Som noen av leserne av Finansbladet til Trygve Hegnar kanskje har sett, så er det litt av en kampanje som er satt i gang for å

08.01.2009

Zero-systemet kjemper mot tiden

Som noen av leserne av Finansbladet til Trygve Hegnar kanskje har sett, så er det litt av en kampanje som er satt i gang for å beskytte Zero-systemet og Ny-Adelens makt i Norge.

En eller annen fra dette lovløse miljøet har til nå betalt eller på annen måte gjort opp for omkring ti helsider i Finansavisen (jeg konkluderer med dette av den enkle grunn at ingen journalist eller eier av en avis med vettet i behold ville ha trykket noen av disse artiklene, dvs: det finnes ikke noe journalistfaglig grunnlag for å trykke kampanjen, til tross for at Hegnar har hyret inn en SKUP-vinner til oppdraget. Les denne artikkelen for å få en forståelse av hvordan dette klandestine nettverket opererer, hvilke metoder de benytter og hvem de benytter til å utføre slike oppdrag). Vi snakker her om annonse-/kampanjeinntekter for mellom kr. 100.000 og kr. 200.000 per side. Ganger man dette med ti, og legger til litt ekstra for et nær ti år gammelt bilde av meg klint utover hele førstesiden, kommer man opp i svimlende beløp for en kampanje som foreløpig ikke har vart mer enn en uke. Tenker vi oss at det virkelig kan ha hakket seg til for Trygve Hegnar – slik det av og til (eller, egentlig hele tiden) gjør når han tenker ”Per Danielsen”, hvor det heter seg at hver gang han ikke har annet å foreta seg, åpner han ”Danielsen-skuffen” – så kan vi nok trygt forespeile oss flere uker på rad, kanskje måneder, med artikler om meg. I så fall snakker man om flere titalls millioner i inntekter, og utgifter for den som kjøper tjenestene. Hvem sin pengesekk er det som dekker denne meget kostnadskrevende kampanjen? Og igjen; hvem er det som er så redd?

Det har ingen hensikt å svare på de fantasiene som Hegnar produserer. Men noen ord må jeg kanskje tillate meg å få komme med, for om mulig å få blåst bort noe av den tåken Hegnar legger ut rundt sine artikler.

Det har ikke vært noen omfattende diskusjon om Consul Einar Riis-artikkelen på Wikipedia.org. Vi står her overfor en eller to personer som skjuler sin identitet, og som i løpet av et par timer, 5 dager før Hegnar iverksatte trykkeriene sine, konkludert med at Einar Riis ikke eksisterer, og derved slettet artikkelen. Så enkelt var det.

De som har slettet artikkelen kan ha hatt mer rett enn dere tror, for Einar Riis er nemlig kun et fornavn. Gå inn og les mitt brev til Biskop Kvarme og se på dokumentasjonen. Dagny Amelia Olsen har aldri vært lovlig gift med den gang eksisterende Einar Riis Johansen, eller Johannessen, eller Johannesfen som han står oppført med i fødselsmeldingen.

Nå er det ikke bare agenten Einar Riis som har fått benytte seg av falsk identitet i Frogner Kirke. Jeg skal her gå kort inn på den personen som Einar mente sto bak mye av hans problemer i hva han fortalte til meg var en kamp mot staten;

Jens Christian Hauge.

Eksisterer denne Jens Chr. Hauge?

I forbindelse med administreringen av krigshelten og krigsveteranen Einar Riis Johannessens dødsbo har jeg avdekket en rekke såkalte hemmeligheter, bl.a. omkring identiteten til Jens Chr. Hauge.

I følge forfatteren Olav Njøstad, heter den personen som han beskriver i sin bok; ”Jens Chr. Hauge, Fullt og Helt”, Jens Christian Hauge. I følge Njølstad s. 17 var Hauge født 15. mai 1915. Vi har gransket de relevante kirkebøkene og har funnet at ingen ved dette navnet er født 15. mai 1915.

Det er flere, deriblant Norulv Øvrebotn, som har skrevet at Hauge er en fiktiv identitet. Det synes han å ha rett i.

Njølstads bok skal liksom fremstå som sannheten om Hauge, bibelen, so to speak. Etter litt gransking fant vi en person født av Johan Marius og Karen Johanne Hauge (som altså skal være Hauges foreldre), men dette barnet het ikke Jens Chr. Hauge, men derimot Jens Kristian Hauge. Og når er denne gutten født da? Jo, han er født den 15. mars 1915.

Hvorfor har ikke Njølstad gjort det enkelt for seg og referert til korrekt fødselsdato? Kan noen ha stjålet en identitet og gitt den til Hauge? Kan det ha vært så vanskelig for Njølstad å referere fra sannheten, at det eneste alternativet som sto igjen var å benytte det materialet alle har vært forpliktet til å benytte?

Allerede i begynnelsen av Njølstads bok ser vi altså at ting sklir ut i uvissheten omkring denne personen, Hauge, og hans identitet. For en fagmann av Njølstads kaliber skulle det ikke være det minste vanskelig å spikre fast disse første dokumentene omkring personens identitet. Vi har altså ikke kommet lengre enn til s. 17 før boken begynner å bli, på sett og vis, verdiløs.

Hauge var agent til han døde. Hvem arbeidet han for? Hvor mange stater, organisasjoner, eller hemmelige klandestine nettverk var han organisert i, samtidig? Hvor mange menneskers liv (likvideringer) er han ansvarlig for? Her burde Stortinget nå se sitt ansvar og en gang for alle åpne opp for gransking av H.M.K. Okkupasjonsberedskap (tidligere Hauges Stay Behind) og av Hauge. Jeg vil tro det kan ligge køer av erstatningskrav i påvente av en avsløring av sannheten om Hauge og nettverket rundt ham.

Vi kan i hvert fall slå fast at den personen som Njølstad beskriver ikke heter Jens Chr. Hauge, men kanskje Jens Kristian Hauge.

I følge Njølstad var Hauges ekteskap med rederdatteren Anne Sophie Dedekam, Hauges første. Ja vel, men i følge lysingsboken for Frogner hadde både Dedekam og Hauge krysset av for å ha vært gift tidligere. Videre fremgår det av samme lysningsmelding at Hauge har skiftet navn, fra Jens Kristian til Jens Christian. I samme lysningsmelding har vigsleren/presten eller hvem det nå er som har forfalsket disse kirkebøkene, utelatt Hauges fødselsdato. Hvorfor? Idet fødselsdato ikke er oppgitt, er det klart at vigsleren/presten ikke hadde kompetanse til å foreta vigsling av paret. Ekteskapet er således ikke gyldig.

Det som for øvrig er interessant er ikke hvor mange ganger Hauge var gift, men mer hva resultatet ble, hvem er hans barn, avkom, adoptivbarn, ”fillebarn” osv? Dette er viktig for alle dem som sliter med en urettferdig og nær umulig kamp mot de hemmelige tjenester/nettverk i Norge og som aldri kommer av flekken som følge av Hauge og hans høyst levende nettverk. De møter gjerne Hauges ”barn” i domstolen, som dommere, uten å vite om det, med fatale konsekvenser.

Kirkeboken (lysningsboken som inneholder Hauges bryllup) er opplagt forfalsket/ettergjort og først godkjent i 1953, hvor sider synes å ha blitt revet av og byttet ut, samt at kirkeboken bærer sterkt preg av å være omskrevet. Det ekteskapet som Njølstad refererer til mellom Hauge og Dedekam, ble først ”inngått” tidlig i 1953, dette idet kirkeboken først i 1953 ble ”produsert” og godkjent.

Det er for øvrig historisk bekreftet og akseptert at de allierte var skeptiske til både Hauge og Hauges nettverk og Arbeiderpartiregjeringen de første årene etter krigen, like før etableringen av Nato. Flere, deriblant Øvrebotn, har gått langt i å hevde at Hauge var Sovjet-agent. Dette på grunnlag av alle de lekkasjene og spionsakene som har dukket opp i Hauges kjølvann. Tidligere, på 1920-30 tallet plasserte kommunistene unge mennesker i vesten, deriblant i Norge, med tanke på igangsetting av klandestin virksomhet. Dette saksforholdet omfatter bl.a. Professor Ragnar Knoph og kretsen rundt ham. Vi kommer tilbake til dette når artikkelen er ferdig.

Kong Harald V har en plikt overfor sine norske borgere så vel som overfor de allierte til å utrydde Jens Christian Hauges klandestine kriminelle nettverk. Jeg viser i denne sammenheng til European Parliament Resolution 20. november 1990.

Artikkelen er under utvikling.