Hvem
trenger beskyttelse ?
av Ole Texmo, free-lancer
Vær Varsom-plakaten (VV) inneholder etiske normer for presse, radio og fjernsyn. Punkt 4.1. lyder:
Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Noen nærmere presisering er ikke
gitt, men man kan forestille seg at saklighet f.eks gjelder etterrettelighet.
Omtanke leder oppmerksomheten mot en størrelse som beskyttelse. 18.12.01 avsa
Pressens Faglige Utvalg (PFU) ”dom” i sak nr 194/01 hvor Helsefaghøyskolen i
Østfold (HiØ) hadde innklaget Fredrikstad-avisen Demokraten på bakgrunn av
publisering av et innlegg 12.11.01: Mobberne
på Kråkerøy, signert en tidligere ansatt ved høyskolen, psykologen Joar
Tranøy.
Beskyttelse mot hva?
I innlegget påpekte Tranøy, bl.a med referanse til en rapport fra bedriftshelsetjenesten
omtalt i Demokraten 26.10.01, hvordan HiØ i Tranøys ansettelsestid hadde mobbet
flere ansatte gjennom ubegrunnet forskjellsbehandling av ”faglige
avvikere som de ikke liker ”. PFU ga klager medhold, og signaliserer dermed
at visse typer av kritikk mot navngitte personer og institusjoner er uønsket.
HiØ utdanner profesjonelle omsorgspersoner. PFU har sikkert nok arbeide med
å behandle klager fra personer og institusjoner som påstår seg krenket.
22.05.00 benyttet generalsekretær
Kokkvold i Presseforbundet sin initiativrett til å klage inn
TV2/aktualitetsmagasinet Sentrum for dekningen av ”Gisseldramaet i Hjelmeland”
den 15.05.00 (PFU-sak nr 086/00). Pressens dekning av Gisseldramaet var eget
tema for debatter i offentligheten, men ingen av de inviterte synsere kom
noensinne inn på følgende forhold: Det var vitterlig gisselmannens mulighet for
å lufte ut på direkten som løste dramaet, for så vidt som han overga seg
umiddelbart etter å ha kringkastet sine frustrasjoner om det system han mente
motarbeidet ham. Mediesynsernes kunnskaper om denne og andre barnefedres
opplevelse av tilkortkommenhet i barnefordelingssystemet er omtrent like slett
som deres begrepsbevissthet om Moral og Etikk, for ikke å nevne størrelser som
Dømmekraft og Troverdighet. Generalsekretær Kokkvold fikk 24.08.00 medhold i
klagen.
Bakgrunn
Kan hende blir det viktigere å beskytte medienes kunnskapsløshet enn å
verne om privatlivets fred, saklighet og omtanke, samt hindre (M)isbruk (av) andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft, (VV punkt 3.9).
Om morgenen den 15.05.00 fikk barnefaren i Hjelmeland i samtale med sin advokat
i sivilsaken om barnefordeling, vite at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse
hadde avgjort at han ikke fikk samvær med sine barn mens saken pågikk. Dette
forhold evnet ikke mediene å fange opp, og oppdaget følgelig heller ikke det
kildekritiske potensiale i
å lese det juristeriet Kjæremålsutvalget fant å datere 16.05.00 (Norsk
Rettstidende 2000 side 874). I kjennelsen er det glattet over hvilken hjemmel
dommeren i førsteinstans påberopte seg for å nekte faren mulighet for å ta
til motmæle mot morens påstand om at han ikke skulle ha samvær. Farens frustrasjon
blir forståelig, og man kan forestille seg hva som fikk begeret til å flyte
over. Å åpne opp for undersøkelse av rettsapparatets håndtering av følsomme
saker vil nødvendigvis måtte innebære seriøs kildekritikk, metoder ikke alltid
like påaktet. Meg bekjent har generalsekretær Kokkvold aldri utløst sin initiativrett
for å klage på slett og grunn mikrofonstativjournalistikk i straffesaker med
bakgrunn i sivile tvister om barnefordeling.
O jul med din glede
27.12.01 melder VG : Skremte
dommer julaften. Dommeren er ifølge VG en anerkjent jurist,
høyesterettsdommer Magnus Matningsdal. En barnefar som ikke har sett sine barn
på endel år avla Matningsdal visitt på
julaften. I VG-oppslaget får dommeren føre ordet: Han sa at han oppsøkte meg på julaften, da jeg var samlet med min
familie, fordi jeg hadde hindret ham i å oppleve det samme. VG nevner ikke at Matningsdal i egenskap av
dommer i den opprinnelige sak fra 1993, glattet over morens falske
incestbeskyldninger som konfliktfaktor, slik Matningsdal som en av tre
høyesterettsdommere (de to andre var Hans Flock og Vera Holmøy) i en akt i Hjelmelandsakens
forhistorie ( Rt 2000 s874) glatt underslo den juridiske svikt i tidligere
rettsinstansers saksbehandling. Julevisitten er under etterforskning, og
barnefaren blir ventelig siktet etter en
ny paragraf i straffeloven som skal beskytte aktørene i retten mot trusler,
(strl § 132a – red.anm: motarbeiding av
rettsvesenet) ifølge en politiadvokat VG stilte opp mikrofonstativet for.
Siste ord er ikke sagt
Medienes beskyttende vinkling av maktmennesker og institusjoner trussel-
og fiendebilder, bidrar neppe til å gjøre Norge tryggere, verken for dommere
eller det rettssøkende publikum. Et selvstendig tenkende og moralsk oppegående
vesen som Joar Tranøy var uønsket ved Helsefaghøyskolen i Østfold, og ble
derfor mobbet vekk. I 1992 fikk Tranøy sparken ved det Juridiske Fakultet ved
Universitetet i Oslo, angivelig for å ha syndet mot både etiske og metodiske
normer og regler, dog uten at disse ble kvalifisert av de anerkjente jurister
ved det Juridiske Fakultet. Tranøy fikk strengt tatt aldri noen begrunnelse. I
universitetssammenheng er dette en skandale av dimensjoner, da begrunnelseskrav
og den frie forskning er selve innbegrepene av universitetenes praksis og
idégrunnlag. Tranøys forskning måtte stoppes fordi han kom i skade for å stille
spørsmål ved etikk og metoder hos anerkjente psykiateres befatning med
lobotomi. Når maktmennesker innen psykiatri, media og juristeri opplever seg
truet, stiller de opp for hverandre og dekker over systemfeilene. Sikrere
”etikk og metode” for å undergrave (les: motarbeide) tillit til Akademia,
Presse, Velferdsstat og Rettsstat finnes knapt.