24.10.2011

 

Lokalt selvstyre eller godseiervelde ?

 

Kampen om Norske skogs eiendommer i Nord-trøndelag

 

La meg aller først få understreke at jeg arbeider for en part i denne saken, hvilket også vil fremgå av artikkelen, som i sin tur er blitt til som et resultat av det arbeidet jeg har utført. Herman J Berge er jurist, og bor i Luxembourg.

 

I 2001 la Norske Skogindustrier ASA (Norske Skog) ut sine eiendommer i Nord-Trøndelag for salg. Omtrent 1,36 millioner mål med skog og utmark skulle selges. Eiendommene utgjør mer enn halvparten av Vestfold fylke. Kjøperen kunne dermed se frem til å bli Norges desidert største private skogeier. Eiendommene ble solgt i 2003, og som dere skal få se ble salget til gjennom en rekke straffbare handlinger som administrasjonen i Namsskogan kommune – i kraft av å være konsesjonsgivende myndighet – i det lengste synes å ha søkt å enten forbigå i stillet eller endog å dekke over. Årsaken ligger i finansfyrstenes stadig økende makt og deres ønske om å styrke godseierveldet (som igjen har fått et solid fotfeste i Norge), naturlig nok på bekostning av lokale bønders og skogeieres interesser.

 

Historien om de norske skoger går forståelig nok langt tilbake, men for min artikkels del – og for å gi leserne en bedre oversikt over relevante forhold – nøyer jeg meg med å gå tilbake til det 16 århundredet.

 

1600-tallet – Eneveldet innføres og krongodset selges

I perioden 1660 (eneveldets innførsel) til 1679 hadde kongen solgt mesteparten av det såkalte krongodset, altså kongens eiendommer. Årsaken til salget lå i en forgjeldet statskasse, i hovedsak som følge av krigene som kongen hadde ført. Kjøperne av krongodset var i det alt vesentlige adelen, borgerlige forretningsmenn og den nye embetsmannsklassen (som etter hvert skulle bli den nye adelsklassen). Et av de største problemene med disse overdragelsene var at kjøperne ikke ble pålagt noen innskrenkninger i sin eiendomsrett, bortsett fra kongens tilbakekjøpsrett. Den totale frihet som kjøperne derved hadde fått over eiendommene, gjorde seg mange negative utslag. Mens kongen hadde holdt seg til å kreve inn de allerede fastslåtte leieavgifter, søkte de nye eierne å bringe utbyttet av sine investeringer i taket, hvilket ble gjort enten ved å heve leieavgiftene dramatisk, pålegge nye tilleggsavgifter, dele opp gården på flere bønder (til en slik grad at det ikke var mulig for bonden å livnære seg på den jord de da fikk til rådighet), utvide hoveriet[1] eller å selge videre med størst mulig gevinst.[2] Her ble finanseliten hjulpet av et økende folketall og derved økende etterspørsel etter eiendom.

 

Det normale den gang var at bonden betalte bygsel[3] én gang, og det var når han overtok et bruk. For å øke sin inntekt fant finanseliten ut at de jo kunne kaste bonden fra gården etter noen års drift og deretter bygsle gården til en ny bonde. På den måten kunne eierne heve bygselspenger rett så ofte. Som vi ser, gikk de nye godseierne meget lengre enn enevoldskongen i å kue, utbytte og mishandle bøndene.

 

Bøndene reagerte naturligvis på denne dramatiske negative endring i deres livssituasjon og gikk – som de hadde gjort i uminnelige tider – til kongen for å be om hjelp. Bl.a. ble kongen forespurt om å benytte seg av sin innløsningsrett. Enkelte bønder fra Opdal ville til og med betale halvparten av eiendommens verdi for å få kongen til å kjøpe disse tilbake. Selv om dette ikke ble noe av hadde kongen derimot stor forståelse for bøndenes pine, noe også Larviks store mann, stattholder[4] Ulrik Fredrik Gyldenløve, hadde. Gyldenløve hadde åpenbart sett viktigheten av en sterk bondestand i Norge, noe vi ser av følgende uttalelse fra ham:

 

”…bondens velstand er hovedsaken, roden og fundamentet til det ganske rige Norges konservation.”[5]

 

Det artige med stattholder Gyldenløves kamp for bøndene er at han i hans egen lekegrind; ”Larvik grevskap” tilegnet seg særprivilegier, 39 % av eiendommene og trykket bøndene ned i usleste kår som bare kunne likestilles med de utpinte danske bøndenes sørgelige situasjon.

 

Et resultat av Gyldenløves kamp for bøndene var forordningene som utkom i årene 1684-85 hvor regjeringen i det store og hele begrenset godseiernes råderett over eiendommene: Hoveriplikten ble innskrenket, den gjensidige bygselskontrakt ble påbudt, urimelig oppdeling av gården ble forbudt, bygsel skulle gjelde for livstid, godseieren skulle ikke kunne drive andre gårdsbruk enn sin egen hovedgård (dersom han ønsket å drive andre bruk, ble han pålagt å betale dobbelt skatt og forsyne hæren med dobbelt mannskap), godseierens straffemyndighet overfor bøndene ble fjernet, m.v.

 

Forordningene, som til en viss grad ble tatt opp i Norsk lov, tilsiktet å bevare den norske bondestands sosiale og økonomiske uavhengighet samtidig som den skulle stå som en trussel mot egenmektige godseiere. En annen viktig hensikt med forordningene var å gjøre det mindre lønnsomt for godseierne å sitte på store eiendommer. Konsekvensen ble at godseierne ikke lenge etter begynte å skille seg av med overflødig eiendom, til leilendingene (bøndene) selv.

 

Christian V’s jordpolitikk bidro dermed til å forbedre bøndenes stilling, den økte antallet selveiende bønder og den stanset de alvorlige tilløp til godseiervelde/fåmannsvelde som man absolutt hadde sett konturene av etter krongodssalget i den første tiårsperioden etter eneveldets innførsel. Som vi ser drev enevoldskongen, Christian V, og hans regjering en langt bedre landbrukspolitikk – med tanke på bøndenes/skogeiernes stilling og rettigheter – enn hva Jens Stoltenberg og Lars Peder Brekk klarer å føre i dag.

 

Kampen mot godseierveldet hadde vekket opp bøndene, hvor de nå hadde innsett hvor viktig det var å eie sin jord selv. Når nå kongen – 1680-årene – trengte mer penger både til krig og ekstravaganse, og krongodssalget igjen tok seg opp, var det stort sett bøndene og ikke godseierne som kjøpte det som var igjen av eiendommer.

 

Den endelige konsekvens av kongens nye jordpolitikk var at brorparten av krongodset, som i de første tiår etter eneveldets innførsel så ut for å havne i hendene på godseierne (eliten), endte opp hos bøndene og gjorde disse til selveiere istedenfor å ende opp som overklassens utbyttede leilendinger. Som historikeren Osc. Alb. Johnsen uttrykker det:

 

”Embedsmændene, de rige borgere og godseierne havde, med al sin inflydelse, rigdom og magt, dog ikke faaet det farlige, det afgjørende overtag. Tvertimod, ved i stigende udstrækning at erhverve selveiendom lagde bondestanden i virkeligheden den økonomiske grundvold for sin senere mægtige stilling inden det norske samfund.”[6]

 

For oversiktens skyld, og for å forstå hvordan enkelte mennesker allerede for flere hundre år siden så på viktigheten av å ikke la et par mennesker eie hele Norge, lar jeg Johnsen igjen få komme til ordet:

 

”Det var af den største betydning, at denne grundvold blev lagt allerede i denne periode, medens det nye embedsverk endnu var i sin barndom og første ungdom, og før den rige borgerklasse havde vundet en saa stor økonomisk magt som i anden halvdel af det 18. aarhundrede, og — det maa tillægges — medens man endnu havde det for enevældets første periode karakteristiske personlige kongestyre; thi at de høiere klassers stræben, bevidst eller ubevidst, gikk i retning af at trykke saavel bønderne som byernes arbeidere ned i den størst mulige afhængighed og at udbytte dem mest mulig økonomisk, maa ansees for utvilsomt.”[7]

 

Denne undertrykkelse og utbytting som Johnsen snakker om tilhører ikke bare fortiden. Undertrykkelse og utbytting er noe som ligger latent i en rekke menneskers vesen. Det er altså ikke slik at godseierveldet / fåmannsveldet, og dets ødeleggende virkning, er noe som bare kunne oppstå på 1600-tallet. Det lever i beste velgående i dag også – som en kreftbyll – noe dere skal få et bedre bilde av like nedenfor. Men først:

 

I forbindelse med spørsmålet om opprettelsen av en egen Norsk bank på 1750-tallet, slo historikeren Osc. Alb. Johnsen fast følgende:

 

”Det eneste, som kunde have raadet bod paa dette uheldige forhold, at den rigeste klasse i landet, den som gjennem trælastnandelen mer end nogen anden tappede af landets naturrigdomme, kommercielt saa at sige tilhørte et andet rige, var en vel funderet norsk bank.”[8]

 

Jeg har egentlig tatt med denne teksten kun for å vise hvordan historikeren så på den tids finansfyrster og hvordan de – som en hvilken som helst annen parasitt – var i ferd med å suge landet tomt for ressurser, og at denne gruppen mennesker – som i dag – følte at de tilhørte et helt annet rike enn det landets almue tilhører.

 

1800-tallet – knappe tider for bøndene, skogene i Namdalen selges til selskaper

Forretningsmannen og trelasthandleren Ole Gunnerius Olsen hadde i 1847 slått seg ned i Namsos. I tiden etter kjøpte han opp store skogeiendommer fra bøndene i området. Da det 10 år senere gikk nedover med hans virksomhet, ble skogeiendommene solgt til et belgisk-nederlandsk-tysk konsortium, administrert av nordmannen Peter Rist, som tok selskapsnavnet; P. Rist & Co.

 

I 1869 ble P. Rist & Co oppløst. Belgieren Constant van Cromphaut, som hadde vært deleier i det ovennevnte konsortium, etablerte et nytt selskap med ham selv som majoritetsaksjonær og kjøpte virksomheten og dens eiendommer fra det oppløste selskapet. Det nye selskapet drev under navnet J.F. & C.A. Van Severen (også kjent som Det Belgiske Company). I 1879 døde Cromphaut. Selskapet ble solgt til Cromphauts beste venn i Namsos, Konsul Johannes B. Havig. Johannes var sønn av grunnleggeren av Namsos by, lensmann Jørgen J. Havig. Etter oppkjøpet ble selskapsnavnet endret til Van Severen & Company. Referanser finner du her og her.

 

1900-tallet – Godseierne konsoliderer sin makt, gjennom selskaper

Konsul Havigs enke drev – etter hennes manns død i 1893 – selskapet videre til 1901, da hun solgte alt til Elias C. Kiær som – sammen med Hans P. Krag, ? Mathisen ved Eidsvold Værk, P. C. Solberg og Nicolai W. Bull – hadde etablert selskapet Van Severen & Co ltd. med det formål å overta og fortsette Van Severens virksomhet.

 

I mellomkrigstiden eide Kiær-familien mellom 2 og 3 millioner mål med skogeiendommer, hvilket skulle tilsvare et område større en Vestfold fylke.

 

I 1971 solgte Kiær-familien Van Severen-selskapet til Nordenfjeldske Treforedling som noen år tidligere – på initiativ fra skogeierne – var blitt stiftet med det formål å bygge opp en avispapirfabrikk på Skogn i Levanger. Selskapet ble i 1972 omdøpt til Norske Skogindustrier.

 

2000-tallet – eiendommene er ikke lenger en del av skogselskapets satsningsområde – men hvem skal få anledning til å kjøpe dem?

I 2001 la Norske Skog ut eiendommene i Nord-Trøndelag for salg. Lokale skogeiere var av den oppfatning at deres representant; Skogeierforeningen Nord, eller til og med Statskog, ville sikre at store deler av eiendommene igjen skulle falle tilbake til lokalt eierskap. Slik uttrykte redaktøren seg i Bondebladets leder, 3. mai 2001:

 

Skogeierskog

Norske Skog er den største ”private” skogeier i Norge. Konsernet skal nå selge skogen, og det er antakelig klokt og riktig.

Selv om ikke skogeierne lenger bestemmer i eget hus, går vi ut fra at Norske Skog husker sine røtter. Det var bondeskogeierne som fikk virksomheten i gang, under sterk motstand fra dem som kanskje nå vil stå først i køen for å kjøpe disse store arealene.

Vi forventer at de bønder og bondeskogeiere som ligger opp til de skogene som skal selges, får kjøpe de arealer de er interessert i. Skogeierforeningene vil sikkert hjelpe sine medlemmer og Norske skog med det praktiske. Dette er en for viktig distrikts- og næringspolitisk sak til at det praktiske i å ha én kjøper, skal tillegges vekt.

 

Redaktøren plasserte, med enkle ord, skapet der det burde stå, og han hadde åpenbart god ryggdekning for sin vurdering. Slik skulle det likevel ikke gå, ja, egentlig gikk det heller ille. De, som Bondebladets redaktør og de lokale skogeierne satte sin lit til; Skogeierforeningen Nord og konsesjonsmyndigheten (som er satt til å gjennomføre kommunens distrikts- og næringspolitikk), synes å ha falt helt i kne for godseierne / finansfyrstene og deres forjettede planer, planer som i realiteten sjelden innebærer å styrke lokalsamfunnet, men heller rive det opp og tappe det for ressurser, og viktigst av alt; fylle opp egne lommer.

 

Både Statsskog, Skogeierforeningen Nord (nå; Allskog) og Ola Mæle/Trygve Ebbing la inn bud, men da ingen av budene nådde opp mot den summen Norske Skog ønsket seg, kr. 500 millioner, ble salget trukket, noe ordføreren i Namsskogan, Arnt Thorseth, var glad for. I forbindelse med skrinleggingen av salget uttalte ordføreren til NRK at han:

 

”… ville ha Statskog som eier fordi det ville sikre allmennheten rettigheter til skogområdene. Men når det ikke ble aktuelt, er dagens løsning like grei.”

 

Verken ordfører Thorseth eller Namsskogan kommune skulle få sine ønsker oppfylt. 24. mars 2003 meldte nemlig Dagens Næringsliv at Norske Skog igjen hadde lagt ut de samme eiendommene for salg. I meldingen ble det også klart at det høyeste budet fra forrige runde lå på kr. 150 millioner. I perioden fra forrige salgsrunde hadde rentenivået sunket og eiendommene hadde nok steget i verdi. Uansett må Norske Skog ha øynet et håp om å få mer for eiendommene enn hva som ble tilbudt i forrige runde. Samtidig varslet selskapet at de nok kunne se seg villige til å gå noe ned fra sitt krav om kr 500 millioner. Dette ”noe” skulle etter hvert vise seg å bli til gi-bort-pris.

 

I løpet av sommeren og høsten 2003 strømmet det inn bud fra Statsskog, Skogeierforeningen Nord, Opplysningsvesenets Fond, Ragnar Lyng og Ola Mæle, sistnevnte i samarbeid med Trygve Ebbing.

 

5. november 2003 ble det kjent, gjennom en artikkel i Dagens Næringsliv, at det kun var tre budgivere igjen som konkurrerte om eiendommene, nemlig; Statsskog, Skogeierforeningen Nord og Ebbing/Mæle. I samme artikkel ble det slått fast at ingen av disse tre var kjent med at det fantes andre interessenter som var med i sluttkampen. Mæle uttalte til Dagens Næringsliv at:

 

”Det ville vært fryktelig artig å lykkes. Jeg ser mange muligheter, ikke bare innen tradisjonell skogdrift og jakt, men også innen eiendomsutvikling.”

 

Mæle ivret ikke akkurat etter å fortelle avisen at han i all hemmelighet allerede hadde inngått forbund med ekteparet Anne Ulvig og Anders Kiær om å kjøpe eiendommene, sammen, hvor Ulvig/Kiær skulle fronte salget og konsesjonssøknaden, alene.

 

I samme artikkel ble det også gjort kjent at Norske Skog allerede på slutten av 90-tallet hadde bestemt at skogdrift og eiendomsforvaltning ikke var en naturlig del av konsernet.

 

Samme dag, 5. november 2003, sendte Norske Skog ut en pressemelding hvor det ble gjort kjent at Konsernsjef Jan Reinås – som satt med avgjørelsesmyndigheten om hvem som skulle få kjøpe eiendommene i Nord-Trøndelag – ville gå av 1. januar 2004.

 

I en artikkel i Adresseavisen 12. november 2003 forteller journalisten at det har vært dialog mellom Norske Skog og Ebbing/Mæle, men at verken Ebbing eller Mæle hadde fått noen endelig avklaring fra Norske Skog. I samme artikkel nevner journalisten en Mr. X som en fjerde budgiver, og at ryktene skulle ha det til at denne Mr. X hadde fått beskjed og at kjøpesummen hadde endt opp et sted mellom 150 og 200 millioner kroner.

 

Dagen etter, på formiddagen 13. november 2003, gjorde Adresseavisen det kjent at et Koppang-par hadde kjøpt ”halve” Nord-Trøndelag. Av artikkelens innhold fremgår det derimot at ikke alt var helt sikkert likevel. Journalisten forteller at det har vært mye hemmelighetskremmeri i prosessen rundt skogsalget, og at budgiverne ikke har hørt noe fra selger. Journalisten mener at Ebbing/Mæle ikke lenger er høyaktuelle, en konklusjon han nok har kommet frem til etter at Mæle hadde uttalt følgende:

 

”Jeg føler at jeg kjemper mot en ukjent tredjeperson om denne handelen. Men å bli nummer to er ikke noe å strebe etter. I en slik sammenheng kan det sammenlignes med å bli nummer to i en boksekamp, men jeg tror ikke den endelige beslutningen er tatt, og jeg føler meg ikke som en slagen mann.”

 

Ebbing kunne på sin side fortelle til Adresseavisen at han hadde vært i kontakt med den ukjente Mr. X hvor de hadde diskutert konkrete løsninger. Den ukjente hadde fortalt at han ikke hadde til hensikt å sitte med hele eiendommen etter kjøpet, og at Ebbing/Mæle følgelig så en mulighet til å kjøpe av den ukjente.

 

Distriktssjef I Norske Skog, Knut Berger kunne fortelle Adresseavisens lesere at han visste hvem kjøperen var, men at han ikke hadde lov å si navnet på vedkommende.

 

På ettermiddagen samme dag, 13. november 2003, kom Adresseavisen med en ny artikkel om salget. Nå var det blitt offentliggjort at det var selskapet Kiær Mykleby som hadde vunnet budkampen mot Ebbing/Mæle. Det ble videre gjort kjent at konsernsjef Jan Reinås – som sto ansvarlig for skogsalget og som i den forbindelse uttalte at: ”Det er positivt at eiendommene nå skal drives videre av en eier som vil forvalte og videreutvikle potensialet som ligger i eiendommene” – var en ivrig jeger, og at han hadde jaktet i flere år på Kiærs eiendommer. Det er verdt å merke seg at ekteparet Anders Kiær/Anne Ulvig, som altså til slutt fikk kjøpt eiendommene, ikke ble nevnt med ett ord i pressen før Norske Skog offentliggjorde hvem som fikk sitt bud antatt.

 

I en artikkel i NRK Nord-Trøndelag 14. november 2003 ga Norske Skogs distriktssjef, Knut Berger,[9] uttrykk for at han trodde de nye eierne ville bli spennende samarbeidspartnere for kommunen. Han nevnte ikke noe om at han fulgte med på lasset, uansett hvem som måtte bli den nye eier.

 

I en artikkel i Adresseavisen samme dag, 14. november 2003, ble det utdypet at Reinås ikke bare hadde jaktet hos Kiær i Stor-Elvdal, men at han også var en personlig venn av Kiær. Det ble ikke nevnt at Kiær i realiteten kjøpte tilbake gammelt ”tapt” arvegods. I en annen artikkel i samme avis kunne man under overskriften: ”Slått, men ikke utslått” lese at Ola Mæle hadde vært med til aller siste runde i kampen om eiendommene, men at han måtte innse at slaget var tapt. Det var i denne forbindelse Mæle uttalte:

 

”Jeg er slått, men ikke utslått. Slike nederlag er det mange av i forretningslivet.”

 

Det ble i artikkelen gjentatt at Ebbing og Mæle hadde gitt bud, og at Ebbing hadde overrasket med å fortelle at han:

 

”…slett ikke så mørkt på at Kiær fikk tilslaget, og ikke Mæle og ham selv.”

 

Senere hen skulle det vise seg at han hadde et ”eiendommelig” grunnlag for sin uttalelse. Det ble også gjort kjent at Kiær overfor Norske Skog hadde forpliktet seg til å videreselge en eiendom i Flatanger, en eiendom som Ebbing nå så store muligheter for å sikre seg. Ola Mæle kunne fortelle til Adresseavisen at han ikke var sur på Ebbing for at han hadde snakket med Kiær om overtakelse av eiendommen på Flatanger. Mæle la til:

 

”Nei, det at Ebbing har diskutert med Kiær om overtakelse av eiendommen på Flatanger, har vært avklart med meg lenge.”

 

Lenge? Blekket på kontrakten var knapt én dag gammelt, og her forteller Mæle at hans våpendrager, Ebbing, for lengst hadde fått Mæles godkjenning til å diskutere med Kiær, som han ikke visste noen ting om før ettermiddagen 13. november. Mæles uttalelser vitner ikke bare om en løgner, men også om hva som senere skulle komme for dagen; en hemmelig prisfiksings- og samarbeidsavtale om kjøp av Norske Skogs eiendommer.

 

Mæle avsluttet med å si at:

 

”Jeg er ikke aktuell som kjøper av deler av eiendommen.”

 

Senere hen skulle det vise seg at uttalelsen for så vidt var korrekt: Han hadde jo allerede kjøpt eiendommen, og således var det intet å kjøpe. Planen var nå å holde kjøpet og de bakenforliggende avtaler hemmelig inntil Ulvig/Kiær hadde fått konsesjon. Deretter var det bare for Mæle å overta sin halvdel, og tingene ville være i boks.

 

Journalisten avslutter med følgende spørsmål til juridisk direktør i Norske Skog, Sverre Landmark:

 

”Hadde Kiær det høyeste budet av de tre interessentene som var igjen til slutt?”

 

Juridisk direktør, Landmark, svarte:

 

”Ja, men det var ingen veldig stor forskjell.”

 

Landmark løy, og med det bidro han til at det nøye planlagte maskepiet som Ulvig/Kiær/Mæle hadde sydd sammen, kunne gjennomføres.

 

Kjøpekontrakten

Fem punkter i kjøpekontrakten mellom Norske Skog og Ulvig/Kiær er av interesse. Disse punktene, som jeg vil komme tilbake til nedenfor, etter hvert som behovet oppstår, er: 1) Avtalen er inngått med Anne Ulvig og Anders Kiær, personlig; 2) Kjøperne overtar arbeidsgiveransvaret for ordfører Knut Berger; 3) Dersom konsesjonen blir trukket tilbake, faller kjøpekontrakten bort; 4) Kontrakten kan ikke overdras uten samtykke fra Norske Skog; 5) gjennom kontraktens pkt. 13.3 forplikter kjøperne seg til a) å selge enkelteigene videre til lokale skogeiere, og b) å foreta videresalget i samarbeid med Skogeierforeningen Nord (nå Allskog BA). Som dere skal få se har det oppstått problemer mht alle disse punktene. Men først litt praktisk informasjon.

 

Kommunevalget høsten 2003

På tidspunktet for inngåelsen av kjøpekontrakten, var kommunevalget vel overstått. Anders Kiær (Høyre) var blitt valgt til varaordfører i Stor-Elvdal, mens Norske Skogs og deretter Kiærs mann, Knut Berger, ble valgt til ordfører i Namsskogan kommune, kommunen som nå skulle behandle Kiærs konsesjonssøknad.

 

Konsesjonsbehandling I – 2004

I og med at brorparten av eiendommene som nå var solgt lå i Namsskogan kommune, ble det gitt denne kommunen i oppgave å behandle konsesjonssøknaden, dette etter å ha innhentet uttalelser fra de ni andre involverte kommunene.

 

Til tross for at det av kjøpekontrakten fremgår at det var Ulvig/Kiær personlig som hadde inngått avtale om kjøp av eiendommene fra Norske Skog, og som derved i medhold av kjøpekontrakten skulle stå som hjemmelshavere av eiendommene, leverte et selskap under stiftelse, ”Ulvig Kiær AS”, 9. desember 2003 inn søknad om konsesjon for kjøpet.

 

Det fremgår av konsesjonsloven §§ 12 og 13 at det kun er den som skal overta eiendommene, hjemmelshaveren, som kan søke om konsesjon. Kjøper har anledning til å overdra kjøpekontrakten til tredjemann (altså, til en annen (person eller selskap) som kan tenke seg å overta eiendommene), men da under den forutsetning at Norske Skog godkjenner overdragelsen, se kjøpekontraktens pkt. 12.

 

Problemet her er at det ikke finnes spor av verken overdragelse (fra Ulvig/Kiær personlig til Ulvig Kiær AS) eller Norske Skogs godkjennelse. Det som har skjedd er naturligvis det som mange ganger skjer i Norge når noen lover én ting men gjør noe helt annet: Ingen bryr seg. Og hva gjør så myndighetene når de eventuelt skulle oppdage feilen: - Det går helt sikkert greit. Ingen bryr seg likevel.

 

La det være klart: Dersom det ikke finnes dokumentasjon på lovlig overdragelse fra Ulvig/Kiær personlig til Ulvig Kiær AS, har overdragelsen ikke funnet sted. Selv om lovlig overdragelse (isolert sett) skulle ha funnet sted, hvilket jeg betviler, finnes det likevel ingen godkjennelse fra Norske Skogindustrier ASA, hvilket har til konsekvens at 1) Ulvig Kiær AS ikke hadde hjemmel til å søke om konsesjon, 2) at kommunen ikke hadde hjemmel til å behandle konsesjonssøknaden, og 3) at Ulvig Kiær AS følgelig ikke kunne bygge noen rett på en eventuell innvilget konsesjon.

 

For å pynte på konsesjonssøknaden erklærte Ulvig Kiær AS at de i medhold av kjøpekontrakten ville selge enkeltteigene, beholde en stor del av eiendomskomplekset i Grong og Namsskogan, videreutvikle utmarken, bygge småkraftverk, satse på lokalkunnskapen, samordne jakt- og fisketilbud, tilby et vell av utmarksprodukter, ikke fortrenge tradisjonelle produkter, samt å gi nye arbeidsplasser i kommunen. Ulvig/Kiær holdt tett om hvem som egentlig hadde kjøpt eiendommene, hvilket skulle bidra til å villede Namsskogan kommune til å innvilge konsesjon. Det hele endte med en vanvittig snauhogging (antakelig for å betale kjøpet) og massiv kritikk, se mer om dette i min oppsummering nedenfor, samt at brorparten av eiendommene i Namsskogan og Grong havnet i andre hender.

 

Nord-Trøndelag fylkeskommunes forkjøpsrett

Fylkeskommunen, som hadde tinglyst forkjøpsrett på eiendommen i Verran, uttalte – på grunnlag av de opplysninger Ulvig/Kiær hadde presentert – at kjøperens intensjoner ved eiendomsoverdragelsen var i samsvar med intensjonene i fylkestingets vedtak og, villedet som fylkestinget var, fant derfor ingen grunn for å gjøre bruk av forkjøpsretten. Fylkeskommunen var på dette tidspunkt ikke kjent med en hemmelig avtale som utvilsomt – både mht eierskap så vel som intensjoner for kjøpet – ville ha stoppet videre konsesjonsbehandling. 

 

Et mindretall (SV) i komiteen for samferdsel, næring og miljø, innstilte på at fylkeskommunen skulle benytte forkjøpsretten, dette ”…med tanke på videresalg til interessenter som oppfyller kravene til lokalt eierskap og kravene til forvaltning av eiendommene”.

 

Som vi ser, var det bare SV av fylkespolitikerne som ønsket å bygge opp rundt og styrke lokalt eierskap, men de ble altså nedstemt. Bortsett fra spredte forsøk på det samme, falt de fleste kommunepolitikerne – under et totalt fravær av kritisk tenking – i kne for konsesjonssøkerne og deres søknad, uten den minste tanke på lokalpolitikk, og i den forbindelse; viktigheten av hva man i tidligere tider hadde beskrevet som ”…den norske bondestands sociale og økonomiske uafhengighet”,[10] hvor målet var å hindre at godseierne fikk ”…det farlige, det afgjørende overtag (nemlig jorden).”[11]

 

Verran kommunes uttalelse til konsesjonssøknaden

Rådmannens forslag til uttalelse (landbruksnemndas innstilling til Verran kommunestyre) kan stå som speilbildet på de involverte kommunenes tro og håp for hva finansfyrstene skulle kunne tilføre Nord-Trøndelag:

 

”Søkerne (Ulvig/Kiær) har god kompetanse og erfaring når det gjelder forvaltning og drift av skog og utmark og oppfyller kravene konsesjonsloven stiller ved erverv av landbrukseiendom hva angår driveplikten…Ulvig og Kiær vurderes å ha perspektiver i forhold til å utnytte utmarka som er spennende og fremtidsrettet.”

 

Finansfyrstene hadde helt andre planer for lokalsamfunnene i fylket enn det som politikerne var blitt blendet av.

 

Konsesjonsmyndighetene var ikke på noe tidspunkt gjort kjent med at Ulvig/Kiær ikke hadde kjøpt eiendommene alene, og at de hadde helt andre intensjoner enn det som ble presentert for myndighetene. Namsskogan kommune, som altså behandlet konsesjonssøknaden uttalte følgende:

 

”Etter de nye eiernes presentasjon av seg selv og sine planer er det klart at eierskifte vil kunne bety en økt satsning innen utmarksområdet, inkl utnytting av naturens ressurser bl.a småkraftverk. Konsesjonssøkerne oppgir at de primært anser Grong og Namsskogan for det området som vil utgjøre kjernen i deres framtidige drift av eiendommene i Namdalen og Verran. I og med kjøpernes kompetanse og erfaring så tett følger deres framlagte forslag til satsning så vil det være av betydning at de flytter og bosetter seg i regionen, slik at man kan nyttiggjøre seg deres erfaring og kompetanse.”

 

Konsesjon ble deretter gitt på det presenterte grunnlaget. Ulvig/Kiær har altså latt konsesjonsmyndigheten forstå at området Grong og Namsskogan vil utgjøre kjernen i deres fremtidige drift av eiendommene. Dette kjerneområdet eies i dag ikke av Ulvig/Kiær, men derimot av deres hemmelige samarbeidspartner, hvis selskap Knut Berger er daglig leder av. Som vi skal se nedenfor er det klart at konsesjonsmyndigheten ble ført bak lyset.

 

Det bør også nevnes her at i Norske Skogs årsberetning for 2004 har man ført opp kr 142 millioner i gevinst på salget. Plusser vi på bokført verdi på kr 20 millioner finner vi at eiendommene må ha blitt solgt for kr 162 millioner og ikke 153 millioner. I så fall må man spørre seg – uten hittil å ha fått svar – hvorfor den reelle salgssummen ikke er oppgitt.

 

2004 – etterspillet

Ikke lenge etter at salgsprosessen av Norske Skogs eiendomsmasse var avsluttet, skulle det vise seg at lite eller intet av det som ble sagt og skrevet i pressen omkring salget var sant. Det hele begynte med at Mæle den 18. juni 2004 – straks etter at Ulvig Kiær AS hadde fått innvilget konsesjon – stevnet Kiær for Namdal tingrett med krav om å få overført til seg arealer og rettigheter fra Norske Skogs salg til Ulvig/Kiær. Mæle hevdet at han og Ulvig/Kiær hadde inngått en avtale om at de to ikke skulle by over hverandre og at den av de to som fikk tilslaget på eiendommene, skulle dele 50% av eiendommene med den andre. Eiendommene var altså i realiteten kjøpt av Ulvig/Kiær og Mæle, sammen. Ulvig/Kiær mente på sin side at samtalene omkring en slik avtale riktig nok hadde funnet sted, men at de ikke var kommet så langt at man kunne kalle det en avtale.

 

Ulvig/Kiær vant i tingretten og for så vidt også i lagmannsretten. Da saken var oppe for tingretten, uttalte Mæle i sin partsforklaring at dersom han hadde visst at han og Ulvig/Kiær ikke hadde en samarbeidsavtale om prisen, ville han ha lagt inn et bud som lå fra 5 til 10 millioner kroner over det budet Ulvig/Kiær hadde lagt inn (se Adresseavisen 9. november 2004). Mæles uttalelse står i et påfallende lys når vi ser hen til hva han uttalte til mediene like før og straks etter at det var blitt kjent hvem som hadde fått tilslaget på eiendommene: ”Jeg føler at jeg kjemper mot en ukjent tredjeperson om denne handelen…Jeg er ikke aktuell som kjøper…”

 

8. desember 2006 var saken oppe til behandling i Høyesterett. I all enkelthet skulle Høyesterett avgjøre hvorvidt det mellom Ulvig/Kiær og Mæle var inngått bindende avtale om prissamarbeid og kjøp av eiendommene, sammen. Høyesterett svarte, under en svak dissens, bekreftende på dette spørsmålet, og Mæle ble følgelig tilkjent halvparten av den eiendomsmassen som Ulvig/Kiær og han hadde kjøpt av Norske Skog.

 

Høyesterettsdommen – Rt-2006-1585

Det er et fundamentalt problem med Høyesteretts dom (Rt-2006-1585), og det er resultatet. Høyesterett har nemlig helt ”glemt” å vurdere lovligheten av den hemmelige avtalen om prissamarbeid og kjøp. En hemmelig avtale om å hindre budkrig (prisøkning) og å dele utbyttet fremmer formål som rettsordenen ikke godtar og som derfor vil stride mot ”lov og ærbarhet”, jf NL 5-1-2.

 

Konkurranseloven § 10, første ledd, er i seg selv klar nok mht ulovlig prissamarbeid, og lyder:

”…enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt.”

 

Annet ledd av paragrafen lyder:

 

”Avtaler eller beslutninger som er forbudt i henhold til denne bestemmelse, skal ikke ha noen rettsvirkning.”

 

Lovens § 30, første ledd, litra a, lyder:

 

”Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt

 

a) overtrer §§ 10, 18 første ledd eller 19 første ledd.”

 

Idet all dokumentasjon/bevis for ulovlig prisfiksing ligger i den ovennevnte dommen, ser jeg ikke noe behov for å dokumentere forholdet nærmere (bortsett fra å nevne at mange nok ikke, i hvert fall ikke ved første øyekast, vil se det store problemet i at to eller flere budgivere samarbeider om et kjøp. Her er det tilstrekkelig å understreke at det er stor forskjell på et samarbeid som selger blir gjort kjent med kontra et samarbeid som blir holdt hemmelig for selger. Samarbeidet i denne saken ble holdt hemmelig for Norske Skog). I stedet skal jeg kort gjengi hvordan saken (faktisk og rettslig) ble fremstilt for Høyesterett, og hvordan Høyesterett har behandlet forholdet og de spørsmål som retten ble stilt overfor.

 

Etter hvert som salgsprosessen skred frem – og budene steg – begynte Ulvig/Kiær å frykte at de ikke ville kunne finansiere et eventuelt kjøp. Dette førte til at Anders Kiær mot slutten av salgsprosessen, 31. oktober 2003, tok kontakt med Trygve Ebbing, Ola Mæles samarbeidspartner i saken, i den hensikt å søke en eller annen form for samarbeid. Mæle var interessert, og det ble opprettet kontakt.

 

Anders Kiær anførte for Høyesterett følgende omkring innledningen til kontakten med Mæle, og formålet:

 

(14) Det bestrides ikke at partene var enige om å by samme beløp 4. november. Men de var ikke blitt enige om noe mer enn det, og ble det heller ikke i tiden som fulgte. Enigheten om å by samme beløp gjaldt bare denne budrunden, og formålet var å hindre en budkamp. Det var uheldig å drive budene opp så lenge de var i en forhandlingsfase.[12]

 

Kiær avviser Mæles krav, men innrømmer – som vi ser – følgende: Han tok kontakt med Mæle med det formål å hindre budkamp (dvs; forhindre at prisen skulle gå ytterligere opp), og at dette i praksis ble gjort ved at de ble enige om å by samme beløp. Det fremgår av dommen at verken Kiær eller Mæle varslet Norske Skog om denne hemmelige avtalen.

 

Av de avisartikler som jeg har funnet, finnes det ikke spor av dette samarbeidet. Tvert imot fremstår Ebbing/Mæle, overfor de andre interessentene, som uavhengig budgiver gjennom hele prosessen. Etter at det de siste dagene av salgsprosessen ble kjent at det eksisterte en Mr. X, som skulle vise seg å være Ulvig/Kiær, fremsto begge parter som uavhengige og konkurrerende budgivere/kjøpere. Dette bildet ble heller ikke endret etter at det var blitt kjent i pressen hvem som hadde fått tilslaget. Utad, i det offentlige rom, ble saken fremstilt som om alle budgiverne hadde kjempet en ærlig og redelig kamp mot hverandre, og at den som hadde gitt det høyeste budet, også hadde fått tilslaget. Leser man dommen, blir man raskt klar over at dette ikke er korrekt.

 

Ola Mæle anførte for Høyesterett følgende omkring innledningen til det såkalte samarbeidet med Kiær:

 

(30) Partene inngikk en muntlig avtale, som ikke alene innebar en plikt til å inngi like høye bud 4. november. De var også enige om at dersom en av dem fikk tilslaget, skulle den andre ha rett til å overta inntil halvparten av eiendommene og ressursene for selvkost. Denne avtalen skulle gjelde så lenge forhandlingene varte.

 

(31) Det ville være meningsløst for Mæle å gi fra seg muligheten til å konkurrere på pris uten samtidig å være sikret en andel av de ettertraktete ressursene. Begge parter la opp til et betydelig videresalg, og deling var derfor rasjonelt.

 

(32) Det er en feilslutning når lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen bindende avtale før partene var blitt enige om den konkrete fordelingen av teigene. Den muntlige avtalen innebar at partene bevisst utskjøt delingen til en senere avtale.

 

I likhet med Kiær innrømmer Mæle at formålet med avtalen var å forhindre budkamp, samt å dele den økede profitt man ville få gjennom et slikt arrangement. Dette ble ordnet på den måten at Mæle ga ifra seg muligheten til å konkurrere mot at han skulle bli sikret en andel (50%) av den gode handel.

 

Både Kiær og Mæle innrømmer altså å ha diskutert en hemmelig og ulovlig avtale om prissamarbeid. Kiær mener at de ikke kom langt nok til å kunne kalle dette en avtale, mens Mæle mener at slik avtale ble inngått, muntlig. Høyesterettsdommer Karenanne Gussgard sa seg enig med Mæle med følgende uttalelse:

 

(37) Jeg er kommet til at partene 4. november 2003 avtalte å inngi like høye[13] bud på Van Severen og Verran, og at dersom en av partene fikk tilslaget, skulle den andre ha rett til å kreve inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene overført til seg til selvkost.

 

Videre uttaler hun at:

 

(44) Det er ubestridt at avtale om at begge skulle by kr 153 millioner ble inngått 3./4. november. Ulvig/Kiær hevder at enigheten bare gjaldt dette å by samme beløp i den aktuelle budrunden, mens Mæle hevder at avtalen ikke var begrenset slik, men skulle gjelde så lenge de forhandlet, og at den omfattet rett til å kreve av den andre inntil 50 prosent av eiendommene til selvkost.

 

Det er altså ingen tvil om at to konkurrerende budgivere hadde bestemt seg for å inngå en hemmelig pakt med det for øyet å stoppe budkrigen og derved prisutviklingen. Dette ble gjort ved at de i all hemmelighet ble enige om å inngi identiske bud. Med denne handlingen har Mæle og Ulvig/Kiær samtidig opptrådt samordnet med det formål å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, hvilket det ble ført beviser for i herværende sak da den sto for Høyesterett. Forholdet er forbudt ved lov, jf konkurranseloven §10.

 

Ser vi helt bort fra konkurranseloven, vil forholdet likevel være en krenkelse av bedrageribestemmelsen i strl § 270, idet to – for Norske Skog – konkurrerende parter forberedte og deretter utførte en plan om å hindre at prisen på eiendommene skulle gå opp for deretter å kjøpe eiendommene sammen. Norske Skog ble gjennom Ulvig/Kiær/Mæles aktivitet – som selskapet ikke var kjent med – utsatt for handlinger som kunne påføre selskapet et tap, dette etter å ha blitt villedet til å tro at bud innkom fra konkurrerende parter og at budene derfor gjenspeilet markedsverdien, hvilket altså ikke var tilfellet.

 

Det blir tilnærmet uvirkelig når man så leser Gussgards nærmere begrunnelse:

 

(47) Viktigere for min vurdering er imidlertid at partene gjennom lengre tid hadde vært konkurrenter. Formålet med å gå inn i forhandlinger var å oppnå større sikkerhet for erverv av eiendommene og til en for begge overkommelig pris. Utkastene til avtale viser da også tydelig at de gikk inn for en fordeling dersom den ene skulle bli antatt som kjøper, eventuelt dersom et felles bud ble antatt. Det er ikke bestridt at det var en viss risiko for at Norske Skog ville bestemme seg for en kjøper allerede ut fra budene 4. november. Når partene i denne situasjonen innga like høye bud, kan det ikke forstås slik at de bare ville hindre en budkamp, og at det gjaldt å vinne tid for å forsøke å komme frem til enighet om en konkret fordeling av eiendommene. En slik begrensning kunne ikke være i noen av partenes interesse. Det fremstår som helt usannsynlig at de skulle være villige til å gi avkall på muligheten til å inngi det høyeste budet, uten å få noe igjen. Det kan derfor ikke være tvilsomt at avtalen om budgivning 4. november også forutsatte fordeling, slik avtaleutkastene la opp til. Jeg tilføyer at det er ubestridt at ingen av partene hadde noe ønske om å beholde hele eiendomskomplekset etter et eventuelt kjøp.

 

Gussgard bekrefter at hun har forstått det slik at; 1) Mæle og Ulvig/Kiær virkelig var reelle konkurrenter; 2) at formålet med avtalen var å oppnå større sikkerhet for å få igjennom et kjøp til en lavere pris enn hva Norske Skog ellers ville ha oppnådd i markedet dersom Mæle og Ulvig/Kiær ikke hadde inngått denne hemmelige avtalen (dvs; dersom de ikke hadde manipulert markedsprisen), samt 3) at den økede profitt skulle deles 50/50.[14]

 

Avtalen skulle altså etter Gussgards skjønn ikke bare hindre at prisen skulle gå opp, den skulle også sørge for at profitten ble delt likt mellom de to. Etter Gussgards mening ville det nær sagt ha vært det rene idioti dersom Mæle bare skulle ha inngått avtale om å stoppe budkrigen (d.v.s. manipulere markedsprisen for skogeiendommer som tilsvarer mer enn halvparten av Vestfold fylke), om han ikke også skulle få noe igjen for det; utbyttet av det ulovlige prissamarbeid.

 

Gussgard hadde allerede tidligere, i Rt-2004-1582, vist at hun var klar over forskjellen mellom en lovlig og en ulovlig avtale (reprobert rettsforhold), hvor førstvoterende i den saken uttalte følgende:

 

(40) Jeg er etter dette kommet til at avtalen[15] må kjennes ugyldig fordi den strider mot lov og ærbarhet. For så vidt gjelder det siste alternativet viser jeg til at en avtale som forplikter partene til å begå en alvorlig forbrytelse, representerer et kvalifisert brudd på allment aksepterte moralnormer.

 

Det er nettopp en slik avtale Høyesterett hadde på sitt bord 8. desember 2006, men denne gangen uten å oppdage avtalens innhold og rettslige konsekvenser. Til tross for at Gussgard altså har vist at hun er kjent med at avtaler som strider mot lov og ærbarhet stort sett er ugyldige, har hun helt glemt å reagere på de meget synlige tegn på en ulovlig avtale i herværende sak, med den følge at et reprobert rettsforhold – altså en avtale om ulovlig prissamarbeid som var inngått med det for øyet å bremse prisen, øke profitten, dele profitten og (overfor konsesjonsmyndigheten) skjule identiteten for den ene kjøperen (som i følge banksjef Konteruds uttalelse i Høyesterett fremsto som en konsesjonsrisiko) – kom seg igjennom hele rettskvernen uten å bli oppdaget, dette i motsetning til Rt-2004-1582 hvor partenes plan om å villede konsesjonsmyndigheten gjennom en avtale ble oppdaget allerede under behandlingen i lagmannsretten.

 

Avslutningsvis under dette punkt vil jeg understreke hvor alvorlig saken er, også rettslig sett. Av en eller annen grunn har altså saken gått igjennom tre rettsinstanser og over 10 dommere, uten at noen av dem har berørt tanken om at man her kan stå overfor en ulovlig avtale som har påført Norske Skog et tap og som i realiteten var ment å frata de lokale skogeierne deres mulighet til å styrke sitt eget næringsgrunnlag. Mæle fikk altså gehør i Høyesterett for sine påstander, men det slutter ikke her. Da Mæle og Ulvig/Kiær ikke klarte å gjennomføre delingen, i tråd med Høyesteretts dom, reiste Mæle sak om jordskifte.

 

I og med at Mæle ikke sto oppført noe sted som hjemmelshaver til de eiendommene han krevde jordskifte over, ble det naturlig nok tvist om hvorvidt en som verken formelt eller reelt var eier av en eiendom likevel kunne begjære jordskifte. Ut av intet klarte Frostating lagmannsrett i sin kjennelse av 28. februar 2008 å slå fast at dette var mulig. Mæle fikk derfor rett i å kunne begjære jordskifte, en sak som fant sin endelige slutt ved jordskifteforlik av 27. mai 2010. Eiendomsmassen ble gjennom rettsforliket likelig fordelt mellom de to samarbeidspartnerne. Med dette som bakgrunn kan man slå fast; 1) at omtrent 20 dommere på en eller annen måte har befattet seg med saken, men ikke en eneste av disse har stilt spørsmålstegn ved lovligheten av de handlinger som lå til grunn for de tvistetemaer domstolene fikk til prøving, og 2) at Ulvig/Kiær/Mæle hadde tilrettelagt for en summarisk behandling av Mæles konsesjonssøknad, som bare kunne få ett utfall: innvilget konsesjon. Dersom det skulle oppstå problemer var det bare for Mæle & Co å vifte med høyesterettsdommen og jordskifteforliket som jo tilsynelatende ga han rett.

 

Jeg nevner allerede her at verken høyesterettsdommen eller noen annen rettstvist mellom Ulvig/Kiær og Mæle på noen måte forhindrer Ulvig/Kiær å oppfylle kontraktens pkt. 13.3 (salg av enkeltteiger til lokale skogeiere), eller konsesjonsmyndigheten fra å kreve videresalg. Det Høyesterett i Rt-2006-1585 i realiteten sier er at Ulvig/Kiær/Mæle skal dele likt det som er igjen etter at kjøpekontrakten er oppfylt.

 

Som nevnt har Høyesterett slått fast at det har vært inngått avtale om prissamarbeid. Selve lovligheten av en slik avtale har derimot ikke blitt vurdert. Både Konkurransetilsynet så vel som ØKOKRIM har mandat til å etterforske og vurdere avtalens lovlighet.

 

Uttalelser til pressen / uttalelser til Høyesterett – konsekvenser

Av de opplysninger pressen satt med under salgsprosessen, sett i lys av annen dokumentasjon som er gjennomgått i saken, kan man slå fast følgende:

 

Norske Skog, eller mer korrekt; Knut Berger villedet skogeiere som var interessert i å kjøpe deler av eiendomsmassen.[16] Dette må ha blitt gjort for å tilrettelegge salget til Bergers nye arbeidsgiver. Videre kan vi slå fast at Norske Skog antok at verdien på eiendomsmassen lå på omkring kr 500 millioner. Det høyeste budet i første salgsomgang (2001) nådde opp mot 150 millioner kroner. Det høyeste budet i andre salgsomgang var 153 millioner kroner. Norske Skog ble i realiteten ikke tilbudt mer for eiendommen i andre salgsomgang – hvilket virker påfallende mht rentenivået og prisstigningen – og en del av årsaken kjenner vi. For øvrig: Samme dag som siste budfrist var satt, annonserte Jan Reinås (Kiærs venn) at han ville gå av, jf det som er sagt om dette ovenfor.

 

Ebbing/Mæle og Ulvig/Kiær var konkurrenter og konkurrerende budgivere. På et tidspunkt hvor Mæle og Ulvig/Kiær hadde inngått den ulovlige avtalen om prissamarbeid, omtales Ulvig/Kiær som den ukjente Mr. X, og Mæle beklager seg til pressen over at han kjemper mot en ukjent tredjeperson. I følge Mæles anførsler for Høyesterett var Ulvig/Kiær i sannhet en samarbeidspartner, og på ingen måte en ukjent tredjeperson eller konkurrent.

 

Jan Reinås, som nå hadde solgt eiendommene til vennen Kiær, uttalte at han så det som positivt at eiendomsmassen skulle drives videre av en eier som var villig til å forvalte og videreutvikle potensialet som lå i eiendomsmassen. I realiteten, og i følge partsforklaringer for Høyesterett, ble eiendomsmassen solgt til en venn av Reinås (med skjult agenda) som gjennom en hemmelig avtale med en konkurrent bevisst hadde gått inn for å redusere salgssummen og derved Norske Skogs gevinst. Gjennom denne avtalen hadde konkurrentene også blitt enig om å dele utbyttet av handlingen. Kjøpet skulle finansieres ved å snauhogge skogen og selge mest mulig av trevirket som nå hadde blitt kjøpt. Kort sagt var planen til Ulvig/Kiær/Mæle å kjøpe billigst mulig, slakte, selge og dele utbyttet. De lokale skogeierne kunne bare se langt etter rettighetene deres, nedfelt i kjøpekontrakten og konsesjonsvilkårene.

 

For ordens skyld nevner jeg igjen at det selvsagt ikke er noe galt i at to interessenter eller konkurrenter inngår avtale om å samarbeide om kjøp av en eiendom, men det forutsetter at selger blir gjort kjent med forholdet (slik tilfellet jo var mht samarbeidet mellom Ebbing og Mæle), slik at selger vet at han har å forholde seg til én enhet. La oss for øvelsens skyld anta at alle budgiverne hadde samlet seg og inngått samme type avtale som Mæle/Ulvig/Kiær, mens de utad skulle fortsette å fremstå som selvstendige budgivere/konkurrenter. Det er ikke vanskelig å se at man da står overfor et prissamarbeid som vil skade det alminnelige forretningsliv (samt markedsprisen for det som selges), en aktivitet som følgelig ikke er ønskelig. For øvrig; når to store aktører tilsynelatende konkurrerer om et kjøp, kan dette få andre aktører til å trekke seg, noe de ikke ville ha gjort dersom de hadde vært kjent med spillet. Og endelig; selger må også ha lov til å velge hvem han vil selge til, noe som ikke er mulig når én kjøper holdes skjult. 

 

På direkte spørsmål fra pressen ble det fra Norske Skog sagt at det var det høyeste budet som vant. I følge dommen fra Høyesterett hadde ”konkurrentene” Mæle og Ulvig/Kiær lagt inn identiske bud (kr 153 millioner). Norske Skog har altså uttalt seg i strid med det som senere er kommet frem i Høyesterett. Hva søkte Norske Skogs juridiske direktør å oppnå med denne usannheten? Spørsmålet er på ingen måte uviktig.

 

Distrikssjefen og ordføreren, Knut Berger, uttalte til pressen – straks salget var blitt offentliggjort – at han mente at Ulvig/Kiær var en spennende samarbeidspartner for kommunen hans. Som nevnt ovenfor, sa han intet om at han fulgte med på lasset og følgelig – som ordfører – sto og kastet kommunens glimmer over sin egen nye arbeidsplass.

 

Konsesjonsbehandling II – 2010

25. juni 2010 sendte Ola Mæle og Knut Berger søknad om konsesjon for de eiendommene Mæle hadde kjøpt – og nå overtatt – fra Norske Skog. I et forsøk på å få konsesjonsmyndigheten til å la være å se på saken som en uatskillelig del av salget i 2003 og konsesjonssøknaden til Ulvig/Kiær i 2004, fokuserte paret - ikke uventet – tungt på rettsforliket og Høyesteretts dom. M.a.o., mente de at eiendommene måtte deles, for det var jo det Høyesterett hadde sagt og det var jo det partene var blitt enige om, sågar gjennom et rettsforlik, og da var jo saken egentlig klar; kommunen har ikke annet valg enn å innvilge konsesjon.

 

Dette er altså slik vi må anta at Mæle og Berger har tenkt seg utviklingen, og slik ble det da også.

 

Selvsagt har kommunen andre valg, men da kreves det indre styrke, samarbeid, relevant kompetanse og ikke minst at; ”alt skal på bordet!”, som Sigbjørn Johnsen ved en anledning uttrykte seg.

 

Skal vi tro mediene, og jeg refererer for korthets skyld til Adresseavisens artikkel, videresolgte Mæle sin halvpart av eiendommene til Øystein Stray Spetalen. Dette skal i følge Adressa ha skjedd få måneder etter ”forliket” med Ulvig/Kiær.

 

Som vi vet fra konsesjonsbehandlingen i 2004, satte Namsskogan kommune som vilkår at enkeltteigene skulle videreselges til lokale skogeiere. I og med at konsesjonen også må gjelde den andre kjøperen fra 2003, Mæle, kan disse eiendommene ikke selges eller overdras til eksempelvis Spetalen. Begrunnelsen for vilkåret om videresalg, bortsett fra at det var rotfestet i kjøpekontrakten, var å ivareta hensynet til bosettingen i området.

 

Adressas Bård Ove Molberg har tolket Spetalen dit hen at: ”Milliardæren har ikke kommet til Namdal for å drive veldedighet.” Det må jo være greit å vite for dem som skal gi konsesjon.

 

Som vi nå vet kjøpte Spetalen halvparten av Mæles skoger i juli-august 2010. Videre er vi kjent med at konsesjonsvedtaket er fra 14. desember 2010. I løpet av disse 4-5 månedene har Mæle og Berger bevisst hemmeligholdt overdragelsen av halvparten av skogen, eller eierrettighetene i selskapet som søkte om konsesjon, til Spetalen.

 

Spørsmålet som da bør stilles er: Hvorfor hemmeligholdt konsesjonssøker at det var kommet inn nye eierer i selskapet, med like rettigheter som Mæle? En slik endring vil jo selvsagt ha innvirkning på behandlingen av konsesjonssøknaden, bl.a. hensynet til bosettingen i området. Det er jo ikke umulig at de folkevalgte i de ti berørte kommunene kunne ha hatt innsigelser mot å få en eier som åpenbart driver mindre veldedighet enn deres egne skogeiere, og som til alt overmål vil hente inn tjukkaser fra Oslo for å skyte vilt i deres nærmiljø. Eller sagt på en annen måte; det er ikke sikkert at konsesjonsmyndigheten – dersom de hadde fått seg forelagt sannheten – hadde innvilget konsesjon til et par finansfyrster som har ett mål: Kjøpe billigst mulig, få raskest og høyest mulig profitt, og deretter forlate skuta for nye prosjekter.

 

10. desember 2010 leverte jeg – på vegne av brødrene Lundquist – inn klage til ØKOKRIM og Konkurransetilsynet. Brevet ble sendt i kopi til de berørte kommunene for å gjøre disse kjent med enkelte sentrale faktiske omstendigheter før de nå skulle ta fatt på konsesjonsbehandlingen. To dager senere sendte jeg melding til pressen. Intet skjedde.

 

14. desember 2010 innvilget kommunen konsesjon, uten å ha tatt hensyn til de opplysninger vi hadde oversendt til kommunene. Idet det ikke finnes spor av våre innsigelser, står det som klart at rådmannen og skogbrukssjefen – som hadde fått oversendt våre innsigelser fire dager før saken skulle behandles i kommunestyret – bevisst har holdt tilbake sentrale opplysninger i saken. De folkevalgtes vedtak om å innvilge konsesjon er fattet på sviktende grunnlag.

 

23. desember 2010 avgjorde ØKOKRIM at de ikke ville forfølge saken da de mente at de straffbare forhold var foreldet, en vurdering som det viser seg å være basert på et uriktig rettslig grunnlag.

 

11. januar 2011 sendte jeg inn klage på konsesjonsvedtaket.

 

28. januar 2011 fikk vi melding fra Konkurransetilsynet at saken ikke ville bli forfulgt idet de mente at forholdet ikke var av stor nok samfunnsmessig betydning.

 

18. februar 2011 klaget vi på Konkurransetilsynets vedtak.

 

8. mars 2011 avviste Namsskogan kommune vår og Grong kommunes klager, begrunnet i manglende klagerett.

 

I vårt brev av 23. mars 2011 informerte vi Namsskogan kommune om at konsesjon gitt 14. desember 2010 var gitt i strid med kjøpekontrakten og konsesjon gitt til Ulvig/Kiær i 2004. Videre krevde vi at kommunen skulle trekke tilbake konsesjonen av 14. desember 2010, jf konsesjonsloven § 16, annet ledd, samt at kommunen ikke måtte iverksette behandling av ny konsesjonssøknad fra Mæle før kjøpekontraktens pkt. 13.3 var oppfylt. Endelig ba vi kommunen om å følge opp konsesjonen gitt til Ulvig/Kiær i 2004.

 

25. mars 2011 henvendte vi oss til Norske Skog med informasjon om saken samt med krav om at selskapet måtte følge opp sine forpliktelser i medhold av kjøpekontrakten.

 

I brev til Fylkesmannen av 4. april 2011 klaget vi over kommunens vedtak om å avvise vår klage. Videre informerte vi om at Mæle hadde mistet kontrollen på selskapet idet Øystein Stray Spetalen var registrert med signaturrett i to av selskapene til Mæle, inklusiv det selskapet som hadde søkt om konsesjon. Klagen ble sendt til Fylkesmannen idet kommunen mente at klagen ikke skulle sendes til dem, slik loven likevel gir anvisning på.

 

I brev av 28. april 2011 besvarte Knut Berger vår klage til Fylkesmannen, hvor han i hovedsak mente at lokale skogeiere ikke har klageinteresse da de ikke har noen rett til enkeltteigene. Videre bekreftet Berger at det var ”nye” Namdal Bruk AS (org.nr. 995 498 022) som er eierer av eiendommene, som hadde søkt om konsesjon og som hadde fått konsesjon. Berger sa intet om at det var selskapet Namdal Bruk AS (org.nr. 994 280 61) som i medhold av rettsforliket med Ulvig/Kiær skulle stå som overtaker og eier av eiendommene og som derved var korrekt konsesjonssøker.

 

12. mai 2011 oversendte Konkurransetilsynet vår klage til Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet (FAK) for videre behandling.

 

25. mai 2011 fattet FAK vedtak hvor Konkurransetilsynets vedtak ble opprettholdt.

 

I vårt brev til FAK av 26. mai 2011 redegjorde vi mer konkret for saken (vi var på dette tidspunkt ikke kjent med at departementet hadde snudd seg rundt og umiddelbart fattet vedtak i tråd med Konkurransetilsynet), samt for ringvirkningene dersom myndighetene etter dette skal anerkjenne de handlinger som førte til overtakelsen av Norske Skogs eiendommer.

 

1. juni 2011 besvarte FAK vårt tilleggsbrev til saken av 26. mai 2011.

 

Knut Bergers brev av 28. april 2011 ble besvart i vårt brev av 17. juni 2011. I brevet gikk vi nærmere inn på den rettslige klageinteresse vi mener at alle lokale skogeiere har, selskapsrettslige forhold (hvor det ble dokumentert at feil selskap har søkt om konsesjon og at "nye" Namdal Bruk AS ikke har rettslig interesse i saken), Mæles selskapsrettslige handlinger/krumspring i forkant av og like etter konsesjonsvedtaket, Knut Bergers falske forklaring til offentlig myndighet samt hans uheldige sammenblanding av roller, og endelig om kommunens habilitet.

 

Som en videre konsekvens av den saksbehandling saken hadde vært gjenstand for i Namsskogan kommune, henvendte vi oss - i brev av 23. juni 2011 - til Stortingets medlemmer.

 

6. juli 2011 fulgte vi opp FAKs avslag og brev av 1. juni 2011. I brevet redegjorde vi for hvordan partene hadde gått inn for å manipulere prisen på Norske Skogs eiendommer, for derved å overta eiendommene til en lavere pris enn markedspris. Videre redegjorde vi for at det i saksdokumentene i saken fremgikk at partene hadde valgt å skjule Ola Mæles eierskap i eiendommene inntil konsesjon var gitt til Ulvig/Kiær, samt at de lokale skogeiernes rettigheter og konsesjonsmyndighetens bestemmelser av partene var ment å skulle krenkes. Departementet var nå blitt gjort oppmerksom på at det var blitt avdekket straffbare forhold i forbindelse med budgivning, kjøp og konsesjonssøknad, deriblant overtredelse av konkurranseloven § 10, jf § 30, samt konsesjonsbedrageri. Mot denne bakgrunn anmodet vi ministeren om å gi en redegjørelse for hvordan departementet har kommet frem til at disse handlingene ikke har samfunnsmessig betydning, eventuelt; samfunnsøkonomisk betydning.

 

I vårt brev av 14. juli 2011 informerte vi Fylkestinget om at de var blitt villedet til å frafalle forkjøpsretten til eiendommene i Verran, og med dette ba vi Fylkeskommunen og de folkevalgte om å reagere med adekvate midler.

 

Idet Namsskogan kommunes behandling av vår klage trakk ut, henvendte jeg meg til kommunen i vårt brev av 5. september 2011 hvor jeg gjentok at kommunen var blitt villedet under begge konsesjonsbehandlingene, at Ulvig/Kiær/Mæle hadde handlet i strid med straffeloven og kjøpekontraktens pkt. 13.3, at konsesjonene måtte trekkes tilbake og at det måtte iverksettes etterforskning. I brevet ble kommunen samtidig informert om familien Hals' interesse i å kjøpe enkeltteiger. Familien Hals, som er lokale skogeiere, ble – i likhet med andre skogeiere – lovet å bli kontaktet av Ulvig/Kiær, men har siden ikke hørt noe.

 

Som en reaksjon på saksbehandlingen i kommunen samt ØKOKRIMs brev av 23. desember 2011, oversendte vi den 10. oktober 2011 på ny begjæring om påtaleenhetens intervensjon.

 

I vårt brev til kommunen av 11. oktober 2011 ba jeg kommunen om å oversende dens innstilling til kommunestyret, dette for at vi skulle kunne forberede oss i forkant av kommunestyremøtet som vi hadde fått indikasjoner på at skulle gjennomføres i november en gang.

 

Fredag 14. oktober 2011 ble jeg gjort kjent med at kommunen aktet å saksbehandle vår klage allerede ved kommende kommunestyremøte 18. oktober 2011, en informasjon som kommunen åpenbart ikke ville dele med oss. Følgelig oversendte jeg brev til kommunen av 17. oktober 2011 hvor jeg – i et forsøk på å informere de folkevalgte om hva de var i ferd med å vedta – redegjorde for saken på ny, og hvor jeg spesielt la vekt på hva saken gjelder, hvem som i realiteten har søkt om konsesjon, selskapsrettslige forhold, de lokale skogeiernes rettigheter og deres rett til å klage, Grong kommunes klagerett, konsesjonslovens formål med vekt på hvorvidt loven hjemler vilkår om videresalg (hvilket rådmannen, uten å begrunne det nærmere, nekter for), rettspraksis om vilkåret om videresalg, Sveaas-dommen, samt regjeringens reaksjon på godseierveldet som er i ferd med å slå rot.

 

18. oktober 2011 behandlet kommunestyret saken på ny. SV og FrP krevde behandlingen utsatt. Forslaget ble nedstemt av et flertall ledet av Ap. Da flertallet ikke var interessert i å få mer tid på seg til å sette seg inn i grunnlaget for konsesjonsvedtaket og de nye opplysningene som var fremkommet, ba SV og FrP kommunestyret om å granske saken. Ap krevde pause og avholdt gruppemøte for å diskutere hvorvidt de skulle tillate gransking (m.a.o. hvorvidt de ønsket at kommunestyret (de folkevalgte) skulle avgjøre saken – med eller uten sannheten på bordet. Ap stemte nei, noe de fikk kommunestyrets flertall med på. Straks etter krevde SVs tre representanter om lovlighetsprøving av konsesjonsvedtaket. Hjemmelen finnes i kommuneloven § 59. I praksis vil det si at vedtakets lovlighet (hvorvidt det er innholdsmessig lovlig, og om det er blitt til på lovlig måte) skal prøves av kommunestyret. Dersom kommunestyrets flertall står fast på tidligere vedtak, blir lovlighetsprøvingen sendt over til Fylkesmannen.

 

Og der står saken i dag.

 

Jeg skal nå gå litt nærmere inn i forholdene rundt Knut Berger, dette da han har latt seg plassere så vidt sentralt i hele saken.

 

Knut Berger – distriktssjef, ordfører og det runde bord

I 2003 var Berger – som hadde jobbet i Norske Skog / Van Severen i over 20 år – distriktssjef for Norske Skog med ansvar for de eiendommene som ble lagt ut for salg. Distriktssjef hadde Berger vært siden 1995. I samme periode besatt han stillingen som etterretningssjef i Heimevernet. Berger var altså ”well connected”, som det heter, og bedre skulle det bli.

 

Høsten 2003 ble Berger valgt til ordfører i Namsskogan kommune, den kommunen som senere hen skulle behandle konsesjonssøknaden til kjøperen av eiendommene, Bergers nye oppdragsgiver; ekteparet Anne Ulvig og Anders Kiær. Anders Kiær var samme høst valgt til varaordfører i sin hjemkommune, Stor-Elvdal, et verv han fremdeles har i tillegg til å sitte i kommunestyret og formannskapet. Det var altså et par svært så tillitsfulle personer som i realiteten satt på begge sider av bordet da kjøpekontrakten mellom Norske Skog og Ulvig/Kiær ble signert 13. november 2003. I og med signerningen overtok Ulvig/Kiær (personlig) arbeidsansvaret for Berger. Her, hos Ulvig/Kiær, ble Berger gående parallelt med sin ordførerjobb i Namsskogan, frem til Mæle vant i Høyesterett i 2006. Berger er deretter å finne på Mæles lønningsliste.

 

Knut Berger er i dag daglig leder av Namdal Bruk AS (org. Nr. 995 498 022). Styrets leder er Ola Mæle. Selskapet ble stiftet 14. April 2010 som AGARDH 115 AS, med formål å være eier av og å låne ut Kr. 100.000. Forretningsadresse var hos advokatfirmaet Haavind AS, og styrets leder var Bjørn Olav Torp. Aksjekapital: kr 100.000. 29. juni 2010 ble det gjort en rekke endringer i selskapet, deriblant endring av navn til Namdal Bruk AS samt endring av formål; til Kjøp/salg og drift av fast eiendom og annen tilsvarende virksomhet. Disse og andre krumspringene har jeg redegjort for i mitt brev til Namsskogan kommune av 17. juni 2011.

 

Noe av det interessante, mht Mæles og Bergers konsesjonssøknad, er at Knut Berger erklærer at han har jobbet i Namdal Bruk AS siden Høyesteretts dom forelå i 2006. Dette er faktisk uriktig, og jeg viser da til at selskapet som har søkt om konsesjon er identisk med det selskapet som ble stiftet 14. april 2010. Han kan av åpenbare grunner ikke ha jobbet i selskapet i mer enn ca 2 måneder. Av en eller annen grunn lyver altså både Mæle og Berger idet de signerer under denne erklæringen. Som kjent skal man absolutt ikke gjøre slikt, og spesielt ikke når man søker om storsamfunnets eller lokalsamfunnets bifall.

 

Mht konsesjonsbehandlingen bør Bergers andre forhold også nevnes: Knut Berger sitter som styremedlem i Børgefjellsenteret AS, hvor Røyrvik kommune er største aksjonær. Han sitter også som styrets leder i Vinterlandet Namsskogan AS, hvor Namsskogan Kommune er fjerde største aksjonær (kommunen som har behandlet begge konsesjonssøknadene). Videre er han styreleder og daglig leder i Service og Utmarkssenteret AS som eies av Ulvig Kiær AS og Namsskogan Familiepark hvor sistnevnte selskap bl.a. eies av Namsskogan kommune. Han sitter videre som styremedlem i Namdalshagen AS som eies av alle kommunene som er involvert i konsesjonssøknaden, med Namdalsavisa, Statskog og Siva som største eiere. Endelig er Berger styreleder i In-Vest AS som eies av Nord-Trøndelag fylkeskommune og de involverte konsesjonskommunene.

 

Berger har en fot i alle leire i denne saken, og det er på ingen måte usannsynlig at han kan ha tilrettelagt salget av eiendommene med tanke på egen fordel. Idet Norske Skog vedtok å selge ut all skog, ville Knut Berger kunne risikere å stå uten jobb. Et enkeltvis salg av eiendommene til de omtrent 150 interessentene/lokale skogeiere ville derfor være av liten interesse for Berger. Dersom eiendomsmassen derimot ble solgt til én eier, kunne han – som jo kjente eiendommene og som derved ”visste” hva som var best både for skogene og Nord-Trøndelags mange skogeiere – tilby sine tjenester. En unaturlig tanke er jo dette ikke, idet det for det første er dokumentert at Berger har gått aktivt inn for å hindre salg til lokale skogeiere. For det annet fremgår det klart av kjøpekontrakten av 13. november 2003 at Ulvig/Kiær overtar som arbeidsgiver for Berger. Og endelig støttes tanken av Berger selv, idet han straks etter å ha blitt ansatt hos Ulvig/Kiær – som ordfører i Namsskogan kommune – dukker opp i NRK og forteller hvor interessant denne nye samarbeidspartneren vil være for kommunen, selvsagt uten å fortelle NRK at han er ansatt hos denne samarbeidspartneren. Berger ville altså åpenbart ha en økonomisk interesse i at eiendommene ble solgt som én enhet til én eier, som han deretter kunne la seg ansette hos, og slik ble det.

 

Som vi ser av opplysningene fra proff.no sitter Berger i dag med styreverv i en rekke selskaper hvor de kommuner som kan beskrives som samarbeidspartnere av Ola Mæle/Ulvig/Kiær sitter med eierinteresser. Bergers uttalelse om at Ulvig/Kiær ville være en interessant samarbeidspartner for Namsskogan kommune, kommer igjen i et spesielt lys når vi i dag vet at Berger sitter som daglig leder av denne samarbeidspartneren.

 

Mht konsesjonsbehandlingen av Mæles konsesjonssøknad er det også verdt å nevne Banksjef Harry Konteruds forklaring for Høyesterett i 2006:

 

(55) Som finansiell rådgiver for Ulvig og Kiær; ga du i møtet noen råd i forhold til et eventuelt samarbeid med Ola Mæle? Oppfattet eksempelvis du at Ola Mæle kunne tilføre Ulvig/Kiær noe de ikke hadde fra før?

 

Jeg ga uttrykk for at det eneste Mæle eventuelt kunne bidra med var kapital idet jeg ga uttrykk for han neppe hadde noe positivt å bidra med vis a vis landbruksdepartementet i anledning konsesjonsbehandlingen. Jeg tilkjennega også at jeg var av den oppfatning at selger ville velge en kjøper som reduserte konsesjonsrisikoen mest mulig og at Ulvig/Kiær med sin bakgrunn i så måte måtte antas å være en ideell kjøpskandidat sett fra selgers synspunkt.

 

Dette - at han ikke hadde noe positivt å bidra med – burde åpenbart ha hatt konsekvenser for Mæles konsesjonssøknad, spesielt sett i lys av den allerede godt omtalte prisfiksingsavtalen, samt at også han har villedet konsesjonsmyndigheten, bl.a. ved å hemmeligholde medeieren; Øystein Stray Spetalen. Men, nei. Slikt er visst ikke av interesse for ”flertallet”.

 

Oppsummering – Mulig korrupsjon, årsak til manglende opposisjon fra skogeierne

Slik jeg ser det har Mæle og Ulvig/Kiær ført aksjonærene i Norske Skog bak lyset.  Spørsmålet man kan stille seg er hvor mye av denne hemmelige avtalen konsernledelsen i Norske Skog kan ha vært kjent med. Som allerede nevnt ovenfor ble juridisk direktør i Norske Skog, Sverre Landmark, stilt spørsmål om det var det høyeste budet som vant, hvilket han besvarte bekreftende på.

 

Faktum er – som nevnt ovenfor – at det ikke var det høyeste budet som vant, idet Mæle og Ulvig/Kiær/Mæle overfor Høyesterett har forklart at de hadde lagt inn to identiske bud. Hvorfor har Landmark likevel funnet det for godt å lyve omkring dette spørsmålet? Skulle dette være riktig, at sentrale aktører i Norske Skog ikke bare var kjent med forholdene men også søkte å dekke over dem, kan vi her stå overfor et alvorlig tilfelle av korrupsjon, og ikke bedrageri. Hvorfor ønsker ikke de relevante myndighetene svar på disse spørsmålene?

 

Et resultat av Høyesteretts dom, og det faktum som der er lagt til grunn, er at samarbeidsavtalen mellom Mæle og Ulvig/Kiær (og alt hva den innebar) er ulovlig og uten rettsvirkning. I og med at avtalen førte til at budkrigen stoppet opp, hvilket var et av hovedformålene med avtalen, er det stor sannsynlighet for at Norske Skog har tapt på prisfiksingen.[17] Avtalen mellom Norske Skog og Ulvik/Kiær må anses å være ugyldig, spesielt idet Ulvig/Kiær bevisst søkte å stoppe sin konkurrent fra å gi høyere bud og derved bevisst sørget for at Norske Skog skulle gå glipp av en større gevinst som nok ville ha kommet gjennom en ærlig og redelig salgsprosess. For å ytterligere bekrefte at Norske Skog faktisk har tapt minst et titalls millioner kroner på dette ulovlige prissamarbeidet, viser jeg til Mæles partsforklaring for tingretten i november 2004, nevnt ovenfor, hvor han slår fast at han ville ha lagt inn et bud på mellom 5 og 10 millioner mer enn Ulvig/Kiærs bud. Ulvig/Kiær var også interessert i eiendomsmassen og det er ikke usannsynlig at de ville ha lagt inn høyere bud, over Mæles, dersom konkurransen hadde vært ærlig og redelig, og fri for hemmelig og ulovlig prisfiksing/manipulering.

 

Statskog og Skogeierforeningen Nord deltok, i likhet med Ulvig/Kiær og Ola Mæle, i siste budrunde som konkurrerende budgivere. Dersom det er slik som Ulvig/Kiær har erklært i Høyesterett, at de tok kontakt med Mæle for å hindre en budkrig, fremstår påstanden – foruten å dokumentere straffeansvar – som rimelig tvilsom dersom ikke også resten av budgiverne/interessentene ble kontaktet med det samme mål for øyet. Ulvig/Kiær redegjorde for forholdet på denne måten i Høyesterett:

 

”(14) Det bestrides ikke at partene var enige om å by samme beløp 4. november. Men de var ikke blitt enige om noe mer enn det, og ble det heller ikke i tiden som fulgte. Enigheten om å by samme beløp gjaldt bare denne budrunden, og formålet var å hindre en budkamp. Det var uheldig å drive budene opp så lenge de var i en forhandlingsfase.”

 

Det er et ubestridt faktum at det var minst fire budgivere som gikk inn i siste budrunde; Statskog, Skogeierforeningen Nord, Ulvig/Kiær og Ola Mæle. Det gir liten eller ingen mening å erklære overfor Høyesterett at formålet med avtalen mellom de to sistnevnte grupperingene var å hindre en budkrig, fordi det var uheldig å drive budene opp, dersom de ikke samtidig også kontaktet (alle) de andre budgiverne/interessentene med samme budskap. Det sier seg selv at man vil ha svært små muligheter til å hindre en krig bare ved å kontakte én av tre stridende parter. Rent logisk må Ulvig/Kiær/Mæle også ha kontaktet de andre budgiverne, hvilket øker sannsynligheten for at også Landbruks- og matdepartementet – gjennom sitt eierskap i Statskog – kan være direkte involvert i manipulasjonen av salgsprosessen rundt landets største private eiendomsmasse.

 

I og med at Ulvig/Kiær og Mæle har innrømmet det rettsstridige formålet med den hemmelige avtalen og rent faktisk også har lyktes med sin manipulasjon av budprosessen (og prisen), fremstår det følgelig som overveiende sannsynlig at denne gruppen kan ha tatt kontakt med de andre budgiverne og på en eller annen måte har fått overtalt disse til å bøye av. Som tidligere nevnt ville det være bortimot meningsløst å stoppe en budkrig ved kun å konsentrere seg om å stoppe Mæle. Sett i dette lys kan man nok slå fast at Ulvig/Kiær overfor Høyesterett har fortalt halve sannheten da de innrømmet å ha kontaktet Mæle med det formål å stoppe en budkrig.

 

La oss følge denne tanken et stykke videre.

 

Isolert sett fremstår pkt. 13.3 i kjøpekontrakten av 13. november 2003 som uforklarlig idet tredjemann – uten noen som helst uttalt grunn – gis presise rettigheter etter kontrakten:

 

”Kjøper forplikter seg til å legge til rette for et videresalg til lokale skogeiere av frittliggende enkeltteiger…”

 

I medhold av samme punkt forpliktet ekteparet seg til å gjennomføre salget i samarbeid med Skogeierforeningen Nord (nå, Allskog), jf pkt. 13.3 i.f.:

 

”… og vil herunder ta initiativ til et samarbeid med Skogeierforeningen Nord.”

 

Hvorfor skulle Norske Skog gi rettigheter til tredjemenn (de lokale skogeierne), og hvorfor skulle Ulvig/Kiær binde seg overfor Norske Skog til å oppfylle disse forpliktelsene overfor tredjemann, sammen med en av budgiverne (Skogeierforeningen Nord)? Hvorfor ble ikke eiendommene bare solgt til Ulvig/Kiær, uten denne forkludrende forpliktelsen? Å bringe inn tredjemenn i kontrakten og dermed begrense kjøpers råderett, ville jo virkelig komplisere salget og ikke minst binde opp Norske Skogs interesser og forpliktelser i saken, og i eiendommene, helt frem til et ukjent punkt i fremtiden hvor kontrakten endelig skulle bli oppfylt i sin helhet, overfor alle parter.

 

Først når vi ser hen til erklæringen gitt til Høyesterett i 2006; ”…formålet var å hindre en budkamp…det var uheldig å drive budene opp…”, kastes det tilstrekkelig lys over pkt. 13.3 til å kunne se konturene av et oppgjør for å ha latt Ulvig/Kiær/Mæle vinne budkampen.

 

Det er i hvert fall ingen tvil om at budkrigen faktisk stoppet opp i og med den hemmelige og ulovlige avtalen mellom Ulvig/Kiær og Mæle. Videre er det klart at Skogeierforeningen Nord forvaltet de lokale skogeiernes interesser da foreningen engasjerte seg som budgiver. Det var på forhånd klart at prisen på eiendommene i hvert fall kunne forventes å nå kr. 200 millioner. I stedet for å følge opp i budkampen, synes foreningen å ha bøyd av som budgiver for i stedet å dukke opp i kjøpekontrakten som katalysator for salg av enkeltteiger til lokale skogeiere, hvor Ulvig/Kiær i klare ord binder seg til å selge disse eiendommene samt å kontakte Skogeierforeningen Nord for å få dette gjort.

 

Vi vet i dag at kontraktens pkt. 13.3 og det tilknyttede konsesjonsvilkåret, for Ulvig/Kiær/Mæles vedkommende, ikke hadde noen realitet. Slik sett fremstår pkt. 13.3 som en buffer som synes å ha vært ment å skulle dempe lokale skogeieres protester og uvilje mot at en eller to personer fra den norske finanselite skulle stikke av med eiendommene for deretter å rasere, utpine og profitere på eiendommene i tradisjonell stil. I og med at kontrakten tilgodeser lokale skogeiere med en rett til å få kjøpe alle enkeltteigene, samt at Namsskogan kommune satte oppfyllelsen av dette kontraktspunkt som vilkår for konsesjon, var det selvsagt liten grunn for en samlet lokal oppstand mot salget. At det kanskje kunne komme til å danne seg en opposisjon blant skogeiere, mot et salg til en eller annen finansfyrste, ser vi signaler om ved å lese Bondebladets leder, se ovenfor. Denne gnisten av opposisjon ble raskt slukket gjennom kontraktens pkt. 13.3 og konsesjonsvilkårene gitt til Ulvig/Kiær.

 

Ulvig/Kiær

I Ulvig/Kiærs konsesjonssøknad av 9. desember 2003 går det klart frem at ekteparet har sett seg forpliktet til å overholde kontraktens pkt. 13.3:

 

”I forståelse med selgeren vil vi selge unna et betydelig[18] antall enkeltteiger.”

 

Namsskogan kommune innvilget konsesjon til Ulvig/Kiær 25. august 2004[19] bl.a. på det vilkår at enkeltteigene skulle videreselges til de lokale skogeierne:

 

”Med hjemmel i lovens § 1 punkt 5. for å opprettholde bosetting i distriktet, settes som vilkår: Kjøper forplikter seg til å legge til rette for et videresalg til lokale skogeiere av frittliggende enkeltteiger og områder som arronderingsmessig vil gi bedre samfunnsmessig ganglige løsninger. Her vil Namsskogan kommunestyre minne kjøperne om punkt 13.3 i kjøpekontrakten: Kommunestyret forventer at de nye eierne vil innfri dette punktet overfor de lokale skogeierne” (mine understrekninger).

 

Som en ser ble Ulvig/Kiærs plikt til å selge enkeltteiger utvidet til også å gjelde andre områder.

 

I ettertid kan man bare konstatere følgende:

 

·        Ulvig/Kiær kjøpte ikke eiendommen alene, men derimot sammen med Ola Mæle.

 

·        Ulvig/Kiær førte – objektivt sett – Norske Skog og Skogeierforeningen Nord bak lyset ved å signere på en kjøpekontrakt som ekteparet var klar over – for så vidt gjelder pkt. 13.3. – at aldri ville bli oppfylt.

 

·        Ulvig/Kiær førte konsesjonsmyndigheten bak lyset ved å unndra dokumentasjon for denne myndigheten, deriblant informasjon om; at de ikke hadde kjøpt eiendommene alene; at salgsprosessen og prisen på eiendommene var manipulert av dem selv; at kjøpekontraktens pkt 13.3 ikke skulle oppfylles, og at Ola Mæle hadde fått rettens medhold i midlertidig forføyning over alle eiendommene det ble søkt konsesjon for.

 

·        Ulvig/Kiær førte konsesjonsmyndigheten bak lyset ved å unnlate å informere myndigheten om at de ikke ville kunne oppfylle konsesjonsvilkårene.

 

Konsesjon ble altså gitt på sviktende, og ikke minst, bedragersk grunnlag. Ulvig/Kiær har åpenbart forklart seg falsk for offentlig myndighet, jf strl § 166, som gjør det straffbart å forklare seg falsk for offentlig myndighet.

 

Ola Mæle

14. desember 2010, noe over 6 år etter at Ulvig/Kiær ble innvilget konsesjon, ble Ola Mæles selskap, ”nye” Namdal Bruk AS (org.nr. 995 498 022), innvilget konsesjon for det samme kjøpet.

 

Problemet med denne konsesjonen er flersidig: Som nevnt tidligere – og som Mæle er kjent med – har Ulvig/Kiær forpliktet seg til å selge alle enkeltteiger til lokale skogeiere, hvilket vil si at Ulvig/Kiær ikke har anledning til å forvalte fritt over disse eiendommene, enten det skulle dreie seg om avvirking av skog eller salg/overdragelse av eiendom til andre enn de kontrakten utpeker. Denne kontraktsfestede restriksjonen i rådigheten over disse eiendommene er akseptert av Ulvig/Kiær (se hans konsesjonssøknad s. 3) og har også kommet til uttrykk i konsesjonen gitt 26. mai 2004. Konsesjonsmyndigheten har følgelig ingen kompetanse til å gi konsesjon til Namdal Bruk AS for så vidt det gjelder enkeltteiger og eiendommer som ellers vil gi bedre samfunnsmessige gagnlige løsninger.

 

Det skal også nevnes at Namdal Bruk AS[20] (org.nr. 994 280 619), i rettsforlik mellom Ulvig/Kiær og Mæle, er ført opp som mottaker av eiendommene. Det vil si at det er dette selskapet som i rettsforliket er utpekt som mottaker av skjøter og som derved skal stå som hjemmelshaver av eiendommene. Til tross for dette faktum er det Mæle-selskapet AGARDH 115 AS[21] (org.nr. 995 498 022) som 25. juni og 1. juli 2010 søkte om konsesjon. Sistnevnte selskap har ikke kompetanse til å søke om konsesjon, og kan heller ikke gis konsesjon. Til tross for disse alvorlige formelle manglene ved konsesjonssøknaden, ble søknaden likevel akseptert og innvilget av Namsskogen kommune. Bare av denne grunn må vedtaket anses å være en nullitet, selvsagt uten rettskraftsvirkninger.

 

Som en vil se lider både 2004-konsesjonen så vel som 2010-konsesjonen (samt klagebehandlingen av sistnevnte) av så vidt alvorlige feil og mangler at det aldri skulle ha vært innvilget konsesjon. Tvert imot var konsesjonsmyndigheten – som på forhånd var blitt varslet[22] om de straffbare forhold – forpliktet til å stoppe konsesjonsbehandlingen, granske forholdene og anmelde de straffbare handlinger til relevant påtalemyndighet. Årsaken til at Namsskogan kommune uten forbehold har akseptert de straffbare forhold som Ulvig/Kiær/Mæle står ansvarlige for, kan ligge i kommunens alt for nære engasjement og interesse i saken, og jeg sikter da spesielt til Knut Bergers forhold.

 

Hvor går veien videre?

Skogene i Nord-Trøndelag er like viktige for lokalsamfunnene i dag som de var for 200 år siden, og som vist til ovenfor så man også den gang viktigheten av å la jorden være eiet av bøndene og ikke av godseierne.

 

Hvordan det kan gå dersom godseierne igjen får overta landets jord, kan belyses ved å se litt på hvordan Ulvig/Kiær forvaltet eiendommene de første årene etter overtakelsen i 2004.

 

Straks etter at Ulvig/Kiær hadde fått konsesjon på eiendommene, hugget de på kort tid ned skog tilsvarende tre års normal avvirking. Hugsten var ulovlig, slo skogbrukssjefen i Namsskogan fast. Snauhuggingsprosjektet var nok ment å skulle finansiere kjøpet av eiendommene, hvor Ulvig/Kiær var mer opptatt av hvor mye de klarte å hugge på kortest mulig tid istedenfor å bry seg med hva og hvor de hugget. Snart begynte klagene å renne inn hvor Ulvig/Kiær ble anklaget for å ha hugget i vernet området uten å ha meldt fra til myndighetene, for å ha rasert utmark og tiurleik, og for å ha bygget ulovlige skogsbilveier.

 

En av grunnene til at raseringen og ødeleggelsen av habitater for fugle- og dyrelivet i det hele tatt kunne skje, er at Norges nest største skogeier naturlig nok – og i motsetning til lokalt eierskap – ikke kan ha den ringeste anelse om hva som måtte befinne seg innefor grensene av den nær 1 million mål store eiendomsmassen de nå kontrollerer. Lite tyder på at slike eiere noen gang vil komme til å bry seg om hva som befinner seg i skogene, bortsett fra trevirket og vassdragenes flytende gull. Som vi kan forstå er lokalt eierskap ikke bare et gode for lokalsamfunnet og det lokale næringslivet, men også for miljøet.

 

De ti berørte kommunene har alternativene, loven og løsningen i sin hånd. Valget står mellom å la finansfyrstene overta landet bit for bit, eller å gjøre som spesielt SV har stått i bresjen for; slå ring om lokalsamfunnet, den eksisterende bosetting og de lokale krefter som ønsker å styrke sitt – og derved også kommunens – næringsgrunnlag.

 

Jeg avslutter med en liten omskriving av Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navaseters omtale av Christen Sveaas’ kamp mot konsesjonsloven og lokale myndigheter:

 

- Godseierne representerer det verste av dem som tror de kan ta seg til rette bare de har penger, sier Senterparti-leder Liv Signe Navarsete.

 

Navarsete mener bo- og driveplikten er viktig for å opprettholde distriktssamfunnene, og hun mener det er viktig at konsesjonsloven blir brukt, selv om det er kapitalsterke krefter som vil kjøpe.

 

- Vi vil ha likebehandling for kong Salomo og Jørgen hattemaker, sier Navarsete.

 

Hun mener at ved å fjerne konsesjonsloven vil det bli fritt frem for de pengesterke.

 

- Når godseierne kommer med sine penger, så skal lokalbefolkningen liksom bare være glad, takke og bukke og stå med luen i hånden. Godseierne uttrykker en sterk arroganse for lokalbefolkningen, mener Navarsete.

 

Jeg vil tro at Namsskogan kommune vil få regjeringens bifall dersom den til slutt velger å gjøre de riktige tingene riktig.

 

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

RettsNorge.no © 1997 - 2011 • Opphavsrett

 

 


[1] De bønder som bodde i en viss nærhet av hovedgården var forpliktet til å arbeide gratis for eieren – hoveri.

[2] Mange fikk nemlig eiendommene til 1/5 del av prisen og kunne følgelig bare snu seg og realisere en klekkelig gevinst.

[3] Bygsel var en rett til å leie eiendommen for leierens livstid.

[4] Kongens mann i Norge, en slags visekonge.

[5] Osc. Alb. Johnsen, Norges Historie (Kristiania 1911), Bind V-1 s. 95

[6] Johnsen, Bind V-1 s. 327.

[7] Johnsen, Bind V-1 s. 327.

[8] Johnsen, Norges Historie (1914), Bind V-2 s. 64.

[9] Som på dette tidspunkt var blitt ordfører i Namsskogan kommune.

[10] Johnsen, Bind V-1, s 93

[11] Johnsen, Bind V-1, s 93

[12] Som dere vil kunne se, redegjør Anders Kiær her for formålet med kontakten med Mæle; å manipulere prisen uten at dette skulle gjøres kjent for markedet og Norske Skog.

[13] Til og med Høyesterett legger til grunn at det ble levert inn like høye bud. Men, hva da med juridisk direktør Landmarks erklæring til pressen om at det høyeste budet vant? Skal vi tro Landmark har en av de andre budgiverne følgelig bydd høyere enn Ulvig/Kiær/Mæles bud. Men hvor har så dette budet tatt veien?

[14] Det er for øvrig betegnende for norsk rett, generelt, at Rt-2006-1585 i dag er en del av pensum i det juridiske faget; Avtalerett.

[15] En underhånden avtale, mellom kjøper og selger, som var ment å villede konsesjonsmyndigheten.

[16] En rekke skogeiere hadde nemlig henvendt seg til Norske Skog med tilbud om å kjøpe enkelteiger, deriblant brødrene Lundquist i deres brev av 20. november 1998. Til dette svarte Berger (mot bedre viten) 12. april 2000 – samtidig som han planla salg av alle Norske Skogs eiendommer i Nord-Trøndelag – at det ikke var aktuelt å selge de nærmeste 5 årene.

[17] Ser vi hen til Øystein Stray Spetalens kjøp av halvparten av Mæles eiendommer sommeren 2010, hvor han skal ha betalt kr 116 millioner, prissetter dette hele eiendommen til minimum kr 460 millioner (Spetalen kjøper selvsagt ikke noe han har tenkt å tjene raske penger på til verken overpris eller markedspris). I og med at området ikke har opplevd en slik formidabel prisstigning i løpet av de siste 7 årene, fremstår det som rimelig å anta at Norske Skog kan ha blitt påført et reelt tap i størrelsesorden; flere hundre millioner kroner.

 

[18] Det fremgår av kjøpekontrakten at alle enkelteigene skal selges, og ikke bare et betydelig antall, slik konsesjonssøkerne uttrykker seg.

 

[19] Det første konsesjonsvedtaket falt 26. mai 2004 med for så vidt likt innhold.

 

[20] 29. juni 2010 skiftet selskapet navn til Namdal Skoger AS.

[21] 29. juni 2010 byttet selskapet navn til Namdal Bruk AS.

[22] Brev til ØKOKRIM og Konkurransetilsynet av 10. desember 2010 ble sendt i kopi til de 10 involverte kommunene samme dag, per brev og faks.