Legitimasjon

Rett

Et studie i rett og legitimasjon

Arbeidet ble levert min kollokviegruppe februar 1999. Den lette ”tonen” i arbeidet, er influert av vårt kollokviearbeid som til tider var meget ledig og lystbetont.

Jeg skal i det følgende redegjøre for:

– Legitimasjon, et grunnbegrep med varierende rettsfølger

– Rettspolitiske hensyn og lignende

– Gjeldsbrevlovens legitimasjonsregler

– Legitimasjonsvirkninger, herunder ulovfestet ekstinksjon

– Forholdet mellom legitimasjon og rett

Legitimasjon

Legitimasjon kommer av det latinske ordet; legitimus, som betyr; lovlig. Når det sies at man er legitimert, så menes det med det at vedkommende bærer et ytre preg/skinn av rett til å foreta visse rettslige disposisjoner. Altså; den som har legitimasjon er legitimert.

Jeg vil anta at legitimasjonsreglene har utviklet seg i takt med samfunnets og omsetningslivets alt økende aktivitet. Tidligere var man konge på haugen og satt på sitt gods og sine eiendeler. Ingen var i tvil om at bondens plog eller fiskerens båt var eiet av X. Dette var allment kjent, det var altså publisitet rundt forholdet. Etter hvert så øket takten på alt. Objekter skiftet eiere alt raskere. For å opprettholde en viss sikkerhet for å ikke ”ryke på en handel”, ble det nødvendig å befeste en eiendomsrett...gjennom tinglesing.

I utgangspunktet er det den faktiske besittelsen (eiendomsretten) av et objekt som i etterhånd kan gi vedkommende en rett til å foreta gitte disposisjoner/beføyelser over objektet, og som i sin tid kan få konsekvenser for det underliggende forhold. Men det å være legitimert må holdes ut fra det å inneha den faktiske (eiendoms-) rett til objektet. Se nærmere nedenfor.

Legitimasjon (som begrep) kan sies å være alle de kjente konkrete opplysninger eller data som er knyttet opp til en persons besittelse av et gitt objekt, og som i etterhånd gir han en tilsynelatende lovlig berettigelse til å råde over objektet. Råderetten som denne får, kan danne grunnlag for bl.a. ekstinktivt godtroerverv for erververen, til tross for at den tilsynelatende lovlige berettigelsen ikke faktisk foreligger.

I godtroervervelseslovens §1, 1 ledd (med unntak i §§2 og 4), slås det fast at den som har en løsøregjenstand i sin besittelse, er legitimert til å avhende den, forutsatt at han var i god tro da han fikk tak i objektet. Vi har lignende regler for omsetningsgjeldsbrev i gjeldsbrevloven. Også i forbindelse med fullmakter finnes det særlige legitimasjonsregler.

Rettspolitiske hensyn og litt om begrepets funksjon og systematiske plassering

For at handel og vandel ikke skal stoppe helt opp, må det foreligge noen forutsetninger. Vi må kunne forutsette at den som kjøper noe av en annen, kan være rimelig sikker på at selgeren er berettiget til å råde over salgsobjektet. Noen kjøp er mer beskyttelsesverdige enn andre. Dette har ført til at det har utviklet seg flere beskyttende ordninger, men av rettstekniske hensyn er disse blitt forskjellige alt etter hvilket ervervsgrunnlag og objekt vi står overfor (kjøp av fast eiendom tinglyses, gjeldsbrev besittes, likeså for en del løsøre etc).

Når det gjelder gjeldsbrev, så forlanges det at visse typer papirer skal være lett omsettelige. De skal uten særlige vansker kunne gå fra hånd til hånd, og erververen skal kunne stole på avhenderens rett. Erverver skal ikke måtte gjøre for mange analyser og undersøkelser rundt avhenders kompetanse for å sikre seg mot risikoen for tap.

Dette har ført til strenge regler, hvor ihendehavelse som et utgangspunkt gir legitimasjon. Dette kravet om overlevering vil gi en klar og sikker grense som man må forholde seg til. I tillegg vil muligens fristelsen til antedatering og andre mer lyssky arrangementer iscenesatt for å svindle kreditorene, reduseres.

Tanken bak legitimasjonsreglene er altså at cesjonar (gbl §§14 – 18) eller debitor (gbl §§19 og 21) skal kunne stole på det ytre preg av rett som krystalliserer seg hos den annen, uten å måtte foreta ytterligere undersøkelser. Det bakenforliggende forhold har ingen innvirkning på legitimasjonen.

Hva det gjelder de enkle fordringer, så er det sparsomt med legitimasjonsregler. Her skal ingen senere erverver ha bedre rett enn cedenten, med unntak for proformaavtaler (avtl §34) og debitors uaktsomhet som kan ha ført til at erververen lider tap ved å ha stolt på at avhender har hatt den rett overdragelsen omfatter.

Men, ingen legitimasjonsregler går lenger enn til å beskytte den som er i aktsom god tro. Får erverver mistanke, eller burde fått, så må han avkreves en viss undersøkelsesplikt.

Hensynene bak legitimasjonsreglene i tinglysingsloven er som etter gjeldsbrevloven, å sikre omsetningen. Pga store verdier er det viktig å sikre at kjøper kan være sikker på at selger er den rette til å ta imot summen. Kontrollen av hvem som er rette vedkommende, skal kunne skje raskt, enkelt og etter et fast mønster.

Bak de ulovfestede regler om godtroerverv står hensynet til erververs vedvarende bruk (at han har innrettet seg), sammen med rette eiers evt medvirkning.

Generelt skal altså legitimasjonsreglene sørge for at omsetningen kan gå så smertefritt og sikkert som mulig. Disse hensyn må veies opp mot beskyttelsesverdige innsigelser fra rette/opprinnelige eier.

Legitimasjon er for øvrig et koblingsbegrep for en serie rettsvilkår (besittelse, grunnbokshjemmel, etc) og rettsvirkninger (rette eier avskjæres sin vindikasjonsrett, ekstinksjon av innsigelser fra H og S).

Reglenes funksjon vil bl.a. være å gi den som i god tro har handlet, en varierende grad av beskyttelse mot mindre beskyttelsesverdige innsigelser fra opprinnelige eier.

Litt videre om legitimasjon

For vårt formål kan vi dele inn legitimasjonsvilkårene etter avhendelsesobjektet/ervervsgrunnlaget, og vise hvilke følger det vil få dersom vilkårene er oppfylt for:

– Negotiable fordringer

– Enkle fordringer

– Andre verdipapirer

– Fast eiendom

– Løsøre

Videre kan vi splitte opp legitimasjonsvilkårene ettersom det dreier seg om en hjemmelmansskonflikt eller et dobbeltsuksesjonsforhold.

I gjeldsbrevloven vil det også være en viss forskjell alt etter som om det dreier seg om forholdet cedent – cesjonar, eller forholdet cesjonar – debitor cessus. Og endelig vil det være en viss skilnad i kravet til legitimasjon etter hvilke innsigelser som blir gjort gjeldende, og fra hvem innsigelsene kommer fra. Dette kommer jeg tilbake til...antar jeg.

Et sentralt spørsmål blir; hva kreves det for at avhender kan sies å være legitimert til å råde over objektet? Eller mer presist; hva er det som gir avhender legitimasjon? og som derved kan føre til ekstinksjon av andres rettigheter i objektet.

Legitimasjonens innhold (det å være legitimert) er, som vi skal se, varierende eller skiftende alt etter hvilket rettsområde vi beveger oss i, og ut fra hvilke hensyn som skal ivaretas.

Står vi overfor en fast eiendomserverver, en løsørekjøper, en erverver av et gjeldsbrev/fordring, debitor til et gjeldsbrev, en proformahandling, ulovfestet eiendomserverv, etc., så vil kravet til legitimasjon som sagt opptre varierende.

I tinglysingsloven er det et krav at vedkommende avhender av fast eiendom står oppført som hjemmelshaver i grunnboken, jf tingl. §14, 1 ledd: ”Grunnbokshjemmel som eier har bare den grunnboken utpeker som eier.” Etter godtroervervelseslovens §1, 1 ledd, er det fyllestgjørende at avhender sitter med tingen, mens det etter gjeldsbrevlovens §13 er tilstrekkelig å ha gjeldsbrevet i hende, så sant det er et ihendehavergjeldsbrev. Er det et annet negotiabelt gjeldsbrev, er vedkommende legitimert som rett innehaver bare dersom han også oppfyller ett av de alternative vilkår som gbl §13 2. punktum angir.

Vi kan også se begrepet legitimasjon fra flere sider;

- Fra hjemmelsmannens,

- Fra den som erklærer seg å være den legitimerte, og fra

- Erververs side.

Hjemmelsmannen har gjerne overdratt et objektet til A, hvor meningen ikke har vært å gi A legitimasjon til å råde over hele tingen. A har her fått en begrenset legitimasjon. Det kan ha vært påheftet pant, servitutter av forskjellige slag og lignende. I andre anledninger har det bare vært meningen å overføre eiendomsretten som en proformahandling. A’s legitimasjon avhenger bl.a. av hjemmelsmannens foretagende, eller mangel på sådan.

A’s legitimasjon trenger ikke nødvendigvis være basert på en rett, noe jeg også kommer tilbake til. Man kan vel med hell si at A’s legitimasjon mange ganger erstatter hans materielle rett til å råde over objektet.

Erververs forhold til A’s legitimasjon, knyttes opp til hans gode tro mht de momenter som evt kvalifiserer A til å være legitimert. Altså, A kan være aldri så legitimert, dersom det oppstår en svakhet i B’s gode tro.

Legitimasjonsreglene i gjeldsbrevloven

Gjeldsbrevlovens annet kap. gir fire legitimasjonsvirkninger:

1. Overføringslegitimasjon (gbl §14)

2. Kreativ legitimasjon (gbl §15 – 18)

3. Kvitteringslegitimasjon (Villars–Dahl; kreditorlegitimasjon) (gbl §19)

4. Innløsningsregelen (gbl §21)

Grunnvilkåret for legitimasjon i gbl er at gjeldsbrevet er i hende, jf gbl §13.

Ad 1. Regulerer forholdet mellom rette eier og cesjonar (både hjemmelsproblemet og dobbeltsuksesjon). Vilkårene for godtro-erverv er at overdragelsesavtalen (avhendelse som ledd i en omsetning) mellom legitimasjonshaveren (jf §13) og erververen er gyldig, at erververen får overlevert gjeldsbrevet i sin besittelse, samt at han er i god tro. Om god tro, se ovenfor. Ekstinksjon vil inntre uavhengig av hvilke mangler det var ved legitimasjonshaverens rett til å disponere over gjeldsbrevet. Men husk, legitimasjonen erstatter bare manglende rett, ikke manglende rettshandleevne.

Ad 2. Regulerer forholdet mellom cesjonar og cessus. Legitimasjon skaper her en forpliktelse for debitor som ikke eksisterte før cesjonen. Dersom et gjeldsbrev avhendes til godtroende C, og det er et omsetningsgjeldsbrev, blir alle debitors innsigelser ekstingvert. Hva om cedenten kjøper tilbake gjeldsbrevet?

Unntakene (gbl §§15- 18) er de forhold debitor vanskelig kan beskytte seg mot. For øvrig har man ansett at debitor har en mulighet til å hindre konflikt.

Ad 3. Regulerer forholdet mellom cessus og legitimasjonshaver hvor cessus med frigjørende virkning kan betale legitimasjonshaveren.

Ad 4. Regulerer forholdet mellom cessus og legitimasjonshaver hvor cessus fratar legitimasjonshaver (dokumentinnehaveren) cedentlegitimasjonen ved å kreve dokumentet utlevert

Vi ser at legitimasjonsvirkningene har sitt utgangspunkt i faktiske konkrete forhold rundt legitimasjonshaver. Jeg vil avslutningsvis også understreke at selve dokumentet også kan ha en legitimasjonsvirkning. Dersom dokumentet eksempelvis gir uttrykk for at forfallstid har inntruffet for 10 år siden, så gir dette den potensielle erverver et incitament om å undersøke forholdet nærmere.

Legitimasjonsvirkninger, herunder ulovfestet ekstinksjon

®Legitimasjonsregler mht fast eiendom

Hva gjelder tingl. §20 jf 21, 1 ledd, så er håpet med disse reglene at legitimasjonsreglene skal være så klare at de kan løse dobbeltsuksesjonskonfliktene. Først i tid, best i rett. Det erverv som innføres først i dagboken, beskyttes mot ikke tinglyste eldre erverv.

Når det gjelder hjemmelskonflikter, så har man ment at §27, 1 ledd, og analogisk tolkning skal gjøre nytten.

Selv om legitimasjon foreligger (at avhender tilsynelatende sitter med grunnbokshjemmel), så er man samtidig avhengig at erverver besitter en aktsom god tro. Den gode tro må bygge på A’s legitimasjon. Dersom A’s legitimasjon er tvilsom, blir spørsmålet om B uten ytterligere undersøkelser kan bygge på A’s legitimitet.

Det avgjørende blir hva A bygger sin hjemmel på. Bygger han sin hjemmel på et ugyldig dokument, jf tingl. §27, 1 ledd, så utsletter godtroende B H’s innsigelser. B beskyttes ikke bare mot et ugyldig dokument, men også mot andre ureglementære forhold mellom H og A, så som når A bemektiger seg av deler av H’s eiendom, og H samtidig ikke reagerer på dette.

Men dersom A bygger sin hjemmel på en tinglysingsfeil, er det selvsagt at B ingen rett kan utslette.

Hva er det så som gir A Legitimasjon?

Gbl er meget klar, men det blir i tillegg spørsmål om:

- Hvor sterk er legitimasjonen i det gitte tilfellet?

- Hvor sterk legitimasjon kreves?

- Gir besittelse av løsøre den samme formodning (legitimasjon) for eiendomsrett som besittelse av verdipapir/gjeldsbrev?

Kravene til legitimasjonen og den aktsomme gode tro, reguleres alt etter hvilket ervervsgrunnlag/-objekt vi står overfor.

® Ulovfestet ekstinksjon

· Problemstillingen er; kjøp fra noen som ikke var rette eier.

· Spørsmålet blir; hvordan vinne rett uten å kunne vise til hjemmel?

- Det kan dreie seg om utslettelse av eiendomsrett på ulovfestet grunnlag

- Eller ulovfestet erverv med vekt på hensynene bak hevdsinstituttet

Jeg må ta formålet til tingl. §27 en gang til:

- Sikre omsetningen

- Pga store verdier er det viktig å sikre at kjøper kan være sikker på at selger er den rette til å ta imot summen.

- Kontrollen av hvem som er rette vedkommende, skal kunne skje raskt, enkelt og etter et faste mønster.

Formålet bak hevd:

- Verne om en etablert tilstand

- Unngå å rippe opp eller gripe inn i et etablert forhold

- Ulempene som oppstår ved ovennevnte aksjoner

- Evt påkostninger må også vurderes

Når det gjelder den lovfestede utslettelsesregelen i tingl. §27, 1 ledd, så skjer denne utslettelsen umiddelbart ved tinglysing. Hva da med den ulovfestede regelen? En konkret vurdering må til J.

· Forholdet må være nært knyttet opp til tingl. §27, men likevel må det ligge utenfor ordlyden.

· A må ha hatt et ytre preg av å være rette vedkommende

· B må ha vært i meget god tro om A’s legitimasjon

· Krav til sikringsakt. B må ha foretatt seg noe med sitt nyervervede. I gjeldsbrevloven tilkjennegir denne sikringsakten seg ved overlevering. Og for enkle gjeldsbrev; ved notifikasjon.

· B’s bruk må vel også vurderes, hva gjelder både tid og omfang

· Dernest blir det et spørsmål om i hvilken grad H er skyldig i den oppståtte tvist. Har H gjennom sin kontakt med A på ett eller annet vis gjort sin egen hjemmel lettere tilgjengelig for A?

Hensynene bak godtroerverv (innrettet seg i god tro, påkostninger, brukt som sitt eget, i lang tid, ikke rippe opp i et etablert forhold osv) kan altså i siste omgang tale for ervervsrett til tross for at tilfellet ikke skulle falle inn under noen av de vanlige ekstinksjonsreglene.

I mange tilfeller, etter loven, kan jo erverver få bedre rett enn avhender Jf gbl §25 (særlige rettsregler...avtl §36). Dermed har lovgiver muligens holdt muligheten åpen for å beskytte en godtroende erverver i tilfeller som loven ikke har nevnt. Nå begynner jeg å bli trett.

Tinglysingsloven er i hvert fall ikke uttømmende på dette felt. Godtroerverv kan pga almene (utslettelses-) prinsipper supplere tingl. regler. Med dette menes at man enten får bruke tingl. eller de ulovfestede regler.

Det vi må huske på i en slik sak, er at det er den eldre rett som i utgangspunktet skal beskyttes, mens det er godtroervervet som skal grunngis. God tro er i følge Kåre Lilleholt en unntaksløsning. Jeg kan langt på vei si meg enig i dette J.

Legitimasjon og rett – et studie i grenseland

I et samfunn med moralsk ryggrad og minimal omsetningsaktivitet kunne man nok tenke seg at legitimasjon og rett var ensbetydende. Slik er det ikke, og dermed kan vi bare konstatere at rett til og legitimasjon til å råde over objektet ikke alltid faller sammen. Et innehav av en grunnbokshjemmel til en eiendom trenger ikke nødvendigvis bety at vedkommende innehaver er rette eier. Grunnbokshjemmelen gir vedkommende innehaveren likevel tilstrekkelig sterk legitimasjon til at han rettslig kan råde over eiendommen ved eksempelvis salg, dette selvfølgelig forutsatt kjøperens gode tro. Foreligger den gode tro, samt at ny eier tinglyser sitt erverv, vil opprinnelig eier miste sin rett til eiendommen.

Dersom den legitimerte står som hjemmelshaver i grunnboken, mister han likevel sin legitimasjon dersom det underliggende forhold viser at en annen står som eier. Eksempelet her er at den rette eiers navn står på skjøtet, mens den legitimertes navn står som hjemmelshaver i grunnboken. Et annet eksempel kan nevnes hvor det er påheftet en servitutt på eiendommen, og hvor dette heftet går frem av skjøtet men er utelatt i grunnboken. Dette kan man (Falkanger) kalle for et skår i grunnbokens troverdighet. ”Senere eiere må respektere heftelser til tross for at de ikke fremgår av grunnboken så lenge det tinglyste dokument, skjøtet til B, inneholder opplysninger om heftelsen. Det er de tinglyste dokumenter som sådan som gir opplysninger om heftelser og ikke utdraget i grunnboken,” sa justisdept i sin avgjørelse UP A88-4 i 1987.

Herman J Berge