fra en nasjon, men at penger som var på vei inn i lomma hans i Monaco egentlig var øremerket til fordeling til hardt trengende borgere av Nigeria.

Einar må for øvrig ha latt det Nigerianske luftforsvaret forstå at han kunne tilby dem noe som var så verdifullt at de på sin side kunne gå så langt som å skrive i et for så vidt åpent brev at kontrakten skulle blåses opp. Hva slags fortrolige samtaler har de hatt, hva er det Einar har tilbudt dem, og hva er det de egentlig har forhandlet om? Illicit Arms dealing – ulovlig våpensmugling, kanskje?

Jeg nevner også den merkverdighet at på dette tidspunktet i 1992 hadde Einar – eller noen – bestemt seg for at E Riis & Co (Italy) S.R.L. skulle legges ned (se uteblivelsesdom i 1992 mellom E. Riis & co og Braathens hvor dette blir nevnt). I så måte blir det uforståelig at Einar samtidig reiser rundt i Afrika og tilbyr langsiktige og forpliktende forretninger på vegne av et selskap som er under likvidasjon, med mindre selskapet i Italia alltid kun har fremstått som legitimasjon for virksomheten, mens fortjenesten (kommisjonene fra salg og leie av fly) ble kanalisert til hans konti i Sveits og Monaco. I så måte står man overfor en alvorlig og høyst langvarig skatteunndragelse fra Italia.

Om noen skulle være i tvil om Amelia har blingset med navnet sitt eller noe, kan dette avkreftes med denne faksen til samme adressat to dager senere, hvor hun igjen signerer A. Olsen. Jeg har signaliser det tidligere, og jeg gjør det igjen, denne familien synes å ha levd alt annet enn et normalt hederlig liv.

I denne siste henvendelsen til hovedkvarteret til det Nigerianske luftforsvaret fremstiller hun seg altså med falsk navn – dersom noen av de andre navnene da skulle være korrekt – og har i så fall begått en straffbar handling mot den Nigerianske stat.

La oss kort rekapitulere hva Amelia Riis de siste årene har blitt truet til å gjøre av sin ”advokat” Ole Kristian Aabø-Evensen, for jeg har min tvil (som grisen sa da han så slakteren) til at hun skulle klare å finne på alt dette alene:

Amelia Riis (aka Dagny Olsen, aka Dagny Amelia Riis, aka Amelia Olsen) påstår at hun heter Amelia Riis i Norge. I Monaco fremstiller hun seg selv som Dagny Olsen. Overfor Nigerianske myndigheter fremstiller hun seg som A Olsen.

I stevninger mot meg i Oslo fremstiller hun seg selv som Amelia Riis boende i Monaco (det bor ingen i den leiligheten, og ingen har heller lov å bebo leiligheten før dødsboet etter Einar er delt), mens hun overfor Asker og Bærum tingrett fremstiller seg som boende i Michelets vei 23 A.

I følge Amelia Riis’ Hovedregisterkort[6] hos Skatteetaten har hun ikke meldt utflytting og hun har heller ikke hatt fast bosted i utlandet siden hun flyttet til Norge 1. oktober 1978. Hun står altså og lyver dommerne i Norge, Sverige og Monaco rett i ansiktet. Forholdet er for lengst blitt anmeldt, men som følge av ordre fra ”justisminister” Knut Storberget, sitter riksadvokat Tor-Aksel Busch med hendene i fanget og tillater derved at dette miljøet får fortsette sin kriminelle virksomhet.

Om dere skulle være i tvil hvorvidt det er straffbart å lyve for en dommer, så kan jeg forsikre dere om at dette fremdeles er en straffbar handling både i Norge så vel som i Sverige og Monaco. For Norges del, se strl §§163 og 166.

Videre er det straffbart å avgi uriktig erklæring for offentlig myndighet, så som overfor registeret i Brønnøysund, jf strl §189. En oppgitt falsk bostedsadresse er ensbetydende med uriktig erklæring, og skal straffes etter denne bestemmelsen. Amelia Riis har bevisst avgitt en rekke slike uriktige/falske erklæringer, både til Brønnøysund så vel som til en rekke domstoler.

Den 15. august 2008 etablerte hun sitt eget enkeltmannsforetak og registrerte dette i Brønnøysund. I dette dokumentet oppgir hun å hete både Amelia Riis og Dagny Amelia Riis. Ikke overraskende lyver hun igjen overfor offentlig myndighet idet hun her påstår at hun plutselig bor i Norge, mens hun for norske, svenske og monegaskiske domstoler samtidig på tro og ære erklærer at hun bor i Monaco. Forholdet er for øvrig anmeldt.

Det kommer mer, i senere artikler, men allerede nå kan man forsiktig slå fast at Amelia Riis ikke har troverdighet. Uansett hva hun måtte uttale seg om, må man forutsette at hun lyver. Dette gjelder, som dere skal få se i senere artikler, også hennes to barn.

I utgangspunktet bygger TV2/Hegnar sin operasjon mot meg kun på uttalelser fra Amelia Riis og hennes like troverdighetsløse barn, dette til tross for at TV2 og Trygve Hegnar har sittet på alle opplysningene om familien Riis’ historie – og derved var kjent med at intet av det de publiserte var sant – før de iverksatte operasjonen.

Det TV2/Hegnar har utført av handlinger er ikke bare kriminelt i form av grovt injurierende innslag/publiseringer, men langt verre er det at disse såkalte seriøse riksdekkende mediene mot bedre viten – og i den hensikt å skade meg i et slikt omfang at jeg skulle trekke meg som testamentseksekutor for Einar Riis Johannessen, og hvor de som følge kunne sikre seg at jeg ikke ville fortsette etterforskningen av den ulovlige utenlandsformuen i Sveits – dag etter dag har publisert materiale de vet er oppdiktede historier. Her har disse mediehusene vist en jublende forakt for lov og rett, og ikke minst en forakt for leserne og deres rett til ikke å bli lurt.

I USA ville verken TV2 eller Hegnar ha overlevd idet mediehusene (og de ansvarlige personer) som konsekvens av sin klare bevisste forakt for loven ville løpt en åpenbar risiko for å bli dømt til å betale tre ganger sin årlige omsetning til den skadelidende. I tillegg ville ledelsen ha risikert å bli fradømt retten til å drive journalistisk virksomhet, i likhet med de journalistene dette gjelder.

Denne praksis kan innføres i Norge, under den forutsetning at folket krever det. Og nettopp det bør være en av valgkampens mål; å støtte partier som ønsker lov og rett tilbake til landet. Det er ikke vanskelig å innføre lovregler som er fornuftige og som bygger opp under og setter rammer for en rettspraksis man ønsker, det er bare å kreve det. Den eneste – eller i hvert fall den sterkeste – motstand velgerne kommer til å møte i dette arbeidet, vil komme fra rettsadelen (embetsadelen) som siden 1821 har sittet og styrt Norge til sin fordel, på borgerens bekostning, og som er likegyldige til borgernes rettigheter så lenge deres egen situasjon er status quo.

Herman J Berge

Luxembourg

[3] Slik rettsavgjørelsene og medieoppslagene fremstår finnes det så langt jeg kan se i dag kun tre alternative årsaker til tilblivelsen: Vedkommende som er ansvarlig for avgjørelsene/oppslagene var enten 1) tilbakestående; 2) under press/trusler, eller 3) villig til å gjøre jobben mot en eller annen form for betaling. I og med at alle fremdeles er i jobb, kan man foreløpig utelukke nr 1, og da det har gått lang tid siden avgjørelsene/oppslagene ble produsert (trusler og press opphører med tiden), kan en også utelukke nr. 2, og vi står da igjen med nr. 3.

[4] Overbevisningsbeviser/påvirkningsbeviser er materiale som ikke gir noen faktisk garanti (dette i motsetning til uforfalskede dokumentbevis), og blir gjerne produsert i forbindelse med og i forkant av en rettssak, en svindeloperasjon m.v., hvor man har behov for støtte for sin fremstilling eller sine påstander, og som man ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Denne bevistypen kan bestå av kjøpte avisartikler, bøker, pent fremstilte og særdeles troverdige rykter fra kjente personer, eller til og med bilder av vedkommende sammen med en kjent person som i saken vil kunne gi overbevisnings-/påvirkningsstyrke. ”Narrespill” av Tore Sandberg, og ”Eventyret Anders Jahre” av Alf R. Jacobsen er bare to av en rekke bøker som havner i denne kategorien.

[5] Et søk på Internet med denne teksten; ”sitter på dokumentasjon” ga 375 treff hvor de aller fleste er knyttet til en eller annen uttalelse fra en medieinstitusjon.

[6] Selve Hovedregisterkortet er unntatt offentlighet og jeg kan derfor ikke legge det ut.