18.02.2011

Polens Statsdomstol

Av Michał Jan Filipek[1]

The Institute of Law Studies of the Polish Academy of Sciences in Warsaw

Historisk bakgrunn

Det polske rettsinstituttet - Trybunał Stanu (norsk: Statsdomstolen, engelsk: The Tribunal of State of the Republic of Poland, og tysk: Staatsgerichtshof der Republik Polen) er en særdomstol hjemlet i Den polske republikkens grunnlov fra 1997, og skal dømme i saker mot medlemmer av de høyeste statsorganene som måtte ha begått straffbare handlinger under utøvelse av sitt embete. Det dreier seg om forfatningsstridige handlinger og krenkelser mot andre lover begått av de høyeste statlige embetsmenn. Trybunał Stanu er et organ som tilhører den dømmende makt[2], og besitter både etterforsknings- så vel som påtalekompetanse. Konstitusjonelt ansvar har i Polen ganske lang og etablert tradisjon og historie. Ansvaret ble for første gang forankret i den første polske Grunnloven vedtatt 5. mai 1791 (Polens første grunnlov av 1791 er verdens nest eldste), men formelt har Polen hatt statsdomstol siden 1921. Den ble opprettet i følge Den Polske Grunnlov fra 1921, den såkalte „Marsgrunnloven“.

I kommunisttiden etter den andre verdenskrig ble Polen praktisk talt styrt av det kommunistiske Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur. Med forfatningen av 1952 ble landets navn endret - Folkerepublikken Polen (polsk: Polska Rzeczpospolita Ludowa). Folkerepublikken Polens grunnlov (polsk: Konstytucja Polskiej Rzeczypospolitej Ludowej) ble vedtatt 22. juli 1952, og erstattet „Marsgrunnloven“ fra 1921 og „Den lille grunnloven“ fra 1947. Den nye polske grunnloven var basert på Sovjetunionens grunnlov fra 1936, den såkalt „Stalin-grunnloven“. Den russiske teksten ble revidert personlig av Stalin og senere oversatt nesten bokstavelig til polsk. Grunnloven sikret kommunistpartiet en dominerende stilling i Polen, og legaliserte Lublin-komitéens styre etter 1944. Under det kommunistiske styre ble enhver form for statsansvar oppløst[3]. Polens statsforfatning under det kommunistiske styre (1945-1989) var i stor grad preget av Stalins rettsteori og rettslære. Statens makt var uendelig og de personlige friheter ble i stor grad begrenset. Statsdomstolen ble gjenopprettet i følge grunnlovsendringen fra 1982 og i følge Lov om Statsdomstolen av 16. mars 1982[4]. I 1989 begynte Polen som første kommunistland bak jernteppet den demokratiseringsprosess som ledet til vedtakelsen av den nye Grunnloven, og dermed var det kommunistiske styret over. I 1997 fikk Polen sin nåværende grunnlov og med den nye grunnloven er det konstitusjonelle ansvar igjen blitt grunnlovfestet (§ 198-201)[5].

Rettslig stilling, funksjoner og sammensetning av Statsdomstolen

Trybunał Stanu er ikke etablert med sikte på å være en konstitusjonell konfliktdomstol eller konstitusjonsdomstol, og den kan ikke gi bindende løsning av omstridte forfatningsspørsmål. Dette hører til oppgaver for Høyesterett (polsk: Sąd Najwyższy) eller Konstitusjonsdomstolen (polsk: Trybunał Konstytucyjny). Trybunał Stanu er som nevnt en ansvarsdomstol og dens oppgave er å håndheve det konstitusjonelle ansvar vedrørende straffbare og forfatningsstridige handlinger de høyeste statstjenestemenn gjør seg skyldig i under utøvelse av sine offentlige funksjoner. Derfor er det riktig å si at denne domstolen er en særdomstol organisert til å avgjøre spørsmål om strafferettslig og konstitusjonelt ansvar for grunnlovsbrudd og andre lovbrudd. Trybunał Stanu dømmer i saker reist mot: Presidenten, statsministeren, regjeringsmedlemmer, formannen av Polens nasjonalbank (sentralbanksjefen), formannen av det øverste kontrollkammer, medlemmer av Polens kringkastingsråd, sjefer i departementene, forsvarssjefen og medlemmer av Nasjonalforsamlingen, det vil si medlemmer av: Sejmen (første kammer i det polske parlamentet) og Senatet (andre kammer i det polske parlamentet)[6]. Hvilke forhold som domstolen kan dømme i samt strafferammene, er beskrevet nærmere i Grunnlovens § 198 og i Lov om Statsdomstolen fra 1982[7]. I motsetning til den norske ordningen er medlemmer av Høyesterett ikke omfattet av Statsdomstolens jurisdiksjon.

Eventuell påtale og straffesak mot presidenten blir vurdert og bestemt av Nasjonalforsamlingen (Zgromadzenie Narodowe)[8]. For å stille presidenten for retten (i Statsdomstolen) må et mindretall av medlemmene (minst en tredjedel) av Nasjonalforsamlingen kreve det.

Påtaleretten tilkommer normalt Sejmen, men i visse tilfeller har også Senatet og den parlamentariske granskingskommisjonen påtalerett. Sejmen bestemmer om påtale og straffesak mot: statsministeren, regjeringsmedlemmer, formannen av Polens nasjonalbank (sentralbanksjefen), formannen av det øverste kontrollkammer, medlemmer av Polens kringkastingsråd og forsvarssjefen. Henleggelse eller tiltale vedtas med absolutt flertall.

Senatet derimot beslutter om det skal reises tiltale mot senatorer. Den parlamentariske granskingskommisjonen kan også beslutte om det skal reises tiltale mot formannen av Polens nasjonalbank (sentralbanksjefen), formannen av det øverste kontrollkammer, medlemmer av Polens kringkastingsråd og forsvarssjefen.

Som straff kan idømmes: tap av stemmerett, tap av tildelte utmerkelsestegn, tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste og tap av embetet. For straffrettslige forbrytelser og vinningsforbrytelser gjelder dessuten bestemmelsene om straff i alminnelig lovgivningen.

Statsdomstolen avgir dom. Dommene som avgis er endelige og kan ikke ankes. Det finnes altså ingen ankeinstans for avgjørelser avsagt av statsdomstolen. Følgelig er Statsdomstolens kompetanse eksklusiv. De domfelte kan ikke benådes av presidenten.

Statsdomstolen består av 19 medlemmer som blir valgt av Sejmen for en periode på inntil 4 år. Høyesterettsjustitiarius skal være statsdomstolens formann[9]. Minst en halvdel av statsdomstolens medlemmer skal være fagdommere[10].

Etter Grunnlovens § 200 har alle medlemmer av statsdomstolen full parlamentarisk immunitet og de kan ikke strafforfølges eller stilles for retten uten Statsdomstolens bevilling[11]. Dette gjelder imidlertid ikke hvis de arresteres på fersk gjerning under utførelsen av en straffbar handling. I et slikt tilfelle må Statsdomstolens formann underrettes om pågripelse.

”Riksrett” har vært nedsatt bare fire ganger (1929, 1984,1997 og 2006) og i de fleste tilfeller har de tiltalte vært medlemmer av regjeringen (i 1997 var en av de tiltalte tolldirektør Jerzy Ćwiek). Saken fra 1929 ble henlagt og Statsdomstolens tiltale fra 1984 avsluttet også med henleggelse. I saken fra 1997 ble to statlige embetsmenn – Dominik Jastrzębski og Jerzy Ćwiek – dømt til 5 års tap av stemmerett, tap av embetet samt 5 års tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste. Den siste Statsdomstolsak fant sted i 2006, og var reist mot sjefen av Statskasse-departementet, Emil Wąsacz. Denne saken er foreløpig ikke avgjort.

Norske jurister og rettsvitenskapsmenn kan nok få det inntrykk at Den polske Statsdomstol har likhetstrekk med den norske Riksretten, hvilket til en viss grad er riktig. Begge institusjoner er ganske sjelden brukt. Begge institusjoner er organisert til å håndheve det konstitusjonelle ansvar og begge er høyeste ansvarsdomstol som dømmer medlemmer av de høyeste statsorganene. Men, Polens Statsdomstol er ikke en ren straffedomstol slik Riksretten er. Den polske Statsdomstolen er, i tillegg til å være et konstitusjonelt "ansvarsorgan", også en del av Polens domstolssystem. Til forskjell fra den Norske Riksrett, som kun kan behandle tiltale mot regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter, har den polske Statsdomstolen også jurisdiksjon over handlinger foretatt av en rekke andre embetsmenn, samt presidenten (hvilket skulle kunne sammenlignes med å reise tiltale mot Kongen i Norge). Generelt kan man si at Trybunał Stanu er en del av den dømmende makt og kan defineres som en konstitusjonell særdomstol.

Hensikten blant begge lands lovgivere var at det skulle finnes et organ som ville ha praktisk betydning og som skulle utgjøre en reell straffetrussel. I Norge har Riksretten spilt en meget viktig rolle, historisk sett, hvor den nok hadde sin største betydning før 1884[12]. Mens den siste riksrettssak i Norge utspant seg i perioden 1926-27 (regjeringen Berge), har den polske Statsdomstolen vært noe mer aktiv. Til tross for dette, kan man vel likevel slå fast at disse ansvarsdomstolene i Polen og i Norge, i likhet med andre land med parlamentarisme, ikke spiller særlig stor rolle lenger.

Så kan man jo spørre seg om denne type ansvarsdomstoler har utspilt sin rolle, eller om de trenger en revitalisering?

Litteraturliste:

1. Andenæs, J. Statsforfatningen i Norge, Oslo, 8. utg., 1997.

2. Andenæs, J. Statsforfatningen i Norge, Oslo, 10. utg., 2006.

3. Bożyk Stanisław Konstytucja, Białystok 1999.

4. Urszula Burda og Agnieszka Dickel Statsordnung und politisches System, Polens Wirtschafts- und Rechtssystem, Warszawa 2008.

5. Danielsen R., Dyrvik S. Gruntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager, Oslo 1991.

6. Filipek M.J. Słownik terminologii prawniczej norwesko-polski, polsko-norweski, Warszawa, 2010.

7. Filipek M. J. Norsk-polsk, polsk-norsk juridisk ordbok, Oslo 2010

8. Flock H., Lassen S. red Norges Lover 1687-1999, Oslo 2000.

9. Garlicki Leszek Polskie Prawo Konstytucyjne, Warszawa 2005.

10. Grzybowski M. Systemy Konstytucyjne Państw Skandynawskich, Warszawa 1998.

11. Grzybowski M. Systemy polityczne współczesnej Skandynawii, Warszawa 1989.

12. Grzybowski M. Współczesny parlamentaryzm skandynawski, Warszawa/Kraków 1988.

13. Heivoll G., Robstad S. Statsforfatningsrett, forvaltningsrett, velferdsrett, strafferett utvalgte emner, Oslo 2003.

14. Konstytucja Rzeczypospolitej Polskiej z dnia 2 kwietnia 1997 r. (Dz. U. z 1997 r. Nr 78, poz. 483).

15. Lilleholt K. Oversikt over Norges rett, Oslo 2009.

16. Mordwiłko Janusz Konstytucja. Wybór aktów prawnych do nauki prawa konstytucyjnego, Warszawa 2006.

17. Osiński J. Konstytucja Królestwa Norwegii, Warszawa 1996.

18. Osiński J. Parlament i rząd w Królestwie Norwegii, Warszawa 1994.

19. Osiński J. Storting Parlament Królestwa Norwegii, Warszawa 1993.

20. Rommetvedt H. The rise of the Norwegian parliament, London 2003.

21. Ustawa z dnia 26 marca 1982 r. o Trybunale Stanu (Dz.U. z 2002 roku, Nr 101, poz. 925).

22. Wyrozumska Anna Introduction to Polish Law, Łódz 2005.