Riis-saken har pågått i snart én
måned - og den skal holde på i to måneder til - men hvor er pressen?
Man må vel kunne kalle Riis-saken for årets sak, likevel er det kun
familien Riis og prosessfullmektigene som sitter i rettsalen i Oslo
byrett.
av Herman J Berge
10 doktoravhandlinger
Spørsmålet er mer enn relevant. Juridisk sett er Riis-saken noe av det
verste, men samtidig kanskje noe av det mest spennende - i negativ retning
- som har skjedd i norsk rett på lang tid. Den har ingredienser i seg
som burde få selv den roligste sørlending til å røre noe på øyelokket.
Under et møte med tidligere stortingsrepresentant Johan C Løken,
uttalte han at Riis-saken burde kunne avføde minst 10 doktoravhandlinger
nede på juridisk fakultet!
En kan ikke være uenig i dette. Siden saken
startet tidlig på 70 -tallet, har den i sitt kjølvann forårsaket nye
saker på løpende bånd. Sentrale spørsmål innen arverett, skifterett,
kontraktsrett, avtalerett, panterett, tingsrett, strafferett, sjørett,
prosessrett, obligasjonsrett, forvaltningsrett og erstatningsrett har
oppstått, hvor mange av de juridiske løsningene dommerne har falt ned
på, har stått sterkt i strid med gjeldende rett.
18 avgjørelser i Høyesterett
Det har gått 25 år siden Amelia Riis ble fratatt sin formue,
og i løpet av denne perioden har familien Riis vært gjenstand for det
ene justismord etter det andre. Ved et søk i Lovdata finner en ikke
mindre enn 18 avgjørelser bare i Høyesterett (pr. høst 1998). Hvor mange
rettsavgjørelser man finner lengre ned i systemet, er ikke godt å si,
antakeligvis langt flere.
Når jeg sier justismord, så legger jeg
til grunn at det som startet det hele, voldgiftsdommen i 1975, var og
er et meget klart justismord. Siden alle de etterfølgende rettslige
avgjørelser er tatt med basis i denne avgjørelsen, må disse avgjørelsene
i utgangspunktet ses på som ikke rettmessige. Går man avgjørelsene i
sømmene, finner man da også at de ikke holder juridisk vann.
Panelet
Mange kjente maktpersoner må denne høsten i retten og svare på kompromitterende
spørsmål. Her kan nevnes Ole Lund, Bjørn Haug, Per
Steina og Tore S Engelschiøn. Men hvor er pressen?
Dersom staten taper denne saken, vil det
si det samme som at staten ikke har klart å overbevise retten om at
bl.a. Ole Lund ikke drev med skatteplanlegging gjennom stråselskaper
i utlandet. Alle er kjent med at Ole Lund har en av de viktigste stillingene
i landet. I tillegg blir Lund sett på som den personen i Norge med mest
makt, inklusive Kong Harald. Men ikke engang Se & Hør er
til stede. Hvorfor?
Gjennom innledningsforedraget de siste
ukene har det kommet frem at justitiarius i Oslo skifterett i et brev
har sagt seg villig til å forpurre eller ødelegge dette saksanlegget
som nå går for Oslo byrett. Det tok da også Oslo byrett 22 år
før saken ble berammet!
Det skal ikke mye sunn fornuft til for
å forstå at dette er meget alvorlig. Tenk dere en dommer som går i kompaniskap
med den ene parten i saken, for å vinne over den annen part! Det er
nettopp dette denne sjefen for Oslo skifterett i sin tid gjorde. Og
han lyktes faktisk i 22 år med å trenere saken. Burde ikke pressen vært
til stede for å sørge for at offentligheten fikk ta del i dette?
Ja, en må spørre seg hvordan det kan ha
seg at pressen, som i mange år har vært klar over disse forholdene,
har holdt seg borte fra en så viktig og sentral sak som det denne i
virkeligheten er? I denne sammenheng kan jeg ikke fri meg fra å nevne
pressens unnfallenhet da de for tre år siden fikk i hendene en obduksjonsrapport
(Siren-saken) som ga helt klare signaler om at politiet i Bergen
holdt skjult et mord. Dette ble holdt skjult - også av pressen - i flere
år.
Pressen skal rydde opp
Pressens fravær er mer enn skremmende. I siste nummer av Juristkontakt
sier påtroppende politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle;
"Det er ikke domsmakt og påtalemyndighet som rydder opp når urettferdighet
har blitt begått i rettssalen.det var presse og privatpersoner som bidro
til at en sak som Lilandsaken ble gjenopptatt, ikke påtalemyndigheten
eller dommerstanden."
Stanghelle representerer her den avisen
- Aftenposten - som absolutt ikke har turt å ta i Riis-saken
med en ildtang engang. Ja, det er langt mellom liv og lære. Store ord
kommer til kort den dag man skal handle.
Jeg drister meg til å omformulere Stanghelles
påstand til et litt mer realistisk utsagn: Det er ikke nødvendigvis
domsmakt og påtalemyndighet som rydder opp når urettferdighet har blitt
begått i rettssalen. Pressen har i så måte en prevantiv og reparerende
funksjon i saker hvor pressen ser den økonomiske verdien i saken, og
samtidig ikke finner sine egne interesser i fare.
Pressen og uavhengighet
Jeg har ingen god løsning på problemet;
hvorfor pressen i visse betente saker holder seg helt borte, dette til
tross for at det blir begått grove lovbrudd mot borgeren. Men en ting
er vel rimelig sikkert: Dess mer uavhengig pressen er, dess lengre kan
man gå i å belyse den enkelte sak.
Hva gjelder uavhengighet, så ligger Schibsted-konsernet
i en del saker meget dårlig an. Nestformann i styret er ingen ringere
enn Statoils styreformann, Ole Lund. Når vi vet hvor sentralt han står
i Riis-saken, kan en slik sett forstå - men ikke godta - at verken Aftenposten
eller VG skriver en eneste linje om saken.
Jeg har ved tidligere anledninger kommet
inn på Kåre Valebrokks artikkel i VG om Riis-saken (1984), hvor
Valebrokk på hengende håret beholdt sin stilling i avisen. Den gang
var det styreformann i Schibsted, Christian Haneborg, som følte
sin ære presset. Han krevet Valebrokks avgang nærmest på dagen. Også
Haneborg er sentral i Riis-saken, og en får vel kanskje skylde på elendig
kvalitetssikring i VG-huset, i og med at avisen trykket artikkelen den
gang i 1984.
Konsekvensene
Det er ikke mange saker som griper slik om seg som Riis-saken. Denne
saken kan i verste fall føre til så mye blest omkring Ole Lunds
historie at det vil kunne bli satt spørsmålstegn ved hans
stilling, noe som vil bli mer enn pinlig for Statoil og det ansvarlige
departement. Den kan videre føre til at Reksten-saken vil bli tatt opp
på Stortinget, igjen. Den kan føre til ny sak mot staten av den grunn
at en av domstolens høyest aktede menn gikk ut og forsøkte å hjelpe
regjeringsadvokaten med å "punktere" Riis-saken. Den kan føre til en
ny stor og meget ubehagelig sak mot DnB som deltok i den rettsstridige
panttakelsen av Amelia's formue - skipet Sognefjell. Og det er ikke
usannsynlig at det vil reises sak mot Høyesterettsdommer Gunnar Aasland
og andre dommere som har dømt mot Riis i årenes løp. Man kan altså
nærmest nevne i fleng hvilke fremtidsutsikter en vil stå overfor
dersom staten ikke rydder opp i eget rede og løser denne saken.
Med dette som perspektiv er det altså mer
enn på sin plass å spørre; hvor er pressen? Og hvorfor er den der?
©
Copyright, 2000 RettsNorge