|
Riis-saken en norsk menneskerettstragedie
For 26 år siden eide Amelia
Riis MS SOGNEFJELL, et bulkskip på 37.000 tdw. Samtidig
utviklet det seg en nasjonal økonomisk krise hvis følger
var katastrofale dersom Stortinget og regjeringen ikke grep inn.
I løpet av våren 1975 tok regjeringen skipet fra
Amelia, som et ledd i den redningsplan regjeringen hadde utviklet.
Staten stjal Amelia's formue for å redde bergensrederen
Hilmar Reksten, ikke direkte for å redde Reksten, men får
å redde bankene, de enorme mengder skip og verftsindustrien.
I dette spillet ble Amelia's formue benyttet, uten at hun i ettertid
har fått tilbake det som regjeringen i sin tid stjal fra
henne, ca 100 milloner kroner. I sin kamp for å få
tilbake sin formue, har familien Riis blitt dømt til et
liv i fattigdom og menneskelig fornedrelse på det aller
verste. Nærmest alle rettssaker har gått henne imot.
Ikke rart, hun har jo kjempet mot et arrogant og korrupt maktapparat.
Representanter på Stortinget innrømmer i dag den
tragedie som familien Riis har vært utsatt for, men de
vet rett og slett ikke hvordan de skal løse saken. En
tidligere leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite
uttalte seg slik: "Saken er for stor for Stortinget".
Hvem kan man da gå til, når ikke engang vårt
høyeste maktorgan kan løse dette statlige anliggende?
En sak er aldri for stor for Stortinget, la det være klart!
Av Herman J Berge
Løsning Stortinget
- familien Riis?
I møte den 16 mars 2000 med sekretæren for Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomite, Svein Ludvigsen, ble man enig
om å overlevere en kort redegjørelse for hovedpunktene
i Reksten-Riis saken. Redegjørelsen skulle danne grunnlag
for en reell dialog, hvor målet skulle være å
finne frem til en løsning mellom Stortinget og familien
Riis.
Etter at redegjørelsen
ble sendt inn til Stortinget for over to uker siden, har stillheten
rådet.
25 år gammel sak
Saken er over 25 år gammel. I en av de mest gigantiske
nasjonaløkonomiske redningsaksjoner noensinne, gikk regjeringen
og Stortinget i perioden 1974 - 75 sammen for å redde landet
fra en fatal katastrofe. I denne redningsaksjonen, som den statlige
sentraladministrasjon og Stortinget helst ønsker at aldri
skal komme offentligheten for øre, ble Amelia Riis ofret.
I 1975 eide hun et bulkskip på 37.000 tdw (MS Sognefjell).
For familien Riis, som hadde solgt skipet videre, lå verdien
på dette skipet på rundt kr. 100 mill. Dette skipet
stjal regjeringen i fra henne. Dette høres muligens fantastisk
ut, men leser man videre nedenfor, går det klart frem at
det er nettopp det som skjedde. Ja, det er faktisk ikke den ringeste
tvil om de faktiske forhold!
I voldgiftsretten
Skipet var nemlig en del av en arveutløsningstvist mellom
Amelia og hennes bror, Kristoffer Olsen (rederiet Olsen &
Ugelastad). Olsen leverte aldri skipet, og brøt derved
avtalen dem imellom. Det ble derfor opprettet en voldgiftsrett
som skulle bestemme hvor mye Riis skulle få i erstatning.
Samtidig utviklet den økonomiske krisen seg mot det kritiske
punkt.
Statens medvirkning
Domstolens avgjørelse som falt våren 1975, hvor
høyesterettsdommer Gunnar Aasland satt som administrator,
kom som en bombe. Dommen er hinsides det partene hadde påstått
og hinsides enhver form for fornuft, men er i tråd med
arbeiderpartiregjeringens ønsker. Gunnar Aasland, professor
Sjur Brækhus, og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen,
konkluderte med at det ikke forelå noen avtale mellom partene!
Dette var totalt i strid med partenes påstander, men som
sagt i tråd med regjeringens ønsker, hvor man som
et ledd i redningen av både banker, redere og verft ønsket
å begrense kreditorpågangen mot Hilmar Reksten.
Forholdet Olsen & Ugelstad
- Reksten
Forholdet var nemlig slik at Olsen & Ugelstad hadde leid
ut supertankeren T/T FALKEFJELL til Hilmar Reksten. Reksten sluttet
å betale leie på Falkefjell. Ugelstad fikk derved
problemer å behandle lånet de hadde på denne
tankeren til DnC. Som et ledd i finansieringen av Falkefjell
hadde DnC hadde fått seg tiltransportert hyrekravet mot
Reksten, fra Olsen & Ugelstad.
Kriminell atferd løste
statens problem
Når Rekstens betalinger stoppet, kunne DnC derfor ha slått
Reksten konkurs. Dette fikk de ikke lov til av regjeringen. DnC
fikk istedet tilbud om å ta skipet Sognefjell (skipet ble
i all hemmelighet pantsatt til DnC), som var i Amelia Riis' eie
og som derved ikke hadde noe med Olsen & Ugelstad å
gjøre. Dette var naturligvis en rettsstridig handling,
og løste flere problemer: Reksten kunne fortsette å
betale på prioriterte kreditorkrav, staten unngikk en Rekstenkonkurs
og DnC fikk dekket sitt krav gjennom Sognefjell,
DnC som var en av de hissige
kreditorer, og som hadde tosifrede millionkrav mot Reksten, fikk
seg altså tilført Amelia Riis' skip Sognefjell,
som et substitutt for sine rettmessige krav mot Reksten.
GIEK-direktør Erling
Naper
Slik uttaler nåværende direktør i GIEK (Garantiinstituttet
for Eksportkreditt), Erling Naper seg om tyveriet i et notat
fra 25 april 1974:
"Det er vel ikke tvilsomt
at rederiet ved denne pantsettelsen foretar en muligens rettsstridig
handling mot fru Riis"
Som man vil se nedenfor i et
brev fra tidligere kontorsjef i Norges Bank, Per Steina, så
går det der frem at det var Norges Bank og derved finansminister
Per Kleppe - Norges Bank driver nemlig ikke politikk på
høyt plan på egen hånd for å redde landet,
det er det våre regjerings- og Stortingsrepresentanter
som gjør, mao Per Kleppe m.fl - som tvang frem dette tyveriet,
et tyveri som i første omgang gikk ut på å
gi skipet til DnC, for derved altså å redde landet
fra konkurs.
Når det gjelder Napers
uttalelse som altså kom i et styrenotat fra den tiden han
jobbet i DnC, så må det presiseres at det ikke bare
er rederiet som foretar en rettsstridig handling. DnC presser
på for å få rederiet til å gjøre
det rettsstridige; å ta skipet som er overført til
Amelia Riis! Det er naturligvis like rettsstridig å fremkalle
denne handlingen. Fremkallelsen av denne handlingen forestås
av den norske regjering, Norges Bank og DnC.
Hr.adv. Harald Arnkværn
- mener det er ok å stjele
Som en anekdote må det nevnes at det var høyesterettsadvokat
Harald Anrkværn som på et lavere plan godkjente tyveriet.
Han satt den gang som juridisk sjef i DnC. I dag er han styreformann
i Kredittkassen, advokat i Hovin & Haga samt at han er valgt
inn som leder av "Tilsynsrådet for advokatvirksomhet".
Tilsynsrådet utsteder advokatbevillinger, autoriserer advokatfullmektiger
og gir andre tillatelser til å yte rettshjelp. Rådet
fører også løpende tilsyn og kontroll med
advokaters og andre rettshjelperes virksomhet. Medlemmene er
oppnevnt av Kongen i Statsråd.
Arnkværn går altså
inn for å utføre et grovt økonomisk lovbrudd.
Det blir da intet mindre enn fantastisk og uforståelig
at denne mannen samtidig kan være leder for tilsynsrådet.
Hvordan skal tilsynsrådet ha troverdighet etter dette?
Valebrokk - et av de verste
justismord
TV2 - sjef Kåre Valebrokk har uttalt til Universitas, 27.08.97,
at "-Hele det juridiske Norge innrømmer privat at
dette er et av de verste justismord i nyere norsk historie."
På spørsmål fra avisen om hvorfor ingen har
kommet noen vei i denne saken, svarer Valebrokk; "-Du er
dum hvis du forsøker å gå til sak mot Regjeringen
og DnB."
Forhandlinger i 1992 med regjeringen
Slik uttaler tidligere kontorsjef i Norges Bank, Per Steina,
seg til saksordfører for Reksten saken, Johan C Løchen
(H), i 1992:
"Jeg henviser til konferanse
i Finansdepartementet der direktør Peder Berg ba om en
presisering av siste avsnitt i mitt brev av 08.05.92 til Amelia
Riis' ektefelle Einar Riis.
I tillegg til det som uttales
i avsnittet fra min side, presiseres at Børresen og Norland
oppfordret DnC's representant til å ta skipet Sognefjell
til dekning av DnC's hyrekrav på Reksten. Derved kunne
Reksten i stedet betale sitt avdrag på Palmerstonelånet
og derved unngå den varslede konkurs slik Norges Bank ønsket
og arbeidet for.
Foranstående orienterte
Børresen meg om etterpå i våre daglige samtaler
Vennlig hilsen
Per Steina"
Børresen = Norges Bank
Norland = Hambros Bank
Presiseringen var kommet som
et resultat av at direktør Peder Berg i finansdepartementet
var utnevnt til å forhandle med Riis om et forlik, hvor
Berg ønsket en presisering av et tidligere brev fra Steina.
Brevet fra Steina oppklarer
flere ting:
1. At det i 1992 foregikk forhandlinger
på høyt plan om en løsning med familien Riis
(utrolig nok benekter regjeringsadvokaten i dag at noen slike
forhandlinger skal ha skjedd)
2. At Stortinget, som også fikk brevet, har vært
klar over at skipet Sognefjell ble krevet tatt, og ble tatt.
3. At dette kravet om tyveri var kommet fra Norges Banks overordnede,
som da var finansminister Per Kleppe (Ap)
4. At regjering og Storting hadde et uttalt ønske om at
Reksten ikke måtte slås konkurs.
5. At det er direkte forbindelse mellom det statlige tyveriet
av Sognefjell, og Hilmar Reksten
6. At regjering og Storting grep inn i Rekstens forretningsanliggender
og hindret en konkurs
7. At regjering og Storting derved er erstatningsansvarlig for
det tap familien Riis har lidt i 25 år, i og med at regjering
og Storting rent faktisk tok skipet Sognefjell fra Amelia Riis
8. Og endelig at noen på Stortinget, bl.a. Johan C Løchen
må stilles til ansvar for at dette brevet ikke førte
til en gransking av saken. Når Løchen får
i hende et brev som blottlegger slike opplagte rettsstridige
forhold, utøvet av høyere embetsmenn og representanter
for regjeringen, og ikke gjør noe med det, hvor han faktisk
på den annen side forsøker å skjule disse
opplysningene, så kreves det i det minste etterforskning
av denne representanten.
Jørgen Kosmo
Som følge av denne presiseringens innhold, skrev jeg et brev
til kontrollkomiteens leder, Jørgen Kosmo (Ap), hvor jeg utba
meg et svar på hvorvidt lederen var kjent med brevets innhold.
Jeg fikk til svar at det var riktig at han og komiteen var kjent med
innholdet. Videre ba Kosmo om at det aldri mer måtte sendes noe
brev om denne saken til kontrollkomiteen, da slike brev aldri mer ville
bli behandlet, men sendt direkte i retur. Et slikt svar er intet mindre
enn utrolig og viser for øvrig en fantastisk form for maktarroganse.
Videre må et slikt svar få følger for denne tidligere
leder av kontrollkomiteen. Les
brevet
Redegjørelsen til kontrollkomiteen
RettsNorge gjengir den korte redegjørelsen som Einar Riis for
to uker siden leverte til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Leseren
vil gjennom denne redegjørelsen få en kortfattet oversikt
over den politiske så vel som den økonomiske situasjonen
i perioden 1973 til 1975, en situasjon som etter hvert førte
landet mot stupet av en fatal krise. Videre vil en få et innblikk
i hvordan staten med dette scenarioet for øyet faktisk gikk inn
og reddet rederne (deriblant Hilmar Reksten), verftsindustrien og bankene.
En av statens redningsmenn var naturlig nok, og ikke overraskende, høyesterettsadvokat
Ole Lund, som får bred omtale i redegjørelsen. Les redegjørelsen
her
|