Untitled Document

Aksjon - Kvalitetssikring i rettsvesenet

Foreningen for bedring av rettssikkerheten (FBR), som har sitt sete i Trondheim, setter i disse dager igang en aksjon mot de dårlige forhold landets borgere lider under når de kommer i kontakt med norsk rettsvesen. Aksjonen er rettet mot Justisdepartementet. Den som ønsker å delta i aksjonen, kan hente ut et eksemplar av brevet her, som av den enkelte aksjonist skal sendes til Justisminiseren. Videre innformasjon fra (FBR) finner du her, og litt om tilbakemelding samt medlemskap her.

av Herman J Berge

Kilden til justismord
Selv er vi i RettsNorge ikke i tvil om at norsk rettspleie (altså den virksomhet som utøves av statens innrettede organer - domstolene - med det formål å fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser) plages alvorlig av blant annet dårlig kvalitetssikring. Manglende kontroll med mennesker eller organer som utøver makt, gir naturlig nok ikke aktørene noe incentiv til å gjøre en forsvarlig jobb. Vår rettspleie lider under dette. Den eneste kontroll man har - og som det hevdes er fullgod - er anledningen til å få prøvet saken for en høyere rett, en kontroll som i følge de fleste av dem som har vært igjennom prosessen, kun skaper et skinn av sikkerhet.

Det nye Tilsynsutvalget for dommere skal sørge for en viss utvidet kontroll med uønsket dommeratferd. Likevel vil Tilsynsutvalget aldri kunne bli noe fullgodt kontrollorgan. En dommer som evt skulle oppføre seg kritikkverdig eller foreta seg noe på kanten av loven, vil nemlig aldri kunne få annet enn en advarsel eller mild kritikk fra dette utvalget. Disse tiltakene skal til alt overmål gis anonymt. En kan saktens spørre seg hva hensikten med å opprette dette utvalget var. Ser man dette i lys av Riksadvokatens holdning til etterforskning av forhold hvor dommere anmeldes for straffbare handlinger, kan en bli ganske matt i blikket.

En rimelig og rettferdig avgjørelse er helt avhengig av minst tre faktorer; dommerne, prosessfullmektigene, og riktig - sannferdig - faktum. Sviktes det på et eller flere av disse punktene, vil vi kunne stå igjen med en mer eller mindre verdiløs dom, en dom som ikke er ønsket av samfunnet, og som for den ene parten vil opptre som et justismord.

Dersom dommerne har en svekket integritet, er faglig svake, eller har et for nært forhold til sakens faktum eller partene, vil man aldri kunne være sikker på hvorvidt avgjørelsen er fundert på et objektivt og faglig solid grunnlag, eller om det på den annen side ligger andre for saken uvedkommende momenter til grunn. Dersom prosessfullmektigen ikke ser eller ikke klarer å fremføre de sentrale juridiske poengene, eller svikter i vitneavhør eller fremføring av kontroversielle, kompromitterende men dog holdbare argumenter eller påstander, så vil naturlig nok saken svekkes av den grunn. Og endelig; dersom retten - som resultat av egen svakhet eller svakheter ved loven - ikke makter å hanskes med vitner, parter eller prosessfullmektiger som lyver eller holder tilbake sentral og avgjørende informasjon omkring faktum, vil avgjørelsen naturligvis farges i negativ retning også av dette.

"Dokument 2"
Et stjerneeksempel på det siste; unnfallenhet hos dommerne (og i dette tilfellet også hos aktor) til skade for saken, fikk vi se i TV2's Dokument 2, 26 mai 2001: "Med rett til å dømme". Seerne fikk se lagdommer Mette Cecilie Greve administrere en sak hvor et vitne - etter hennes mening - helt åpenbart sto og løy. Det er kjent at det lyves over en lav sko i norske rettssaler. Men hvorfor slår man ikke ned på denne negative utviklingen når man får servert en straffbar handling på et sølvfat, slik Greve opplagt hadde muligheten til i ovennevnte program? (Se programmet her under linken "Aktualitet" - "Dokument 2"). Loven åpner helt klart for sanksjoner mot slik forakt for retten, jf strl §163 flg.

Etterhvert som vitnet i den nevnte sak gravde seg dypere og dypere inn i sin løgn, var Greve nær ved å eksplodere. Det underlige var - som nevnt - at hverken aktor eller dommerne reagerte med sanksjonsmidler mot vitnet, dette til tross for den åpenbare løgnen. Men slik er det nå en gang i norske rettssaler. Ingen av aktørene tør å bruke de midler man har til rådighet for å få et mest mulig sannferdig faktum å bygge dommen på. Når man i tillegg ikke praktiserer hverken stenografi eller båndopptak av hovedforhandlingene, samt at dommerne vegrer seg for å notere hva som passerer i salen, så kan man - med den drastisk avtagende respekt for sannheten man nå opplever - ikke forvente annet enn en økende mengde avgjørelser som vil lide av alvorlige, ja, fatale mangler.

"Justismordkommisjonen"
Mht straffesaker har staten ønsket å vise at den har sett at vårt rettssystem produserer slike avgjørelser i et så stort og alvorlig omfang, at man som det andre landet i verden nå har til hensikt å bygge et sikkerhetsnett som skal fange opp de mest alvorlige justismord; den såkalte gjenopptakelseskommisjonen eller på folkemunne; "Justismordkommisjonen". Denne kommisjonens mandat må ikke misforstås dithen at den skal sørge for å hindre justismord, den skal kun reparere enkelte av de allerede oppståtte justismordene. Og en skal ikke glemme at statens motiv for å opprette denne kommisjonen, er bygget rundt den mistillit folk har til at domstolene skal behandle gjenopptakelsessakene, og ikke til at man har et ønske om å reparere skader som statens organer har påført enkeltmennesker.

Justisministeren fremmer saken fra den positive siden; Norge ligger fremst i verden med å hjelpe dem som allerede er justismyrdet. Dog kan man også se det fra den negative siden; I Norge står det så mye verre til med rettssikkerheten enn i andre land at man som en av få stater har sett seg nødt til - eller funnet det opportunt - å rydde litt opp i misèren.

- En styrking av rettssikkerheten i gjenopptakelsessaker, sier justisminister Hanne Harlem om den nye gjenopptakelseskommisjonen. Vell, det gjenstår å se. Avgjørende her blir hvem som skal sitte i denne kommisjonen, og hvor trangt nåløyet blir. Skal man dog finne kjerneområdet for "rettssikkerhet" som et funksjonelt begrep, så finner man dette naturlig nok knyttet til hovedforhandlingene i den gitte saken. Det er her - og i forkant av hovedforhandlingene - begrepet rettssikkerhet kommer til sin rett.

Her gjengir jeg enkelte sentrale momenter begrepet "rettssikkerhet" består av: Loven skal være tilgjengelig for alle, og til en viss grad være forståelig og klar. Videre skal loven være lik for alle, og staten skal sørge for en fin balanse mellom ytringsfrihet og personvern. Domstolen skal bestå av kompetente - og i de enkelte saker - habile dommere. Begge parter skal få bringe sine saker frem for retten, og de skal også gis anledning til å få svare på motpartens påstander. Videre skal det gis anledning til å få prøvet saken for en høyere rett. Kort sagt; alle skal ha krav på en rettferdig rettergang.

Arbeiderpartiets salgstriks foran valget
Ingen av journalistene som skrev om saken i vår, kom til å spørre justisminister Harlem om hun har tenkt å gjøre noe med alle de justismordene man finner i de sivile sakene. Enn verre er det at journalistene helt glemte å spørre Harlem hvorvidt hun hadde tenkt å gjøre noe med det jeg anser for å være et av de viktigste problemområder og som vil gi størst positiv effekt ved en forbedring - årsaken til justismordene. Vi kan ikke stoppe med å innse at systemet er feilbarlig, og derved alene forsøke å hjelpe dem staten allerede har tråkket på gjennom mange år. Dersom man ikke har tenkt å gjøre noe med årsaken - bl.a den dårlige kvalitetssikring som eksisterer i rettspleien - vil man risikere at "justismordkommisjonen" ikke blir noe annet enn et billig valgtriks, og en garantert forlenget prosess.

Dem som ikke har fått en rettferdig rettergang, og som derved ender opp som et offer for justismord, ønsker åpenbart å få rettet opp i skaden, og det er altså her justisministeren mener krefter bør settes inn for å bedre rettssikkerheten. Jeg ser at fremstøtet er et godt salgstriks for Ap i valgkampen, særlig godt vises dette ved at Harlem bare for et år siden hadde liten tro på en kommisjon. Domstolene kunne gjøre dette arbeidet like godt, sier hun, samtidig som hun altså dengang visste at folket ikke hadde tillit til domstolene som behandlingsorgan i disse sakene. Snakk om å lytte til signaler. Les artikkelen i Aftenposten her.

I sin pressemelding av den 20 april 2001, sier Harlem: "Forslaget understreker at det er et samfunnsansvar å avdekke uriktige domfellelser i straffesaker," bortsett fra at uttalelsen er tøvete og ikke understreker noe annet enn det rent selvfølgelige, så sier hun altså intet om at det er et like stort samfunnsansvar å hindre uriktige domfellelser, og det i både sivile såvel som i straffesaker. Min holdning er at Harlem burde satt inn mer krefter på å hindre justismord, istedet for å bare konsentrere seg om saneringsarbeidet. Naturligvis er det viktig å gjenopprette skade, men det er altså vel så viktig å unngå slik skade.

Ved å innføre stenografi og båndopptak i rettssalene, vil man bygge opp nye og mer synlige rammer i rettspleien, noe som etter mitt skjønn effektivt vil senke antallet justismord. Les mer her om de positive virkningene dette vil ha.