Originaldokumentet finnes her
Herman J Berge
665, rue de
Neudorf
L-2220-Luxembourg
Luxembourg
Phone : +352 43 12 65
Fax :
+352 26 43 12 11
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag Luxembourg
14. november 2011
Postboks 2600
7734 Steinkjer
Att : Alf Einar Fornes
Ad : Klage over Namsskogan
kommunes vedtak av 8. mars 2011
Saksnr : 10/544-14
Deres Referanser : 2011/6046
Vår Referanse
:
Oversendelse : Faks
Deres faks nr : +47 74 16 80 53
Antall sider : 16
Vedlegg : 6 (9 s)
Kopi :
Jeg viser til Fylkesmannens brev av 28. oktober 2011 og
ønsker å komme med enkelte tilleggsbemerkninger til vår klage.
Innledningsvis ber jeg om en bekreftelse fra Fylkesmannen
om at følgende brev fra oss er oversendt med sakens øvrige dokumenter: 110111,
280211, 100311, 230311, 280311, 040411, 170611, 230611, 140711, 050911, 111011,
og 171011, dette da det ikke fremgår av oversendelsesbrevet fra Namsskogan
kommune hvilke dokumenter som er oversendt.
Klagerett –
partsrettigheter
Brødrene Lundquist har ikke bare en rettslig
klageinteresse i saken. I medhold av kjøpekontrakten pkt. 13.3[1] er brødrene Lundquist, i likhet med de øvrige
lokale skogeiere, å regne som rettighetshavere, jf interessebegrepets første
alternativ i fvl § 28, første ledd, sammenholdt med definisjonen gitt i fvl §
2, første ledd, litra e, og skal følgelig behandles som part.
I tillegg til dette er alle lokale skogeiere – inklusive
brødrene Lundquist – tilgodesett i konsesjon gitt 25. august 2004 til
Ulvig/Kiær. Da konsesjonsvilkårene i 2004-konsesjonen ikke er oppfylt, har de
nevnte skogeierne alene av denne grunn rettslig interesse i administrasjonen av
Namdal Bruk AS’ konsesjonssøknad, deriblant en rett til å klage over vedtak som
berører/krenker deres tilgodesette interesser/rettigheter.
Idet vi viser til vår klage, samt etterfølgende
korrespondanse nevnt ovenfor, skal følgende legges til:
I skogbrukssjefens/rådmannens (for det meste benevnt;
kommunen) innstilling til kommunestyret av 16. februar 2011 blir Lundquists
interesse i saken fremstilt som:
”…rettslig klageinteresse i saken ut fra medlemskap i Allskog BA…”
I forkant av vurderingen av hvorvidt Lundquist har
rettslig klageinteresse, slår kommunen fast at denne må vurderes i lys av
vedtakets:
”…faktiske og
rettslige virkning for vedkommende” og at det ”…avgjørende er om klagerens tilknytning til saken er av en slik art og
styrke at det er rimelig at det gis anledning til å få prøvd vedtaket for en
høyere forvaltningsinstans.”
Etter å ha beredt grunnlaget for en tilsynelatende
fornuftig og grundig vurdering av vedtakets faktisk og rettslig virkning for
Lundquist og de lokale skogeierne, skjer følgende: Kommunen legger uten videre
til grunn at naboer ikke har rettslig klageinteresse og at Lundquist – i kraft
av å være nabo samt medlem i Allskog BA – følgelig ikke har klageinteresse.
Hvor ble det av vurderingen av vedtakets faktiske og rettslige virkning for
Lundquist og de øvrige lokale skogeierne?
Det teoretiske grunnlaget (nevnt like ovenfor) for kommunens
behandling av spørsmålet om klageberettigelse – som for øvrig er hentet fra
Landbruks- og matdepartementets rundskriv M-2/2009 – fremstår som rent
tekstfyll fremsatt i den hensikt å bevege de folkevalgte til å oppfatte
kommunens saksbehandling som grundig, samt saklig og faglig relevant og derved
oppnå den tilsiktede effekt – avvisningsvedtaket – uten at det skulle bli stilt
spørsmål. Det er absolutt verdt å merke seg at kommunen unnlot å ta med neste
setning i referatet fra rundskrivet, som er høyst relevant og som lyder:
”I den enkelte sak
må det foretas en konkret helhetsvurdering av sakens faktiske forhold.”[2]
For å overhodet kunne avgjøre hvorvidt Lundquist og de
øvrige lokale skogeierne har en lovhjemlet klagerett, måtte kommunen selvsagt
ha undersøkt de faktiske sider ved saken, slik kommunen også har indikert at de
skulle gjøre, men som altså ble utelatt. Bl.a. var kommunen forpliktet til å
vurdere hvorvidt lokale skogeiere, deriblant Lundquist, har en kontraktsfestet
rett til å kjøpe enkeltteiger. Denne delen av saksbehandlingen er helt utelatt
av kommunen, og de folkevalgte har følgelig ikke hatt et fornuftig grunnlag å
veie sin stemme mot. Dersom det etter en faktisk og rettslig gjennomgang skulle
vise seg at en slik rett foreligger – hvilket den i og med kjøpekontraktens pkt
13.3 åpenbart gjør – finnes det ingen rettslige muligheter for kommunen til å
falle ned på den konklusjon de gjorde; at Lundquist og de øvrige lokale
skogeierne ikke har klagerett.
Det fremgår videre av det omtalte rundskrivet at:
”Dersom det settes
vilkår som tilgodeser en eller flere bestemte, vil vedkommende ha klagerett
dersom førsteinstansen omgjør vedtaket sitt i klageomgangen.”
I Ulvig/Kiær-konsesjonen av 2004 ble lokale skogeiere – i
tråd med både kjøpekontraktens pkt. 13.3 og de folkevalgtes politiske
målsetting – tilgodesett. I så måte vil krenkelse (ikke-oppfyllelsen) av
konsesjonsvilkåret – for de tilgodesette – måtte stilles på linje med en
omgjøring av et vedtak (hvor de var blitt tilgodesett), dette da de lokale
skogeiernes rett er blitt krenket. Jeg nevner her at det ikke er tale om en
ukjent abstrakt masse med skogeiere, men derimot om konkrete rettighetshavere,
hvilket bl.a. kan dokumenteres gjennom familien Hals’ brev av 22. august 2011,
vedlagt her som bilag nr. 1, og en
erklæring av 12. november 2011 signert av fire andre lokale skogeiere fra
Verran, vedlagt her som bilag nr. 2.
De lokale skogeierne har selvsagt ikke mistet sin rett fra
kjøpekontrakten av 2003 og konsesjonen av 2004, selv om kommunen ikke har
oppfylt sine forpliktelser og ei heller har håndhevet/forvaltet loven som
forutsatt. Og på den annen side har kommunen selvsagt ingen mulighet til å
frata skogeierne deres rett ved å glemme bort 2003-kjøpekontrakten og
2004-konsesjonen. Jeg nevner her at både kjøpekontraktens pkt. 13.3 så vel som
2004-konsesjonen legger absolutte bånd på/skranker for enhver overdragelse av
enkeltteiger og andre områder nevnt i kontrakten og konsesjonsvilkårene. Her må
det understrekes at de omtalte rettssakene mellom Ulvig/Kiær og Mæle (eller
resultatene av tvistene), som Namsskogan kommune synes å bygge mye av sin
passivitet på, ikke legger noen hindringer i veien for en fullstendig
oppfyllelse av kjøpekontrakten pkt. 13.3 og konsesjonsvilkårene. Det kan derfor
ikke gis konsesjon for overdragelse av disse båndlagte områdene, et problem
kommunen bevisst har unndratt fra behandlingen i kommunestyret. Uttalelsen i
rundskrivet nevnt ovenfor, bekrefter at de lokale skogeierne har en rett til å
klage på Mæle-konsesjonen.
Innstillingen som kommunen har forberedt for de
folkevalgte, lider av mangler og faktiske feil, og det vil i beste fall være
rimelig hasardiøst å forlange av de folkevalgte å avvise en klage – fra
rettighetshavere – over et vedtak som så åpenbart hviler på et grunnlag i strid
med lov og rettighetshavernes rett.
Spesielt ille blir saken når vi ser avvisningsvedtaket i
lys av det vedtaket som det er klaget over; konsesjonen til Namdal Bruk AS.
Grunnlaget for sistnevnte vedtak er om mulig enda dårligere belyst for de
folkevalgte, hvor de ikke er blitt informert om; 1) at feil selskap har søkt om
og fått konsesjon; 2) at en tredjeperson (Øystein Stray Spetalen) har kjøpt en
ukjent halvpart av eiendomsmassen et halvt år før konsesjonssøknaden ble
behandlet, hvilket vil kunne få følger for hvilken kommune som skal behandle
konsesjonssøknaden etter oppdelingen; 3) Spetalens kjøp hvor hans eksistens
bevisst er blitt holdt tilbake for konsesjonsmyndigheten; 4) at konsesjonen til
Ulvig/Kiær (hvor ekteparet bevisst holdt tilbake at de hadde kjøpt eiendommene sammen med Mæle, samt andre for
konsesjonsmyndigheten sentrale opplysninger) ikke er fulgt opp; 5) at
kjøpekontrakten mellom Norske Skog og Ulvig/Kiær/Mæle er tilsidesatt; 6) Knut
Bergers tette tilknytning til kjøper, selger og konsesjonsmyndighet, både den
gang så vel som i dag, m.v.
Som det fremgår av ovennevnte og øvrig korrespondanse i
saken, har alle de lokale skogeierne en kontraktsfestet rett til å kjøpe
enkelteiger av eiendomsmassen fra Norske skog. I tillegg er de samme
rettighetshaverne blitt tilgodesett i kraft av 2004-konsesjonen. Det foreligger
følgelig en rettslig klageinteresse for alle de lokale skogeierne – som part –
inklusive Arild og Terje Lundquist.
Saksbehandlingen i kommunen tenderer for øvrig i retning
av usaklig påvirkning fra utenforstående, hvor det samtidig er påvist et
forholdsvis sterkt ønske om at konsesjonsmyndigheten; de folkevalgte, skal vite
minst mulig. Dette siste bekreftes av Lundquists rapport fra kommunestyremøtet,
nevnt nedenfor, hvor det i denne fremgår at SV og Frp krevde gransking[3] nettopp pga en rekke uavklarte momenter i
saken, et forslag som ble nedstemt av flertallet. Gransking betyr i egentlig
forstand et ønske om å få sannheten på bordet før man tar en avgjørelse. Av
ukjent årsak ønsket ikke flertallet at sannheten skulle komme frem, eller sagt
med andre ord: Flertallet ønsket ikke at kommunestyret, som demokratisk organ,
skulle avgjøre saken basert på faktum, hvilket er et svært uheldig utgangspunkt
dersom kommunen ved sitt vedtak i ettertid skulle ønske å fremstå som
troverdig.
Habilitet
Habilitetsreglene skal sikre at forvaltningens
avgjørelser blir truffet av personer som står fritt og har en fri og ubundet innstilling
til de saker som behandles. I tillegg skal habilitetsreglene fremme tilliten
til forvaltningen.
Det sentrale og umiddelbare siktemål med regler
om habilitet er å hindre at en tjenestemann med særlige, personlige interesser
i sakens utfall skal la dette få innflytelse på nettopp sakens utfall. I så
måte skal det i vurderingen legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære
særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær
personlig eller forretningsmessig tilknytning til.
Vurderingstemaet er for øvrig ikke om avgjørelsen
vil kunne innebære en særlig fordel eller ulempe for tjenestemannen, men om det
foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til de som
behandler saken og til selve behandlingen.
Det som skal vurderes er altså hvorvidt de
forhold som foreligger i denne saken – hvilket omfatter perioden fra og med
høsten 2003 – er egnet til å reise tvil om forvaltningsorganets upartiskhet hos
partene så vel som hos allmennheten.
Habilitetsspørsmålet består av to sider: 1)
Hvorvidt forvaltningsorganet vil kunne fatte en upartisk avgjørelse som ikke er
påvirket av irrelevante hensyn, og 2) hvordan forholdet tar seg ut i forhold
til partene og allmennheten.
Hvorvidt det konkrete
forvaltningsorganet vil la seg påvirke av
påberopte særegne omstendigheter, er ikke avgjørende. Det sentrale i denne
vurderingen er derimot om disse omstendigheter er egnet til å svekke
allmennhetens tillit til at forvaltningsorganet – dette til tross – kan arbeide
upåvirket.
Som det fremgår av sakens dokumenter har kommunen – i og
med dens (og spesielt rådmannens) meget kritikkverdige behandling og oppfølging
av saken (siden 2003), samt Knut Bergers tilknytning og tette bånd både til
selger så vel som til kjøper og konsesjonsgiver – plassert seg i en slik
situasjon at jeg ikke kan se at utenforstående/allmennheten kan ha tillit til
at forvaltningsorganet har arbeidet upåvirket av dette. Det er i denne
sammenheng ingen tvil om at eksempelvis tidligere ordfører Knut Berger (og hans
arbeidsgiver) har fått store fordeler av at det ble gitt konsesjon, dette på et
tidspunkt hvor Berger var ansatt hos konsesjonssøker samtidig som han satt som
ordfører og derved var øverste leder av konsesjonsmyndigheten, og følgelig også
var overordnet den person som har behandlet og tilrettelagt begge
konsesjonssakene, samt klager over disse, nemlig; rådmann Geir Staldvik. Disse
forholdene inngir på ingen måte tillit til forvaltningen generelt, ei heller
til saksbehandlingen i herværende sak spesielt.
Vedtaket i kommunestyret av 18. oktober 2011 – at kommunen
ikke er inhabil – er verken begrunnet riktig eller formelt korrekt behandlet.
Det fremgår for øvrig av rådmannens og skogbrukssjefens innstilling til
kommunestyret av 6. oktober 2011 at de ikke har forstått habilitetsinnsigelsen
som ble reist i vårt brev av 17. juni 2011.
Vi har ikke reist habilitetsinnsigelse mot
kommunestyrerepresentantene, men mot det eller de organ (og de involverte
personer) som har behandlet saken og som senere hen har avgitt innstilling til
de folkevalgte i saken. At rådmannen og skogbrukssjefen ikke har forstått
forvaltningslovens habilitetsregler og virkning av inhabilitet kommer rimelig
greit frem i deres innstilling, hvor de uanfektet slår fast at Knut Berger ble
erklært innhabil under konsesjonsbehandlingen i 2004 og at kommunestyret
deretter, følgelig, fattet vedtak på riktig grunnlag.
Berger var på det tidspunkt – i følge rådmannen og
skogbrukssjefen – ansatt både i Norske Skog (selger av eiendommene) så vel som
i Ulvig Kiær (kjøper av eiendommene), dette i tillegg til at han innehadde
vervet som ordfører i den kommunen som skulle behandle konsesjonssøknaden for
hans arbeidsgiver.
”Ordføreren er
rådmannens overordnede og det daglige kontaktpunkt mot kommunens politiske miljø”.[4] Ordførerens inhabilitet får direkte konsekvens
for hans underordnede; rådmannen. Rådmannens inhabilitet får direkte konsekvens
for dennes underordnede, jf fvl § 6, tredje ledd, hvilket vil si at begge
konsesjonssakene åpenbart skulle ha vært behandlet av en settekommune.
Avslutningsvis, og idet det kanskje ikke har kommet klart
nok frem ovenfor, understreker jeg at rådmann Geir Staldvik også var rådmann
under behandlingen av konsesjonssøknaden til Ulvig/Kiær i 2004, og må følgelig
anses som absolutt inhabil, jf fvl § 6, annet ledd – noe som også følger av
kommuneloven § 40, tredje ledd, litra c, i.f. – hvilket får umiddelbare følger
for hele saksbehandlingen av Mæle-konsesjonen.
Saksbehandlingen i
kommunestyret 18. oktober 2011
I e-post av 24. oktober 2011 ba jeg kommunen om å
oversende møteprotokollen. Protokollen ble oversendt samme dag, vedlagt her som
bilag nr. 3. Idet protokollen ikke
stemmer overrens med det Arild Lunquist hadde gjenfortalt meg kort tid etter
møtets slutt, sendte jeg 26. oktober 2011 en e-post til kommunen hvor jeg ba om
å få redegjort for en rekke uklarheter og feil. E-posten er vedlagt her som bilag nr. 4. Som det fremgår av
rådmannens svar 27. oktober 2011, vedlagt her som bilag nr. 5, stemmer møteprotokollen fremdeles ikke med det som jeg
har fått referert fra møtet. I så måte ber jeg Fylkesmannen om å merke seg det
besynderlige at rådmannen står fast på at møteprotokollen gjengir et korrekt
referat fra kommunestyremøtet; altså at SV og Frp (etter rådmannens erklæring)
var de som stemte for utsettelse og mot avvisning av klagen, mens
møteprotokollen (som etter rådmannens erklæring er korrekt) selv slår klart
fast at det var Ap, Optimum og Frp som stemte for et forslag om å avvise klagen. Verken møteprotokollen eller
rådmannens forsøk på å avklare hva som utspant seg under møtet synes å være
korrekt.
Av kommunens oversendte protokoll fra kommunestyremøtet
fremgår det at:
”Skogbrukssjef Sissel Grongstad orienterte grundig om saken.”
Arild Lundquist satt som tilhører til kommunestyrets møte
18. oktober. Som det fremgår av hans rapport av 29. oktober 2011, vedlagt her
som bilag nr. 6, besto Grongstads
grundige ”orientering” til de folkevalgte kort og greit av følgende:
”Man har ingen klagerett
selv om man er nabo til eiendommene. Lundquist er derfor ikke klageberettiget.”
Foruten å si noen ord om hvorfor Grong kommune heller ikke
er klageberettiget, ble det ikke orientert mer om saken før de folkevalgte ble
bedt om å stemme over hennes og rådmannens innstilling.
Ett viktig moment som skogbrukssjef Grongstad bevisst har
utelatt fra behandlingen i kommunestyret 18. oktober 2011 er kjøpekontraktens
pkt. 13.3 og konsesjonsvilkåret gitt av samme kommune i 2004, nemlig at lokale
skogeiere – som brødrene Lundquist faktisk er – har en kontraktsfestet og
konsesjonsbestemt rett til å kjøpe enkeltteiger og andre områder som
arronderingsmessig vil gi bedre samfunnsmessige gagnlige løsninger. Denne
retten har som nødvendig konsekvens at kjøperne av eiendommene fra Norske Skog
ikke har rett til å selge eller på annen måte overdra disse eiendommene til
andre utenforstående tredjemenn. Dersom Grongstad hadde nevnt dette i sin
innstilling til de folkevalgte, ville det for enhver som har inngått rettslig
bindende avtaler ha vært opplagt at alle lokale skogeiere – som det visstnok
skal finnes omtrent 150 av – har partsinteresse og derved også er
klageberettiget over et forvaltningsvedtak som er i ferd med å frata dem denne
rett.
De folkevalgte ble altså på ingen måte grundig orientert
om saken, de ble i realiteten overhodet ikke orientert, hvilket bl.a. bekreftes
av det faktum at Liv Reitan Trones (SV) tok ordet og fortalte at hun egentlig
ikke forstod hva som hadde foregått, til tross for å ha lest kommunens
innstillinger.
Det er på det rene at møteprotokollen ikke er
overrenstemmende med de faktiske forhold, noe som helt sikkert kan bekreftes
ved å henvende seg til de andre som deltok i møtet.
Endelig under dette punkt ønsker jeg å nevne noen ord om
lovlighetskontroll, dette da SV – etter endt kommunestyremøte – hadde begjært
lovlighetskontroll av konsesjonsvedtaket av 14. desember 2010, en begjæring som
angivelig ble trukket etter at ordfører Stian Brekkvassmo (Ap) hadde redegjort
for fristreglene for SV.
Krav om lovlighetskontroll må, i følge Forskrift om
tidsfrist for krav om lovlighetskontroll (1993), fremmes innen tre uker etter
at avgjørelsen det klages over er truffet. Fristen gjelder kun
kommunestyrerepresentantenes rett til formelt å fremme kravet for
vedtaksorganet. Det løper altså ingen slik frist for klageorganet selv;
departementet / fylkesmannen. Jeg nevner her at klageorganet kan ta opp
vedtaket til prøving av eget tiltak innenfor en ramme av ett år etter at
vedtaket er fattet. Det følger av dette at dersom fristen på tre uker skulle ha
løpt ut, har likevel en kommunestyrerepresentant – eller enhver annen som måtte
sitte på relevant informasjon – anledning til å ta kontakt med
departementet/fylkesmannen (klageorganet) direkte, informere om saken og
derigjennom åpne for ”prøving av eget tiltak”. Dette burde ordføreren ha
informert om da han gjorde SV oppmerksom på fristreglene.
Mot denne bakgrunn – spesielt sett i lys av de alvorlige
forhold som er blitt avdekket i tiden etter at vedtaket ble fattet – anmoder
jeg Fylkesmannen om å ta konsesjonsvedtaket opp til prøving av eget tiltak.
Øvrige bemerkninger
til kommunens innstilling til kommunestyret
·
Kommunen
hevder at man ikke har hjemmel til å stille krav – i en konsesjon – om videresalg.
Dette er en uholdbar og uhjemlet påstand, og jeg viser til vår grundige
gjennomgang omkring dette punkt i vårt brev til kommunen av 17. oktober 2011,
se side 6 flg.
·
Kommunen
hevder at siden kjøpekontraktens pkt 13.3 er av privatrettslig art kan dette
ikke binde konsesjonsmyndigheten. Påstanden er i beste fall ullen og gir for
øvrig ingen signaler om hvilket standpunkt kommunen mener skulle støttes av
påstanden. For øvrig er også kjøpesummen av privatrettslig art, men like fullt
får kjøpesummen en avgjørende posisjon i vurderingen av om konsesjon skal gis.
Det er en årsak til at konsesjonsloven krever at kjøpekontrakten skal legges
ved søknad om konsesjon, jf konsesjonsloven § 12, første ledd; nemlig at
konsesjonsmyndigheten skal få et helhetlig bilde av overgangen av eiendommene,
deriblant avtalen om overgangen. Det er først når kommunen har fått dette
grunnlag avklart at man på et tilnærmet fornuftig vis kan styre den politiske
forvaltningen av handelen. Dersom det foreligger et kontraktfestet videresalg
av eiendommene, må kommunen selvsagt ta stilling til dette punkt,[5] hvilket, i det minste, kommunestyret gjorde i
2004, hvor rettighetshaverne etter kjøpekontrakten også ble tilgodesett i det
relevante konsesjonsvilkåret. Utover dette viser jeg til min gjennomgang av
dette punkt i vårt brev av 17. oktober 2011, se side 7.
·
Kommunen
anfører – av ukjent grunn – at konsesjonsvilkårene følger eieren (av
eiendommen, må en kunne formode) og ikke eiendommen. Dette skulle få til
konsekvens at kommunen skal trekke tilbake konsesjonen gitt til Ulvig/Kiær. En
videre følge er at konsesjonen gitt til Namdal Bruk AS ikke skulle ha vært gitt
i og med at dette selskapet ikke eier de omsøkte eiendommene.[6] Eierskapet og konsesjonen er problematisk av
minst to grunner: 1) Feil selskap har søkt om konsesjon, og 2) Øystein Stray
Spetalen har i all hemmelighet kjøpt halvparten av de eiendommene som ”feil
selskap” har søkt om konsesjon for. Jeg viser for øvrig til det som er sagt
omkring dette punkt i vårt brev av 17. oktober 2011, se spesielt side 4 pkt. 2
og 3.
·
Kommunen
mener at den ikke har hatt anledning til å følge opp kravene gitt i
2004-konsesjonen, dette som følge av ”…den
pågående rettssaken”. Anførselen har ingen relevans i konsesjonssaken. De
rettssakene som har gått mellom Ulvig/Kiær og Mæle har aldri hatt noen
konsekvens for gjennomføringen av verken kjøpekontraktens pkt. 13.3 eller
konsesjonsvilkåret gitt i 2004. Jeg viser for øvrig til det som er sagt omkring
dette punkt ovenfor og i vårt brev av 17. oktober 2011, se side 2 flg.
·
Påstander
om selskapsrettslige forhold (dvs: vår dokumentasjon om selskapstriksing i
forbindelse med Mæles overtakelse av eiendommene, samt det faktum at feil
selskap har søkt om konsesjon) endrer ikke rådmannens oppfatning om at Lundquist
ikke har klageinteresse. Til dette er det bare å ta av seg hatten og sørge:
Rådmannen er forpliktet til å undersøke hvorvidt han er i ferd med å bevege
kommunestyret til å gi konsesjon på sviktende grunnlag, uavhengig av om
Lundquist er klageberettiget. Rådmannen har derimot benyttet Lundquists – etter
hans skjønn – manglende klageinteresse som et springbrett for å hoppe fra
ansvaret.
·
Grong
kommune har ikke klagerett da deres andel av eiendomsmassen som det er søkt om
konsesjon for overdragelse av er langt mindre enn den eiendomsmassen som
befinner seg i Namsskogan. Til dette er det å bemerke at ingen vet hvor stor
eiendomsmasse som i dag befinner seg i Namdal Bruk AS’ portefølje,[7] ei heller hvor denne eiendomsmassen befinner
seg rent fysisk, dette da halvparten av eiendommene, i følge uttalelser gitt av
Mæle/Spetalen til media, er solgt til Spetalen. Dersom Spetalen eksempelvis har
overtatt skogene i Namsskogan (hvilket skulle utgjøre omtrent halvparten av den
eiendomsmasse som Mæle/Namdal Bruk AS mener å være eier av), fremstår det som
åpenbart at Grong kommune har klagerett, dette da Namdal Bruk AS’ gjenværende
eiendommer for det meste befinner seg i Grong kommune.
Klagen opprettholdes
Med vennlig hilsen
Luxembourg 14. november 2011
Herman J Berge
RettsNorge.no © 1997 - 2011 • Opphavsrett