I går
startet endelig hovedforhandlingene i erstatningssaken som familien
Riis reiste mot Oslo skifterett i 1978.
av Herman J
Berge
"Derfor
tok jeg saken"
Amelia Riis sammen med krigshelten, jagerflyveren og flymegleren,
konsul Einar Riis, sitter i Oslo Byrett på meget kompromitterende
og kanskje avgjørende dokumenter i sin kamp mot staten. Deres prosessfullmektig,
advokat Ole Kristian Aabø-Evensen i KPMG Law, åpnet da også med å
fortelle retten hva som hadde fått ham til å ta denne saken.
"Midt på 90 -tallet
kom Riis over et meget avslørende brev, det såkalte "punkteringsdokumentet".
Det var dette brevet - hvor skifterettsjustitiarius Nils B Hohle stilte
seg til regjeringsadvokatens rådighet for å punktere saksanlegget
som retten nå skal vurdere - som fikk meg til å ta saken. Det har
nå gått 22 år, 2 måneder og 17 dager siden stevning ble innlevert.
Jeg sier ikke mer foreløpig". Ja, slik åpnet gårsdagens rettsmøte
i sal 427.
Tvistetema
Advokat Aabø-Evensen skal gjennom sin prosedyre forsøke å overbevise
retten at:
1. Oslo skifterett
opptrådte uaktsomt i sin forvaltning av boet
2. Amelia har lidt et økonomisk tap
3. Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom tapet og skifterettens
uaktsomme forvaltning
Opptakten
I sitt innledningsforedrag, som skal fortsette i 13 dager til, begynte
Aabø-Evensen i går med rederiets stiftelse i 1915. Videre om generasjonsskiftet
like etter krigen hvor Kristoffer junior overtok som reder etter farens
død. Se illustrasjon.
Dernest om redersønnens diverse spekulative forretninger igjennom
hele etterkrigstiden, og hans rettsstridig kjøp av morens aksjer i
A/S Luksefjell - ved hjelp av en generalfullmakt han fikk moren sin
til å signere - aksjer hvis verdi etter testament var ment å bli delt
likt mellom arvingene. Videre om stiftelsen av avsilingsforetagendet
Kragerø Ørretfarm - se
illustrasjon - som sent på 50 -tallet i regelen var konkurs, hvor
de verdiløse aksjene i selskapet ble solgt til A/S Dovrefjell, således
at alle Kristoffer Olsens tap i farmen ble overført til A/S Dovrefjell.
Se illustrasjon.
Amelia var aksjonær
i rederiselskapet A/S Dovrefjell, som nå ved en håndvending
plutselig hadde gått inn i driften av et insolvent oppdrettsanlegg!
Null i utbytte
- det glade liv
Gjennom gaver fra faren og senere moren, fikk nemlig Amelia og hennes
søster hver seg rundt 15% av aksjene i A/S Dovrefjell. På begynnelsen
av 60 -tallet stoppet selskapet å dele ut utbytte. Samtidig levde
rederne det glade liv i Oslo. Det skal ha vært så lystig at man spøkte
med rederiets omgang med champagne i en revy på Chat Noir. Amelia,
som den gang levde i Roma, ble derfor anbefalt av sin mann å be om
en styreplass i A/S Dovrefjell.
"Gjør
henne arveløs!"
Kristoffer angrep straks og gikk til sin mor for å få gjort Amelia
arveløs i 1965, noe han klarte å få moren med på, for en stund. Like
etter satte Kristoffer seg selv inn som eier av aksjene Amelia hadde
fått av sin far (en sak Olsen senere tapte i retten), samt at han
fikk generalforsamlingen i A/S Dovrefjell til å vedta ansvarsfrihet
for styret - dvs han selv - mht alle de spekulative forretningene
han hadde utført gjennom selskapet A/S Dovrefjell.
"Dette må skifteretten
ha vært klar over"
Aabø-Evensen hevder at dette bildet som han tegnet av Kristoffer Olsens
rederivirksomhet, for det meste var kjent for Oslo skifterett i tiden
like etter morens død. I følge Aabø-Evensens fremstilling burde alarmklokkene
ha kimet mer enn en gang for skifteretten. Særlig med tanke på at
Riis ba skifteretten om gransking av nøkkelselskapene med en gang
de fikk kjennskap til Kristoffers forretningsvirksomhet.
Skifteretten
overtar
I 1970 døde Amelia's mor, som hadde sittet i uskiftet bo siden 1948,
da hennes mann - Kristoffer Olsen sen. - døde. Skifteretten overtok
boet straks til offentlig skifte, men under registreringsforretningen
ble ikke de vesentligste verdiene i boet registrert; dvs verdiene
aksjene i A/S Luksefjell representerte. Verdier for rundt 200 mill
kr ble derved holdt utenfor den offentlige registreringsforretning.
"Dovrebanken"
Kristoffer Olsen hadde altså gjennom flere hemmelige rettsstridige
aksjoner på 50 -tallet - som av Oslo skifterett ble ansett å være
rene dødsdisposisjoner
- kjøpt opp alle aksjene i nøkkelselskapet A/S Luksefjell, som igjen
satt med aksjemajoriteten og dermed kontroll over andre rederiselskaper
på Olsen-siden. A/S Dovrefjell - eller "Dovrebanken" som rederne kalte
aksjeselskapet - var et av disse selskap. Gjennom dette selskapet
disponerte rederen nærmest i øst og vest. I og med morens død,
ble aksjekjøpet kjent for Riis, hvorved det straks ble reist
tvist om handelen var rettmessig. Skifteretten mente at de ikke kunne
ha ansvar for de verdier arvingene tvistet over! Derfor ble disse
aksjene holdt utenfor registreringen.
Verdiene som Kristoffer
Olsen således hadde fått kontroll over, var altså de samme
verdier som skulle deles på de tre søsknene etter morens død.
Den 30 mai 1973
beslutter Oslo skifterett ved dom at Kristoffer Olsen måtte levere
tilbake alle aksjene han hadde tilvendt seg. Olsen anker saken. Noen
måneder senere, den 9 november 1973, bestemmer Justisdepartementet
at rederiselskapene skal granskes. Granskingen ble gjennomført
kun 7 år senere, i 1980!
Regjeringsadvokaten
mener altså at skifteretten ikke kunne gjøre noe før det forelå
rettskraftig dom på at aksjene skulle leveres tilbake. Konsekvensen
av en slik forståelse av loven kan man lese om under unnskyldningsgrunn
nr 6 i artikkelen Makt og forakt -
hånd i hånd.
Verdiene tapt
I 1977 er verdiene som aksjene representerte tapt. I og med dette,
trekker Olsen tilbake sin anke over skifterettens dom av 1973. Nå
krever han i stedet at boet skal overta aksjene mot at boet skulle
betale det det hadde kostet Olsen å få hånd på aksjene; noe over 2
millioner kroner, midler som Olsen hadde "lånt" av "Dovrebanken".
Olsen aksepterte altså dommen, men nå skulle han ha seg betalt for
de utgifter han hadde hatt med å ulovlig tilvende seg aksjene.
Vitnegalleriet
Det eiendommelige er altså at Kristoffer Olsen fikk lov av skifteretten
å beholde disse aksjene inntil det forelå en rettskraftig dom. Olsen
benyttet tiden godt. I samarbeid med Statoil-bossen Ole Lund
skal han ha ført ut alle verdiene av boet. Denne utføringen av boets
verdier vil bli gjenstand for grundig bevisførsel og vitneavhør i
månedene som kommer. Blant andre må Ole Lund ta turen innom Oslo byrett,
og fortelle hvordan det hele forholdt seg den gang han selv administrerte
rederiet.
Andre rederikretskjendiser
som må ta turen innom byretten er; tidligere Transocean-direktør,
Statoilrederiet Navion A/S's forretningsutvikler, nåværende administrerende
direktør i Jahre Tankers, Erik Gløersen, tidligere Regjeringsadvokat
og EFTA-dommer Bjørn Haug, rederne Kristoffer Olsen og
Rudolf Ugelstad, Riis-familiens mangeårige advokat hr.adv.
Tore S. Engelschiøn, Norges Banks sentrale aktør i koordineringen
av redningen av Hilmar Reksten, underdirektør Per Steina, og
den like sentrale men dog meget grå eminense, ekspedisjonssjef Nils
Asbjørn Nygaard.
Hovedforhandlingene
fortsetter mandag
-Illustrasjonene
vist i artikkelen er basert på KPMG's fremstilling i retten.
-Ingen av bildene er autentiske
